Jeg sitter og chatter med en fremmed dame. Samtalen har vart i dagevis. Jeg har sendt henne bilder av beina mine, fra mange forskjellige vinkler, prøvd å gjøre meg så fin jeg kan.
En annen dame jeg driver og melder med, vil ha bilder av overkroppen min. Jeg gjør lydig som hun ber om. Pynter og poserer. Kunden har alltid rett.
Det begynte med at jeg var blakk. Det gjør jo alltid det. Pengemangel er roten til alt ondt. Apropos rot, det var en annen årsak. Rot. Jeg hadde for mange ting. For mange ting og for få penger.
Ryddeguru Marie Kondo sier at hvis en ting ikke gir deg glede, så skal du kvitte deg med den. Så jeg satte i gang. Ryddet med streng hånd. Sorterte. Laget annonser og la ut på finn.no.
Med tingene fulgte gruste drømmer. Vintage-jakken, som for alltid forble for liten. Den ubrukte kjøttkverna (ut med drømmer om egenproduserte, deilige pølser på rustikt kjøkken, omgitt av glad vennegjeng som lager egen ketsjup osv.). Støvletter med 10 cm høye hæler (hvordan tenkte jeg egentlig at det skulle funke?).
En halv million silkeskjerf. Gir de meg glede? Nei, de gir meg dårlig samvittighet fordi jeg har brukt mye penger på dem og aldri brukt dem. Ut med dem!
Drømmer til salgs
Åh, for en berusende lykke å få mer plass og mer penger. HELL YEAH, jeg er feng shui-gudinne og zen-master!
Men så hadde jeg glemt hvor irriterende FOLK er. Altså de folkene du ikke kjenner, som du bare møter på bussen og når du har solgt noe på finn.no. De som har tusen spørsmål om et par sko til 100 kroner, hvor høyt er skaftet, hvor mange ganger er de brukt, lager de lyd, kan jeg få bilder av dem i svarthvitt, de ser litt løse ut rundt leggen, hva heter han som har laget sålen?
Og etter ti tusen mailer frem og tilbake og en kronglete fotoshoot i stuen (vet du hvor vanskelig det er å ta fine selfier av egne bein?), så konkluderer «kunden» med at skoene ikke er helt hennes stil, og at hun ikke vil ha dem. Og jeg tilbyr å gi henne skoene gratis hvis jeg bare får kaste dem i hodet hennes.
Rustikke venner
Det er da jeg lurer på om ryddeguru Marie Kondo noen gang har solgt noe på finn.no, og om hun også følte seg som en trist tredjerangs chattevertinne da hun satt der og sendte fremmede folk bilder av seg selv med en vintagejakke som var altfor liten.
Faen heller, skal det være så vanskelig, så får jeg heller bare være en sånn som samler på ting og aldri kvitter meg med noe.
Men så står det plutselig en blid fyr på døren og smiler fornøyd fordi han har gjort et kupp på kjøttkverna han har ønsket seg. Og han betaler med glede og tar med seg en helt ny kjøttkvern og splitter nye drømmer om å stå på sitt eget kjøkken og produsere sine egne rustikke pølser sammen med en rustikk og glad vennegjeng, og jeg kjenner at jeg får bedre plass, ikke bare på kjøkkenet, men også i hodet og hjertet.
Marthe Reienes var journalist og spaltist i Tara. Du kan følge henne Instagram: @smarthet
