Bildene sitter godt i minnet, til tross for at det har gått førti år siden jeg som ung, naiv journalist besøkte Manila. Jeg husker turen til Filippinene med flau smak i munnen. Bakgrunnen var at ukebladet jeg jobbet frilans for, ville ha en «human touch»-sak om fattigfamiliene som bodde i slummen. En god fortelling som kan berøre leseren, sa redaktøren i Oslo-redaksjonen.
Smokey Mountains var en enorm søppelfylling ikke langt fra sentrum av Manila. Den rommet to millioner tonn avfall, og på toppen av søppelbergene hadde flere tusen kvinner og menn bygd seg skur og levde av søppelet de fant.
For barna var det ikke bare en helsetrussel å bo midt i søppelet, det var livsfarlig. Avfallet inneholdt brannfarlige stoffer som tok fyr innenfra og dannet underjordiske ganger. Vi hørte om barn som forsvant – og aldri mer funnet. Fyllingen ble stengt i 1995.
Jeg kom med kamera hengende rundt halsen og bæreposer fulle av julegaver fra Norge. Leker og godterier som ukebladet spanderte og en norsk misjonær velvillig delte ut, mens jeg tok bilder og snakket med ungene.
Som ung, dum og bortskjemt kvinne fra nord, trodde jeg at denne formen for veldedighet var bra. Det ga en god følelse å se barneansikt lyse opp, se små kropper bli ekstatiske. En kort stund av lykke for barna, men godfølelsen varte ikke, heller ikke hos meg.
Tilbake på hotellet ljomet julesanger gjennom den luksuriøse resepsjonen. «Jingle bells, jingle bells, jingle all the way, Oh what fun it is to ride in a onehorse open sleigh».
Les også: Våre 12 sentrale følelser
Jeg tok heisen opp til rommet mitt, med smaken og lukten av råtten søppel og svidd gummi i munn og nese. På badet fikk jeg mitt første solide angstanfall.
Kontrastene mellom dyp nød og ekstrem overflod ... Jeg brakk meg. Hang over vasken og gråt, klappet kaldt vann i ansiktet for å roe ned. Det var en brå oppvåkning. Og den eneste formen for verdig støtte jeg har trodd på senere, er den som gjør folk i stand til å bygge sine egne liv.
Det er ikke bare lurt å følge sine følelser. De kan være falske. Tillærte. Noen andre har lært oss at man er god om man gir til de fattige. Små almisser. En form for avlat. Og man føler seg straks litt bedre.
I våre dager er miljø- og klimaforstyrrelsene blitt den største trusselen mot fattige i u-land. Oversvømmelse, tørke, branner og matmangel. Ekstreme innsektsvermer. Vi kan gi noen hundrelapper i innsamlingsaksjoner og kjenne oss som bra mennesker, men sannheten er at om vi vil ha forandringer, så må livsstilen legges om.
På nyhetene i dag: Norge har falt fra 1. til 16. plass på FNs liste over verdens beste land å bo i. Det skjer ikke fordi noe er dramatisk endret i landet vårt. Endringen kommer av at Norges mangel på klimatiltak tas med i generasjonsperspektiv. Det blir ikke like bra her for kommende generasjoner.
Å kjenne seg selv handler om å tørre å se ordentlig etter. Hva er sant? Hvor kom den følelsen fra? Hvorfor mener jeg det? Er det min mening? Er det tillært? Lurer jeg meg selv? Lurer andre meg?
Livet har lært meg at falske følelser blir borte hvis jeg gransker dem nøye nok. Gir dem en solid dose med borende oppmerksomhet. Følelsen av å være «god» eksploderte i ansiktet mitt på et hotellrom i Manila.
Men et like viktig tegn, ekte følelser vokser seg sterkere når de får oppmerksomhet. De faller ikke gjennom ved minste granskning. Tvert imot, det som er ekte vokser med oppmerksomhet. Det blir mer av det.
Noen av de vanskeligste følelsene å bli klok på, er de som skjer når vi forelsker oss, og en drøss muntre kjemikalier skyller gjennom årene. Vi blir halvgale. Særlig de unge, men også eldre. En dæsj dopamin, en knivsodd oxytocin, sprøytet sammen med kjønnshormoner, og vips ... det tar ikke mange sekunder før vi kjenner rusen.
Når du er forelsket produserer hjernen dessuten store mengder av et sentralstimulerende stoff som gir en rus lik den opiater gir. Phenylethylamin, eller PEA, finnes også i sjokolade, men i mindre mengder.
Det er vanskelig å bli bevisst tillærte følelse som har grodd i underbevisstheten og blitt til sannheter, men å gjennomskue forelskelsens hormonbrus er bortimot umulig. Hvor ofte har det ikke vist seg at prinser har blitt til frosker, brått og brutalt? Kanskje i løpet av en dag eller to, eller et par måneder.
Men trikset ser ut til å virke her også: Det ekte vokser seg sterkere når du setter oppmerksomhetens skarpe lys på det. Og det som var falskt, det som manglet autentisitet og kanskje bare var et kjapt rush av kjemikalier, dunster bort.
Alt bør nytes. Selv det falske. Selv det tillærte. I et meditativt perspektiv handler det ikke om moral, men om å bli bevisst. For når vi får et glimt av noe vi tidligere var blind for, så glemmer vi det ikke. Det jobber videre i oss. Men frosker er og blir frosker. Og løgner er og blir løgner.
Test deg selv: Er du høysensitiv?
