Det gjorde jeg. Sommeren 2018. Ronja var bare en liten og uerfaren bamse som ikke kunne gå særlig langt. Og jeg visste bare at jeg ville tilbringe mest mulig tid ute. Samme hvor. I juli pakket jeg sekken, som vanlig, stappet den lille Fiaten full og kjørte vestover med en ivrig liten bjørn spent fast i baksetet.
Vestlandet har alltid fascinert meg. Kanskje fordi jeg er halvt vestlending selv. Her på Østlandet er det mye skog. Oversiktlig terreng og alltid en åpen bensinstasjon langs veien. Vestlandet er fjell og fjorder, fredelig og vilt. Små snirklete veier og tunneler. Og nesten umulig å oppdrive en åpen bensinstasjon etter klokka åtte.
Soloppgang: Øyeblikk som dette kan ikke planlegges, det må bare oppleves. Soloppgang over Stølsheimen klokka fem om morgenen.
© Bodil Dorothea GiljeJeg hadde aldri vært i Stølsheimen, eller i nærheten. Stølsheimen er fjell området mellom Sognefjorden i nord og Vossefjellene i sør, fra Masfjord fjellene i vest og Vikafjellet i øst. Pappa har alltid snakket varmt om det fjellområdet, så jeg dro dit. Det var over 30 grader, ikke en sky på himmelen og jeg hadde ikke snøring på hvor langt jeg skulle gå – eller i hvilken retning. Jeg fant en sti i enden av en vei, som ledet oppover i fjellet.
Lille Ronja vimset frem og tilbake på stien og var utslitt lenge før vi kom opp til første fjellplatå. På grunn av varmen, gnagsår fra nye fjellsko og et par timer med tung sekk på ryggen, klatret jeg opp på en av de første og nest beste fjelltoppen jeg fant. Litt skuffet over at solnedgangen var i ferd med å gå ned bak fjelltoppen rett ved siden av. Men skitt au. Ronja sloknet allerede før jeg fikk av meg sekken.
I utgangspunktet var jeg litt sur og skuffet fordi jeg måtte gi meg på grunn av varmen og gnagsår. Jeg hadde dårlig samvittighet for valpen som hadde slitt seg opp et fjell, lykkelig uvitende om at vi kanskje skulle ha gått enda lenger. Og aller mest fordi jeg gikk glipp av solnedgangen jeg hadde sett frem til hele veien. «Feil» fjelltopp. Jeg fikk opp meshteltet, som for øvrig er helt genialt på godværsdager når du bare vil holde insekter og litt vind ute, men beholde utsikten.
Ingenting slår den følelsen du får når teltet er oppe og utsikten bare kan nytes. / Selv om sekken ble tung, var det verdt å bære med seg en surøl til middagen.
© Bodil Dorothea GiljeIdet jeg fikk jekka en øl og satt meg til rette var solnedgangen i ferd med å skli forbi nabofjellet og rett inn i horisonten. Snakk om flaks. Og for en utsikt. Jeg rakk ikke mange timer med søvn under stjernehimmelen før sola var på vei opp igjen. Jeg satt på en stein og så på at dagen ble lysere mens jeg tenkte på hvor heldig jeg er. Og hvordan øyeblikk som dette ikke kan planlegges. Det var belønningen for å ha vært spontan.
God sommer – nyt den!
