Lisbeth Pettersen: Sinnets sug og hjertets savn

Å bli noe bevisst gir oss mulighet til å forandre. Kanskje bryte en vane eller kvitte oss med et ugunstigt reaksjonsmønster. I første omgang krever det oppmerksomhet. Vi må spionere litt på oss selv. På det som ligger bakenfor tanken og reaksjonen. Vi kan spørre innover: Hvorfor har jeg lyst på sjokolade akkurat nå?

Ved å stoppe og se bakover idet en impuls oppstår, kan vi opdage noe vi ikke var bevisst, eller noe vi hat glemt. For eksempel at indre uro automatisk utløser en trang til å kjøpe et nytt plagg eller å spise noe søtt. En slik innsikt kan resultere i mindre shopping og mer oppmerksomhet på det som ligger under. Vi kan utforske mulighetsrommet mellom øyeblikket hvor lyst eller trang oppstår – og før sjokoladen fortæres eller plagget ligger i vesken.

Mye av det vi gjør i hverdagen kommer som en direkte følge av en tankeimpuls. Eller vi handler ut fra vaner: hjernen tenker som den pleier og kroppen følger etter.

Noen har også tvangstanker som leder til tvangshandlinger. Forskning.no skriver at så mye som 15 prosent av befolkningen i Norge lider av tvangshandlinger. Av disse får 2–3 prosent diagnosen tvangslidelse. Da kan kognitiv adferdsterapi hjelpe. Mange av oss har mildere former for tvangstenking og handlinger, som for eksempel å sjekke at døren er låst en gang til, selv om du gjorde det for en time siden og vet at den er låst. Eller hyppig håndvasking fordi vi er redde for å få i oss skitt og bakterier.

Det siste ser jeg på som en god vane ettersom vi berører overflater 1600 ganger daglig, og det meste skjer ubevisst. Det er ikke uten grunn at sykehus og legekontor har dispensere med antibac på hvert hjørne. Klimaendringene har gjort at vi også må takle nye bakterier. 

Verden forandrer seg og det samme gjør vi. Derfor kan det være gunstig å regulere væremåte, selv vaner som er så innbarkede at de virker å sitte i ryggraden. Jeg opplevde nylig noe som ble en kraftig påminnelse om at jeg ikke er den jeg var (les: den hjernen min tror jeg bør være), og at jeg bør regulere adferden bedre i henhold til helsa.

Som mange andre med en krefthistorie, plages jeg av varig fatigue etter cellegift. Utmattelsen kan komme i akutte anfall, ofte som et resultat av at jeg har brukt opp dagens energi og vel så det. Det vises ikke utenpå, men batteriet lader ikke som det skal, og iblant skjærer det seg helt.

Jeg satt i en T-banevogn en sommerettermiddag, på vei hjem etter å ha spist middag hos en venninne. En trivelig dag, men kvoten var oppbrukt. Tung i kroppen, men ikke noe problem, jeg skulle bare hjem til sofaen og satt godt gjemt under kapsen. 

Det skjer plutselig. En diger, hvit mann på setet ved siden av meg irettesetter en afrikansk kvinne som står ved døren med en barnevogn. Mannen ber henne høylytt om å passe på at ungen ikke åpner døra i fart. Hun reagerer med å bli fornærmet. En krangel begynner. Fra vondt til verre. Mannen fyker bort til kvinnen, nå står de hode mot hode og skriker beskyldninger, og i vogna mellom dem sitter en vettskremt ettåring.

Kort fortalt, jeg reagerte spontant, ilte til og stilte meg halvveis mellom dem. Hjernen min vurderte at mannen var på vippen til å klikke, så jeg snakket til henne, ba henne om å roe seg ned av hensyn til barnet. Dermed trakk mannen seg mot døren, ventet på å komme av mens han fortsatte å kjefte på «kjerringa» som han kalte henne. Nå vendte kvinnen sitt raseri mot meg. 

– Hvorfor snakker du til meg og ikke ham, skrek hun. Underforstått, du er rasist. Min tolkning. 

Det var en impulshandling. Jeg trodde tydeligvis at jeg måtte avverge skader. Kanskje det var tilfelle, eller kanskje noen andre ville ha grepet inn om ikke jeg hadde gjort det. Og kanskje det hadde ordnet seg av seg selv.

Jeg kom meg ut av vogna, dro bena til nærmeste Narvesen og fikk stappet i meg nok kalorier til at jeg klarte de siste bakkene hjem. Fatigue-anfallet slo kroppen ut. Jeg ble kjempedårlig og ble liggende strak ut i to døgn bak nedrullede gardiner og med ørepropper i ørene. Spiste Voltaren for å dempe smerter i muskulaturen. Og ventet.

Det er opp til meg å begrense energien. Tilpasse og skvise livet etter hva som er mulig. Jeg er ikke den jeg var, og heller ikke den jeg vil være – jeg er den jeg er. Og det er helt ok. Jeg må bare huske det.

Så jeg fortsetter med den lille hverdagsleken kalt mindfulness. Prøver å huske å observere, ikke bare handle. Få øye på noe bakenfor tanken, og slipp før kroppen handler.

Å observere sin egen adferd koster ikke fem øre. Og det tar ikke tid. Den største utfordringen er å huske planen. De gode intensjonene. Vi vil ikke alltid lykkes, men treningen hjelper.

Det handler ikke om å gruble, bare om å huske, og se: Jaha, da er vi gang med den vanen. I samme øyeblikk får vi muligheten til å velge. Om jeg hadde observert, kunne jeg ha ventet, tatt et skritt til siden og latt andre ta saken.

Å slippe noe man ser på som en del av seg selv kan være smertefullt. Men smerte er også noe som kan observeres. Hva ligger under den?