© Stian Andersen / Getty Images

Jesu to graver i Jerusalem

I påsken markerer vi fortellingen om Jesu død og oppstandelse på og rett ved Golgata i Jerusalem. Men hvor lå egentlig dette stedet? Taras spaltist Lene tar oss med til Jesu to gravsteder i den evige by.

31. mars 2021 av Lene Wikander

Hvor du var for tjue år siden? Hva husker du egentlig? Forleden så jeg et klipp fra Dagsrevyen i år 2000 og ble ganske sjokkert over hvor «gammeldags» alt virket. Jeg kom på at den gangen var for eksempel internett ganske nytt, vi hadde til og med trodd det skulle kollapse året før, med tusenårsskiftet. 

Det året reiste jeg også verden rundt og laget en reportasjeserie om forskjellige religiøse og politiske grupperinger som var overbevist om at verden skulle gå under i 2000. Det skjedde som kjent ikke. Og dette er 20 år siden. 20 år er lenge i menneskenes tidsregning. 

Legg så til 2000 år. 2020 år. Cirka så lenge siden er det at påskefortellingen den kristne delen av verden markerer i disse dager, fant sted. At det har skjedd mye med denne fortellingen på veien til i dag, er åpenbart, men det begynte allerede å skje bare ti, tjue og hundre år etter at hendelsene den forteller om fant sted.

 «Ad fontes», «til kildene», er et latinsk uttrykk brukt av forskere innen blant annet bibelhumanismen, som ivrer for å studere de aller første kilder og språk som beskriver hva som egentlig skjedde. De mener det bringer oss nærmere sannheten. Og når det gjelder påskens evangelium er ingen kilde nærmere enn Jerusalem selv, der det hele fant sted.

LANGS «VIA DOLOROSA»: Munker i prosesjon langs «Via Dolorosa», lidelsens vei, der Jesus skal ha båret korset frem til Golgata i Den hellige gravs kirke.

© Stian Andersen

Men også Jerusalem er menneskenes by, og med mennesker inne i bildet blir det fort surr i fakta. Selv i dag med all verdens tilgang til internett og kilder, opplever vi jo folk som er fullstendig faktaresistente, som velger å anta fremfor å vite, og ikke minst folk som mener vidt forskjellige ting basert på det samme faktagrunnlaget, eller fremstiller virkeligheten ut fra politisk motivasjon. 

Så da kan man jo bare tenke seg hvordan dette var for 2020 år siden. Da fortellingene ble sendt fra munn til munn før de ble skrevet ned århundrer etter at de fant sted og folk kranglet om hva som var fakta og ikke, før en mektig dame dro i gang sin egen «Ad fontes» og begynte å grave. Bokstavelig talt. I jorda, altså. 

Helena, moren til den kristne, romerske keiseren Konstantin, satte nemlig ut på en reise til Jerusalem med oppgaven om å bygge kirker på stedene som var knyttet til Jesu liv og død. Og under denne reisen mente hun altså å ha gravd opp restene av «Det sanne kors» på stedet som i dag huser kristendommens helligste kirke: Den hellige gravs kirke i Jerusalem. 

POMP OG PRAKT: Utsmykninger, lys, pomp og prakt i Den hellige gravs kirke passet protestantenes estetikk dårlig, så da fant de heller en ny Jesu grav litt utenfor bymurene på 1800-tallet.

© Stian Andersen

Og der står kirken den dag i dag fordi Helenas sønn og keiser i år 325 eller 326 – man diskuterer fortsatt det ene årets forskjell – beordret at stedet skulle ryddes for å gi plass til en ny kirke. Og det som måtte ryddes bort var et tempel viet den romerske gudinnen Venus. Da det var gjort fikk Konstantin og Helena reist tre, små sammenbundne kirker på stedet. En over stedet der korset angivelig ble funnet og som da markerte Golgata der Jesus ble korsfestet, en over det hullet som Helena hadde identifisert som Jesu grav og en stor basilika ble oppført ved siden av. Klippen som omga graven ble hugget bort, og selve klippehulen innkapslet i en liten bygning. Nonnen Egeria besøkte kirken i 380-årene og nedtegnet en beskrivelse av bygningene slik de så ut da. 

Denne kirken ble imidlertid ødelagt i 614, da sasanidene invaderte de østlige områdene av Romerriket, plyndret Jerusalem og tok Det sanne kors som krigsbytte. I 630 klarte likevel keiser Heraklios å vinne det tilbake og red i triumf inn i Jerusalem med Det sanne kors, og fikk gjenoppbygget kirken. 

Da byen ble erobret av muslimer få år senere, fortsatte kirken å være en kristen helligdom, og den kristne menigheten og deres helligdommer ble beskyttet under det tidlige muslimske styret, men under et opprør i 966 brant Den hellige gravs kirkes tak og dører, og den sto som en ruin frem til 1009, da den «gale» kalifen Al-Hakim lot den rive ned til grunnen. 

Da nedrivningen ble kjent i Europa, medførte det protester, der uskyldige som oftest ble rammet. Som da kronikøren Rudolf Glaber beskyldte jødene for ugjerningen, noe som medførte jødeforfølgelser flere steder i Europa, og litt senere også fyrte opp under korstogbevegelsen.


Les også: Muslim, feminist og superstjerne

I BØNN: En kvinne ber i Den hellige gravs kirke i Jerusalem med pannen hvilende mot marmoren fra 1500-tallet som omgir hulen man tror er Jesu grav etter at en kvinne ved navn Helena fant den på 300-tallet

© Stian Andersen

Siden har kirken gjennomgått flere renoveringer og brann. Det indre av gravminnet forble likevel uskadet, og den innvendige marmorutsmykningen vi ser der i dag, stammer hovedsakelig fra 1555. 

I 1959 ble et nytt større restaureringsarbeid påbegynt, men store deler av kirken lider fortsatt under varierende grader av forfall. For eksempel holdes gravminnet på plass ved hjelp av et jerngitter, som ble oppført av det britiske mandatet i 1947, da de mange kirkesamfunnene i kirken ikke kunne bli enig om betingelsene for en restaurering. Og de kunne ikke bli enige fordi de har vidt forskjellige oppfatninger av hvordan det egentlig var og derfor bør se ut i dag.

Enkelte protestanter var allerede på 1800-tallet såpass misfornøyd med hvor dårlig gravkirken harmonerte med deres egen forestilling om hvordan Jesu grav må ha vært, at briten Charles Gordon satte kursen mot Jerusalem og allerede morgenen etter sin ankomst utpekte en klippe utenfor bymurene som «det ekte Golgata» og en grav i nærheten som «den ekte graven». 

Stedet har siden 1867 blitt kalt «Garden Tomb» og er et populært pilegrimsmål blant protestanter som vanligvis ikke har tillatelse til å avholde sin egen gudstjeneste i Den hellige gravs kirke. Protestantismen som vi også praktiserer her i Norge, er tross alt en veldig moderne utgave av kristendommen i forhold til de kirkesamfunnene som fortsatt styrer gravkirken.

PÅ TUR: Lene har vært i Jerusalem en rekke ganger, og kommer til å dra dit igjen. Her foran Klippemoskeen sammen med fotograf Stian Andersen en gang på 1990-tallet.

Protestantismen er faktisk så moderne at den hadde behov for å redefinere historiens estetikk. Så når du kommer inn i denne hagen og ser graven som et enkelt hull i klippeveggen med en stein skjøvet til siden for åpningen, kjenner du igjen synet umiddelbart. Det er slik Jesu grav har blitt fremstilt i norsk søndagsskole-estetikk i generasjoner. Inne i graven er det hugget ut en liten benk og noen avsatser der den døde ble lagt. Graven er nemlig ekte nok og er datert til noen århundrer før Kristus, men på den tiden var det helt vanlig å bruke slike gravsteder om igjen.

Men om det var Jesu grav er høyst usikkert. Det de fleste forskerne likevel er enige om, er at denne graven nok ser ut som gravene gjorde på Jesu tid, og på den måten gir deg et riktigere bilde av stedet der oppstandelsen angivelig fant sted. 

PILEGRIMSMÅL: Siden 1867 er denne graven blitt kalt «Garden Tomb».

© Getty Images

Den hellige gravs kirke med all sin røkelse, ornamenterte utsmykninger, marmor og lys, tilfredsstiller ikke protestantismens forventninger om det enkle og mer pietistiske over påskens fortelling. Men så er det jo fortellingene Jerusalem handler om. Menneskenes fortellinger gjennom årtusenene, med alle sine forgreninger, farger og forståelse eller mangelen på sådan. Det totalt ufullkomne menneskelige narrativet som utgjør våre kulturer, vår historie, våre drømmer og vår tro. 

En av de beste måtene å få en følelse av det voldsomme spennet som bor i en og samme fortelling fortalt over tid, er å først besøke den enkle «Garden Tomb» og så se den overdådige, eldgamle, falleferdige, men likevel så gripende vakre gravkirken under et besøk i Jerusalem. Det er en reise baklengs gjennom tiden, men i sentrum for begge pilegrimsmål finner du det samme: En tom hule i en klippevegg som menneskene har fylt med sine fortellinger. Nærmere sannheten kommer vi nok aldri. Og kanskje er det nettopp derfor at tro kan flytte fjell. 


Les også: Opplev en av verdens minst besøkte øyer - med det mest dyrerike kystlandskapet

Seneste

Kanskje er du også interessert i...