- Vi gjør som vi vil, når vi vil, og koser oss på tur

Første gang jeg var på telttur med en venninne, var da jeg skulle prøve det nyinnkjøpte teltet mitt for første gang, natt til 17. mai i 2016. Vi gjorde som vi tenkte var mest normalt – å dele telt og kokeutstyr. Det er jo koselig – vi var jo tross alt på tur sammen. Riktignok var vi uerfarne, og ingen av oss sov noe særlig den natta. Vi frøs og lå hardt, på skumgummiunderlag (i nedoverbakke). Begge var også litt mørkredde, og syntes det var litt fint å være i teltet sammen. 

Neste gang jeg dro på telttur, var med en annen venninne – hun hadde eget telt. Et enmannstelt. Vi delte likevel stekepanne og kaffekjele, og spiste frokosten sammen i teltet mitt. Etterhvert var vi flere venninner som dro på tur sammen, og uten at det ble videre diskutert oss imellom, tok alle med seg hvert sitt telt. Noen av oss hadde to- og tremannstelt, men sov der alene. Og etter mye frem og tilbake i starten, om hvem som skulle ta med kaffekjele, stekepanne, gass, brenner, kaffe osv., sluttet vi å dele på dette også. Vi tok med hvert vårt. 

Kanskje er vi en litt spesiell sammensetning av introverte individualister. Kanskje hadde vi, hver for oss, et behov for å mestre friluftslivet alene, men sammen med noen andre. Sammen lærte vi oss å fyre bål, både sommer og vinter. Vi lærte oss å bruke gassbrenner og bensinbrenner – med et par nestenulykker vi kan le av i etterkant. Vi har lært oss å bruke kart og kompass, sammen. Fått bekreftelse av hverandre, lært av hverandre, og prøvd oss frem helt alene. Gradvis har dette ført til at vi har vært på en del turer hver for oss også. 

Nå har det gått noen år. Rutinene er mer eller mindre innarbeidet i gjengen. Drar vi på tur samme, setter vi opp teltene i samme område – ikke nødvendigvis rett ved siden av hverandre. En sjelden gang lager vi en klynge med telt, men helst vil vi ha «privat inngang», så vi kan være litt i fred innimellom. 

Som regel våkner Anita først, åpner teltduken og starter gassbrenneren. Den første kaffekoppen tar hun i soveposen. Kristine og jeg hører at Anita er våken, og slumrer videre med god samvittighet. En drøy time senere våkner jeg og slipper ut firbeinte Ronja, som lykkelig løper bort og hilser på Anita, for så å pipe utenfor teltet til Kristine til hun står opp. Vi hilser på hverandre, snakker litt om natta, drikker kaffe i teltåpningen – noen ganger sammen. Og slumrer i sola til utpå formiddagen. 

Litt senere går vi på utforsking sammen – kanskje opp en fjelltopp. På ettermiddagen tar vi oss en liten lur i hvert vårt telt. Leser litt bok. Om kvelden lager vi felles bål, eller felles middag – og der sitter vi til vi kryper inn i hvert vårt lille hi. 

Noen synes vi er litt rare. Det har vært noen kommentarer opp igjennom. Hvorfor gidder vi å bære med oss så mye når vi heller kan dele på utstyret? Dette har kanskje gjort oss bedre rustet til å dra på alenetur. Noen av oss har tidligere vært litt «nisse på lasset», ved at kjæresten har gjort mye av jobben, og vi har diltet etter. Og behovet for å bygge opp selvtilliten har vært en stor motivasjon. 

Å være på tur sammen, alene, har hjulpet oss til å bli selvstendige uteliggere. Og samtidig elsker vi å være på tur sammen. Vi gjør som vi vil, når vi vil, og koser oss på tur. Ut og nyt høsten!