Frihet eller trygghet?

Foreldrene våre fikk fire barn. Tre jenter og en gutt. Wenche kom først, jeg to år etter. Femti år senere er vi fortsatt nære søstre og gode venner, men ganske ulike. Så hva handler det om? Hvorfor ble vi slik vi ble? Er det gener, miljø, eller frie valg? 

Ta barndommen: Foreldre kan ikke forandre barn gjennom oppdragelse. Det viktige foreldre gir barna er gener, mener Robert Plomin, professor, psykolog og forsker på atferdsgenetikk ved King’s College i London.

Plomin kom nylig ut med boken «Blueprint: How DNA makes us who we are». Her oppsummeres 45 år med forskning på hvordan gener påvirker livene våre. Budskapet er at forskjeller i DNA er hovedårsaken til systematiske forskjeller på folk. 

Robert Plomin mener at du som forelder kan ta det kuli. Du har ikke så stor påvirkning som du tror. Det meste som skjer et barn, er utenfor foreldrenes kontroll. Det ligger i genene. 

Men selv om vi ikke kan påvirke våre barns personlighetstrekk, så kan vi opplagt lage mye krøll for barna hvis vi prøver å få dem til å bli noe de ikke har legning for. Barn trenger rom og tid til å finne ut hva som bor i dem. 

Det er heller ingen tvil om at traumer vi påføres som barn, kan få stor betydning for livet som voksen. I alle fall det som syltes ned. Blir liggende og gjærer. 

Mye er altså bestemt av genene, og vi kan ikke styre tankene, men vi kan roe dem ned. Lage rom for erkjennelser. Minne oss selv om at tanker kan tolke feil, overdrive og underslå. Vi kan komme til å juge for oss selv og andre. 

Om du ser på deg selv som et offer, blir det vanskelig å ta tak i utfordringer. Vi kan ikke endre fortiden, men vi kan rydde i det vonde, gi oss selv sjansen til å trives med det livet vi har. 

Tilfeldighetene spiller også inn. Noen begynner livet i ressurssterke familier. De spiser bedre, puster i renere luft, har oftere ferie og er mindre belastet av drama som skjer i overbelastede familier. En FAFO-rapport fra 2009, viser at du lever 10 år lengre i Oslo vest enn i Oslo øst.

Vi ble født i Mo i Rana, min storesøster Wenche og jeg. En by omgitt av høye fjell og vakker natur. Og industri. Jeg husker hvordan mødrene i jernverksbyen løp for å berge klesvasken hver gang himmelen ble rødbrun av jernstøv. Det var aldri snakk om å få inn barna. Vi var ikke så opplyste den gangen. Vi kommer fra arbeidsklassen. Pappa var brannmann, aktiv som orienteringsløper, han bygde hus og hytte for familien. Vi fikk være med på guttesaker. Lærte mer om plikter enn om rettigheter. Man skulle yte. Jeg så pappa gråte én gang, da president Kennedy ble skutt. 

Mamma var heller utypisk. Hun fikk fire barn, men jobbet fulltid som sentralborddame og resepsjonist. Vi hadde hushjelp og barnevakter. Livet var ukomplisert. Vi fikk en liten søster og en liten bror. Men som i de aller fleste familier skjer det drama. Folk blir syke. Folk dør. Folk blir misbrukt. Eller mishandlet. Vi trenger andre, men familieliv kan også være risikosport. 

Året før lillebror ble født, begynte faren vår å forandre seg. Jeg var elleve år. Wenche tretten. Fra å være en far som satt på sengekanten og spilte Prøysen-låter på gitaren, ble han oppfarende, sinna, deprimert og fortvilet. 

Situasjonen hjemme ble ustabil. Det tok mange år før faren vår fikk diagnosen hjernesvinn. Han var trettiseks da, husket det gamle, men klarte ikke å danne nye minner. Familielykken gikk i stykker. 

Vi var tenåringer og ble rebelske, men på hver vår måte. Wenche ble gravid, fikk barn som attenåring og giftet seg. Jeg ville bort. Reiste fra Mo da jeg var 15 år. Jobbet et år som au pair i København. Etter det var jeg bare tilbake i barndomsbyen i korte perioder. 

Når vi ser tilbake blir forskjellene tydeligere. Wenche søkte trygghet, jeg frihet. Wenche har levd tradisjonelt og stabilt. Jeg eksperimentelt og utforskende. Styrt av gener eller andre drivkrefter. Men vi valgte ulike livsstiler.

Wenche lever i en småby på Østlandet, jeg bor i Oslo. Hun er gift og har tre barn. Jeg giftet meg aldri og har en voksen datter. Min storesøster er også familiens storesøster. Den alle ringer når det skjer noe.Min livsstil er urban, jeg er vegetarianer, eier lite og lever enkelt.

Så hva er poenget med å sammenligne oss? Kunnskap som viser at mennesker til de grader formes av gener, kan gjøre det lettere å akseptere andre slik de er. Når vi vet at genene setter preferanser, kan vi slutte å prøve å forandre folk, enten det er partnere, barn eller søsken. Vi kan slutte å tenke rett og galt. Slik forskning kan hjelpe oss å akseptere oss selv. Men den fratar oss ikke muligheten til å utvikle oss individuelt.

Gjennom mindfulness, observasjon, mental trening eller psykologi kan vi bli oppmerksomme på potensialer som ligger brakk. Bli kjent med egne evner og lyster, og begrensninger. Leve det som er, og ikke bli en dårlig kopi. Jeg beundrer storesøsteren min, men jeg har ikke den samme tålmodigheten. Vi er forskjellige, men vi møtes rundt det som er felles. Blant annet kjærlighet for barna våre, rå humor, seighet, og en skrekkelig skrallende latter.