© Svein Finneide

Livsstilspatruljen: Kunsten å hvile

Siw Aduvill var sirkusartisten som bokstavelig talt hadde for mange baller i luften. Det måtte en kraftig smell til for å lære kunsten å hvile.

7. juli 2019 av Tone Solberg

Siw Aduvills budskap er at det er viktig å sette av tid til både lek og hvile i en stres­sende hverdag. For henne var det en lærdom som holdt på å knekke henne. Til gjengjeld har hun nå skrevet en hel bok basert på egne erfaringer og fagfolks kunnskaper. «Hvile. Alt vi vinner ved å la være» burde være inspirerende lesning for alle de som har problemer med å slappe av i solstolen, ferie til tross.

Med et sukk oppsummerer hun sitt eget turboliv

– Jeg skjønte for sent at det kunne bli for mye – også av det som er gøy. Begrensningens kunst var hypotetisk for meg inntil jeg ikke lenger klarte å komme meg ut av sengen. Først da skjønte jeg vik­tigheten av hvile.

Det viltre og etterhvert grenseløse forhol­det til arbeideslivet startet da Siw, som vok­ste opp i Groruddalen, gikk på videregående. Hun var 17 år da hun ble engasjert som statist på en filminnspilling. Det medførte mye og langtekkelig venting mellom settene.

– Den gangen var det ingen smarttelefon som tidtrøyte når man kjedet seg. Heldigvis kom jeg på at jeg kunne lære meg å sjonglere i ventetiden. På settet traff jeg nem­lig fakiren Håvve Fjell. Han var min første lærer, forteller Siw.

BLE UTBRENT: Bokaktuelle Siw Aduvill mener det er viktig å sette av tid til både lek og hvile i en stressende hverdag. Det fikk hun smertelig erfare selv.

© Svein Finneide

SIW ADUVILL

Alder: 44.

Bor: I leilighet på Vålerenga.

Familie: Samboer med britiske Craig, som hun traff på retreat i England.

Yrke: Sirkusartist, regissør, yogainstruktør og forfatter.

Sosiale medier: Siw Aduvill (Facebook) og siwaduvill.com (nettside).

Aktuell: Har nylig gitt ut boken «Hvile. Alt vi vinner ved å la være» (Tiden).

Iherdig trening i pausene gjorde at ungjenta snart ble hektet på sjonglering. Hun begynte å abonnere på et magasin som holdt henne oppda­tert om sjonglørtreff og sirkusfestivaler rundt om i Europa. Hver gang hun hadde spart nok penger til interrailbil­lett, reiste hun rundt for å la seg inspi­rere av andre sjonglører. 

Som særoppgave i avgangsåret på Steinerskolen fikk hun lov til å sette opp sin egen sirkusforestilling. Helt uten sirkusblod i årene søkte hun seg inn på sirkusskole i Bristol i Sør­England. Og kom inn. Selv om det først og fremst var sjonglørferdig­hetene hun ønsket å perfeksjonere, måtte hun også gjennom en grunntrening i disipliner som linedans, trapes og akrobatikk. Det forventes at artistene innenfor den grenen som kalles nysirkus, skal kunne steppe inn dersom noen i truppen blir syke og må melde avbud.

Det originale yrkesvalget skulle vise seg å være mindre usikkert enn hun kunne ha fryktet. Da hun var ferdig på skolen, hadde fenomenet nysirkus vir­kelig tatt av. I regi av Harry Guttormsen satte Det Norske Teatret i 1997 opp forestillingen «Guten og stjerna», og Siw ble hyret inn som artist. «Guten og stjerna» ble en formidabel suksess, og gikk på teate­ret i over to år.

© Svein Finneide

I en usikker bransje var det en knallstart å ha fast engasjement over så lang tid, fastslår Siw.

– Det åpnet snart for muligheter. Jeg følte meg så privilegert.

Fra institusjonsteateret i Kristian IVs gate i Oslo, gikk veien videre til den frie teatergruppen Stella Polaris. Samtidig kjente Siw et behov for å ta noen skritt videre. Hun utdannet seg til regissør i Stockholm og leste teatervitenskap ved Universitetet i Oslo. I 2001 startet hun egen sirkus­ skole – SirkusSmulene – for barn på Tøyen i Oslo. Undervisningen ga en kjærkommen inntekt og var givende arbeid ved siden av å regissere forestillinger og opptre som soloartist. Alt ble ifølge henne selv «utført med iver og begeistring», men gikk på bekost­ning av hvile og nattesøvn. Fordi det aldri var nei i hennes munn, ble det ikke tid til noen av delene. 

Karusellen snurret så fort at Siw måtte klore seg fast, til hun likevel ble slynget ut. Kronisk hodepine var det første tegnet på at hun var langt over middels stresset. En infeksjon satte en stopper for en påbegynt turné på Vestlandet. Først trodde hun at en antibiotikakur ville få henne på veien igjen i løpet av noen dager, men kroppen hadde fått nok.

– Det tok lang tid før jeg kunne akseptere at jeg var blitt så syk av stress og hardkjør at jeg måtte sette ting på vent, si fra meg jobber og gi slipp. Livet handlet om å ta en dag av gangen. Jeg kunne ikke planlegge noe som helst, men sørge for at det alltid var tilstrekkelig med mat og toalettpapir i huset til å vare noen dager. Jeg visste ikke når jeg kom meg på butikken neste gang.


Siw Aduvill beskriver seg selv som en personlighets­ type som «brenner». Som sirkusartist trener man like mye som en idrettsutøver. Det hjalp lite da kroppen streiket. Hun var utbrent – og sengeliggende. Overgangen fra det livet hun var vant med, og elsket, var brutal.

© Svein Finneide

På spørsmålet om hun ikke kjedet seg der hun lå i sengen, ute av stand til å foreta seg noe som helst, ris­ter hun på hodet:

– Jeg var rett og slett for utkjørt til å kjede meg. Kroppen produserte adrenalin som gjorde det vanske­ lig å få sove, men ikke energi.

Med Siws brennende engasjement for det meste hun drev med, var det heller ikke rom for bitterhet over den situasjonen hun var havnet i. Hun ønsket bare å finne en vei ut av uføret der hun befant seg på nullpunktet i sitt eget liv. Veien tilbake startet med yoga:

– For meg som var vant til tempo, hadde yoga alltid virket langsomt og kjedelig. Mens sirkus er fargerikt, eventyrlig og eksplosivt og baserer seg på fysiske fer­digheter, er yoga adressert til hele mennesket, både kropp og sinn. Jeg skjønte snart at yoga var redskapet som bidro til å bygge opp styrke fra innsiden og ut. Slik lærte jeg at livet kan være stort selv om det blir mindre.

Etter hvert som Siw kjente seg sterkere, gikk hun videre med yogaen, og utdannet seg til instruktør. Hun har igjen fått en meningsfull hverdag, men i atskillig saktere tempo enn tidligere. Den største gevinsten er at hun har fått et bevisst forhold til hvile. Uten å rette en pekefinger, gjør hun følgende observa­sjoner av menneskene rundt seg:

– Vi lever i et samfunn hvor det å ha fullt program er et tegn på vellykkethet. Identiteten måles ut fra hvor geskjeftig man er. Innimellom jobb og andre avtaler klemmer vi kanskje inn noen pusteøvelser og litt mindfulness, uten å sette av tid til hvile. De fleste bærer i seg en motstand mot det å hvile som kan sam­ menlignes med toåringen som står overtrett i sprinkel­ sengen og hyler fordi hun ikke vil legge seg.


– Å ha tid til oss selv og menneskene omkring oss, er å styrke vårt mentale immunsystem. Mennesker er sosiale vesener som trenger å være sammen med andre for å fungere. Derfor er det å hvile en prososial hand­ling, ikke asosial, som mange vil tro.

© Svein Finneide

SIWS HVILETIPS

Det finnes ingen kvikk-fiks for hvile, understreker Siw Aduvill. Det tar tid å roe seg ned. Ikke bli sur på deg selv dersom du opplever det som vanskelig. Disse rådene kan være til hjelp i prosessen:

Gjør avspenningsøvelser hver dag. Finn noen som fungerer for deg. Bruk sansene.

Sørg for å gi deg selv pauser. Ta en kopp te. Legg bort mobilen.

Få et mer bevisst forhold til pusten. Legg merke at du puster – og hvor dypt. Alle blir roligere av å trekke pusten helt ned i magen.

Unn deg selv en dupp når du kjenner behov for det. Selv har jeg skikkelig tro på en middagshvil.

Sett av en dag uten noen planer da alt kan skje.

Har du en katt, så la den være din lærer. Katten er god til å ta det med ro.

Med boken ønsker hun å gi alle overtrøtte et vennlig klapp på hodet. Grundig, gjennomtenkt og i stor grad også forskningsbasert, formidler hun hva vi har å vinne på å slippe det vi har i hendene og gi oss selv en fristund.

AKTUELL: Boken «Hvile. Alt vi vinner ved å la være» av Siw Aduvill. Tiden, 389 kr.

© Tiden

Seneste

Kanskje er du også interessert i...