Lene Wikander i Trinidad
© Xenia Villafranca // Trude Westby

- Karneval handler like mye om maten, festene og musikken

Karneval skal bety «farvel til kjøtt», som en feiring før fasten. Kanskje det er derfor karnevalet på Trinidad og Tobago i det karibiske hav er blitt så hinsides kjødelig, lurer Lene på.

28. februar 2020 av Trude Westby

Karnevalsesongen er over oss! I Norge kom vi aldri lenger enn til et fastelavnsris og noen boller med krem, men det finnes ett sted i verden der karneval feires like deilig hedensk som umiskjennelig kristent, flere uker til ende. Og nei, jeg snakker ikke om Brasil, men om den lille, karibiske øystaten Trinidad og Tobago.

Lene Wikander på karneval i Trinidad
© Trude Westby

Karneval på Trinidad er fysisk inntil ekstremt toppidrettsnivå, så de fleste ligger i hardtrening lenge.

På Trinidad begynner opptakten til karneval teknisk sett rett etter jul, men i virkeligheten er karneval i et eller annet stadium av forberedelse eller planlegging året rundt, så sentral er denne festivalen for dette karibiske samfunnet.

Det er ikke uten grunn at drevne karnevalister på Trinidad vil fortelle deg at deres beste tips hvis du ønsker å delta på karneval et år, er å begynne et hardt regime i treningsstudio året før. For karneval på Trinidad er fysisk inntil ekstremt toppidrettsnivå. 

De beste og mest iherdige «bands»; store grupper koreografert under ett visuelt uttrykk, kan danse i gatene 24 timer i strekk med bare noen timers pause før de deltar på neste «fête»; en av de utallige festene og arrangementene som foregår i perioden fra jul til askeonsdag. Det er ikke uten grunn at karneval på Trinidad blir kalt verdens største gatefest. 

Les også: Lene Wikander reiste gjennom Wadi Rum-ørkenen

Lene Wikander på karneval i Trinidad
© Trude Westby

Karnevalet krever sitt. Etter å ha danset hele natten trenger man definitivt å hvile på en benk. 

Det er fullt mulig for utenforstående å kjøpe seg inn i et band med kostyme og det hele, men heldigvis må man ikke det for å oppleve det elleville sirkuset som er karneval på Trinidad. Mine dager som gatedanser er talte, så jeg foretrekker å betrakte det hele litt fra sidelinja med en iskald Carib-øl i den ene hånden og noe deilig gatemat, som for eksempel «Shark and bake», i den andre. 

Jepp, hai i bolle, der altså. Det høres kanskje ikke så apetittvekkende ut, men perfekt, frityrstekt hai med en spicy salat og dressing klemt inn i et lite, rykende ferskt brød, er faktisk både delikat og aldeles nydelig. Og karneval handler like mye om maten, festene og musikken som det gjør om selve gateparadene. Karneval på Trinidad er en opplevelse som ikke lett lar seg beskrive fordi den er så fysisk med alle sine lukter, lyder, farger, musikk, dans, akrobatikk, pyroeffekter, glitter, paljetter og aldeles enorme folkemengder.

Selv om du ikke deltar i et band må du være i ganske god form, for gatefest er gatefest og innebærer mye bruk av apostlenes hester. Heldigvis finnes det noen fine parker i hovedstaden Port of Spain der man kan slenge seg ned på gresset en stund før man haster videre til neste fargesprakende eksplosjon av mennesker og musikk. Jeg elsker å sitte sånn og se på folk. Det være seg fra en fortausrestaurant i en europeisk storby eller fra en gressplen midt i en karibisk smeltedigel som her. 

Det å sitte stille mens livet haster forbi rundt deg, gjør at du nesten føler deg usynlig, som en observatør og hemmelig spion som skriver ned mentale notater fra livet som observeres. Og når livet rundt deg i tillegg feirer karneval, er det som å ha med seg en liten innebygd stjernekikkert, et kaleidoskop du kan zoome inn og ut på det som fanger oppmerksomheten din, uten at de du ser på synes å la seg merke med det, de er altfor opptatt av sitt eget.

Som damene i digre klovneparykker, dekket i kroppsmaling og gjørme der borte i dokø. Eller de to riktig så frodige damene som har danset hele natten og først nå trenger å hvile litt på en benk. Eller mannen i blå djevelmaske som danser i ekstase helt for seg selv. Og de titusenvis av paljettbelagte menneskene som fosser opp gata lik en glitrende elv i ferd med å gå over sine bredder. Det er så mye å se, høre, lukte og smake, både under denne festen og ellers i livets karneval, at noen ganger er det aller beste bare å sitte stille og sanse. 

Lene Wikander på karneval i Trinidad
© Trude Westby

I en park i Port of Spain kunne Lene slappe litt av mellom slagene. 

Calypso- og soca-musikken sammen med steelbands står helt sentralt i feiringen av karneval på Trinidad, og det arrangeres store konkurranser for beste artist. Lyden av steelpans, disse klingende trommene i sin tid laget av gamle oljefat, er selve soundtracket til festen og høres overalt. Karnevalet på Trinidad har inspirert lignende festivaler over hele Karibia, samt så langt unna som Toronto i Canada, New York, Miami og Notting Hill i London. Men alle er enige om at det er Trinidad som er selve moderskipet.

Opprinnelsen til karnevalet strekker seg så langt tilbake som til 1780-årene og en unik fusjon av afrikanske og europeiske tradisjoner. Etterkommere etter vestafrikanske slaver og franske farmere brakte begge med seg sine egne tradisjoner med masker og gateprosesjoner over Atlanteren. Siden har disse utvik­let seg, smeltet sammen og blitt gjenskapt på Trinidad i mer enn 200 år, frem til det som i dag er blitt en helt unik festival i verdensklasse.

Opprinnelig var karneval kun for den hvite overklassen som arrangerte møblerte maskeradeball og gateparader med hest og vogn. Etter opphevelsen av slaveriet i britisk Amerika 1. august 1834, tok afrikanske slaver til gatene i en slags karnevalsparade både for å feire, men også demonstrere sin nye frihet. 

På den måten ble karneval i perioden etter frigjøringen av slavene en årlig seremoni som demonstrerte den afrikanske befolkningens motstand mot den europeiske dominansen. Noe som igjen førte til at man prøvde å få karneval forbudt. Heldigvis lyktes man aldri helt med det, for det er nettopp disse opprørske, afrikanske røttene som gjør karnevalet på Trinidad så unikt. 

Lene Wikander på karneval i Trinidad
© Trude Westby

i morgentimene: Natten har vært lang, og i parkene er det dokø med litt slitne utkledde mennesker – som gleder seg til mer feiring.

Særlig viser det seg frem under feiringen kalt «Jouvay», som betyr daggry. Beskrevet av mange som en slags religiøs opplevelse, går denne dansen gjennom gatene så tidlig om morgenen at det fortsatt er svarte natta. Jouvay er en ekstrem og veldig sanselig opplevelse. Titusenvis av mennesker danser gjennom Port of Spains gater, dekket i fargepulver, leire, olje, kroppsmaling og sjokolade.

Jouvay starter offisielt kl. 04.00 karnevalsmandagen med store band utelukkende bestående av trommer og rytmeinstrumenter. Det er en øredøvende eksplosjon i menneskelig livsglede, aggresjon, kraft, protest og vilje til liv i fri utfoldelse. 

Jouvay er litt skremmende og skummelt, veldig vakkert, men også stygt, skittent og svett, fargesprakende og vidunderlig. Det er ikke uten grunn at de kaller den «dirty mas». Men skal du virkelig kjenne karneval på pulsen, er det her skikken fortsatt lever i sin aller mest opprinnelige form.

Når solen står opp og karnevalsdagen åpner, er det de blankpolerte paljettene og paradene som i dag tar over. Et fantastisk syn det også, men det er i tussmørket at den virkelige magien alltid har bodd.

Les også: Lenes reise: Kaftankraft

Seneste

Kanskje er du også interessert i...