© Xenia Villafranca / Getty Images

Tove Nilsen: – Og i januar skjer det ingenting?

En grå januardag kan by på så mangt – også ubudne gjester i pc-en, veldig lettkledde, som lokker med «dine villeste fantasier» og nekter å forsvinne uten datasupport. OG et dikt av Olav H. Hauge …

15. januar 2020 av Tove Nilsen

Det er en av de dagene som man ikke ville klare å forestille seg i juni eller juli. Himmelen henger som et grytelokk, det kreves både paraply og brodder, og folk på fortauet ser ut som om de deltar i den mest krøkkete og triste av alle ballettforestillinger. 

Ikke så langt borte høres lyden av en ambulanse og ingen trenger å fortelle at gipsen går unna og at de ansatte på legevakta jobber på spreng. Mot meg kommer en nabo som har pakket seg inn i en diger boblejakke med hette. Hun går rett på sak og spør hvilke tips jeg har for å komme meg gjennom denne måneden. Før jeg rekker å svare, smeller hun: 

– Ikke si at jeg fremdeles kan kose meg med julegavene, de har jeg spist og drukket opp for lengst. Ikke kom med nyttårsforsetter, det er for amatører. Ikke si at jeg burde oppsøke vintereventyret, jeg har ikke ski og akter heller ikke å kjøpe nye. Og ikke foreslå at jeg skal reise til Syden, livet mitt utspiller seg her og akkurat her.

– Det kan jo være en fin tid å arbeide i, begynner jeg og blir møtt med et krakilsk blikk. 

 – Fin tid? Det skjer jo ingenting. Alle er blakke og slitne. Det er bare Norge i grått, grått og grått. Det er til å bli syk av. For å bli inspirert av dette, må man være forfatter med evne til å dikte seg vekk, fnyser naboen og haster hjemover. 

Tove Nilsen er en av Norges mest kjente forfattere. Hun har mottatt en rekke priser for sitt forfatterskap. – Men jeg elsker også den korte spaltist formen, og gleder meg over å dele tankene mine med Tara-leserne, sier Tove.

Det samme gjør jeg, mens jeg holder realitetene unna. Håret er vått, fingrene er iskalde, det er også føttene i de svarte støvlene som har hvite striper av salt. Null problem, jeg skal gjøre som naboen antar, jeg skal dikte meg langt vekk. Realitetene får være som de er, jeg skal dypt inn i fiksjonen, men den kommer ikke gratis.

Først tar jeg på meg raggsokker og håndleddsvarmere (som venninne Marianne har strikket til heldige meg), så trekker jeg te og tenner stearinlys. Så venter jeg på den blå timen, først da åpner jeg datamaskinen. Og hva skjer? I det høyre hjørnet av skjermen dukker det opp et bilde av to avkledde kvinner med enorme bryster og en palme i bakgrunnen. Anja og Sylvi kan gjøre hverdagen din spennende, kom og ligg i hengekøye med dem, klikk videre, står det.

Jeg klikker ikke. Etter noen minutter glir Anja og Sylvi ut av bildet, jeg puster lettet ut og vil konsentrere meg om mitt. Men nei, i hjørnet av skjermen popper det opp et nytt bilde. Det er ikke så lett å se hvem som gjør hva med hvem, til det er det for mange armer og bein. Jeg teller fem hoder, okay, sikkert ingen rekord innen orgier, men for mye og for mange her og nå.

Jeg stenger maskinen og slår den på igjen. Der ligger de fem fremdeles og ormer seg nakne ved siden av romanteksten min. Over dem har det poppet opp et utenlandsk telefonnummer jeg kan ringe hvis jeg vil møte noen «som kan virkeliggjøre din villeste fantasi».

Nei takk, det er jeg som er fantasi-sjefen her i huset, bestemmer jeg og prøver å skrive videre uten å se på bildene. Før jeg rekker å tenke, dukker et nytt bilde opp, denne gangen av Lola, kun iført rosa dildo. Under bildet kan jeg lese «Her har du Lola som liker å leke med flere enn den lille hunden sin». Jeg ringer en dataekspert.

– Hallo, jeg sitter her i raggsokker og roman-modus, men maskinen min viser bare porno.

– Kan du huske om du har googlet noe pornografisk?

– Det har jeg definitivt ikke.

– Da har du bare svart på noe du ikke skulle svare på.

– Jeg har ikke svart på noe som helst. Og det siste jeg googlet, var sommerfugler.

– Okay, jeg skjønner ikke hva som har skjedd, men jeg kommer i morgen og renser maskinen din. Det er kanskje best at du lar den være i fred så lenge. Jeg takker og vet ikke om jeg skal være glad eller trist over at heller ikke en dataekspert forstår sin egen kompliserte samtid. Det siste jeg ser før jeg flytter meg fra den infiserte skrivemaskinen min, er et at det over porno-bildet har poppet opp et tilbud om å kjøpe billig kryptovaluta. I

kke før har jeg registrert det, så vet jeg at jeg må lese noe enkelt og verdifullt. Jeg går til bokhylla og finner de røde permene rundt et av diktene til Olav H. Hauge:

Ny gul duk på bordet.
Og nye kvite ark!
Her må då ordi koma,
Her som er så fin duk
og så fint papir!
Isen la seg på fjorden
Og så kom fuglane og sette seg.

Hvis ikke de linjene gir januar et løft, så vet ikke jeg.

Seneste

Kanskje er du også interessert i...