Ensomhetens epidemiolog het en masteroppgave som ble publisert av NTNU i 2013. Formålet: å gi et oversiktsbilde over forekomsten av ensomhet i Norge, og å kartlegge ensomhetens betydning for helseutviklingen. Konklusjonen er interessant. Den viste at det var mer ensomhet blant kvinner enn menn, og at forekomsten av ensomhet var særlig høy hos jenter i tenårene og kvinner over 70 år.
Hos de eldre damene kom ensomheten trolig av at mange var blitt enker. Hos de yngre, fordi de ennå ikke var yrkesaktive eller jobbet i serviceyrker. (Jeg gjetter – jobber på ukurante tider med mindre mulighet til å være sosial.)
Undersøkelsen slo fast at ensomhet er et betydelig problem i samfunnet vårt, og at eventuelle tiltak burde rettes inn mot eldre og tenåringsjenter.
Så hva er ensomhet?
Ifølge forskning er ensomhet den vonde følelsen
som oppstår når det blir stort sprik mellom den kontakten man oppnår med andre og den man faktisk
ønsker.
Du treffer noen, men det ble ikke slik du håpet, kanskje føler du deg enda mer ensom når andre er tilgjengelig – men du selv ikke når frem. Treffet innfrir ikke dine forventninger om kontakt.
For ensomhet er noe annet enn å være alene. Rundt 40 prosent av befolkningen bor alene. Det er et valg og et ønske, men de færreste trives med å være alene over lengre perioder, og særdeles ikke i ufrivillig isolasjon, styrt av et smittsomt virus.
Men alene eller sammen med noen få – graden av ensomhet henger nøye sammen med personligheten vår, hva slags behov og forventninger vi har til det sosiale livet. Derfor kan noen føle seg ensom selv om de er omgitt av mennesker, eller motsatt, trives godt mutt putt alene.
Livssituasjon og gener spiller opplagt inn. Er du den innadvendte typen, så har du høyere risiko for å oppleve ensomhet enn de mer utadvendte. Introverte mennesker er ikke bare mer alene, de føler seg også mer ensomme uansett, viser forskning. De har dessuten mindre tillit til hva det sosiale livet har å by på.
Alene i koronatider kan ensomheten føles sterkere. Og kanskje biter den seg fast, får oss til å tenke negative tanker, små-paranoide av å tilbringe så mye uvant tid bare med oss selv som vi er.
Vi savner å prate med kolleger eller besøke venninner. Men kanskje det bare trengs noen små grep for å lette på situasjonen.
Å endre perspektiv kan hjelpe oss å bryte isolasjonen. Noe så enkelt som å ta på seg støvler eller joggesko, og sette det ene benet foran det andre. Føle bakken under føttene. Feste blikket på detaljer rundt. Se verden der ute. Se verden fra en litt annen vinkel. Flytte seg fysisk, og la oppmerksomheten følge deg der du er – og vips, horisonten utvides litt.
Når vi bytter ståsted, om så bare et kort stykke, kommer andre impulser til. Vi blir berørt av noe utenfor oss selv. Kanskje bare vind mot ansiktet. Litt fuglekvitter. Ofte skal det lite til for å lage hull i ensomhetssfæren.
Kanskje treffer du på et menneske som smiler bak munnbindet. Vi har lært oss å se etter smilerynker rundt øynene. Kanskje får du et lite nikk. Kanskje hører du bruddstykker av en samtale. Føler uventet glede av et barns latter.
Les også: Pust deg frisk
Om du observerer godt, kan du kjenne at det skjer en endring inni deg. At du blir litt lettere om hjertet.
Et snevert perspektiv holder fast på stemningen. Når vi bytter utsiktssted, blir boblen porøs og mer gjennomtrengelig. Lettere å få hull på. Vi får luftet tanken, kan suge til oss nye impulser og bli inspirert av det vi opplever.
Endret perspektiv kan også hjelpe oss å se vår individuelle situasjon litt fra avstand, og bli minnet om hvor glad vi er i hverdagen vi har valgt, selv om det er litt mye av den akkurat nå.
Vi kan også føle kroppen, kanskje et blaff av takknemlighet over at den stort sett er grei. Og bli påminnet om at vi kan bruke den mer. Danse. Ta planken. Yogastrekk. Kroppen kan gis noen enkle rutiner som virkeligheten kan henge på.
Å bryte ut av en gitt sinnsstemning er lettere enn du tror, for det er bare det den er, en «state of mind». Noe som er i forandring, noe som kan dyttes og lokkes, og bli til noe annet. På et blunk. Eller litt etter litt.
For egen del har jeg oppdaget at ensomhetsfølelsen bor i sinnets periferi, sammen med de retningsløse tankene. Og at følelsen fordufter når jeg borer oppmerksomheten inn i noe konkret. Kanskje bare et lite skriveprosjekt. En problemstilling å få hull på, eller en praktisk oppgave som krever at jeg virkelig er der.
Hvordan vi enn snur det, eksistensielt er vi her alene. Men røyner det på, kan vi gi oss selv en peptalk. Ramse opp alle fordelene vi har i denne verden. På denne kloden. Lage oss rutiner som skaper ro inni oss og gir kroppen litt å holde på med. Et enkelt system som vil hjelpe oss over kneika og minske trangen til den traumatiske grublingen.
For sommeren kommer uansett hva vi tror og føler akkurat nå.
Les også: Slik lærer du deg å takle motgang
