Frida Ånnevik
© Monica Strømdahl

Frida Ånnevik: Leter etter spor i skeive kunstnerskap

– Jeg greier ikke å skrive «min venn» i tekstene mine, og jeg sliter med ord som «elskede» og slikt, men jeg jobber med å kunne bruke de ordene som finnes, smette dem inn, sier Frida Ånnevik.

24. februar 2020 av Kari Slaatsveen

Frida Ånnevik

Musiker, komponist og tekstforfatter. 

Født i 1984, fra Ridabu utenfor Hamar. 

Fikk Grappas debutantpris i 2009. Har mottatt tre Spellemannspriser, to ganger i vise-kategorien og en gang som tekstforfatter. 

Har gitt ut sju kritikerroste album, fem solo og to samarbeidsprosjekter. 

Mottok Prøysenprisen i 2015, samme år fikk hun Hedmark Fylkeskommunes kulturpris. 

Feirer ti år som artist i 2020. 

Aktuell med «Hver gang vi møtes» på TV 2.

Men bygdedyr på høylys dag
Kan sprekke når du står ved lag
Om du overgår
Den du var som søtten år

Hun har gjendiktet «At Seventeen», Janis Ians såre tekst fra 1975, formet den med innlandsk tungemål og gjenskapt teksten for nye generasjoner. Med rolig innlandsblikk og et flir på lur, en av våre mest markante artister for tiden, en musikalsk påle i denne sesongens «Hver gang vi møtes». Frida Ånnevik.

Hvordan ble hun, ja altså, hvordan ble hun seg? Hva hørte hun på selv da hun var søtten år og yngre enn det? Hvilken var for eksempel den første plata som betydde noe for henne?

– Jeg trur det var Alanis Morissette. Ikke den første, ikke «Jagged Little Pill», men den andre, den rosa med den store munnen på forsida. Den fikk jeg til jul.

Var det der hun hadde klippet håret kort?

– Mhm.

Frida Ånnevik

«Det er som om jeg har fått en diger jakke jeg kan vokse inn i»

© Monica Strømdahl

Og hun var ganske sur på han fyren som hadde svikta henne, var det ikke noe slikt?

– Hun var jo generelt litt sur og jeg tror det var det som tiltrakk meg, at det var lov å være sur.

Men jeg husker at den plata betydde veldig mye og at jeg var heldig som hadde tanter og onkler som kjøpte plater og CD-er til meg som jeg tenkte at nå, nå er Absolute Music-alderen over, for de kjøpte plater med Alanis Morissette og Lauryn Hill til meg.

Jeg har fortsatt en CD-samling, som jeg fant fram her og hørte på. Nå har jeg dem i sånne bokser, så nå hører jeg det alfabetisk ...

Har du alfabetisert CD-samlingen din?

– Å ja. Og det er morsomt, for da kan du få mye samtidig som egentlig ikke passer sammen.

Og vi farge-koordinerer ikke vinyl- og CD-samlingen vel? Eller setter bøker med ryggen inn?

– Nei. Vel, bokhylla mi er delvis fargekoordinert, men det er fordi jeg har visuell hukommelse, så når jeg skal finne noe går det raskere å gå etter farge enn etter tittel. Men CD-samlinga er ordnet i plastmapper etter alfabetet. Nå hører jeg på M. I morra er det kanskje O. A.

Når du hører Morissette nå da, hva skjer med deg? Transporteres du bakover i tid for eksempel?

– Ja. Den transporterer meg, men den er også slik at jeg tenker at den står seg og at jeg setter veldig pris på den musikken fortsatt. Når jeg var meg sjøl, så er nok kassetten «Bli blid!» med Gustav Lorentzen den som har betydd aller mest. 

Hvorfor det?

– Fordi det er så utrolig fine sanger. Vanvittig fine sanger. Og fordi alle sang dem i bilen. Du hører smilet hans når han synger, og det er en så utrolig fin egenskap og særlig når du lager musikk for barn. Du hører at dette er et veldig blidt menneske som synger!

Det å klare å synge med smil i stemmen er ganske godt gjort.

Smilet er jo en kraftanstrengelse, det går fort utover diksjonen?

– Ja! Tilbake til Alanis Morissette og alle oss med «resting bitch face» som utgangs­posisjon ...

Resting bitch?

– Ja, altså, jeg ser ofte veldig sur ut, men jeg er ikke sur. Jeg er som regel konsentrert.

Er det noe du har fått høre, eller er det en oppfatning du har selv?

– Jeg har vel fått høre at jeg kan smile litt mer.

Tror du ikke at det er noe kvinner i blant får høre?

– Jo, jo, det er det – og sikkert oftere enn menn får.

Har du lyst til å smile oftere, da?

– Nei. Egentlig ikke. Jeg er en ganske flirfull, lettglist type. Som regel ser jeg ganske sur ut, men det sprekker ofte opp. Det får holde.

He-he.

Da du begynte å kjøpe musikk selv. Hva var det første du skaffet deg?

– Det første jeg kjøpte var Take That. Jeg var tolv-tretten. Strålende plate. En ting er at jeg kjøpte musikk, men jeg gikk også og lånte på biblioteket, og det var nesten viktigere.

Hvordan da?

– Det var så skummelt å gå og kjøpe plater. Å høre på ting i butikken mens du ble målt på hva du hørte på, at det liksom skulle være de «riktige platene». Jeg hadde jo ingen anelse om hva det var. Så bare det å kunne ta med seg platene hjem og høre dem uten at noen mente noe om det! Og da var det ganske mye morsomt som dukka opp. 

Det jeg tror traff meg mest da, var Sinikka Langeland og middelalderballadene hennes. Og Björk, og jazzplater. Jeg visste jo at jeg bare kunne levere dem igjen om jeg ikke likte det jeg hørte. Det var biblioteket som var min greie.

Jeg hadde vaskejobb på biblioteket i Eidsvoll en sommer. Vaska gulv grytidlige morgener mens jeg hørte bibliotekets plater med Trond Viggo Torgersen og med Cat Stevens. «Tea for the Tillerman».

– Aah, der må jeg takke muttern og fattern for platehylla deres, for den sto der. «Tea for the Tillerman». Og mamma kom med Joni Mitchell veldig tidlig. «Blue».

Jon Mitchell

Joni Mitchell har betydd mye for Frida opp gjennom årene

© Scanpix

Hvor mye har Joni Mitchell betydd for deg siden?

– Helt vanvittig mye. Jeg kan høre på henne igjen og igjen og igjen og fortsatt oppdage ting, og så er det musikk som vokser etterhvert som jeg blir eldre. Det er som om jeg har fått ei diger jakke jeg kan vokse inn i. Da vi lagde denne tribute-skiva med Joni Mitchells sanger, var det interessant å oppdage hvilke favorittsanger de andre som var med hadde, for eksempel.

Hvordan hun har virket og holdt på har sikkert også gitt meg mye kraft.

Og hvordan hun for eksempel er blitt tolket og oppfattet, du har jo dette bildet der hun sitter og spiller for Eric Clapton og folk omtaler det som om hun synger for ham, spiller for å oppnå hans gunst, men så er det jo fordi Clapton ville lære av henne. Han ser på høyrehåndsteknikken hennes på gitaren, det er det han gjør. Han prøver å forstå hva i all verden hun driver med!

Hun var en katalysator, hun var foran alle andre hele tida og de tok henne aldri igjen.

Du har plukket til deg sterke sanger og gjort dem til dine egne, som Mitchells «River» og Janis Ians «At Seventeen», som er en ganske krass tekst om ikke å ha pengene, ikke ha ...

«Looksa». Utseendet.

Og på norsk. Du gjendiktet «At Seventeen» til «Søtten år», hvordan fant du fram til den?

– Det var pappa. Han er jo visesanger, ser hva jeg driver med og leser tekstene mine. Det var han som sa at «du kunne gjøra «At Seventeen» på norsk, det hadde vøri kjempefint.»

Mamma elska den plata. Hun ser ut som Janis Ian. Lita og mørk. Det at han sa jeg burde gjøre den sangen, er jo fordi han så at den teksten appellerte til meg, og det, det er jo den mest konkrete kjærlighetserklæringa jeg har fått derfra, he-he.

Jeg hadde hørt plata gjennom dem, men ikke hørt den ordentlig alene. Ikke helt forstått hva jeg hørte, og den første gangen jeg satte meg ned på egen hånd med den, tenkte jeg at dette er altfor heavy, dette er for likt.

For likt hva da?

– For likt meg sjøl. Det var for vondt å gå inn i det igjen.

Du kjente det igjen?

– Ja. Kanskje det nettopp var derfor jeg skulle gjøre den sangen. Altså, det å synge andres sanger gir deg en anledning til å medi­tere over noen andre stemninger, og så lærer det deg noe om andres låter. Det er sunt.

Hva er viktig for deg når du skriver en tekst?

– Det viktigste jeg må minne meg sjøl på når jeg skriver en tekst, er at jeg skal synge den.

Jeg liker så godt å sitte og skrive, den prosessen der jeg subber rundt i tøfler og drikker kaffe og føler at jeg gjør et uærlig dagsarbeid, he-he, det er fint, men jeg prøver å tvinge meg sjøl til å huske at tekstene skal inn i musikken, at de skal synges.

Hva styrer du unna da, når du skriver en tekst?

– Jeg prøver å styre unna enkelte ordstillinger. Som «min venn» for eksempel. Sånn: «ra-ra-dara da, min venn, da-rara rara, igjen».

Slike fraser som ofte dukker opp i tekst, klarer jeg ikke skrive.

I mitt trettifem år gamle liv har jeg ennå ikke funnet det naturlig å si «min venn» i en samtale med noen og da finner jeg heller ikke plass til det i en tekst.

Hva med de store ordene, som «elsker», «elskede»?

– Jeg har nok vært redd for dem også, men jeg jobber med å bruke de ordene som finnes, finne ut hvordan jeg kan bruke dem og lirke dem inn i teksten.

Tror du det også har noe med ...

– ... innlendingen i meg å gjøre? Ja.

Du skjønte jeg ville dit. Er det hedmarkingen som tyter ut?

– Ja, det er nok hedmarkingen som tyter ut.

Nå er det jo sterke folk fra Hedmarken som har skrevet før og takla det fint. Alf Prøysen, Hans Børli, Haldis Moren Vesaas – hun regner vi også litt til oss, alle disse har jo laget seg sine egne klisjeer på en veldig kul måte.

Alf Prøysen

"Måten han skriver om damer og om trass hos damer på, er helt storveis!"

© Scanpix

Hva er det i diktningen til Prøysen?

– Hm. Jeg tror det er trassen som er så merkbar i veldig mye av det han har skrevet. Og dobbeltbunnen, ironien hans. De mørke sidene hans, de greiene der ... men jeg fikk ordentlig tak i ham da jeg leste «Trost i taklampa».

Fy flate, for ei bok!

Måten han skriver om damer og om trass hos damer på, er helt storveis!

Jeg kan høre på gamle intervjuer med Alf Prøysen og det er helt fantastisk. Han var jo en entertainer og ei fjolle, og du skjønner jo hvorfor han ikke passet inn.

Gamle folk i Ringsaker skjems fortsatt over måten folk behandla ham på. Det er sånt som folk ikke vil snakke om, og det synes jeg er ganske kruttsterkt.

Jeg har sunget flere av tekstene på fest for gråtende homofile venner.

Altså, Prøysen var jo som han var, på en måte, og det er mye ettertida ikke vet, vi kan ikke vite, men HVIS han var ... bare hvordan det gir oss som er skeive selvtillit.

Vi leter jo etter spor i skeive kunstnerskap, og vi som var skeive, sånne som meg da, satt jævlig stille på den stolen i det klasserommet og tenkte at her er det, ifølge statistikken, flere enn meg som er skeive.

Det å være hetero og normativ på den måten og aldri tenke over at du ikke trenger å lete etter forbilder, jeg tror ikke man helt forstår hvordan vi med lys og lykte lette etter slike. Bare det dukket opp noen som var homo, så holdt det, på en måte. 

Nå står det litt stille hos meg ... den visa om at de skal gå hjem sammen etter fest ...

– «Trassvisa hennes Tora». Ja.

Hvorfor er det så farlig å gå hjem fra den festen? Det er farlig hvis den kjærligheten er ulovlig. Hvis den er forbudt, er det dritfarlig, og den stemningen er det ingen andre som har fått fram slik som Prøysen gjorde i Trassvisa, i hvert fall ikke som jeg vet om.

Jeg sang og leste mye Prøysen også da jeg holdt på med å finne meg selv, og det er så mye i diktningen hans som toucher borti noe farlig som ikke burde være det.
Dette har jeg ubevisst koblet til meg selv.
Jeg har kjent det igjen, det jeg synes er innmari farlig.
Jeg kom seint ut av skapet. Jeg holdt veldig, veldig kjeft, livredd for å bli oppdaget.
Frida Ånnevik

Lange øyeblikk: - Ofte kan jeg synge bedre om jeg tenker på middagsplanene for imorra, sier Frida.

© Monica Strømdahl

Hvorfor var du redd for det?

– Jeg var redd for å måtte lete etter noe. Jeg satt helt stille i båten, for selv om det ikke var noe i mitt miljø som gjorde det farlig å være skeiv, var det ikke noe som gjorde det lett å komme ut heller.

Snakket du med noen?

– Nei.

Ikke hjemme?

– Nei.

Det er mye å bære på?

– Ja. Jeg bala nok ganske mye med det. Det at jeg var skeiv, det var jo bare der, så det måtte jeg jo bare håndtere. På en måte. Det var i hvert fall ikke noe alternativ å komme ut med det.

Men da du kom ut, hvordan forandret det deg?

– Nei det var bare noe som falt på plass, at jeg endelig bare kunne si det høyt, at det er det som er greia. Det fineste med det var vennene jeg hang med på videregående, den vennegjengen jeg fant utenfor mitt eget miljø.

Vi visste nok om hverandre hele tiden, uten at det ble snakket om. Det var viktig å ha dem, ha den fortroligheten i at vi forsto hverandre uten at det ble snakket om, selv om mye kunne vært annerledes om vi hadde snakket om det før.

Et par år etter satt vi der sammen, og alle hadde kommet ut.

Jeg leste noe om det å være skeiv, at jo raskere du kommer ut som deg selv, jo mer tid får du til å være deg selv.

Er dette også en del av grunnen til at «At Seventeen» står sterkt hos deg?

– Ja. Det er veldig mye hemmelighold i den låta. Mye dagdrømming, og hun beskriver opplevelser som en skeiv vil kjenne igjen, så den treffer meg hardere. 

Les også: Jo mer du er deg selv, jo mer perfekt er du

Hver gang vi møtes 2020, Frida Ånnevik

tolker hverandre: Frida er en del av gjengen i «Hver gang vi møtes» på TV 2. Fra venstre Tuva Syvertsen, Aslag Haugen, Chris Holsten, Frida, Linnea Dale, Odd Nordstoga og Morgan Sulele.

© Espen Solli

Som artist, når du kommer ut på scenen, foran masse mennesker. Hva skjer da?

– Jeg veit ikke helt. Jeg veit bare at enten så har du dem, eller så har du dem ikke.

Vi har spilt rundt på skoler med Den kulturelle skolesekken og der, det er noe helt annet enn et betalende publikum.

Du spiller for ungdomsskoleelever og kan bli spist levende. Der kjenner jeg det som om jeg er på savannen. Jeg skal drikke av det vannhullet, men de løvene kan komme når som helst med hyener på slep, og da er den opplevelsen ekstra skrudd til og jeg MÅ ha dem, jeg må EIE dem. Fra første låt.

Og det øyeblikket der du vet at der, der sitter det, nå har jeg dem, nå kan jeg gjøre hva jeg vil, det er helt strålende.

Jeg tenker jo på det som publikummer selv også, at det å føle at noen tar tak i deg og holder deg og på en måte melder at nå skal vi være sammen her.

Når du i en konsert plutselig kjenner at nå sitter det, nå klikker alt på plass. Hva er det?

– Det er jo en frihet, da, en klisjé, en floskel, men sant likevel.

Det er en frihet jeg har søkt når jeg har utdannet meg og jobbet med dette her.

Øyeblikkene blir så lange. I løpet av et refreng rekker jeg å tenke på den teksten jeg står og synger, de akkordene jeg står og spiller og at DER spilte Andreas (Løwe, tangenter) dritfint og DER kom Haldor (Røyne, gitar) inn riktig, og den koringa satt, og har jeg egentlig mer makrell i tomat hjemme i skuffen slik at jeg har til frokost i morra tidlig?

Ofte kan jeg synge mye bedre hvis jeg står og tenker på middagsplanene for i morra.

Den friheten som ligger i disse lange øyeblikkene, jeg tror det er den vi søker, den vanvittige konsentrasjonen som man får tilgang på.

Det er den jeg digger.

Seneste

Kanskje er du også interessert i...