Veronica sammen med sønnen Kasper
© Ellen Jarli

Veronicas sønn døde i magen: -Jeg tenker på ham hver dag!

Da Veronica mistet sønnen Isak for seks år siden, fant hun trøst i fellesskap med andre i samme situasjon. - Det var godt å snakke med fok som forstod, sier hun.

7. oktober 2019 av Sindre Nordengen

Oktober 2012: Etter å ha prøvd å få barn lenge, oppdager Veronica (26) at hun er gravid. I flere år har hun drømt om og gledet seg til den dagen hun skulle bli mor.

Sju måneder senere, en fredag i april, er Veronica hos jordmor da hun finner ut at magemålet har flatet litt ut på kurven. Hun blir henvist til ultralyd og får time på mandag. Den helgen drar Veronica, som på det tidspunktet bodde i Drammen, hjem til familien i Moss – hvor vognen hun har kjøpt inn står og venter på henne. Hun får moren til å ta et bilde av henne foran vognen for moro skyld.

Inni henne er alt i opprør, men utad prøver Veronica å beholde roen. Hvorfor hadde jordmoren vært bekymret, tenker hun. På Drammen sykehus mandag morgen får Veronica konstatert at alt er bra. Babyen er rolig, men det er nok bevegelse til at det ikke er grunn til bekymring.

– Da senket jeg skuldrene, sier Veronica Willassen Schmelck (33) som i dag er bosatt i Våler i Østfold. 

Veronica mistet sønnen sin Isak under svangerskapet.

MINNES: Veronica har fått tegnet et bilde av sønnen etter et fotografi. – Det ble et av de første og siste bildene vi tok av ham. Det er både godt og vemodig å se på, sier hun. 

© Ellen Jarli

Noen dager senere merker hun at det er helt stille i magen. Ektemannen Anders, som Veronica har vært sammen med siden videregående, pleier å prate til magen, men får heller ingen respons. Med en uggen følelse i kroppen går Veronica og legger seg.

Neste dag drar Veronica på jobb i Sandefjord, men kontakter en gynekolog for å bli undersøkt. Hun skjønner hva han skal si før han sier det. Her er det ikke tegn til liv, sier han til slutt. Veronica får sitt livs sjokk, men klarer ikke gråte.

– Jeg var tom, selv om han bekreftet noe jeg allerede instinktivt visste.

Hvordan gikk det, spør kontordamen som hadde snakket med Veronica på telefon tidligere på dagen. Ikke bra, svarer Veronica stille. Kontordamen ringer til sykehuset i Tønsberg og sørger for at Veronica og ektemannen kan komme dit. Veronica forsøker å beholde roen, men da hun får øye på ektemannen, knekker hun sammen.

På sykehuset blir det utført to ultralyd­undersøkelser som bekrefter at babyen er død. Veronica får med seg hva legene sier, men har vanskelig for å ta det innover seg.

– Jeg håpet de tok feil helt til jeg fødte min døde sønn.

Allerede samme kveld får Veronica modningspiller som hun må ta hver sjette time for å sette i gang fødselen. Hun ligger på barselavdelingen og hører barneskrik rundt seg og ser stolte, nybakte foreldre som triller rundt med barna sine.

– Det var vondt der og da, men i ettertid så tenker jeg at det kanskje er en hensikt med at man blir eksponert for det.

Natt til lørdag starter fødselen. For å ikke ha smerter får Veronica både epidural og morfin.

– På en måte ville jeg ha vondt. Det hadde vært godt å føle på en annen smerte enn den jeg kjente inni meg.

Klokka 13.29 kommer Isak til verden.

– Da slapp jeg sorgen løs og gråt, sier Veronica som ikke kunne se seg mett på sønnen da hun fikk ham i armene sine.

Det var rart å skulle forlate sykehuset på mandag uten barnet de egentlig skulle ha hatt med seg hjem.

– Utenfor sykehuset fikk jeg øye på flere fedre som kom med bilstoler for å hente barna sine.

Selv kom paret hjem til en tom seng og et ubrukt stellebord.

– Det gjorde så vondt innvendig å miste Isak, og jeg trodde ikke jeg kom til å få flere barn, sier Veronica som allerede før Isak ble født hadde snakket med Anders om at de måtte prøve igjen.

– Drømmen om å skulle bli mor var så stor for meg.

Før begravelsen var Veronica redd for hvordan sønnen så ut i kisten, og at synet ville ødelegge for de minnene hun hadde med ham fra sykehuset. Det gjorde det ikke. Isak hadde blitt stelt med en pysj de hadde kjøpt inn, og paret la en smokk og bamse ned i kisten.

– Det å se Anders bære den lille kisten fra parkeringsplassen og bort til gravstedet, er et sterkt og vondt minne. En far skal ikke bære barnet sitt på denne måten. 


Veronica blar i sitt familiealbum

SER TILBAKE: Veronica har laget album til alle sine fire barn. – I ett av dem skulle jeg ønske jeg hadde flere bilder å vise, sier hun.

© Ellen Jarli

Etter begravelsen var Veronica hjemme og forsøkte å få dagene til å gå. Da sommerferien kom, og de skulle på ferie til Roma, visste hun ikke hvordan det kom til å gå.

– Det føltes ikke riktig å skulle dra på tur for å kose oss og ha det gøy når vi hadde mistet Isak, sier Veronica og legger til: 

– Men det var fint å komme bort og bare være oss to, og flykte fra hverdagen og alle som ikke visste hvordan de skulle prate med oss.

En dag blir Veronica kontaktet av en jente via et forum på nett for dem som har mistet et barn. Hun har sett annonsen i avisen og lurer på om Veronica har lyst til å være med i en gruppe med andre kvinner i samme situasjon. På det første treffet forteller Veronica sin historie.

– Det var godt å kunne sette ord på det jeg hadde opplevd og snakke med folk som forsto. For å komme videre har det vært avgjørende for meg å møte andre i samme situasjon.

Gjengen, som har holdt sammen siden 2013 og møtes en gang i måneden, har etter hvert blitt mer som en dameklubb.

– Vi snakker ikke lenger bare om barna vi har mistet, men hvis det dukker opp noe, er det helt naturlig for oss å snakke om dem, sier Veronica som også gikk i sorggruppe et års tid.

Før Veronica kom på det første treffet i 2013, ble hun «advart» om at en av kvinnene i gruppen var gravid igjen.

– Det gikk greit å se de som selv hadde mistet være gravide, men å se andre gravide gjorde vondt.

Sykehuset anbefalte Veronica å vente et halvt år før hun prøvde å bli gravid igjen. I desember 2013 oppdaget hun at hun ventet barn igjen.

– Da gråt jeg av både glede og frykt.

Gjennom hele svangerskapet var Veronica på vakt, og hver gang hun skulle på kontroll var hun livredd for å få dårlige nyheter.

– Andre vordrende mødre føler seg trygge etter uke 12. Jeg følte meg ikke trygg på at dette ville gå bra i det hele tatt, og spesielt ikke før vi passerte uke 34. Jeg var sykelig opptatt av all bevegelse i magen, sier Veronica som har slitt med skyldfølelse etter at hun mistet sønnen.

– Det er et stort ansvar å skulle bære frem et barn. Jeg har kjent på at jeg feilet sist, og burde ha merket noe før.

Da Emmelie (5) kom til verden, to uker før termin i juli 2014, var Veronica redd hun kom til å miste henne også. Rett før fødselen oppdaget legene at hun hadde for lav puls, og fordi hun måtte raskst mulig ut ble hun tatt med sugekopp. 

Veronica og sønnen Kasper

FIREBARNSMOR: Da Veronica mistet sønnen, var hun redd hun aldri ville få barn igjen. Siden har hun blitt mor til tre. Her er hun med sønnen Kasper  (11 mnd.). – Det har alltid vært en stor drøm for meg å skulle bli mor. 

© Ellen Jarli

– Jeg holdt pusten helt til hun ble født og jeg hørte henne gråte.

I 2016 fikk Veronica datteren Aurora (3) og i fjor fikk hun sønnen Kasper (11 mnd.).

– I alle tre svangerskapene har jeg kjent på en frykt frem til den uken Isak døde. Når du har opplevd å miste en gang, vil du alltid være redd for at det samme kan skje igjen.

Dagene opp mot uken han døde, kjenner Veronica på hvert år.

– Dagene før er verre enn selve dagen, sier Veronica og forklarer at hun går igjennom hendelser som skjedde de dagene.

Hvert år pleier paret å ta fri den dagen.

– Da går vi til graven og prøver å gjøre noe hyggelig med de andre ungene.

For Veronica har det vært viktig å involvere de andre barna.

– Alle er opptatt av Isak, og snakker om storebroren de aldri fikk bli kjent med.

I starten kunne ikke Veronica tenke på eller snakke om Isak uten å bli lei seg. Nå har hun lært seg å leve med tapet.

– Men jeg har et barn for lite, og tenker på ham hver dag. Isak vil alltid være en del av oss, selv om han ikke er her i fysisk form, sier hun.

Når Veronica ser barn på samme alder som sin avdøde sønn, lurer hun på hvordan sønnen ville ha sett ut.

– Jeg lurer på hvem han ville ha vært og hvem han ville lignet på.

Men tross alt har tapet av Isak styrket forholdet mellom Veronica og Anders.

– Vi har kommet nærmere hverandre og har snakket om at vi aldri kan gå fra hverandre. Når vi har delt så mye og kommet oss gjennom det, så er det oss.

Siden 2015 har Veronica vært leder for LUBs fylkeslag i Østfold.

– Gjennom LUB får jeg jobbe med de sakene som betyr noe for meg, og bedre tilbudet for folk som opplever å miste et barn. Å jobbe med dette er min Isak-tid i en travel hverdag med full jobb og tre barn, slår 26-åringen fast.

Å miste sønnen har formet Veronica som medmenneske.

– Jeg har blitt mer omtenksom og er ikke redd for å snakke med andre om ting som er tungt. Å miste et barn er et tema det er vanskelig å snakke om, men man skal ikke være redd for å spørre, og ved å være åpen om min historie, så håper jeg at jeg kan gjøre det lettere for andre å snakke om sin. 

Leder for LUBs fylkeslag i Østfold.

ENGASJERT: De siste to årene har Veronica vært leder for LUBs fylkeslag i Østfold. – Å jobbe med å bedre tilbudet til andre som rammes er min Isak-tid i en travel hverdag med full jobb og tre barn.

© Ellen Jarli

Fakta om LUB

  • I fjor hadde Landsforeningen uventet barnedød (LUB) kontakt med nesten 300 familier.
  • LUBs fremste oppgave er å tilby rammede familier sorgstøtte og fellesskap gjennom tilbud om sorggrupper, en til en-samtale med andre som selv har mistet barn eller andre lokale treff, temakvelder og aktiviteter.
  • LUB formidler kunnskap om sorg både til rammede, deres sosiale nettverk og helsepersonell gjennom nettsider, kurs og seminarer, diverse brosjyrer, podkasten SORGpodden og gjennom sosiale medier.
Trine Giving Kalstad

Trine Giving Kalstad, Sorgterapeut og fagsjef i Landsforeningen uventet barnedød.

© LUB

Sorgterapeuten:

Man mister en del av seg selv

– Mange opplever å miste fotfestet og opp­levelse av mening i livet, for sorgen over et barn som ikke fikk leve, omdefinerer fremtiden din. Hvem jeg er og ville blitt sammen med barnet er stort savn hos mange. For mange er det å miste et barn å miste en del av seg selv, sier Trine Giving Kalstad, sorgterapeut og fagsjef i Landsforeningen uventet barnedød (LUB).

Kalstad mener at Veronicas åpenhet bidrar til å hjelpe andre til å føle seg mindre alene og å sette ord på det de står i.

– Fellesskap gir trygghet. Råd og delte erfaringer fra andre som selv har vært i lignende situasjon, oppleves av mange som troverdig på en annen måte, sier hun og forklarer at en del kjenner på mangel på anerkjennelse av hvor dyptgripende sorg etter et dødfødt barn er.

– Folk har lett for å identifisere seg med tap av et barn man har levd sammen med en stund, men det dødfødte barnet var det få som ble kjent med, så han eller hun er ikke virkelig for andre. Dette er så sårt.

Sorg er tristhet, savn og lengsel, men mange blir overrasket over hvor fysisk sorg er. I forskning ser man hvor farlig sterk sorg er, og studier viser økt helserisiko etter tap av barn, både økt dødelighet og sykdomsrisiko for depresjon, angst, men også hjerte- og karsykdommer og kreft.

– Dette forteller om kraften i sterk sorg og hvilke stressreaksjoner som skapes i kroppen etter et barnedødsfall, sier Kalstad.

Sorg er ikke noe som går over, men den tar etter hvert en annen form og blir kanskje til mer vemod og savn enn intens smerte og motløshet.

– Et godt råd er å søke kunnskap om sorg. For mange opplever å ikke skjønne helt hva som skjer eller hvor krevende det er over lang tid eller hvor mye det påvirker dine relasjoner. Sorg etter tap av barn er sterke krefter. Aksepter det og vær obs når ting låser seg i uheldige spor. Det finnes gode måter å hjelpe seg selv i sorg på, sier sorgterapeuten. 

Sorgvett-reglene

Meld fra om hvordan du har det – til dem du vil involvere. Vær ærlig med deg selv, både når du har det vondt og når du har det litt bedre.

Tilpass hverdagen etter evne og forhold – oppretthold noen hverdagsrutiner og hold kontakt med arbeidsplassen.

Ta hensyn til deg selv – gi deg selv omsorg og støtte.

Vær forberedt på ukjente reaksjoner i kropp, tanker og følelser – søk kunnskap om sorg.

Ta trygge og støttende veivalg. Lær deg nødvendige ferdigheter for å håndtere grubling, bekymring, påtrengende minner, dårlig søvn, energitap osv.

Ta pauser i tide – det er ingen skam å le selv om du er i sorg.

Søk hjelp fra venner, kjente, likepersoner og/eller fagpersoner – de fyller ulike behov.

Spar på kreftene – juster forventningen til deg selv og andre.

Kom deg ut en halvtime i dagslys. Bruk kroppen.

Ha tro på at det vil bli bedre. 

Kilde: Trine Giving Kalstad, sorgterapeut og fagsjef i Landsforeningen uventet barnedød (LUB). 

Seneste

Kanskje er du også interessert i...