Lene Wikander, også kjent som Tarapi
© Stian Andersen

Lene Wikander: Da jeg møtte Jesus i Sibir

Jeg kan faktisk med hånden på hjertet si at jeg har møtt Jesus. Det artet seg kanskje ikke helt som man skulle forvente, men møtet antok i hvert fall bibelske proporsjoner.

15. september 2019 av Lene Wikander

Lenes reise til Sibir

Det hele startet i Moskva der vi fløy en lokal skranglekasse til byen Irkutsk i Sibir. Dette var i 1999 og på den tiden Russland fortsatt var helt texas, eller «det ville østen» som vi kalte det.

Vi ble kastet av flyet flere ganger før vi fikk ta av, mens mekanikere gikk rundt flykroppen, kikket opp og ristet på hodet. Det var med hjertet i halsen vi til slutt lettet fra rullebanen i Moskva mens folk sto og drakk vodka og skålte i midtgangen. Sikkerhetsbelte var ikke populært på innenlandsflyvninger i Russland den gangen.

Lene Wikander møtte Jesus

Reinkarnasjon: I Sibir bor den tidligere trafikkonstabelen Sergey Torop, høyt hevet over sine rundt 4000 undersåtter. Han mener han er en reinkarnasjon av Jesus Kristus og kaller seg Vlssarion.

© Stian Andersen

Fremme i Irkutsk ble vi kjørt bokstavelig talt langt inn i granskauen til skogvokterens hytte. Det var nemlig bare han som fikk lov av Jesus å ta med seg folk opp på fjellet. Og for et fjell!

Det tok oss rundt åtte timer å klatre opp i gjørme med mygg større enn veps, og enda jeg var ung og relativt sprek, holdt jeg nesten på å stryke med av utmattelse. Men da vi nådde toppen og trodde vi var fremme, pekte skogvokteren opp på enda en fjelltopp og sa: «Der er det Jesus bor. Dette her nede er bare landsbyen. Vi skal opp dit i morgen.» 

Lene Wikander i Sibir

Tar det man har: Skal man møte Jesus må man dekke hodet, så jeg tok det jeg fant, en duk fra skogvokterens hytte.

© Stian Andersen

Året var altså 1999 og folk rundt omkring i verden hadde fått det for seg at jorden skulle gå under når kalenderen fylte 2000. Jeg og fotograf Stian Andersen laget en stor reportasjeserie om dette fenomenet og reiste verden rundt og intervjuet folk i forskjellige dommedagssekter og kulter.

Den snodigste var kanskje en UFO-kult i California som hadde bygget egen landingsstripe i påvente av å bli hentet av utenomjordiske, og kjørte rundt i et drog av en Cadillac med en svær, blinkende, flyvende tallerken på taket.

Men de som gjorde sterkest inntrykk var følgerne av denne selvgestaltete messiasen i Sibir. De hadde forskanset seg på toppen av dette fjellet i påvente av tusenårsflommen som skulle utslette alt liv på jorden bortsett fra dem selv, ifølge profetier fra deres egen Jesus.

Jesus het egentlig Sergey Torop og var trafikkonstabel før han fikk det for seg at han var verdens frelser. Da tok han navnet Vissarion, grunnla «Det siste testaments kirke» og skrev like godt det siste testamentet selv.

Lene Wikander møtte Jesus på reise i SIbir

Særbehandling: Da jeg besøkte Jesus, velsignet de en ny kirke de hadde bygget til hans ære helt på toppen av fjellet der han bodde med solcellepaneler, tv og pc som var forbudt for resten av landsbyen.

© Stian Andersen

En blanding av russisk-ortodoks kristendom, buddhisme og økologiske verdier

I det testamentet går det stort sett i reinkarnasjon, siden han mener at han er den reinkarnerte Jesus Kristus, vegetarianisme og apokalypse. En salig blanding av russisk-ortodoks kristendom, buddhisme og økologiske verdier.

Da vi besøkte ham bodde det rundt 4000 følgere ved foten av Vissarions fjell, og det gjør det fortsatt. Tusenårsflommen og dommedag lot som kjent vente på seg, og som dommedagsprofeter før ham, endret Vissarion bare litt på profetien sin slik at sekten fortsatt venter på en snarlig dommedag, bare på litt mer ubestemt tid.

Men den gangen var det reell frykt hos russiske myndigheter for at Vissarion og hans følgere skulle begå kollektivt selvmord når det viste seg at dommedag ikke fant sted. Dette høres kanskje sinnssykt ut, men i sektkretser som dette er slikt slett ikke uvanlig. 

Lene Wikander på reise i Sibir

Opp til jesus: Ny kirke må ha ny kirkeklokke som ble båret opp på fjellet til Jesus i prosesjon med bønn og sang.

© Stian Andersen

Det mest kjente kollektive selvmordet og massedrapet sto den amerikanske sektlederen Jim Jones for 18. november 1978 da over 900 sektmedlemmer ble funnet døde etter å ha drukket eller blitt tvunget til å drikke gift. Jones hadde blandet cyanid i saften kalt Kool-Aid. Du har kanskje hørt det populærkulturelle uttrykket «Don’t drink the Kool-Aid» i filmer, tv-serier eller bøker? Vel, da vet du hvor det kommer fra.

Før vi fikk møte Jesus måtte vi kryssforhøres av flere prester. De tok opp forhøret på video som de formodentlig viste Vissarion først. I hvert fall tok det enda et døgn før vi fikk følge en prosesjon prester som bar en diger, ny kirkeklokke opp til Vissarions siste fjelltopp.

Siden jeg var kvinne, måtte jeg dekke håret med et hvitt skaut. Selv tok Vissarion imot oss i en rød velur-kjortel og hvite tennissokker i et hus med solcellepaneler, tv, radio, datamaskin og det meste som var strengt forbudt for hans følgere nede i landsbyen.

Lene Wikander, Tarapi.no

«Alle vi møtte virket som å være i en kollektiv, salig transe av tro»

© Xenia Villafranca

Jeg husker at han liret av seg masse kvasireligiøst vås, og jeg husker han la hånden på hodet mitt og velsignet meg. Men det vi snakket mest om, Stian og jeg, da vi satt og spiste grønnkålsuppe med de andre på det kollektive kjøkkenet nede i landsbyen etterpå, var ikke hvordan en mann kan bli så forstyrret og høy på seg selv at han tror han er verdens frelser, men hvordan i all verden han får 4000 mennesker til å tro det samme. 

For alle vi møtte i landsbyen virket å være i en slags kollektiv, salig transe av tro. Du så det i øynene deres, i måten de snakket på, hvordan de hvisket navnet hans med en ærbødighet som nesten tvang dem i kne av emosjonell beundring. Hva er det som skjer når et menneske blir så desperat etter en altoppslukende sannhet at de oppsøker en forrykt sektleder, tar med seg barna og isolerer seg totalt fra resten av verden? 

Hva er det som bor i oss mennesker som gjør dette mulig igjen og igjen? Hvorfor trekkes vi sånn mot det vi tror er fasitsvar, urokkelige sannheter og en diktatorisk virkelighetsforståelse? Kan det være fordi det er enkelt? Sluker du en annens sannhet med hud og hår, slipper du jo å finne frem til din egen. Og det kan være et beinbrekkende slit å navigere seg gjennom livet som et selvstendig tenkende individ, men finnes det egentlig noe etisk forsvarlig alternativ? 

Jeg forsvarer selvsagt religionsfriheten, men mener det er viktig at den reguleres av demokratiet. For det er når vi mennesker isoleres fra den frie tanke, fra verden rundt oss, motstand fra andre og muligheten til innsikt i verden utenfor oss selv, at det verste i oss dyrkes frem og kan ende i noe grunnleggende umenneskelig.

Litt som nåtidens høyreekstreme konspirasjonsteorier om islam eller meksikanernes overtakelse av «hvit kultur», fake news og ekkokamre på Internett. Don’t drink the Kool-Aid! 

Lene Wikander: 

Lene Wikander (50) er mangeårig journalist, forfatter, samfunnsdebattant og blogger for Tara på Tarapi.no. Hun har hatt hele verden som sitt arbeidsfelt og laget reportasjer om alt fra urbefolkning på Papua Ny Guinea til voodoo-prest­inner på Haiti, krigen i det tidligere Jugoslavia og nakenkollektiv i California, for å nevne noe. I mange år var hun bosatt på Jamaica, men nå har hun base på Zanzibar, der hun arrangerer jenteturer for sine norske lesere med konseptet «Kaftankraft» på Facebook.

I denne spalten forteller hun om et liv på reise og hvordan møter med andre kulturer og mennesker helt forskjellige fra deg selv, kan forandre deg og verden slik du ser den for alltid. – Tid er relativt. Tiden på reise oppleves alltid lengre enn tiden hjemme. Vil du leve lenger, må du reise mer, mener Lene. 

Frister det med weekendtur? Dette må du oppleve i Stockholm!

Seneste

Kanskje er du også interessert i...