sykdom samlet familien
Familien samlet:

I tiden etter at Knut ble syk opplevde paret stor støtte fra nettverket rundt dem.

© Ellen Jarli

Sigrids ektemann fikk kreft med spredning: – Sorgen blir en del av livet

I nesten tre år levde psykologspesialist Sigrid Wikan Aspen med vissheten om at ektemannen kom til å dø.

17. desember 2018 av Sindre Nordengen

Den siste normale dagen?

Etter at Knut har vært inn og ut av sykehuset de siste ukene, vet Sigrid at de skal få beskjed om hva prøvene viser. Blir dette den siste normale dagen i deres liv, tenker hun idet hun står opp for å se «Jul i Blåfjell» med barna Håkon og Sigve. Etterpå går hun ut for å måke snø. Knut var i for dårlig form til å gjøre det selv.

– Har legen ringt? spør hun da hun kommer inn igjen.

– Ja, og han vil vi skal komme begge to på sykehuset, svarer ektemannen. 

I det øyeblikket går det opp for Sigrid at noe er alvorlig galt.

leve i håpet
Levde i håpet:

– Det var håpet om et mirakel som gjorde at vi klarte å leve så normalt som mulig, sier Sigrid Wikan Aspen.

© Ellen Jarli

Kreft med spredning

På akuttmottaket på St. Olavs hospital i Trondheim blir de møtt av en alvorstynget lege som setter seg foran dem inne på kontoret.

– Jeg er redd vi fant det vi håpet å ikke finne, begynner han og forklarer at Knut, som har fylt 45 samme år, har tykktarmskreft med spredning til lever og lunge. Det eneste legene kan tilby er livsforlengende behandling.

– Sier du at jeg kommer til å dø? spør Knut og lurer på hvor lenge han har igjen. Legen antyder at han kan ha et par år igjen å leve.

– Det kan ikke være meg, fortsetter Knut og ber legen se i journalen en gang til. Legen repeterer budskapet tre ganger før Knut gir seg.

Det største sjokket

– Hele grunnmuren forsvant under føttene våre. Den beskjeden er det største sjokket jeg har opplevd – både før og siden, sier Sigrid Wikan Aspen (50) fra Trondheim.

Tidligere på høsten hadde Sigrid lagt merke til at ektemannen var blek og slet med magesmerter. Du bør komme deg til legen, oppfordret hun, men ektemannen nektet. Det var ikke så farlig, og det gikk sikkert over. Våren året før hadde Knut, som mistet begge foreldrene i kreft, fått akutt blindtarmbetennelse og blitt hasteoperert. 

Etter operasjonen spurte Sigrid kirurgen om det kunne være snakk om kreft i blindtarmen. 

Det var lite sannsynlig, men Knut ville bli innkalt til koloskopi. Da Knut fikk innkallelsen noen måneder senere, dro han aldri. Det var ikke nødvendig, sa han. Da smertene eskalerer utover høsten blir Sigrid med ektemannen til legen som mener at det ikke feiler Knut noe alvorlig. Knut er jo så ung. Likevel blir han henvist til sykehuset for videre undersøkelser. 

kreftdiagnose
Sjokkbeskjeden:

Sigrid var med ektemannen til legen da fikk diagnosen. – Den beskjeden er det største sjokket jeg har opplevd – både før og siden, sier hun.

© Ellen Jarli

Hvordan forteller vi barna om sykdommen?

På vei ut fra St. Olavs en kald desemberformiddag er det eneste som står i hodet på paret hvordan de skal fortelle at Knut er dødssyk til barna som er 10 og 12 år gamle.

– Hvordan formidler man en sånn beskjed, sier Sigrid som har jobbet som
psykolog i 23 år.

– Vi kom frem til at det var best å si det som det var. Det går ikke an å ikke være åpne med barna, og vi skyldte dem å fortelle sannheten.

– Samme hva sykehuset sier, så skal jeg bli frisk, sa Knut til kona og barna.

– Vi fortalte barna at vi trodde på et mirakel, men at de måtte bestemme selv hva de ville tro.

– Hele sykdomsperioden levde Knut med et håp om å bli frisk, og søkte ny stilling på jobben to måneder før han døde. Håpet om overlevelse var sterkt, forteller Sigrid som ble sterk i troen på grunn av ektemannens optimisme.

– Det var håpet om et mirakel som gjorde at vi klarte å leve så normalt som mulig. Å ha håp gjør livet bedre.

Paret snakket om døden mens Knut fortsatt levde. For hvis han døde, så var det viktig for Knut, som jobbet som økonom, at Sigrid og barna skulle klare seg bra.

– Knut var en mann som tenkte på alt.

sigrid ute i hagen
Minnes mannen:

– Knut var min beste venn, og det mennesket jeg var mest fortrolig med, forklarer Sigrid.

© Ellen Jarli

God støtte fra vennene

I tiden etter at Knut ble syk, opplevde paret, som har et stort nettverk, at alle slo ring om dem og ville støtte. Ettersom tiden gikk, og Knut tilsynelatende var så frisk, trakk mange seg tilbake til sin egne liv.

– Men behovet for støtte og hjelp var større enn noen gang, sier Sigrid som i leting etter et krisetilbud kom over at Senter for krisepsykologi søkte etter deltakere til en studie om nettverksstøtte etter at partneren har fått kreft.

Psykolog Marianne Straume kom hjem til familien som hadde invitert sine nærmeste venner og familie til å delta i samtalen.

– Det møtet ble et viktig vendepunkt. Vi hadde mange rundt oss som ønsket å hjelpe, men som ikke visste hvordan.

De opprettet en Facebook-gruppe hvor Sigrid og Knut kunne legge ut en beskjed når de trengte hjelp, og til hva.

– Praktisk bistand er uvurderlig i en sånn situasjon.

Følte det ikke kom til å bli bra igjen

I starten tenkte Sigrid, som er realist, mye på hvordan hun skulle klare å leve med vissheten om at mannen kom til å dø. Lenge følte hun at hun aldri kom til å få en god dag igjen.

– Fra den dagen Knut fikk diagnosen, lå det en mørk sky over tilværelsen, sier Sigrid som satt oppe om nettene for å lese studier om tykktarmskreft i håp om å finne en behandling som kunne redde livet til ektemannen.

En gang i måneden fikk Knut, som var i god form og i full jobb lenge, cellegift.

– Vi var opptatt av å fylle på med gode opplevelser, og reiste på flere ferier i både inn- og utland.

Sommeren 2014 dro familien til slekten på Smøla, hvor de hadde meldt seg på kajakkurs. Dagen før kurset skulle starte, sa Knut, som hadde avsluttet behandlingen fordi den ikke lenger hadde effekt, at han måtte hjem.

– Han dro, men ville at vi skulle fullføre kurset.

Da Knut ble sykere, forsto han hvilken vei det bar.

– Han sa at om dette ble hans siste sommer, så hadde det i alle fall vært tidenes sommer. Han fortalte meg en gang at hvis det ikke hadde vært for oss, så ville han ha droppet behandlingen tidligere.

sigrid med sønnen
GODE VENNER:

Sønnen Håkon, som er eldst og har begynt på musikklinjen på Trøndertun Folkehøgskole denne høsten, har et nært forhold til moren. – Vi har nok et mye mer åpent og ærlig forhold enn mange andre ungdommer og foreldre. 

© Ellen Jarli

Ektemannen ga aldri opp

Sigrid forsto at ektemannen var lei, og at behandlingen tok på.

– Han ga aldri opp, men jeg sa at jeg ikke kom til å bebreide ham for å avslutte behandlingen, og at han ikke skulle føle at han måtte leve for enhver pris.

Utpå høsten foreslo Sigrid at de skulle dra på en familieuke i regi av Montebellosenteret.

– Knut ville først ikke, så ikke vitsen, men ble med da han skjønte det var viktig for meg og barna å møte andre i samme situasjon.

Noe av det viktigste Sigrid tok med seg fra kurset, var hvor viktig det er å dele opp dagen.

– Det holder å se bare fem minutter frem når livet er tøft.

Endelig rom for Sigrids egen sorg

Da de kom hjem, insisterte Knut på å ta med familien til sitt barndsomsrike i Steinsdalen i Nord-Trøndelag. De var borte i to dager, overnattet på en campingplass og ble kjørt opp på fjellet av Knuts slektninger for at Knut, som ikke klarte å gå noe særlig, kunne vise familien rundt.

– Det ble en stor opplevelse for alle.

Broren til Sigrid, som bor rett i nærheten og er Knuts beste venn, er ofte innom. En mandag i slutten av september ringer han og ber Sigrid komme hjem fra jobb. Knut er blitt svakere.

Natt til torsdag 2. oktober er det Sigrid som våker over Knut. Hun ringer broren og ber ham komme. Sigrid ligger og halvsover da hun blir vekket om morgenen. Knuts liv er i ferd med å ebbe ut.

– Det var en lettelse at han fikk dø og ikke måtte oppleve mer smerte.

Først etter en måned er det rom for Sigrids egen sorg.

– Da falt jeg sammen og gråt ustanselig i flere måneder. Jeg trodde ikke jeg skulle klare å leve videre uten ham, sier Sigrid. Hun var sykmeldt i over et halvt år.

En fantastisk mann

Den første gangen Sigrid møtte Knut som 14-åring, tenkte hun at han var det vakreste hun hadde sett. Noen år senere ble de kjærester.

– Knut var en fantastisk mann, og det mennesket jeg var mest fortrolig med. Han var min beste venn.

Etter hvert innså Sigrid, som ikke klarte å skjule overfor barna hvor ulykkelig hun følte seg, at hun måtte ta seg sammen. Det siste de trengte var at hun gikk til grunne. Da sommeren kom bestemte hun seg for å gjøre noe helt nytt, og tok med barna på tre ukers ferie til USA for å besøke vertsforeldrene hun bodde hos som 19-åring.

– Vi var først en tur til New York, og da jeg gikk nedover Times Square, så kjente jeg plutselig glimt av glede for første gang siden Knut døde.

Da Sigrid kom hjem, begynte hun gradvis å venne seg til hverdagen uten Knut.

– Jeg følte at jeg mestret livet og var tilbake som mor, sier Sigrid. Hun gikk tur med en nær venninne, som er psykiater, flere dager i uken.

– Jeg vet ikke hva jeg skulle gjort uten samtalene med Gunnhild eller støtten fra Knuts søstre. De reddet livet mitt.

sigrid tankefull
ANNEN FORSTÅELSE:

Sigrid har jobbet som psykologspesialist i 23 år. – Etter at jeg mistet Knut har jeg mer respekt for den tiden folk trenger i bearbeidelse av sin lidelse, og jeg har blitt en bedre lytter.

© Ellen Jarli

Ba henne finne en ny

Flere ganger ba Knut om at Sigrid måtte finne seg en ny mann som kunne ta vare på henne og guttene.

– Det virket utenkelig da han sa det, men jeg sa jeg skulle ha et åpent blikk.

I august i år blir Sigrid bedt ut på date. Hun nøler. Føler det er for tidlig, men bestemmer seg for å dra når hun tenker på løftet hun ga Knut.

– Jeg følte ingenting, og tenkte at jeg aldri kom til å bli forelsket igjen.

Samme dag blir hun kontaktet av en mann hun studerte psykologi med i Tromsø, som hun ikke har sett siden. Jack, som bor i Nord-Norge og vet at Sigrid har blitt enke, skal til Trondheim og foreslår at de skal møtes.

– Det var utrolig fint å se ham igjen, og vi hadde mye å snakke om.

Tenker på ektemannen hver dag

To dager etter at Jack, som Sigrid hadde vært betatt av da de studerte sammen, har dratt, tar Sigrid seg i å tenke på ham hele tiden.

– Jeg ringte Gunnhild da jeg oppdaget at jeg hadde høy puls, hjertebank og mistet matlysten.

– Du er forelsket, sa venninnen.

– Heldigvis tar Jack kontakt med meg før jeg rekker å tenke noe mer.

Nå har paret vært sammen i tre år.

– Jack er veldig bra for meg, og en fantastisk mann og stefar, men det har samtidig vært en påkjenning å være forelsket i sorgen.

Fortsatt tenker Sigrid, som ikke har klart å rydde vekk alle Knuts klær, har navnet hans på skiltet ved inngangsdøren og mange bilder av ham fremme, på sin avdøde ektemann hver dag.

– Sorgen blir en del av livet, og ettersom tiden går blir den mindre vond å kjenne på. Nå kjenner jeg en dyp takknemlighet for de 25 årene vi fikk sammen.

I vår var eldstesønnen Håkon (19) ferdig på musikklinjen på videregående, og holdt konsert. En av låtene var dedisert til faren.

– I sånne situasjoner kjenner jeg på hvor ufattelig vondt det er at Knut ikke får delta i barnas liv videre. Han ville ha vært så stolt.

Mer respekt for folks sørgetid

Å miste ektemannen har endret måten Sigrid lever på.

– Jeg oppfatter livet og verden annerledes, og har blitt mye mer bevisst på hva og hvem jeg bruker tid på.

Som terapeut har også det Sigrid har opplevd, gjort noe med måten hun møter pasientene sine på.

– Jeg har mer respekt for den tiden folk trenger i bearbeidelse av sin lidelse, og jeg har blitt en bedre lytter. Det er lettere å forstå hva andre bærer på når man selv har erfart hvor vanskelig livet kan være, sier Sigrid som jobber som veileder for Barne-, ungdoms- og familieetaten (Bufetat) og er foredragsholder, parterapeut og organisasjonspsykolog for HumanKraft as.

Både som fagperson og medmenneske har Sigrid blitt mer trygg på seg selv.

– Jeg har sett hvilke krefter som bor i meg, og som jeg ikke visste jeg hadde, avslutter hun.

Seneste

Kanskje er du også interessert i...