© Tove Hansen / NTB

Glade jul ytterst ved horisonten: – Julaften alene betyr ikke ensomhet

Utpost og paradis. Ona fyr ytterst på Romsdalskysten gløder. Jul her er noe helt spesielt. Mørketiden får en betydning som skinner, og folket her ute nyter denne spesielle atmosfæren.

18. desember 2020 av Kirsti Mathilde Thorheim

Innflytter Hilde Sørmoen (54) er ikke i tvil om at jul på Ona er best. Denne øya som er en prikk på kartet. Julen ringes inn når hun skåler med havet og det store himmelrommet fra veslefyret, mens moderfyret, Ona fyr, dreier øyet trofast rundt. Møter blikket til den som søker kjenning. Sees langveisfra. Ved juletider er det en lysballong som svever over takene i fiskeværet som en voktende engel. 

Østlendingen Hilde har flyttet til Ona på Romsdalskysten for godt. Holder det vesle samfunnet sammen med møteplassen og strikkebutikken.

To runde pinner og glade kopper, på helårsbasis, sentralt plassert på kaia under fyrlyset. Om masker rakner, er det hjelp og trøst å finne her. Med ferjeanløp fire ganger daglig, er det også stedet for å bli sett. Femten fastboende støter på hverandre, på kaia, moloen, sandstranden eller gravplassen, om man vil eller ei. I tillegg kommer alle tilreisende og folk med fritidshus. Her gjelder det å holde sammen ved å holde på tradisjonene.

SKÅL MOT HAV OG HIMMEL: Hilde Sørmoens juleritual alene er sjelebot. 

© Tove Hansen

Marked og adventstid

Det lyser i stille fiskevær når det nærmer seg jul. Det lever og puster i smug og på stier. For fire år siden kom en idé opp på bokkafeen: Hvorfor ikke lage julemarked på Ona, når alle andre steder har salgsboder og liv? Joda, sånn ble det. Nå trekker julebordhelgen med marked, byfolk, kystfolk, slekt og Onavenner, til øya i havgapet. 

Det glitrer i juleranker og lysoppsatser. På de to keramikkutsalgene har Turid Myrvang og Anne Marit Steinshamn produsert og brent og glasert i lange tider for å skape stemning. Onakeramikk har eksistert siden syttitallet. Under julemarkedet syder påfunn og skaperglede fra naust og kjellere. Kunst og lefsebaking går hånd i hånd med Hildes strikkeplagg, nøster og nybakte kaker. 

Og så kommer etter hvert julen og andre juledag med den umistelige juletrefesten, hvis ikke storm og orkan kaster om på planene. For det skjer. 

SNØ PÅ ONA: Det er ikke så sjelden som man skulle tro. 

© May H. I. Dørdal

MER KERAMIKK: Veien til Turids keramikkverksted finner du ved fyrstasjonen. 

© Tove Hansen

Julaftenskål mot hav og himmel 

Hilde liker å feire julaften alene. Hvordan er det å forstå? Hun bekrefter at hun har et eget ritual. Så forteller hun at på julaften klokken halv tre, i all slags vær, går hun opp på høyden til veslefyr’n, Salsfyret, rett før solnedgang. Godt kledd, vin- eller ølglass og pledd, og skåler mot hav og himmel? 

– Ja. Jeg har sittet der i storm også. 

– I storm?

En gang måtte hun nærmest krype oppover svaberget til fyret. Men hvorfor disse strabasiøse utferdene mens familie-Norge ellers kler seg opp til fest ved langbordet? undrer jeg. 

– Jeg sitter og nyter stillheten. Lytter til naturen. 

– Til havet? 

– Ja, fra havet er det alltid lyd, som likevel er stille lyd. 

Så forteller hun om en helt spesiell naturopplevelse der oppe med glasset i hånden: 

– Jeg satt der, og rett forbi meg kom en havørn! Da er man i ett med naturen. Det var fantastisk. 

– Det var en hilsen til deg, det, Hilde. 

– Det kan hende. 

– Blir du nesten religiøs da? 

– Nja, en føler seg nær naturen her. Ikke en motorlyd, kanskje en måke. Det er godt å ha den roen, å ikke føle stress.

JULEFEIRING: En liten flokk som feirer julaften på Ona. F.v.: Anne Marit Steinshamn, Turid Myrvang, Marit Y. Jensen, Hilde Sørmoen og (foran) Milla Osa med vesle Elliot. Bak ser vi fyrstasjonen. 

© K.M. Thorheim

Julestrid på en fredelig måte 

Vi vil «hjem til jul». Det er et tankemessig fortrolig uttrykk for de fleste av oss. For Mona Husøy, som vokste opp på Ona, nå fastboende i Molde, er Ona «hjemme», slik det er for mor og søster Kristin. Som regel drar de tre damene sammen til barndomshjemmet i julen. For Mona er minnene med slekt, juleselskaper, julekos og lek vesentlig. Sveinung Jensen og Marit Ysland Jensen, med fast adresse og hus i Trøndelag, vil helst være på Ona mesteparten av året, julen intet unntak. 

Sveinung sier det slik: 

– Vi slipper julestria på Ona, alt er på en mye roligere måte her! Det er ikke stress. 

Og Marit fullfører: 

– Det er julestri på en fredelig måte. Solen skinner på juletreet på Ona. Marit smiler av sin egen erkjennelse. 

Og legger til: 

– Og så ser vi rett på fyret. Ona Fyr.

HJEM TIL JUL: For Mona Husøy betyr tradisjonene fra Ona, med gravplassen, alt i julen. Og ikke minst solnedgangen. 

© Privat

Norges mest poetiske gravplass 

Gravplassen på Ona er naturens og menneskenes mesterverk, med natursteinsmuren rundt de hvilende, et enkelt hvitt klokketårn, og hav og tinder rett imot. Like nedenfor gravplassen ligger den hvite badestranden, med grill, samlingsplass og sankthansbål. De levende og de døde i lag. 

For Mona er dette stedet særdeles viktig i julen: 

– Å besøke gravene og legge på kranser jeg har laget av greiner, kongler og vintergrønt, å tenne lys. Da kan jeg tenke på og savne mine kjære som hviler på den fredelige gravplassen ut mot havet, sier hun, og legger til: 

– Jeg blir sterkt minnet på alle menneskene som var der og tradisjonene, både juletrefester og i hjemmet mitt. Den dimensjonen kan jeg aldri finne noe annet sted i verden. 

Svigerinnene Turid og Anne Marit med storfamilien Viken, har fast tradisjon med å gå samlet til gravplassen julaften, legge på pyntede grankvister og tenne lys på åtte–ti graver. Før det vesle plantefeltet hadde vokst opp på de egentlige lyngheiene, tok folk greiner fra sitt eget juletre og la på gravene, forteller Turid. Slik delte de julen med de døde.

Bydagene i adventstiden 

Tradisjonelt var det å komme seg en tur til byen det store før jul. Sveinung Jensen husker hvordan juletrærne fra byen ble slengt fremme i baugen på rutebåten «Bolsøy». Bokstavelig talt nedsaltet etter timer i havet, og de mistet nålene nær sagt før trærne var pyntet. Forventningene gjennom året. Juleutstillingene, et tog på skinner i et vindu. Det var verre for alle mødrene som skulle passe på handlelister og ungeflokk. Hilde sier hun prøver å unngå stresset med at alt skal være perfekt, kjøpe, ordne, pynte. Men juletre må hun ha! Det pyntes lille julaften. Og det er nok! Men så har hun også butikk og kafé å skjøtte, helt til julaften klokken tolv. Etter ferga. Alt er før og etter ferga på Ona.

Hilde skal sjelden ha gjester julaften, noe andre familier på Ona gjerne skal. For dem er det handlelister som gjelder, lange handlelister, for byturen til Molde. Angsten for det som er glemt, som Anne Marit formulerer det. For det er langt til butikkene i Molde. 

– Jeg er ikke noe høytidsmenneske, smiler hun. 

– Jeg synes det er for overveldende i byen i førjulstiden. Men å lage keramikk på verkstedet før julemarkedet, er gledelig. 

Forme lattermilde engler eller gjennomsiktige hjerter. Servere gløgg med selvplukkede tyttebær og rødvin, skape stemning. Det liker hun. Men ellers er hverdagene best, det er mindre forventningspress til dem. I år håper hun på snø i løpet av julen og tur til hytta i skogen.

JULESTORM: På Ona er julestormer nokså ordinært, og det stopper ikke folk i å feire julen slik de alltid gjør.

© Tove Hansen

JULEMARKED: Vinduet hos Brun&Blå gir både stemning og handlelyst. 

© Tove Hansen

Fyrstasjonens aktivitetsnivå 

For svigerinnen Turid på fyrstasjonen, også hun keramiker, er det helt annerledes. Hun starter gjerne juleforberedelsene i oktober, med stor entusiasme. Fryder seg over den seks timer lange bydagen med uendelige lister i en egen bok, en herlig dag i adventstiden sammen med mannen, Torstein Viken. 

Detaljerte juleforberedelser og familieritualer både før og i julen, hører til. Og da er gjerne de tre voksne barna også delaktige. Datter Torhild kommer fra Oslo for å hugge det fineste juletreet til juletrefesten og er primus motor for hele greia. Det minner om moren.

– Jeg elsker advent, sier Turid. 

Journalisten må nå komprimere juleprosessen, for på fyrstasjonen hos Turid og Torstein går det unna i et tradisjonelt og vidløftig system: Først lammeskrott, så tørrsalting og lakesalting, lammeruller. Så Karilysmesse 25. november på keramikken med julelysstøping. Markedet på øya første helg i desember er en ny fest, med pynting av verkstedet og julebord på Stormly etter lokal og tradisjonell skikk. 

Julaften er det lang julefrokost med familien på fyrstasjonen før markering på gravplassen med hele storfamilien Viken. Deretter er julen bare en fest med god mat og drikke og latter i stuen. 

– Spesielt med Ona er at det tradisjonelt har vært mannfolkene som har vært opptatt av julematen, både lutefisk og saltkjøtt, forteller Anne Marit. 

Utveksling av oppskrifter på kaia. Hvor lenge og hvor mye? Staute karer med hummerteiner i sinnet har vært rørende opptatt av julematen. Hennes egen mann, Oddgeir Viken, står for julematen hos dem.

MED FYRET I RYGGEN: Hilde har ingen planer om å feire jul andre steder enn på Ona. 

© Tove Hansen

Grådigheten i gavehysteriet 

Tilbake til Hilde, som regel alene julaften. Hun har ingen vonde følelser knyttet til det, så ulikt mange av oss andre. Hun har likevel to julefeiringer: først med voksen sønn på Eide på Nordmøre tidligere i desember. Julemat og utveksling av gaver i beskjedne former. Hilde trekker frem det som ser ut som grådighet i vår tid, der småbarn river av gavepapiret i et eneste kaos, uten takknemlighet, og ferdig med det! 

– Jeg synes det er feil! sier hun. 

– Det handler altså om verdier. Men ikke spesielt religiøse verdier? spør jeg.

 – Jeg synes bare at man bør bry seg mer om hverandre enn om det materielle. 

– Har denne tettheten på naturen som du verdsetter, en særlig verdi for deg på julaften hvor mange familier er samlet i kirken og går hjem til feststemte langbord, med stilett?

 – Ikke spesielt julaften, sånn sett.

 – Melder ikke en følelse av ensomhet seg når du tenker på storfamiliene som feirer sammen? 

– Man kan være like ensom i en stor familie, tenker jeg meg. Jeg kjenner meg absolutt ikke ensom når jeg sitter der ved Salsfyret. Er jo glad for å vite at de nærmeste som bor andre steder, har det godt på sine plasser. Det mangler ikke på invitasjoner til julefeiring hos familie. Det er mitt valg, dette.

I STRIKKEBUTIKKEN: To runde pinner og glade kopper heter butikken, og hjelperen heter Marit Ysland Jensen. 

© Tove Hansen

O helga natt og stormen Dagmar 

For Hilde er også julekvelden etter fyrritualet viktig på sitt vis. Mens hun har sittet og sett på havet ved solnedgang, har ribba godgjort seg i ovnen. Telefoner til de nærmeste er viktig, hun åpner gaver og hører på Sølvguttene mens hun spiser. Julesangene har en stor plass i hjertet hennes, særlig «O helga natt». 

– Den er så stemningsfull. Jeg er glad i julesangene, sjøl om je itte alltid skjønner orda i de gamle sanghefta på juletrefesten. Vi må le litt da.

Også andre på Ona fremhever julesangene som noe av den store verdien ved juletrefesten på samfunnshuset, Stormly. En gang gikk de i fire ringer rundt juletreet, husker Sveinung. Han var guttunge og det bodde nærmere tre hundre mennesker på Ona. I dag rekker ikke menneskene rundt med en ring, engang. Men synge gjør de likevel. 

Noen ganger måtte juletrefesten utsettes, nettopp på grunn av storm. Som da orkanen Dagmar herjet i 2012 og strømmen var borte på Ona i tre dager. Det var Hildes første jul på Ona. Hun forteller at det kom et forvarsel fra havet før stormen. Et brøl. Og når bølgene traff brystvernet i båthavna, hørtes det ut som kanonskudd. Hun kokte egg på vedovn og spiste lefse og egg i tre dager. Folket på øya dro på fyrstasjonen til Turid og Torstein for å lade mobiler og radioer. Der var det aggregat. 

– Det er eneste gang jeg har vært mørkredd her ute, sier Hilde. 

– Det var mørkt. Helt svart. Men fyret lyste. Og fyrstasjonen.

VELSTELTE SJØBUER: Disse tar imot ferga. Alt er før og etter ferga på Ona. 

© K.M. Thorheim

London-shopping? 

Mange reiser på shoppingtur til London før jul, om vi nå ser bort fra årets korona-restriksjoner en stakket stund. Jeg berører temaet for Hilde. 

– Ingenting slikt frister meg. Hun sier det med overbevisning. 

– Du er ikke opptatt av mote og fine sko? 

– Nei, her tar vi det praktisk. Har aldri vøri noe bymenneskje, je … Har aldri likt å shoppe. Biltema og Jula, derimot. Praktiske ting og tang, ler hun. 

Jeg prøver meg litt til: 

– Paris, Berlin? 

– Nei. Da drar jeg heller til Skottland, Shetland, Færøyene – for å oppleve natur. For meg betyr ikke klær mer enn det høyst nødvendige. Hun setter øynene i meg. Dette handler om verdier. 

Jeg forstår det. Julebudskapet hennes er dette: Alt førjulsstresset er ikke nødvendig. Det enkle livet er det beste.

Hildes vidsyn 

Må det være ved Salsfyret hun sitter julaften ved solnedgang? Joda, det ligger ti minutter nærmere henne enn ruvende Ona fyr, det er sant. Men det er jo så unnselig. 

 – Utsikten derfra er mektigere enn andre steder på Ona. Jeg vil ha horisonten fri. Vidsynet. Det er det en hviler øynene på … Men for henne som er oppvokst på Oddnes i Søndre Land, er vel Ona et helt annet sted? Svaret kommer umiddelbart: 

– Det er veldig mye granskaug der, og det hater je. 

Vi må le litt begge to av den replikken. Med oldeforeldre, bestefar og mor herfra, var Ona barndommens paradis. 

– Jeg fortalte på barneskolen at en eller annen gang ville jeg havne på Ona. Jeg fikk rett. 

Hun smiler. 

– I julen er jeg mer opptatt av tradisjon enn religion, kan man si. 

– Du savner ikke kirke på Ona? 

– Aldeles itte!

Du vil (garantert) også like

Kanskje er du også interessert i...