Skilsmisse: Den ensomme sorgen

To og et halvt år etter at grunnmuren i livet til finskfødte Sanna ramlet sammen, sitter hun ved utebordet på den velstelte hageflekken utenfor leiligheten ved Stampesletta på Lillehammer.

Sola skinner. I hagen rundt Sigrid Undsets Bjerkebæk, som ligger rett ved, har peonene foldet seg ut i blomst. Sanna legger bort smarttelefonen hun har fiklet med i påvente av besøk av Taras journalist. Etter å ha hentet to glass og en mugge med vann, er hun kjapt inne i en engasjert samtale som gjør spenstige sprell langt ut over temaet skilsmisse.

Den som har fulgt henne som spaltist i VG og Oppland Arbeiderblad, vet at Sanna Sarromaa gjør seg mange refleksjoner, og er et oppkomme av tildels kontroversielle synspunkter. På grunn av disse har hun måttet tåle masse offentlig tyn, men har også en begeistret fanklubb på Facebook.

Noen timer senere sender hun en sms med håp om at hun ikke hadde vært altfor fraværende under samtalen. Selv om hun nå har funnet seg til rette i et liv som enslig og fraskilt, er det dager når kjærlighetssorgen fortsatt gnager. Denne sommerfredagen beskrev hun i etterkant som en slik. Det får en journalist til å undre seg over hvor boblende hun kan opptre på de beste dagene?

Det var kjærligheten som førte en ung Sanna Sarromaa til Lillehammer. På det tidspunktet var hun allerede foreldreløs, hadde studert politisk historie ved universitetet i Helsinki og jobbet som journalist. Den utkårede var første generasjon gudbrandsdøl og en venn av hennes eldre bror. Hun opplevde ham som stødigheten selv. Og ikke minst var han hennes store kjærlighet.

Magefølelsen overbeviste henne om at den neste fasen i livet skulle leves på Lillehammer. Fordi det var umulig å fortsette journalistkarrieren på et språk som ikke har en eneste glose til felles med det finske morsmålet, ble det i stedet studier som endte i doktorgrad og en familievennlig jobb som stipendiat på høgskolen på Lillehammer.

Til tross for at Sanna har e-postkontoen «sannasuperfeminist», nøyde hun seg med redusert undervisningsstilling i flere år. 28 år gammel hadde hun født tre barn på mindre enn to år. Det å være så mye til stede for barna ga livet en dyp mening. Hun lot morskjærligheten styre valgene, forklarer hun. Karriere og opptjening av pensjonspoeng kunne settes på vent til barna ble større.

Ikke et øyeblikk slo det henne at ekteskap og familieliv kunne slå sprekker og til slutt revne. I «Skilsmisseboken. En overlevelsesguide» forteller hun både åpenhjertig, og ganske hjerteskjærende, om den flommen av følelser som veltet over henne den iskalde januardagen i 2017 da ektemannen fortalte at han elsket en annen og ville ha skilsmisse. Det året bodde familien i Finland fordi Sanna ønsket at barna skulle bli tryggere på språket og sin halvt finske identitet. De var på juleferie i Lillehammer da hun ble konfrontert med ekteskapets sørgelige skjebne.

I boken legger hun ikke skjul på at hun gikk ned for full telling. Det har tatt henne lang tid å riste av seg bitterheten over å bli forlatt, evne å se lyspunkter i hverdagen og ane konturene av et helt ok liv med barnetrekløveret på deling.

Skilsmissen kom plutselig og var svært dramatisk, forteller hun, og nå ganske lavmælt. – Jeg var overhodet ikke forberedt på et slikt jordskjelv og det følelsesmessige kaoset det kastet meg ut i.

I ettertankens smulere farvann ser hun at hun nok burde ha skjønt at noe i ekteskapet ikke var som det burde. Det handlet om unnvikende forklaringer på fravær, om arbeidsoppgaver på fridager da det ikke var vanlig å påta seg jobb. Samtidig ville hun ikke gi rom for en gnagende mistanke om at han kanskje var involvert med en annen kvinne. Sjalu og mistenksom ektefelle var ikke hennes rolle i en ellers ganske frittalende tilnærming til tilværelsen. Hun hadde heller ingen bevis å konfrontere ham med.

Et menneske vil så gjerne tro på den hun elsker, fastslår hun.

– Helt til dette skjedde, var jeg overbevist om at jeg hadde giftet meg med en mann som aldri ville forlate meg.

De siste årene før skilsmissen var på ingen måte preget av krangling og uvennskap. Å få kabalen med tre småbarn og to jobber til å gå opp, krevde mye av dem begge. Sanna opplevde dem som et godt foreldreteam, og arbeidsfordelingen var hennes eget valg. Som så mange andre småbarnsforeldre gikk de i fellen at de ikke satte av tid til fortsatt å være kjærester. Før det altså var for sent for hans vedkommende.

For sin egen del hadde Sanna superfeminist også gått i flere andre feller. Fordi hun investerte mye tid i å være mamma, husmor og den som jobbet deltid, ble kjønnsrollemønsteret ganske tradisjonelt. Betjening av huslån, vedlikehold av bil og så videre overlot hun til mannen. Da hun med ett sto der alene, måtte hun ta inn over seg at hun på mange områder var blank på kunnskap og erfaring.

Hun visste knapt i hvilken ende hun skulle starte for å få stablet et slags liv på beina, og måtte foreta et dypdykk i regelverket. Siden det ikke fantes noen ABC-bok om det som følger i kjølvannet av en skilsmisse, måtte hun ta Internett til hjelp. Det var en ganske nedslående erfaring.

– Jeg hadde aldri tidligere googlet søkeord som «barnefordeling» og «barnebidrag». Dessuten opplevde jeg at det jeg fant på nettet var svært fragmentarisk. Blant annet var det minimalt med informasjon om hvordan man forholder seg til oppløsningen av en felles økonomi.

Det var da Sanna skjønte at hun burde skrive skilsmisseboken hvor hun samlet både egne og andres erfaringer. Som forsker var hun dreven i å forholde seg til informanter. Hun fikk rikelig med svar da hun forklarte prosjektet på Facebook-siden.

Det var mange som ønsket å dele sine erfaringer om hvordan overleve – og komme seg videre – etter en skilsmisse. Både faglitterær forfatterforening og Fritt Ord ga henne støtte til prosjektet som utgis i bokform i disse dager. Som hun oppsummerer:

– Å skrive boken ble både inngangen til ny kunnskap og terapi for mitt eget smadrede følelsesliv. Det varmet meg at så mange flotte folk ville dele sine historier. Det var også en slags trøst i å vite at vi er mange i båsen «forlatt ektefelle». Resultatet er en bok som jeg håper er aktuell for alle som står overfor en skilsmisse, også de som har gått, eller planlegger å gå.

Det vesentlige fellestrekket ved alle hun snakket med, var likevel opplevelsen av skilsmissen som en ensom sorg.

Det er ingen som sender blomster når et par går fra hverandre, og det finnes ingen sorggrupper for dem som er blitt forlatt, slik det gjør for enker og enkemenn. I det hele tatt er det få som våger å si noe i det hele tatt.

I motsetning til mange som forsøker å glatte over det som skjedde rundt bruddet, har Sanna sett mennesker rett i øynene og fortalt at hun ble forlatt. Men som hun også sier:

– Det er selvsagt vanskelig å fordele skyld når et forhold går i stykker, og det er gjerne den som blir forlatt som får sympati. Jeg opplevde det også slik. Problemet har vært at ingen skjønte hvor mye tid jeg trengte for å komme meg videre. For meg var dette mye vanskeligere enn bare «å ta seg sammen». Sympatien tok slutt lenge før jeg var ferdig med sorgen.

Idet «Skilsmisseboken. En overlevelsesguide» kommer ut i bokhandlene, vet Sanna ikke bare at hun har overlevd, men at hun også er blitt sterkere og klokere gjennom det som har hendt. Hva hun skal gjøre med resten av sitt liv, er hun ennå ikke sikker på. Arbeidsmarkedet er ikke det enkleste for en akademiker med en doktorgrad som ifølge henne selv for lengst har gått ut på dato. Selv om hun flere ganger har skrevet spalteinnlegg om nordmenns overdrevne tro på at «alt ordner seg», er det der hun selv befinner seg nå. Hun ler tørt:

– Arbeidsledigheten i Norge er bare rundt tre prosent. Siden jeg verken er lat eller dum er jeg ganske sikker på at nye dører vil åpne seg.

Tips og triks for en lykkelig skilsmisse

Skilsmisse er som regel ikke, og behøver heller ikke være, lykkelig, men etterstreb ro og rasjonalitet selv når det er vondt og vanskelig.

Også lykkelige skilsmisser kan være vonde. Man taper jo, selv om man kanskje vinner – eller i hvert fall tror man vinner – på sikt.

Utroskap er et dårlig utgangspunkt for en lykkelig skilsmisse.

Respekter den andre som forelder. Sett barna først. De skal ikke betale hele prisen for at dere rotet det til, de betaler mer enn nok allerede.

Også en lykkelig skilsmisse krever at man setter grenser.

Se på tiden etter bruddet som tiden for fredsforhandlinger. Få til en varig fred. Alle er tjent med det, ikke minst barna.

(Kilde: «Skilsmisseboken. En overlevelsesguide»)

Sannas sukk

Hva jeg ønsker at noen hadde fortalt meg:

Skilsmisse innebærer veldig mange tap. Selv om omgivelsene ikke alltid forstår eller anerkjenner dem, så er de der. Det er lov å sørge.

Ta forholdsregler. Det er vondt nok som det er. Ikke oppsøk det vonde. Hvis eksens nye mann eller kvinne gjør vondt, hold deg unna der også – både fysisk og digitalt. Når vennene velger side, plei dem som velger deg – og la dem pleie deg. Drit i resten.

Gi deg selv tid. Det er ingen andre enn du selv som definerer når din sorg er over.

Alt er litt mindre vanskelig om man sover nok. Snakk med legen og få en resept på sovepiller ved behov. Ikke la sorgen definere hele livet ditt. Finn glede og lys der du klarer.