© Esten Borgos / Getty Images

Lisbeth Pettersen: Å elske det nære

I tider med mange ytre trusler skjer det: Vi re-evaluererverdier. Sorterer brått. Blir mer bevisst på det nære.

Når livet tvinger deg og meg til å stoppe opp, kommer et vendepunkt. Hva nå, etter dette? Hvor står jeg om en uke, en måned, neste år? Individuelle vendepunkt følger hakk i hæl når det skjer noe alvorlig: Sykdom, du må gjennom tøffe behandlinger, deretter akseptere lavere funksjonsevne. Du går konkurs, må legge om til et enklere liv. Skilsmissen er et faktum, tosomhet blir til en. 

Når noe uventet skjer, vil hvordan vi håndterer nået bli avgjørende for fremtiden. Nået er første skritt til resten av livet. Nået kan ta oss i mange retninger. Gi oss en ny start. 

Denne gangen kommer vendepunktet samtidig for en hel klode: Vi lever i en global pandemi. Noe tid gikk tapt fordi beslutningstagere og deler av befolkningen vegret seg for tegnene. Nå er det få som tviler. Vi vet at verden aldri blir den samme. Det fantastiske i denne fryktinngytende, kaotiske og nervepirrende situasjonen, er at hele verden når et vendepunkt samtidig. 

Krisen har brått og brutalt gjort millioner av oss mer mindfulle, skjerpet, våkne. For det som skjer nå lar seg ikke fortrenge. Dermed øker sjansen for at vi agerer sunt – i henhold til situasjonen. Og at vi klarer å legge om til klokere måter å være i verden på. Det parallelle gir oss en unik sjanse: Vi blir både som individer og flokk, tvunget til å se nærmere på hvordan vi lever. Mye må revurderes og ubehagelige spørsmål stilles: Har menneskeheten tatt seg til rette på kloden? Skjer dette fordi vi stadig røver territorier fra ville dyr? Har vi misbrukt fellesressurser? Vært for egosentriske?

Klimakrisen er en større trussel for fattige land, selv om vi også merker den her i nord. Men koronakrisen rammer den rike verden like brutalt, fordi vi har økonomi til å reise. Vi smittes. Og vi sprer smitte. Det er mye vi ikke vet om viruset. Om fremtiden. Og om morgendagen. Og det er vondt å ikke vite. Å måtte leve med usikkerhet. Men samtidig er det skjerpende. For vendepunkt gir nye muligheter. 

Vi blir stilt overfor kontinuerlige valg. Vi må være mer skjerpet, bevisst våre egne tanker og handlinger i den nye hverdagen. I Kina, hvor epidemien startet, har myndighetene nå laget et permanent forbud mot salg og oppdrett av ville dyr. Koronaviruset kom som kjent fra et marked hvor ville dyr ble solgt som mat. Men det er ikke snakk om fattigfolk som i ren nød spiser flaggermus. Ifølge avisen Business Insider, er Kinas viltkjøttindustri verdsatt til 7,1 milliarder dollar og sysselsetter en million mennesker. 

Vår verden er ikke lenger lokal. Det som skjer i Kina, vedgår oss – og omvendt. Vi er en levende klode. En organisme. Vi henger sammen gjennom luft, mat, vann, og energi. Sinnet, the mind, gjør alt det kan for at mennesket skal overleve. Derfor er det konstant på vakt. Og det er bra, for vi trenger å være skjerpet nå. Men tankene kan overdrive og bli irrasjonelle. Tankene kan komme i veien for logikken. Grubling gjør oss slitne, ufokuserte, anspente og på tuppa. 

Zen minner oss om at fremtiden – neste øyeblikk – kommer ut av dette øyeblikket. Dette nået. Om vi takler nået, roer ned de nærmeste øyeblikkene, så vil det være nok – akkurat nå. Så hvordan finner vi roen når det koker i alle kanaler. Når ingenting er normalt og alle rundt oss er stresset? Vi kan bruke kroppen! 

Lade ut spenninger. Sette på rockemusikk og danse. La kroppen bevege seg som den vil. Slippe løs frustrasjon og opphopet energi. Når kroppen har tømt seg, blir det straks lettere å sitte stille med lukkede øyne og bare følge pusten. Passivt observere luften som går inn og ut av kroppen. Så enkelt. Så effektivt. I min selvvalgte karantene bruker jeg alt som meditativ trening. Det vil si, når jeg husker det. Det er lett å glemme seg, suse av gårde i en tankespiral. Men da er det bare å flytte oppmerksomheten tilbake på nået. Å øve på å være i nået, er en nytelse i seg selv. Og det er så enkelt: Vær bevisst på føttene som beveger seg når du går. 

Fotbladene som treffer gulvet. Kjenn kaffekoppen i hånden. Den varme væsken som beveger seg nedover i halsen. Dra oppmerksomheten tilbake fra fortidsgrubling og fremtidsflimmer. Strikk med full innlevelse. Pinner som klirrer. Tråd over fingeren, ny løkke. Mal et bilde, og vær med kosten. I fargene. I sansene. Eller la fingertuppene danse over tastaturet, se en historie ta form. Hold oppmerksomheten i skapermodus. Rydd og vask. Ikke gruble, men vær der du er. 

Ikke tenk på andre saker, men hold fokus på kluten som glir langs vinduskarmen og ned i bøtten. Kjenn fingrene som blir våte og varme. Den vanskelige tiden vi opplever nå, kan få frem det beste i oss: Kreativitet. Skapertrang. Takknemlighet. Vitebegjærlighet. Omsorg. Og kjærlighet. Det store vendepunktet verden opplever nå, kan bli til mange små vendepunkt for den enkelte. Vi kan oppdage livet på nytt. Oss selv. Hverdagen. Vi kan lære oss å elske de nære ting. 

Lisbeth Pettersen (63)

Har vært Taras faste mindfulness-spaltist siden 2011. Hun har bakgrunn som journalist, reiselivsgründer og meditasjonslærer.

 Lisbeth har skrevet flere bøker om meditasjon, og høsten 2018 debuterte hun også som krimforfatter med boken «La meg ikke huske». Det er tretti år siden Lisbeth begynte å utforske mindfulness systematisk. 

Hun beskriver metoden som et observasjonsverktøy. Lisbeths spalte «Skvis livet» handler om mindfulness i et livsperspektiv. 

Du vil (garantert) også like

Kanskje er du også interessert i...