Tuva Syvertsen: - Musikken trøster meg

Da vi møttes i Riksteatrets studio i Nydalen i Oslo var det mørkere enn mørkest og midtvinters innspurt til turnéstart for teaterets oppsetning av Hamsuns «Sult». Blant knapper, tangenter, en hardingfele, en gitar, kanskje tusen rytmiske dingser og en haug ledninger, har Tuva komponert musikken hun i løpet av året fremfører som en del av stykket på over 60 scener i vårt temmelig lange land.

 – Jeg er på scenen stort sett hele tiden, i et ganske fjongt kostyme om jeg må si det selv. Jeg ser ut som en attenhundretalls mann. Jeg har alltid misunt menn det der med klær. I hvert fall gjorde jeg det før jeg skjønte at jeg kunne gå i dress jeg óg. Det der med å bare ta på seg en dress, så er den som en rustning mot verden, på en måte. Jeg har måttet deale mye med blomstrete kjoler. Muttern digger det, men jeg har aldri følt meg så vel i de fruktige greiene.

 Hvordan ble det folkemusikk for deg?

 – Nei, det er rart i grunnen. Jeg hadde tvungen fiolinundervisning i tredje klasse på Steinerskolen, ja og så måtte vi spille en variant av blokkfløyte, en «Steinerfløyte» med en mørkere toneart. 

Mer skånsom enn blokkfløyte, kanskje?

 – Mja, hardly! Når du ikke kan spille fløyte, låter alle fløyter på en bestemt måte, he-he!

Jeg ville gjerne fortsette med fiolin, og så fant mamma ut at det var noe som het Bærum Spellemannslag, så jeg dro dit uten å ane hva hardingfele var i det hele tatt, fikk låne ei fele og ble undervist av eldre herremenn som hadde flyttet til Bærum fra Vestlandet og slikt. 

Jeg var tolv år, og så åpnet det seg en verden for meg som jeg ikke ante eksisterte. Jeg var egentlig ikke vant til å omgås så mange gamle folk og var litt redd dem, men dette var jo musikere som hadde snakket sammen om at det var viktig å lære bort det de kunne til de yngre. Alt dette var en åpenbaring for meg, både det sosiale og det musikalske, kan du si.

Hva med sangen?

 – Jeg sang i et julespill på skolen og fikk høre at jeg hadde «så fin stemme». Det skjønte jeg ikke helt, jeg bare sang det jeg skulle. Likevel var jeg veldig opptatt av å være best, det var viktig for meg, og det henger fortsatt en lapp på kjøleskapet til mamma og pappa som jeg skrev på den tida, hvor det står: «Jeg skal bli BEST!» Jeg skjønte at jeg måtte synge, da jeg hørte Kristin Berglund i et selskap. Hun sang på en nabofest ute på Brønnøya, «Sometimes I Feel Like a Motherless Child». 

Det gjorde så sykt inntrykk på meg og det var da jeg skjønte at det her, det er sånt jeg vil gjøre. Det er jo ingen hemmelighet at jeg er fascinert av kvinner. Jeg ble helt forelska på en måte, og jeg tenkte vel at oi, finnes det sånne som henne? Jeg hadde ikke vært borti det før. Hun var så fri, tok masse plass. Kristin var veldig viktig for meg. Kari Bremnes også. Jeg oppdaget Kari i min mors platesamling, og det var en følelse av at noen snakket på vegne av meg, på en måte. Hun satt på en kunnskap om livet som jeg var veldig ivrig etter å ta del i. 

Jeg lengtet så innmari etter å bli voksen, og det var så mange ting jeg ikke greide å sette ord på, som hun gjorde for meg. Det er jo helt sant at folk trenger forbilder for å gjøre det de gjør. For meg var det å oppdage kvinner som ... hva skal jeg si? Det traff meg så mye hardere. Jeg hadde hørt så sinnssykt mye på menn. Kari og Kristin var så mye nærmere meg, og bare å se en kvinne gjøre det jeg selv hadde lyst til, fortalte meg jo at det gikk an. Vi kommer ikke unna at det å være dame er annerledes enn å være mann, det er det bare.

Les også: Kari Bremnes: –Det jeg gjør må ha en sannhet i seg

Hvordan har du opplevd det selv som musiker?

 – Det er jo noe jeg har kjent mye på, selv før jeg egentlig tenkte så mye over det. Jeg spiller i band med bare menn, vi har vokst opp sammen, og i de musikalske prosessene våre merker jeg ikke så mye til noen forskjeller mellom oss, det er vel mer i møtet med resten av verden, kanskje. Av og til kan jeg kjenne at det er noe som er «Au!» Noe det er vanskelig å sette ord på. Nå vet jeg ikke hvordan det er å være mann heller, men det virker jo ganske stress.

Hvordan opplever du det når alt klaffer, under en konsert, skjønner du hva jeg mener? 

– Ja. Magisk er et ord jeg synes blir brukt altfor mye, men det er akkurat det det er, magisk. Det er den råeste følelsen som finnes! Det er jo derfor jeg spiller musikk. For meg har musikk alltid handlet om samspill, og den følelsen når samspillet virkelig funker, den får du aldri alene. Eller, du kan oppleve den sammen med et publikum, de nede i salene er jo like delaktige i det som skjer under en konsert. 

Og det som skjer mellom dere på scenen, forplanter seg i publikum og motsatt, er det ikke slik?

 – Jo, og det er jo det som er så flott, da! At både vi og publikum kan kjenne det samme, at NÅ, nå skjer det. Det er fellesskap

Hvordan oppleves det å gå ut på en scene om du har en skikkelig ræva dag?

– En ræva dag er nok et bedre utgangspunkt for meg enn en veldig bra en, tror jeg nok. 

Hvorfor det?

– Av flere grunner, altså hvis jeg føler meg fryktelig sterk og alt er på stell og sånn, har det en tendens til å resultere i en viss overtenning ... at man blir litt for breial! Det mest sårbare øyeblikket er når det er sittende publikum, særlig i et amfi, og plutselig, midt i en låt, ser du en som, midt i salen, på midterste rekka, reiser seg med jakke og skal ut! Sikkert fordi vedkommende tenker at dette orker jeg ikke. Det er tungt. Noen bryter jo helt sammen av sånt. Man er sårbar. 

Selv om det blir sittende firehundre igjen, betyr det noe at den ene går? 

– Ja

Det er rart.

 – Det er veldig rart. Men jeg er ganske barka, vi har spilt masse skolekonserter, ungdomsskoler og videregående primært, og da sitter det jo gjerne minst tjue stykker og hører på annen musikk på headset under konserten, og dermed lærer man seg til at det er sånn det er. Du får ikke gjort noe med det.

Hva med tekstene dine? Er det ting du unngår når du skriver? 

– Jeg er ikke redd for klisjeer, egentlig. Det handler mer om hvordan man bruker dem, men jeg har blitt bedre og bedre til å skrive, og er nok mer bevisst mitt eget språk. Jeg brukte mange år på å skrive om meg og mine egne følelser, og det er jo veldig kjedelig, men man vil så gjerne si noe stort, noe om det å være menneske, og så tok det meg noe tid å skjønne at veien til de store tinga går via de små. At man kan skrive om de mest trivielle ting, og det er plutselig der det oppstår noe som er interessant. Rap. 

Fortell om det. 

– Jeg har hatt lyst til å rappe, men aldri turt. Det virka så uhørt at jeg skulle gjøre det og så, i en alder av trettitre, begynte jeg likevel. Møtte opp hver tirsdag på sånne fristiløvinger, improvisering med ord, hos en kis jeg kjenner. Jeg var livredd. Jeg er jo ikke komfortabel med å være dårlig, ikke fikse ting. Ord er så konkret, og du blir redd for å si noe dumt. 

Så jeg øvde som et helvete, hver dag, når jeg paret sokker, for eksempel, hengte opp tøy ...og så ble jeg mindre og mindre dårlig. Alt dette løsnet så enormt opp i skrivinga mi. Det var plutselig mye kortere vei fra hjernen til kjeften. Jeg trodde at den tida var over, at jeg kunne få sånne kick av ting, men jeg ble så gira som jeg ikke har vært siden jeg begynte med hardingfele.

Har du noen gang tenkt at du ville gjort noe helt annet? Bli noe annet? 

– Nei. Det har aldri vært noe alternativ, men jo mer jeg innser at jeg kommer til å holde på med musikk så lenge kroppen funker og hjertet dunker, da må jeg faktisk ... jeg kan ikke holde på med det jeg vet funker hele tiden. Det blir hult. Jeg tror mange er redde for å skuffe en fanskare som liker dem for det de har gjort, og så kommer de ikke videre. Jeg har for lenge siden, for nå har jeg jo holdt på med dette noen år, bestemt meg for at jeg skal passe meg for å plassere meg selv et bestemt sted. Det er bedre at folk er forvirra. 

Hva gjør musikken med deg? 

– Musikken trøster meg. Jeg trøster meg selv med den, og i heldige øyeblikk trøster jeg også andre. Jeg har ikke funnet noen annen måte å håndtere meg selv på, enn med musikk. Det handler jo sikkert mye om å bli sett, det tror jeg at det gjør, men mest av alt er det en kamp mot ideen om at vi alle sammen er alene i hodene våre. Musikk er for meg en måte å ignorere det på. I de øyeblikkene der alle i et rom er til stede i musikken, opphører den ensomheten.

Les også: Frida Ånnevik: Leter etter spor i skeive kunstnerskap