Fargerike Jofrid Landa er sjømannsprest i New York!

Sprudlende, fylt av humør og livsgnist, med en smittende latter og et stort krøllete rødt hår i fri dressur. Jofrid Landa kan ikke unngå å bli lagt merke til, det være seg i møter som sjømannsprest i verdensmetropolen New York, som studentprest i Nord-Amerika – eller blant newyorkere og nordmenn. Så er hun heller ikke en kvinne som har gått den brede vei. Jakten på trygghet, mann, barn og hus har aldri vært målsetning i livet hennes. I stedet har hun vært trofast mot sitt hjerte og sin kristentro. Noe som har ført henne på en broket, men spennende vei, ikke minst yrkesmessig.

– Opprinnelig kommer jeg fra den lille øya Finnøy utenfor Stavanger, der jeg vokste opp med fire søsken på en gård med kyr og sauer. Familien min var kristen, og i oppveksten tilhørte jeg et såkalt bedehusmiljø. Troen har fulgt meg siden, og den gode og trygge oppveksten har også formet meg. Helt siden jeg var jentunge har jeg hatt en utferdstrang – og jeg planlegger aldri i et langtidsperspektiv. Det siste har nok vært utslagsgivende for at jeg har tatt de veivalgene jeg har tatt, sier hun.

– At jeg utdannet meg til prest var aldri i min villeste fantasi, men på en måte har veien bare blitt til mens jeg har gått, legger hun til når vi møter henne i sjømannskirken i en av verdens travleste
metropoler.

Utferdstrang og veien til diakoni

Veien fra Finnøy, med noen tusen innbyggere, til New Yorks 9 millioner, har vært fylt av tilfeldigheter, men den vitner også om at Jofrid ikke akkurat har vært redd for å ta sjanser. Hun kunne som sine søsken ha valgt et trygt og forutsigbart liv med mann og barn på den vesle øya der hun vokste opp, men Jofrid valgte ikke standardløypa. Utferdstrang og nysgjerrighet var nærmest medfødt, og bare 15 år gammel flyttet hun fra Finnøy for å gå på videregående. Da skolegangen var tilbakelagt, vendte hun blikket ut mot den store verden.

– Jeg hadde lyst til å lære mer fransk, og dro et år til den fransktalende delen av Sveits. Der jobbet jeg et år som au pair for en familie med tre barn på 5, 9 og 11 år i Genève. Det var i Sveits jeg stiftet bekjentskap med Sjømannskirken for første gang. Selv om Genève ikke er en havneby, hadde de en sjømannskirke der, og dit dro jeg ofte på fritiden for å treffe andre norske au pairer. Miljøet var trivelig, det ble mye sosialt samvær, vafler og brunost. Da tiden som au pair var over, dro jeg tilbake til Norge for å lære enda mer fransk. Jeg har alltid vært frankofil og studerte merkantil fransk i Halden ved Høgskolen i Østfold. Et av semestrene tilbrakte jeg i Frankrike, men i løpet av de to årene studietiden varte, ble jeg lei. Jeg hadde lyst til å gjøre en innsats for andre, og fikk vite at sjømannskirken trengte medarbeidere. Jeg sendte inn en generell søknad, og fikk tilbud om jobb i Antwerpen, forteller hun.

Miljøet som møtte henne der, var annerledes enn hun hadde forutsett. De fleste som oppsøkte sjømannskirken, var langtransportsjåfører, som stoppet for en pust i bakken, kaffe og en hyggelig prat. Kirken ble deres andre hjem på ferden gjennom Europa. Å drive oppsøkende virksomhet blant norske sjøfolk på skip som lå til havn i Antwerpen, hørte også med oppgavene. Sjøfolk på lastebåter og tankskip ble invitert til sjømannskirken, men hadde sjelden tid til å gå i land. I stedet ble Jofrid sendt av gårde for å opprette kontakt.

– Jeg var bare i midten av tjueårene, og det vakte nok litt oppmerksomhet da jeg kom om bord på mitt første skipsbesøk i skjørt, sandaler, ryggsekk og hjelm på hodet. Jeg stilte bedre forberedt neste gang. Innimellom var jeg ikke særlig høy i hatten der jeg kjørte rundt i svære konteinerhavner med en bitte liten bil. Det var få kvinner blant besetningen på båtene, men jeg ble alltid tatt godt imot. Særlig populært var det at jeg brakte med meg norske lokalaviser. Mannskapet på båtene hadde ofte seilt lenge, og de satte pris på besøk, både sosialt og for tilgang på nyheter fra hjemlandet. Under de fire årene jeg jobbet i Antwerpen ble det stadig klarere for meg at jeg likte å jobbe med mennesker, og at diakoni kunne være en vei å gå. Etter fire år i sjømannskirken valgte jeg derfor å reise hjem til Norge og ta en master i diakoni. Jeg begynte å nærme meg 28 år, forteller Jofrid.

Forelsket i New York

Diakoni er kirkens omsorgstjeneste, der evangeliet i handling uttrykkes gjennom nestekjærlighet, inkluderende fellesskap, vern om skaperverket og kamp for rettferdighet. Det diakonale arbeidet skifter med tider og steder, i møter med mennesker i motgang, kriser og fattigdom. En periode jobbet Jofrid i en diakonal organisasjon i Oslo. Det var omtrent i dette
tidsrommet at hun så en konkurranse i et moteblad, hvor Norges kuleste frisyre skulle kåres! En venninne ble gira på at Jofrid med de praktfulle røde krøllene måtte delta, og tok et bilde av henne som Jofrid sendte inn. Avstemningen forgikk på nett og i sosiale medier, og Jofrid kom til finalen. Det endte med at hun gikk av med seieren, og premien var en langhelg i New York for to.– Jeg tok med meg venninnen min, og vi dro av gårde, spente og forventningsfulle en kald februar-dag i 2013. Allerede fra første stund ble jeg forelsket i den fantastiske byen, i atmosfæren og menneskene. Jeg kjente noen som jobbet på sjømannskirken, og vi dro på besøk. Der ble vi møtt av hjertevarme og selvfølgelig nystekte vafler med brunost – men ikke i min villeste fantasi hadde jeg kunnet forestille meg at jeg selv en dag skulle komme å jobbe der som sjømannsprest, forteller hun

En terskel ble forsert

Tilbake etter turen til New York kjente Jofrid at utferdstrangen hadde blitt ytterligere stimulert. Hun fikk tilbud om jobb i sjømannskirken i København, et tre måneders vikariat som førte til fast stilling. Under tiden i den danske hovedstaden ble hun vigslet til diakon. 18. mai i grunnlovsjubileumsåret 2014 foregikk vigslingen, dagen etter en formidabel 17. maifeiring med 8–9 tusen fremmøtte. Etter hvert utfordret en av prestene i sjømannskirken henne til å utdanne seg til prest.– Under tiden i København drev jeg omsorgsarbeid i kirken. Jeg var mye på besøk hos eldre nordmenn som bodde i byen, og ble også utfordret til å holde gudstjenester. Men det var mye motstand i meg med tanken på presteutdannelse. Likevel var det sådd et frø som gravis vokste. Jeg hadde jo mye kunnskap om sjømannskirken og masse erfaring fra frivillig menighetsarbeid, men presteyrket var en terskel jeg følte lå litt høyt. I tillegg var jeg oppvokst med konservative holdninger hjemmefra. Det hadde aldri vært kvinnelig prest på Finnøy. Det var liksom et yrke forbeholdt menn.

Likevel trigget tanken på å bli prest noe i meg, et kall fra Gud vil jeg nok kalle det, og jeg begynte å sjekke hva som skulle til. Allerede hadde jeg jo mastergrad i diakoni. Jeg søkte og ble godkjent av en nemnd i Den norske kirke, og kunne dermed søke opptak på Menighetsfakultetet for å ta praktisk teologi.

Studiene i praktisk teologi førte til at Jofrid ble ordinert prest i 2021 (for å jobbe som sjømannsprest i New York). Det skjedde i Oslo Domkirke, under biskop Kari Veiteberg i Oslo bispedømme. Like før hun ble ordinert hadde Oslo vært pandemistengt, og kun 20 personer kunne være til stede på arrangementer. Bare dager før ordineringen ble kravet heldigvis oppjustert til 200!

– Det var en stor opplevelse å se alle som møtte opp i kirken etter den lange nedstengningen, blant andre familien min og mange venner. Det varmet hjertet og ble en sterk opplevelse, sier Jofrid.

New York neste

Sjømannskirken ligger under Bjørgvin bispedømme i Bergen, og nærmest ved et skjebnespill var stillingen som sjømannsprest i New York ledig. Og Jofrid fikk stillingen. 7. september 2021 flyttet hun til New York, byen hun hadde forelsket seg i 10 år tidligere. Korona-pandemien var fremdeles pågående, og den første tiden var preget av strenge restriksjoner. Munnbind, avstand og antibac ble hverdagen også her, frem til samfunnet åpnet opp igjen. I tillegg til stillingen som sjømannsprest i New York har hun siden nyttår fungert som sjømannsprest for studenter i Nord-Amerika. Hun er stadig på reise og møter norske studenter i USA og Canada. Ellers holder hun gudstjenester, konfirmasjoner og vielser. I tillegg til daglige gjøremål i sjømannskirken er hun med på å arrangere sosiale og kulturelle tilbud. Nordmenn i New York, det være seg fastboende, studenter eller folk som er der i kortere tidsrom, betrakter sjømannskirken som et hyggelig samlingspunkt. Blant de mange tilbudene er feiringer av høytider og aktiviteter for små og store – risengrynsgrøt på lørdager og nystekte vafler hver dag, bortsett fra mandager hvor kirken holder stengt. Kirken har til og med en egen butikk som selger norske matvarer. Her finner du blant annet makrell i tomat, fiskeboller, Solo, Melkesjokolade og masse annet godt som en nordmann i utlendighet kan ønske seg. Og at sjømannsprest Jofrid er populær, er det ingen tvil om. Hun sprer godt humør og tar seg god tid til å snakke med folk som kommer innom. Selv bor hun i en leilighet i femte etasje i kirken, som for øvrig ligger sentralt midt på Manhattan, mellom East River og det sørøstre hjørnet av Central Park.

Hva betyr New York for deg?

Det er en fantastisk kul by med mange muligheter og høy energi. I New York er det nærmest ubegrenset hva man kan foreta seg. Hver gang jeg er ute på reiser som studentprest, kjenner jeg at det er godt å komme hjem til New York.

Jeg har flyttet mye rundt i livet mitt, og tilpasser meg og finner meg til rette der jeg til enhver tid befinner meg. Likevel er New York noe helt spesielt. Ikke minst vrimler byen av kulturtilbud for enhver smak. Selv elsker jeg jazz, og her er mengder av jazzklubber med musikere i verdensklasse. Har jeg tid, liker jeg også å gå på konserter med andre dyktige artister. For ikke lenge siden opplevde jeg for eksempel gruppa Coldplay, sammen med 80 000 publikummere på en av de store arenaene. Og for en av Norges største A-ha-fans var det også fantastisk å få oppleve dem live i Radio City Hall. Mangfoldet, at byen er en smeltedigel av forskjellige kulturer og alle slags nasjonaliteter, gir en egen puls – og en stor grad av frihet, sier hun.

Får du ekstra oppmerksomhet fordi du er prest?

– Noen ganger har jeg opplevd reaksjoner når jeg forteller at jeg er prest. Men mest får jeg oppmerksomhet på grunn av håret mitt! Generelt er amerikanere lette å komme i kontakt med, og de er flinke til å gi komplimenter. For øvrig kjenner jeg mange forskjellige mennesketyper som er prester. Jeg opplever at vi lever i en tid som ikke lenger er så preget av fordommer.

Du har ikke akkurat valgt å følge strømmen. Hva tenker du om veien videre?

– Jeg er ingen langtidsplanlegger, men i 2024 blir jeg sjømannsprest for studenter i Nord-Amerika i 100 prosent stilling. Det er en givende oppgave som jeg ser frem til. Som studentprest er en av oppgavene å være nær i kriser og ulykker, og å gi omsorg og støtte i hverdagen. For en studentprest er det viktig å bygge relasjoner og være en de norske studentene kan prate med. Være en kontaktperson og et bindeledd, i nært samarbeid med UD og studentorganisasjonen ANSA.

Enkelte norske studenter i USA kan oppleve ensomhet, krav, stress, kjærlighetssorg og
bekymringer for familien hjemme i Norge, og det skjer ting i den alderen som kan være psykisk utfordrende. For eksempel viser undersøkelser at 1 av 5 studenter tenker på selvmord eller driver med selvskading. I rollen som studentprest kan jeg være en konstruktiv, støttende og omsorgsfull samtalepartner, for alle uansett livssyn. Ved behov har studentorganisasjonen ANSA også egne psykologer som jeg kan vise til. Ellers går mye av arbeidet som studentprest ut på å ta kontakt, delta på ulike studentarrangement og stelle i stand hyggelige og sosiale samlinger som gir trygghet og bygger relasjoner.

Å være ung og fremmed i USA kan være utfordrende. I Sjømannskirken i New York arbeider vi også med prosjekter rettet mot unge. Studenter kan komme hit og bli kjent og føle samhold, og kjenne at noen bryr seg. Vi arrangerer sosiale sammenkomster, alt fra julebord til tacokvelder og grilling på taket av bygningen.

• Arrangementer som fører til at de finner seg til rette og får nye venner.

Hva har troen betydd for deg?

– Det er et stort spørsmål. Troen har vært der gjennom hele livet, selv om den har endret seg gjennom egne livserfaringer. Troen gir meg en hvile, og den er en trygghet i en verden som er full av krav og forventninger. Særlig under kriser, eller når livet erkjipt, er det godt å kjenne Guds nærvær. Stikkord for meg når det gjelder tro er nåden, å føle seg elsket og å hvile i det. For meg er Gud håp, den som bærer meg, men også glede. Selvfølgelig har jeg hatt perioder med tvil, men troen på Gud er aldri helt borte – og det er deilig å lese bibelfortellinger som vitner om at Jesu disipler også tvilte. Å tvile er menneskelig. Livet kan være brutalt og urettferdig, og jeg
møter mennesker i lidelse og dyp sorg. Som prest er jeg opptatt av ikke å dømme, men være støttende og formidle Guds nåde og kjærlighet, sier Jofrid.

Savner du aldri å slå deg til ro med familie?

– I grunnen er det ikke et savn jeg kjenner på ennå. Jeg er frihetssøkende og tenker ikke langsiktig. Men jeg er åpen for det som kommer, og tenker at jeg også kan møte en mann med utferdstrang. Viktigst for meg er å kunne tjene Gud og mennesker her jeg er nå, formidle håp og spre glede, sier Jofrid Landa.

Jofrids tips til kule opplevelser i New York

Favoritt-turistattraksjoner:

Beste utsikt: Edge NYC, 30 Hudson Yards, NY 10001 High Line, Little Island, Central Park og Brooklyn Bridge

Favoritt vintage: East Village og Williamsburg-området (Brooklyn). F.eks. Cure Thrift Shop, 91 3rd Ave, NY 10003

Favoritt pizza slice: Sophia Pizza Shoppe, 989 1st Ave, NY 10022

Favoritt område Manhattan: West Village/Greenwich Village

Favorittrestaurant og beste burger i det området: St. Tropez West Village, 304 West 4th Street, NY 10014

Favoritt-jazzklubber: Smalls, 183 W 10th Street, NY 10014 Barbès, 376 9th Street, Brooklyn, NY 11215

Favoritt-bagels: Absolute Bagels, 2788 Broadway, NY 10025

Favoritt rooftop-terrasse/bar: Westlight, 111 N 12th Street, Brooklyn, NY 11249