Kristina Quintano frivillig arbeid
© Privat

"Helvete er et sted, og det befinner seg rett utenfor våre ferieparadis"

I 20 år har Kristina Quintano dokumentert grove humanitære overgrep mot flyktninger. Gjennom nitid innsats viser hun omverdenen hva som skjer i Middelhavet. Fra sin hemmelige adresse har hun kjent på den ekstreme håpløsheten, men hun gir seg aldri. Det ga henne finaleplass til Tara-prisen Årets modigste kvinne 2021.

4. mars 2022 av Ingrid Johansen

De modigste kvinnene er de som tar barna sine på ryggen og flykter, sier Kristina Quintano. 

Hun sitter ved spisebordet i leiligheten i Oslo, der hvor hun bor på skjult adresse etter gjentatte hendelser med trakassering for sitt brennende engasjement. I snart 20 år har hun jobbet frivillig for å hjelpe flyktninger. Kristina arbeider intenst for å skape et språk for at verden skal forstå hva som skjer i Middelhavet og det hun kaller flyktningenes krise, og ikke flyktningkrisen. Gjennom tilstedeværelse og dokumentasjon gir hun alt for at andre skal skjønne omfanget av tragediene som utspiller seg hver eneste dag i det havet vi helst assosierer med hvite strender, badeferie og sol.

Kristina Quintano årets modigste

BLE HYLLET: Kristina ble hyllet for sitt mot og sin langvarige innsats av Taras sjefredaktør Torunn Pettersen og kveldens konferansier Märtha Louise under utdelingen på Vestlia på Geilo. 

© Trude Westby

Kristina Quintano

Alder: 46.
Bosted: I Oslo, men boligregistrert i Drøbak.
Familie: Samboer med Bendik Østbye Johannessen (46), mor til en voksen sønn på 26 og bonusmor til to gutter på 13 og 18 år.
Yrke: Forfatter, oversetter, forlegger, journalist, lærer og foredragsholder.
Aktuell: Finalist til Tara-prisen Årets modigste kvinne 2021 og utga nylig boken «Budbringeren fra Helvete». 

Kristina vet at Middelhavet rommer så mye mer. Hun har sett alt. 46-åringen, som kaller Facebook-siden sin for «Budbringeren fra Helvete», sier at Helvete er det stedet hvor vi lar barn synke ned til bunnen av et 5000 meters dypt hav og ingen bryr seg. Ifølge FN døde over 2700 mennesker på flukt over Middelhavet i 2018. Kristina har løftet døde barn ut av båter og trøstet mødre og fedre i sjokk. Hun har tråkket over lik på strendene for å finne overlevende. Hun har sett hundretalls levende mennesker forsvinne i dypet og fått utallige desperate oppringinger midt på natten fra mennesker som innerst inne vet at de snart kommer til å bli slukt av bølgene.

I 20 år har hun vært der for dem. Like lenge har hun erfart medienes fravær og politikernes avstand. Alt dette mens hun har balansert oppgavene med å være alenemor, lærer, forfatter, forlegger, oversetter, frilansjournalist og foredragsholder. – Vi må snakke varsomt om mennesker som har forlatt absolutt alt. Jeg ser det som min oppgave å være en slags oversetter. Jeg snakker med dem for å få en forståelse, for så å kunne formidle deres historie. For mange lukker øynene for det som skjer. Dessuten har vi ikke et godt nok språk til å snakke om katastrofene. Disse menneskene kalles «migranter», det gjør meg så forbannet. Mediene ser ikke at det er mødre, fedre, tannleger og lærere som har forlatt absolutt alt.

På bordet ved siden av henne ligger en bit av en treplanke. Oppå den er det plassert en vakker stein og noen tente telys. Trebiten er fra den første båten med mennesker hun tok imot på Malta i 2002. Steinen er marmor fra den libanesiske diktatoren Muammar Gaddafis hotell på den samme øya. Lysene er tent for å minnes de utallige som har lagt ut på havet, men som aldri kom frem i live. Kristina fortsetter der hun slapp:

Kristina Quintano mor

INSPIRASJON: Kristinas mor Ragnhild, som også er oversetter og tekstforfatter, har vært Kristinas største inspirasjon både som skribent og aktivist. – Det var hun som lærte meg at noen må gå forrest i demonstrasjonstoget, sier Kristina. 

© Privat

– Mange overlever. De blir plassert i det som i praksis er fengsel, interneringsleire med piggtrådgjerder rundt, hvor de hverken kommer inn eller ut. Dette er mennesker som hadde et liv. Det er ingen som legger ut over Middelhavet hvis de ikke må. Vi hører om Moria, men bare på Malta er det tre helt forferdelige interneringsleire. Vi må snakke om hvor grusomt dette er. Derfor har jeg intervjuet hundrevis av mennesker jeg har møtt for å forstå krisen. Under pandemien kunne jeg ikke fysisk være til stede, så jeg skrev ferdig boken «Budbringeren fra Helvete – tjue år med vitnesbyrd fra Middelhavet» for å være deres stemme. 

«Helvete er et sted, og det befinner seg rett utenfor våre ferieparadis. Over Helvete flyter røde bademadrasser, og små barn med armringer lærer jublende å svømme», skriver hun i boken som ble utgitt i oktober 2021. I den formidler hun usminket sine utallige dramatiske opplevelser: 

«Stort sett ligger de døde med ryggen opp. Armene og beina og hodet er tyngre enn resten av kroppen, derfor ser de ut som om de naturlig bøyer seg fremover (…) I løpet av en måned kan et lik på havets bunn være helt oppspist av dyr. De som flyter opp, er ofte sleipe, de sklir ut av hendene våre og går i oppløsning, som oljete gummi som renner gjennom fingrene. De minner mer om en kjøttfylt glassmanet enn om et menneske. Men lukten, den lukten lar seg aldri helt vaske bort».

Kristina Quintano Samtidenprisen

VANT PRIS: Kristina Quintano ble i fjor den første mottageren av Samtidenprisen noensinne. Den nyinnstiftede prisen som går til mennesker som engasjerer seg i de mest brennende og brennaktuelle spørsmålene i tid, som klarer å sette et viktig tema på dagsordenen eller få oss til å se vår egen tid på ny.

© Privat

«Jeg kan ikke gi opp. Det er snakk om det absolutte menneskeverd. Skrivingen har vært min mentale sluse»

– Hvordan orker du? 

– Jeg kan ikke gi opp. Det er snakk om det absolutte menneskeverd. Skrivingen har vært min mentale sluse. 

Kristina har ikke bare stått på stranden og rykket ut når en båt har forlist. Hun har selv gått – og dokumentert – deler av fluktruten sammen med familier på flukt. Hun har bistått øyene Malta, Lesvos, Samos, Kos, Chios, Lampedusa og Sicilia i lange perioder. Hun er hedret med flere utmerkelser, som Norsk PEN i samarbeid med Dronning Sonjas Print Awards-stipend. 

– Å få anerkjennelse gir ekstra styrke til å fortsette arbeidet. Men mest av alt tennes det et håp i meg hver gang noen ønsker å skrive om, eller anerkjenne, det jeg jobber med. Jeg har ingen lønn for bistandsarbeidet, men jobber også som oversetter og foredragsholder. Alt som kommer inn i forlaget mitt, går rett ut til våre hjelpeprosjekter. 

Kristina er et produkt av en norsk kvinne og en maltesisk mann som forelsket seg hodestups i hverandre da de begge studerte i Strasbourg på 70-tallet. Sammen skapte de et felles liv i Norge før hennes far ble tvunget til å flytte tilbake til hjemlandet etter fire år. Kristinas røtter vokste i begge land. Allerede i barndommen var hun genuint opptatt av rettferdighet. Med morsmelken fikk hun inn en forståelse av at noen må gå fremst i toget og ta den største trøkken. 

– Jeg husker at broren min og jeg ikke kunne gå på skolen og i barnehagen fordi vi var tåregassforgiftet etter å ha vært med moren vår i Margaret Thatcher-demonstrasjonen i Oslo i 1986, sier hun og humrer. 

Kristina Quintano alder

STERKE BÅND: Kristinas farmor på Malta var familiens store matriark. Hun gikk bort julaften 2019, men hele livet har Kristina og Nanna Iris vært svært nære. 

© Alfred Quintano, Kristinas far

I ungdomstiden engasjerte hun seg i Natur og Ungdom og Sos Rasisme. Hun lenket seg fast i Kragerøtunnelen og ble spylt ned av politiet da hun var rundt 13 år gammel. På skolen satte hun opp et teaterstykke om en brasiliansk familie som ikke fikk opphold i Norge.

– Jeg forsto ikke dette med «de andre». De andre, de som lignet faren min? Var de liksom farlige? Jeg skjønte heller ikke det at når man har det bra, så er man redd for å miste det man har. Er det ikke sånn at når man har alt man trenger, så har man lyst til å dele? sier hun som under pandemien hadde planlagt å gifte seg med sin Bendik, men som heller ga bort alle sparepengene til et formål i Morialeiren fordi bryllupet ikke kunne holdes da smitten herjet.

– Vi hadde spart, og bryllupet måtte utsettes, så da sa jeg til Bendik: «Du, for å bygge opp et klasserom på Lesvos trengs det 120 000 kroner, så jeg overfører det vi har spart, jeg.» Og han bare: «Ja, selvfølgelig!»

Kristina ler av episoden og understreker at det er viktig for henne å leve med en som forstår engasjementet. Bendik – han som var hennes store ungdomskjærlighet, som hun fant tilbake til i voksen alder – har vært med henne fra de ble kjærester for fem år siden.

– Han startet et sjakkprosjekt og begynte å spille med folk i leirene. Sjakk er universalt, du trenger ikke snakke samme språk. Det har betydd enormt mye for meg at Bendik er med. Det gjør også at han forstår meg og måten jeg kan reagere på. Vi kan se grusomme ting på film som han kan synes er vondt å se, mens jeg ikke hever et øyebryn. Det henger sammen med at jeg har sett verre ting i virkeligheten.

Kristina Quintano familie

DEN STORE KJÆRLIGHETEN: Kristina og samboer Bendik hadde planer om å gifte seg i 2020. Pandemien hindret dem – dermed sendte de alle pengene de hadde spart til bryllupet til et prosjekt i Moria-leieren. – Hun har en guts og en energi jeg selv ikke har halvparten av, sier han.

© Esten Borgos

«Jeg elsker å bade. Men hver gang vi tar et skritt ut i Middelhavet, svømmer vi i noens grav» 

Da Kristina var 14 år gammel, utmerket hun seg som skribent og vant en novellekonkurranse hos Aschehoug. Premien var blant annet å få møte forlegger William Nygaard, hvilket ble en skjellsettende opplevelse for henne. 

– Da jeg fikk prisen av William, sa han: «Nå må du bruke din penn og din stemme.» De ordene har hengt så veldig med meg. Han ble et stort forbilde. Med årene har vi blitt gode venner, og han har blitt med til Lesvos. Ordene han ga meg som 14-åring, har vært avgjørende for min retning i livet. 

Hun setter frem oliven fra sin onkels hage på Malta, honning fra samme øy og en maltesisk versjon av hummus. Hun forklarer at ostebitene som ligger dandert i en skål, er fra Gozo og at sitronskivene i karaffelen er plukket fra bestemorens trær. Hun beskriver sitt elskede Malta og at hun bestandig har sett for seg apostelen Paulus’ forlis utenfor bukta hun selv er så glad i. Som barn elsket hun å svømme, og kunne dra seg langt ut for se inn mot akkurat den bukta. Etter alt hun har sett, bader hun ikke lenger i Middelhavet. 

– Det er en stor sorg. Jeg elsker å bade. Men hver gang vi tar et skritt ut i Middelhavet, svømmer vi i noens grav, sier hun. 

Hun forteller om en episode i julen 2015, da hun satt på stranden og speidet ut over havet. På stranden bærer hun nesten bestandig våtdrakt, men denne kvelden gikk hun uten. Været var dårlig, og mørket hadde allerede lagt seg. Brått hører hun rop om hjelp og registrer lys som forsvinner ned i vannet. 

– Jeg tenkte: «Oh shit! Det er en hel båt med mennesker!» forteller hun. 

Instinktivt la hun på svøm. Kristina svømte blant døde voksne og barn som fløt med ansiktet ned i vannskorpen mens hun hørte hysteriske hyl rundt seg. 

– Så registrerte jeg en bylt som jeg først trodde var en ryggsekk. Brått slo det meg at det kanskje ikke var det jeg trodde, så jeg svømte tilbake. Bylten var en baby som lå med ansiktet ned i vannet. Jeg fikk den med meg, startet førstehjelp og fikk liv i henne. Moren hennes kom seg til land og jeg kunne legge barnet i armene hennes. Det var en så sterk emosjonell opplevelse at jeg følte at jeg hadde født selv.

Kristina Quintano frivillig

HJERTEVARME: Vinteren 2016 var nesten alle som kom i land på Lesvos traumatiserte, våte og nedkjølte. Mange av barna var tydelig preget av det de hadde vært gjennom under flukten. Kristina varmer føttene og tar seg av en liten gutt som ankom denne dagen. 

© Privat

Hun hadde allerede 14 års erfaring da episoden skjedde. I 2001, første gang hun opplevde et forlis, var det ikke så mange i båten, forteller hun. Så, noen måneder senere, smalt en båt rett inn i klippene ved det hun kaller «bukta mi» på Malta. 

– En mann druknet bare en meter fra. Det gikk inn på meg at folk har det så jævlig rett over havet vårt. Jeg reiste til Norge og fortalte hva som var skjedd, men det virket som folk hverken var interessert eller skjønte hva jeg sa. Praktisk og livreddende gjorde jeg ikke mer den gang, men fra 2002 ble jeg stadig mer engasjert. 

Hun forteller at hun i større grad tok elendighet inn over seg. Kristina registrerte det som skjedde, og forsøkte å videreformidle. Hun opplevde det som å snakke til veggen. 

– Jeg bestemte meg for å samtale med de som kom. Jeg ville forstå hvordan de kom seg over havet, hva som får folk til å reise fra alt de eier og har og alle de er glad i. Fra da reiste jeg til Malta omtrent hver måned, sier hun, som på det tidspunktet jobbet som lærer. 

Fra 2001 til 2007 kom det mellom 1500 og 1700 båtflyktninger til Malta hvert år, forteller hun. 

– Det var voldsomme proporsjoner for EUs minste land. Ut fra et solidaritetsperspektiv var det vanskelig å forstå hvorfor alle disse menneskene skulle bli sittende på Malta. 

I 2006 ble Facebook lansert, og Kristina fikk en ny plattform. Før den tid hadde hun opplevd å sende inn artikler til ulike aviser, uten å få noe særlig på trykk. Hun begynte å skrive om sine opplevelser på Facebook hver gang det skjedde noe, og fikk gjerne tilbakemeldinger som: «Ikke vær så negativ, da.» Etter hvert som krisen utartet fullstendig, som i 2013, kjente hun at hun var både trist og sliten av ikke å bli hørt. 

– Det gikk ned tre «Titanic-er» i året utenfor Malta, men det var ingen reaksjon fra andre enn den lokale pressen. I april 2015 druknet 1100 mennesker i ett og samme forlis rett utenfor bukta mi. Alle menneskene, bortsett fra 28, døde. Bare 24 lik ble funnet, de er nå begravet ved siden av mine besteforeldres gravsted. Ingen vet hvem de døde er, den yngste var bare 12 år gammel. Jeg holdt på å eksplodere av at norske medier ikke skrev om det.

Kristina Quintano frivillig hjelpearbeid

ENGASJERT: I 2019 ble William Nygaard med Kristina til Lesvos for å se med egne øyne den humanitære krisen som befant seg der. Her står de ved berget av redningsvester.

© Bendik Østbye Johannessen

– Har du noen gang tenkt at du ikke orker mer? 

– Jeg har aldri tenkt at jeg ikke orker dokumentasjonen. Men jeg har tenkt at jeg ikke orker mer av politikere som står på tv og snakker om å hjelpe dem der de er, eller journalister som ikke gidder å skrive om dette. 

«Helvete er et sted der barn ligger stuet sammen lag på lag, presset inn i alle hulrom i et skrog som en gang var en fiskerbåt, men som ble en dødsmaskin der alle barna allerede er døde før båten har lagt fra kai», skriver hun i boken sin. 

– Hva skjer med deg når du opplever gang på gang at ingen bryr seg? 

– Jeg tenker: «Dette skal jeg faen ikke gi meg på». I 2015 våknet verden da den to år gamle gutten Alan Kurdi ble skylt i land i strandkanten i Bodrum i Tyrkia. Gutten ga de mange båtflyktningene et ansikt. 

– Hele verden var forferdet, men jeg gråt av lettelse over at saken fikk oppmerksomhet. Situasjoner som denne hadde vi stått i over år, og endelig var det noen som reagerte, sier Kristina, som i dag er familien Kurdis forlegger. Boken «Gutten på stranden – historien om Alan Kurdi» ble utgitt på Kristinas forlag i oktober 2021. 

Da verdenspressen rettet søkelyset mot toåringens tragiske skjebne, tenkte Kristina at hjelpen endelig kom.

– Men det skjedde ingen verdens ting. I to måneder er det oppmerksomhet rundt saken, så blir det stille. På et tidspunkt kom det flere båtflyktninger til Lesvos enn til Malta. Jeg fikk behov for å ikke bare holde på med dette i «min egen bakgård» lenger. Jeg trengte å reise bort for å snakke med flere. Derfor startet jeg Quintano forlag for å kunne gi ut boken «Julegaven», med 24 julenoveller – for å tjene nok penger til å reise for.

«Kristina får til ting som ingen andre klarer. Det er fantastisk at hun bruker energien sin til å hjelpe andre frem. Jeg er kjempestolt»

Kristina Quintano forfatter

FORLAGSSJEF: Kristina driver Quintano Forlag, der overskuddet går til hjelpeprosjektene. I fjor ga hun også ut bok selv. 

© Esten Borgos

Den julen registrerte Kristina at stadig flere fant veien inn til Facebook-siden hennes. Hun benyttet anledningen til å skrive et flammende innlegg til daværende innvandrings- og integreringsminister Sylvi Listhaug, som da snakket om innstramminger i flyktningepolitikken. «Kjære Sylvi,» startet Kristina innlegget med – og fortalte ministeren hvor skapet skulle stå. Tre timer senere så hun at innlegget var delt tusenvis av ganger, Aftenposten tok kontakt, og én skrev: «Se hva Budbringeren fra Helvete skriver». 

– Det var sånn navnet på siden ble til, forklarer hun. 

I dag har hun 15 000 følgere og 100 000 visninger i snitt hver dag. Daglig oppdaterer hun siden med det som skjer i Middelhavet her og nå. 

– Jeg får informasjon fra ulike redningsskip, har mange andre varslere rundt omkring og bruker selv tid på å lete frem informasjonen jeg trenger. Jeg er nøye med at alt skal stemme, ingen skal kunne ta meg på faktafeil i oppdateringene mine, sier hun, som er aktivt medlem i blant annet Norsk PEN, som jobber for ytringsfrihet, Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening og Norsk Journalistlag. 

Selv synes ikke Kristina at hun er så modig, men innrømmer at hun én gang i livet mener hun selv har utvist mot. 

– Jeg hadde lagt opp løpet og skulle studere litteraturvitenskap og religionshistorie i India. Så ble jeg gravid og fikk en sønn. Jeg gjennomførte likevel alt jeg hadde bestemt meg for, bare ett år forsinket. Akkurat det synes jeg er litt modig, innrømmer hun. 

Kristina heller vann i glassene idet hennes kommende ektemann Bendik haster innom. Hun forteller ham at hun har servert det siste de hadde igjen av osten fra Gozo. Han svarer: «Men så hyggelig, da. Klart dere må få smake den!» Bendik legger ikke skjul på at han er meget stolt av henne. 

– Kristina får til ting som ingen andre klarer. Hun har en guts og en energi jeg selv ikke har halvparten av, men jeg forsøker å henge med i svingene. Det er fantastisk at hun bruker energien sin til å hjelpe andre frem. Jeg er kjempestolt. 

BUDBRINGER: Hver dag oppdaterer Kristina Facebooksiden «Budbringeren fra Helvete», hvor hun informerer fortløpende om mennesker på flukt over Middelhavet. Siden har 100 000 visninger i snitt hver dag.

© Faksimile fra Facebook

– Synes du hun er modig? 

– Ja, jeg synes det er modig å være så selvoppofrende og jobbe frivillig, i timevis hver dag, uten noen gang å ta ut en krone i lønn, eller å forvente noe tilbake. Hun viser aldri omverdenen hvor sliten hun til tider er, eller hvilket personlig offer dette er. Jeg synes det er modig å vie så stor del av sitt eget liv til å rette fokus på nåtidens største menneskerettighetsbrudd. Og jeg elsker henne for det. 

– Hva vil du si om utholdenheten hennes? 

– Den har jeg lurt på selv, hvordan hun klarer å være så til stede for så mange. Når jeg har spurt, svarer hun: «Hva er alternativet? Å gi opp?». Det ligger ikke for henne. Jeg beundrer styrken hennes helt enormt. Jeg husker en gang hun reiste ut for å hjelpe. Jeg var hjemme i Oslo. På Facebook postet jeg følgende: «Min heltinne Kristina var på Lesvos og hjalp flyktninger i helgen. Hva gjorde du?»

Les også: Mona B. Riise: – Jeg fikk livet i trynet ganske tidlig

Du vil (garantert) også like

Kanskje er du også interessert i...