© Xenia Villafranca / Stian Andersen

Satans egen korgutt: – Det er ikke så ofte ting er som de ser ut som, mener Lene

Satanrock er Norges største, kulturelle eksportartikkel noensinne. Det var med nittitallets kirkebranner og drap som bakteppe at Lene dro for å intervjue Church of Satan i New York, og lærte noe om hva tunge symboler kan skjule.

13. desember 2020 av Lene Wikander

Lene Wikander

Lene (52) er mangeårig journalist, forfatter, samfunnsdebattant og blogger for Tara på Tarapi.no. Hun har hatt hele verden som sitt arbeidsfelt og laget reportasjer om alt fra urbefolkning på Papua Ny Guinea til voodoo-prestinner på Haiti, krigen i det tidligere Jugoslavia og nakenkollektiv i California, for å nevne noe. 

I mange år var hun bosatt på Jamaica, men nå har hun base på Zanzibar der hun arrangerer jenteturer for sine norske lesere med konseptet «Kaftankraft» på Facebook. I denne spalten forteller hun om et liv på reise, og hvordan møter med andre kulturer og mennesker helt forskjellige fra deg selv, kan forandre deg og verden slik du ser den for alltid. 

– Tid er relativt. Tiden på reise oppleves alltid lenger enn tiden hjemme. Vil du leve lenger, må du reise mer, mener Lene. 

© Xenia Villafranca

Det var da jeg nylig satt og så NRKdokumentaren «Helvete» at jeg kom til å tenke på hvor skuffet jeg og fotograf Stian Andersen ble da vi møtte lederne for Church of Satan i New York på slutten av nittitallet. 

Men dokumentaren «Helvete» må dere se. Den ligger fortsatt ute på Nrk.no og er et stykke norsk kulturhistorie de fleste av oss med fordel kan lære mer om. «Vi skal til de dypeste avgrunner, til en del av det norske DNA-et, til en musikk og en bevegelse like viktig som Munch og Grieg», innleder NRK-journalistene Håvard Bråthen og Thomas Allkar dokumentaren med. 

Og de overdriver ikke. For dette handler om norsk black metal, på folkemunne bedre kjent som «satanrock», og Norges aller største kulturelle eksportartikkel noensinne. På nittitallet, da denne sjangeren for alvor skjøt fart, likte vi å smykke oss med at Norges kulturelle eksport besto av fred og demokrati med Oslo-avtalen og sånn. Og sånn er det vel vi fortsatt ser på oss selv. Som et aldri så lite fredens fyrtårn på et urolig verdenshav. Riktignok med noen antibiotika-utfordringer i lakseeksporten og et par dopingskandaler blant verdens beste på ski, men i det store og det hele har vi et selvbilde som forteller oss at Norges image der ute i verden er litt sånn Synnøve Solbakken, fjorder, fjell og røde kinn med en og annen blodtørstig viking i miksen. Det kunne vel knapt vært fjernere fra virkeligheten. 

Er du introvert eller ekstrovert? Test deg selv her! 

RITUALER: Lene møtte Church of Satans ledere i New York på slutten av nittitallet.

© Stian Andersen

Men kultur er tung materie å bevege. Det kan ta både generasjoner og århundrer å endre slik mer eller mindre ubevisst kultur og selvforståelse. Den som er mer en refleks enn en selvstendig tanke og bor i reptilhjernen fremfor i pannebrasken. 

Når det ikke er pandemi, tusler det turister fra både Brasil, Kina og Mexico rundt i Schweigaardsgate der platebutikken Helvete lå. De er på en slags pilegrimsferd til selve satanrockens arnested: en mørk, trang og svett platesjappe i Oslo, drevet av Øystein Aarseth, som Varg Vikernes, alias Greven, ble dømt for å ha drept i 1994, da han også ble dømt for tre kirkebranner.

Den gangen spilte Greven også i Mayhem, som store deler av NRK-dokumentaren er viet til. «Den svarte sirkel» var en liten gruppe ungdommer i slutten av tenårene som holdt til i kjelleren til Helvete i Oslo. Det er fra dette miljøet at den «andre bølgen» av black metal oppsto i Norge, og gjorde landet vårt verdenskjent som eksportør av satanrock. 

Jeg var selv i musikkmiljøet på nittitallet da dette tok av, og jobbet sågar som bookingansvarlig på Hulen i Bergen, Grevens hjembastion, der han blant annet var mistenkt for å brenne ned Fantoft stavkirke i 1992. 

Men i mitt musikkmiljø bare lo vi av satanrockerne i Mayhem. Eller det vil si; vi lo, men med hjertet litt i halsen. For på den ene siden så de jo aldeles fjollete ut, disse satanrockerne, musikken var jo bare støy og vås, og de tok seg selv så høytidelig at vi liksom ikke kunne la være å fnise. På den andre siden brente de ned kirker og viste en vilje til vold som vi skrekkslagent så kulminerte i drapet på Aarseth. 

Og så var det dette med satanismen, da. Tung symbolbruk, svarte klær, blod og et voldsomt fokus på døden. For en alminnelig hedning fremstår jo sånt rimelig oppskrudd og direkte teit, men oppvokst i en kristen kultur som vi er her i Norge, spiller ideen om Satan og hans okkulte mørke fortsatt på strenger dypt inne i de fleste av oss, der de vibrerer i kulturelt slagg som har opparbeidet seg helt siden middelalderens heksebrenning. Så vi lo av Greven og gjengen, men vi var ganske skrekkslagne også. For hva hvis det var noe i disse Satan-greiene, liksom? 

DØMT: Varg Vikernes, alias Greven, ble i 1994 dømt for å ha drept Øystein Aarseth samt for tre kirkebranner, og dannet med det grunnlaget for mange av mytene som fascinerer så mange fans av norsk black metal ute i verden. 

Og det var jo nøyaktig den effekten man ønsket å oppnå med imaget og musikken til norsk black metal. Dette var sint og dypt frustrert ungdom. Ungdom som ville bli sett, hørt og skape noe nytt i protest mot det som alltid hadde vært. Historien om norsk satanrock er så desperat menneskelig i all sin umenneskelige og demoniske staffasje. 

Dette blir særlig tydelig i historien til Mayhems første vokalist, Pelle «Dead» Ohlin, og møtet med broren hans i NRKdokumentaren. Pelle hadde tunge psykiske utfordringer og tok sitt eget liv ved å skyte seg i hodet. Øystein Aarseths første innskytelse da han fant Pelle død, var å løpe og hente kamera for å ta bilder. Bilder som fortsatt figurerer både på nett og på t-skjorter verden over. Det er ufattelig grotesk og ubegripelig trist. Pelle var en gutt som desperat trengte hjelp, men i stedet endte med å prøve selvhjelp i et desperat miljø. 

SATANISTLEDERE: Ledelsen i Church of Satan foran forsamlingslokalet sitt på Upper West Side i New York. Medlemmene er stort sett etablerte, konservative, med god lønn. 

© Stian Andersen

Det var med alt dette som bakteppe; kirkebranner, Greven, drap og Mayhem, at jeg dro til New York for å intervjue Church of Satan på slutten av nittitallet.

Church of Satan ble stiftet av Anton LaVey den 30. april 1966 i San Francisco, da han samlet en skare liketenkende i sitt svartmalte hus på Valborgsnatten – den viktigste kvelden i året for hekser og satanister siden middelalderen.

LaVey var en veldig karismatisk og temmelig mytoman type som elsket medieoppmerksomhet, så Church of Satan ble raskt en snakkis over hele verden. Det gikk skumle rykter om nakne jomfruer på sataniske altere, orgier og ofringer til mørkets fyrste. LaVey gjorde ikke så mye for å imøtegå folks forstillinger om kirken han hadde stiftet. Han likte nok å være gjenstand for en slik skrekkblandet fryd. Men i virkeligheten driver Church of Satan med skuffende lite ofringer og orgier, får man vel si.

Da jeg møtte kirkens ledelse i New York i 1997, hadde LaVey akkurat dødd, og stillingen som yppersteprest var blitt overført til Blancha Barton, moren til LaVeys eneste sønn, som han døpte intet mindre enn «Satan Xerxes Carnacki LaVey», så ja, det må være rimelig å si at Anton LaVey bidro solid til å bygge myten om seg selv. 

SYMBOLSK: Den amerikanske satankirken bruker tung symbolikk, men tror egentlig ikke på verken Satan eller Gud. 

© Stian Andersen

Men i virkeligheten er Church of Satan mer en filosofisk retning enn en religion. De tror ikke en gang på djevelen! De er mer en form for skeptiske ateister som omfavner de hebraiske røttene til ordet «satan» som «motstander». Kirken anser Satan for å være en positiv arketyp som representerer stolthet, individualisme, opplysning og er et symbol på trass og opprør mot de abrahamittiske verdensreligionenene kristendom, islam og jødedom. Fordi disse religionene undertrykker menneskenes naturlige instinkter, ifølge LaVey. 

Filosofisk satanisme handler om jeg-ets åndelige fremgang, uten å trenge veiledning fra ytre eller høyere grunnregler.


BEREIST TEAM: Lene og fotograf Stian Andersen har reist verden rundt og jobbet sammen i en årrekke. Her er de i New York der de møtte Church of Satan. 

© Stian Andersen

Så da kan man jo se meg for seg da jeg satt der i New York som litt overivrig, ung journalist, klar for å smelle til med de helt store, tabloide overskriftene. Hodet mitt var fullt av ideer om Satan sjøl, kirkebranner og mystiske drap. Og så ender jeg i bunn og grunn opp med en ganske knusktørr og kjedelig forelesning i filosofi, med litt satanisk symbolbruk og staffasje. Vi ble som sagt skuffet.

Men det er jo nettopp det med symboler. De snakker til noe så dypt og diffust nedfelt i oss at det sjelden berøres av intellektet, men alltid av følelsene våre. Derfor er også symboler så godt egnet til å skape både beundring og avsky. Men enda bedre egnet er de kanskje til å tåkelegge virkeligheten i en skodde så tett at de færreste blant oss klarer å skjære gjennom.

Som iscenesettelsen Pelle «Dead» Ohlin hadde av seg selv. Kompromissløs, skrikende, altoppslukende mørk med kunstig teaterblod rennende nedover ansiktet: Satans egen korgutt.

Det er ikke så ofte ting er som de ser ut som. Vi lar oss styre av symboler og bevege av myter i mye større grad enn vi liker å tro. Kanskje er det derfor vi er så raske til å applaudere folk som viser at de er sultne på livet og aldri snakker om at det i den tilsynelatende livsgleden ofte også bor en like stor sult etter å bli mett av dage

Seneste

Kanskje er du også interessert i...