«Jeg er 62. Ugift. Har ikke kjæreste. Jeg bor på trettifem kvadratmeter. Har fire kaffe kopper og tre tallerkener. Jeg har skrantende helse etter brystkreft, og har heller ingen bryst ...
... Jeg eier så lite at jeg kan pakke alt jeg har i en koffert og dra for godt. Har akkurat den plassen jeg trenger, og bruker minimalt med krefter på å stelle hus.»
Lisbeth Pettersen (62)
Lisbeth har vært Taras faste mindfulness-spaltist siden 2011. Hun har bakgrunn som jour- nalist, reiselivsgründer og meditasjonslærer. Lisbeth har skrevet flere bøker om meditasjon, og høsten 2018 debuterte hun også som krimforfatter med boken «La meg ikke huske».
Det er tretti år siden Lisbeth begynte å utforske mindfulness systematisk. Hun beskriver metoden som et observasjonsverktøy.
"Jeg-et må ikke tro på alt. Og vi behøver ikke å legge for mye i sinnets kjappe tolkninger. Det er bare overflatereaksjoner. Ingenting å samle på."
© Esten BorgosKlær kan også juge. Du kan bruke klær fremstille deg som noe du ikke er. En du ønsker å være, akkurat den dagen. Du kan kle deg både opp og ned. Eller du kan gi faen og ta på deg noe komfortabelt, slik mange norske kvinner gjør. Spaltist- og forfatterkollega Tove Nilsen har drodlet over dette særnorske fenomenet tidligere i Tara.
Det handler om persepsjon. Om hva omgivelsene oppfatter. Om at andre kategoriserer og putter deg og meg i bås på et par kjappe sekunder. Så ja, det spiller en rolle hvordan du fremstiller deg selv. Du blir øyeblikkelig dømt, satt på en pidestall eller glatt oversett.
Det er detaljene som teller når den biologiske datamaskinen vi har på nakken går i gang. Hjernen skanner, tar notater og hiver folk inn i boksene de hører hjemme i, ut fra en kjapp og nådeløs vurdering. Selv trives jeg i boksen «grå mus». I mine slitte jeans, gamle støvler og hettefrakk eller jakke kan jeg rusle gatelangs i byen og observere andre usett.
De ser meg ikke. Oppdager ikke at jeg spionerer på dem. Suger til meg detaljer som kan brukes som karaktertrekk til nye romanfigurer. Den som dikter, stjeler også. Romanfigurer blir levende gjennom Frankenstein-metoden: lapp for lapp.
Jeg studerer ganglag, upussede støvletter – som mine egne. Ansikter med eller uten makeup. Øyne som ser tomme ut, med blikk som vender innover fordi tankene er et annet sted. Øyne som avslører at en del av hjernen vurderer om kroppen bør reise seg og gi sitteplassen til en gammel dame som kommer inn på bussen. Skuldre som senker seg når hun finner en annen plass. Små tegn som viser noe om innsiden. Om den man er.
Videnskab.dk skriver om det viktige førsteinntrykket. Om hvor avgjørende disse sekundene er for hva den andre kommer til å forvente av nettopp deg. Gjennom det øynene ser og sansene fanger opp, forsøker hjernen lynkjapt å forutsi hvem du er og hvordan du vil oppføre deg i fremtidige situasjoner. Kanskje du har en kniv i lommen, for alt man vet. Når jeg sitter på en benk og henger under kapsen, usminket og med ryggsekken på fanget, hender det at en av byens vandrere, rusavhengige eller hjemløse, dumper ned ved siden av meg på benken og spør «har du en sigg?»
En gang ble jeg forsøkt kastet ut av en ventehall. Dette var i en skrantende periode, da kroppen ennå gikk på cellegift. Jeg var nede-på-tannkjøttet-sliten og duppet av under kapsen.
«Du kan ikke sitte her og sove», sa vakten. Stakkars menneske. Jeg så fortvilelsen i øyene da han oppdaget blemma. Jeg gjør det ikke lett for andre. Det gjorde ikke saken bedre at jeg begynte å flire.
«Så ja, det spiller en rolle hvordan du fremstiller deg selv. Du blir øyeblikkelig dømt, satt på en pidestall eller glatt oversett»
© Getty ImagesEn annen gang, da jeg hadde sminket meg, farget håret, bleket tennene og kledd meg pent, observerte jeg lange blikk fra fremmede menn. Tenketanken under kapsen flirte litt da også, de skulle bare ha visst at det ikke fantes bryst under klærne.
Vi kan fleipe, men sannheten er at tankene er rå. De dømmer andre på det ytre. På lukter og lyder, ansiktsuttrykk og klær, fordi vi vil trygge oss selv. Sinnet gjør sin greie. Målet er overlevelse. Man kan ikke ta smålige hensyn.
Jeg-et derimot, observatøren på innsiden, kan velge å følge med på hva ens egne tanker faktisk holder på med.
Jeg-et må ikke tro på alt. Og vi behøver ikke å legge for mye i sinnets kjappe tolkninger. Det er bare overflatereaksjoner. Ingenting å samle på.
Jeg liker å spionere på tankene mine, se om jeg kan gjennomskue ubevisste væremåter. For eksempel er jeg blitt klar over at jeg automatisk, og dermed ubevisst, drar opp smilet et sekund før jeg skal speile meg. Det er ganske sikkert et triks hjernen bruker for å beskytte meg fra ubehagelige sannheter.
For i mer uskyldige øyeblikk, når jeg plutselig og uforskyldt får øye på meg selv i et speil, ofte nedenfra, da stopper alt. I et fryktelig øyeblikk ser jeg meg selv i den verst tenkelige posisjon.
Med årene handler et greit utseende om riktig lys, riktig vinkel og riktig sminke. I alle fall om man ønsker å holde fast ved et estetisk inntrykk av seg selv
Jeg traff en venninne på kafé her om dagen. Hun er slående vakker, informerte tankene meg
om der jeg satt under en grønn kaps. Eva lo godt da jeg fortalte at jeg ofte føler meg vurdert av
andre kapsbrukere. Særlig de som trenger en sigg. Og hun kom med et interessant innspill. Hun mente at måten jeg kler meg på kan gjøre at jeg for noen oppfattes som mindre farlig. Kanskje til og med vennligsinnet. Og at sårbare mennesker ofte ikke tør å snakke til fremmede som er kledd for party og som suser selvbevisst av gårde.
Noen ganger treffer blikket mitt en annen kvinnes blikk, for eksempel på T-banen. Jeg vet at det er en fremmed, men hjernen signaliserer at det er en bekjent. Det lille smilet, det muntre blikket forteller at du har sett meg. Da vet jeg at det er du, kjære Tara-leser. Og at vi har noe felles. Med eller uten kaps.
