årets modigste kvinne

Trude vant i oktober Tara-prisen Årets Modigste Kvinne 2018.

© Svein Finneide, Aurora Leonor Jimenez Lorente

Trude er Årets Modigste Kvinne 2018: – Jeg er beviset på at ALLE kan hjelpe!

Det begynte med et nyhetsinnslag, et umiddelbart engasjement og en Facebook-gruppe. I dag koordinerer fembarnsmoren Trude Jacobsen 5500 frivillige fra hele verden gjennom sin egen organisasjon Dråpen i havet. Møt vinner av Tara-prisen Årets modigste kvinne 2018 – som la deler av bryllupsreisen til en flyktningeleir i Hellas!

30. desember 2018 av Lisbeth Skøelv

Den 21. august 2015. Hun sto på rommet til datteren sin og sorterte klær. På radioen i bakgrunnen hørte hun reporteren fortelle at 130 000 mennesker på flukt hadde gått i land på de greske øyene de første seks månedene av året. Trude Jacobsen (47) var nettopp kommet tilbake fra ferie i Hellas, men hadde ikke selv sett noe til flyktningkrisen.

– Noe skjedde, jeg fikk en fysisk reaksjon, jeg skalv. Jeg greier ikke helt å skjønne det, for jeg er ikke religiøs, men hadde jeg vært religiøs, ville jeg kanskje sagt at jeg fikk et kall. Jeg skjønte at jeg måtte reise dit for å se om det var noe jeg kunne gjøre, jeg måtte se hvem disse menneskene var.

Dråpen i havet

Hun ringte mannen sin, som var bortreist, og fortalte at hun måtte dra til Hellas for å hjelpe til.

– Han ble veldig overrasket, for jeg har ikke gått med en bøsse under tv-innsamlingen engang, jeg har vært lite engasjert. Men han skjønte at det var viktig for meg.

Samme kveld opprettet hun Facebook-gruppen som la grunnlaget for det voldsomme engasjementet som spredde seg, og som var startskuddet for organisasjonen hun i dag leder, Dråpen i havet.

– Jeg hadde egentlig tenkt at gruppen skulle være for venner og familie som kunne følge med mens jeg var der nede. Jeg hadde ingen anelse om hva jeg gikk til. 

årets modigste kvinne
Sterkt møte:

Trude var med å ta seg av en våt og nedkjølt baby første dagen hun hjalp til på Lesvos. Her møter hun babyen litt senere på dagen og kan med rørt mamma­hjerte konstatere at det går bra med henne. 

© privat

Reiste til Hellas

Fembarnsmoren fra Bærum tok permisjon fra jobben i Telenor og samlet de neste dagene inn både informasjon om situasjonen i Hellas og klær, sko og utstyr til flyktningene. Åtte dager etter at hun hørte nyhetsinnslaget, reiste hun alene til øya Lesvos i Hellas med 130 kilo utstyr i bagasjen.

– Jeg er impulsiv og litt uredd, det er nok litt av årsaken til at jeg dro. Hellas er mitt andre hjemland, jeg har bodd der i åtte år, jeg snakker språket og føler meg helt trygg der, derfor tror jeg at jeg turte å reise ned. Jeg vet ikke om jeg hadde kunnet gjøre det samme i et annet land der jeg ikke snakker språket.

47-åringen hadde ikke fått tid til å reflektere over hva hun skulle eller hva som ville møte henne før hun dro, hun fokuserte kun på det praktiske. Sjokket var derfor stort da hun så problemene med egne øyne under kjøreturen fra flyplassen på Lesvos. Store menneskemengder som nettopp var kommet i land gikk til fots. De bar på sine barn, de bar på sine gamle foreldre, og de skulle gå 60–70 kilometer for å få registrert seg. Da hun kom frem til landsbyen hun skulle bo i, lå det voksne og barn tett i tett på fortauene og sov.

– Da lurte jeg litt på hva i all verden jeg hadde begitt meg ut på, om dette kanskje var litt naivt av meg, innrømmer hun.

Tidlig neste dag dro hun og tok imot sin første båt med flyktninger.

årets modigste kvinne
Gir håp:

I den uoffisielle leiren Idomeni ved grensen til Makedonia, som huset 18 000 ventende flyktninger, delte Trude og Dråpen i havet ut klær, bleier og utstyr. Og håp. 

© privat

En sjokkopplevelse

– Den første jeg hadde kontakt med var en liten baby på tre måneder som var klissvåt, iskald og apatisk. Vi fikk på henne tørre klær og ny bleie, og så fikk hun mat hos moren sin og kviknet heldigvis til. Å se henne, gjorde noe med mammahjertet mitt!

I samme båt var det også en gravid dame som ventet sitt første barn, og som trodde vannet hadde gått.

– Hun hadde sittet sju timer om natten sammenkrøpet i en gummibåt sammen med 60 andre. Vi ringte etter ambulanse, men de kunne ikke komme og hente henne. I tillegg var det en gammel dame om bord som hadde ferske krigsskader og betente sår nedover benet. Disse tre menneskene gjorde spesielt sterkt inntrykk på meg, sier Trude, og forklarer:

– Det var en sjokkopplevelse, jeg hadde ikke tid til å fordøye inntrykkene før jeg var hjemme igjen. Det som overrasket meg mest, var at det ikke var noen hjelpeorganisasjoner til stede. Vi var 7–8 stykker som kjørte rundt i hver vår bil og fylte opp bilene med vannflasker og bleier – og de mest sårbare menneskene som nettopp var kommet i land. På det meste var vi 12 stykker inni en liten bil, og det var vondt å kjøre forbi alle de andre som også trengte hjelp. Det er helt umulig å hjelpe alle, men målet mitt var å hjelpe så mange som mulig. Men det kom nye overfylte båter hele tiden. Det var fortvilende.

Voldsomt engasjement hjemme

Mens Trude kjempet alene i Hellas, bygget det seg opp et voldsomt engasjement hjemme i Norge.

– Facebook-gruppen som hadde 200 medlemmer da jeg reiste, hadde plutselig 11 000 medlemmer etter bare tre dager. Jeg fikk nesten sjokk hver gang jeg sjekket. Og jeg hadde jo ikke veldig mye tid til å oppdatere, men jeg postet litt av og til.

Fire av Trudes venninner meldte seg til å hjelpe henne med gruppen. I dag har hovedgruppen på Facebook over 30 000 medlemmer samt like mange medlemmer i lokale grupper.

– Jeg følte meg veldig alene der nede, og skjønte at vi ville fått gjort så mye mer dersom vi var et team. Jeg begynte derfor tidlig å tenke tanken på å sette sammen en gruppe med frivillige som ville hjelpe. Tre dager etter at jeg kom hjem, reiste det første teamet av frivillige nedover.

Siden har det ballet på seg. I dag koordinerer organisasjonen hun grunnla mer enn 5500 frivillige hjelpearbeidere til Hellas fra over 60 land. De har to medarbeidere på fulltid, fire på deltid og flere frivillige i administrasjonen hos Dråpen i havet. De får låne gratis lokaler på Skøyen i Oslo, og skaffer penger til prosjektene sine via salg fra sin egen nettbutikk, faste givere, og donasjoner fra events og Facebook-aksjoner.

årets modigste kvinne
Full bil:

Trude fylte bilen med mennesker på flukt som nettopp var kommet i land, og ga dem skyss til registreringen 6–7 mil unna. For å holde stemningen oppe blant barna, lot mødrene som om de var på ferietur. 

© privat

Om sitt voldsomme engasjement sier hun:

– Jeg brenner for å få ting gjort, og ikke bare være en tilskuer til den endringen vi virkelig trenger for å skape en bedre verden. En verden der likeverd og solidaritet kommer i fremste rekke. Jeg brenner særlig for mødre og barn på flukt. Som mor til fem barn selv, lider jeg når jeg ser kvinner som tilbringer barselperioden i en støvete, overfylt leir, ofte adskilt fra sine kjære. Og fakta er at cirka 60 prosent av flyktningene i Hellas er nettopp kvinner og barn.

Hvorfor det ble nettopp hun som kastet alt hun hadde i hendene og viet livet sitt til å hjelpe mennesker på flukt, vet hun ikke helt selv.

– Jeg tror jeg har vist at alle kan hjelpe. Man trenger ikke være høyt utdannet nødhjelpsarbeider for å vise medmenneskelighet og respekt. Jeg er nok ganske god på å håndtere mange ting på en gang, jeg er god til å se behov og organisere deretter. Rett og slett flink til å få ting gjort – jeg er utålmodig og liker handling, forteller Årets modigste kvinne 2018.

Mødrene er de modigste jeg har møtt

I juryens begrunnelse for tildelingen av Tara-prisen, sto det blant annet: «Blod, svette og tårer har det kostet henne å bedre situasjonen til de aller mest sårbare menneskene. Nærmest over natten endret livet hennes seg, og hun valgte bort en trygg jobb i privat næringsliv til fordel for en utmattende og til dels farlig jobb med å hjelpe mennesker på flukt på heltid.»

– Jeg er ikke så glad i modig-beskrivelsen. Vi bor i et land der det er lett å være modig. Jeg ser på disse mødrene som har forlatt sine krigsherjede land og lagt ut på en farefull reise med barna sine. De er de modigste menneskene jeg har møtt, sier hun og legger til:

– Men jeg tror jeg vant fordi jeg i løpet av kort tid har gått foran og bygget opp en solid humanitær organisasjon som gjør det lett for alle å hjelpe mennesker på flukt. Det å forlate en trygg, fast jobb for å starte opp noe med svært høy usikkerhet, er nok noe mange tenker man må være modig for å gjøre. Selv ser jeg mest på det som at jeg er svært heldig som bor i et land der det er mulig å gjøre slike veivalg. Men det var utrolig hyggelig og overraskende å få denne utmerkelsen fra Tara i konkurranse med så mange andre sterke finalister, sier Trude. 

årets modigste kvinne
Rørt vinner:

Det var en rørt og overrasket Trude som ble utropt til Årets modigste kvinne 2018 under Tara-weekend på Geilo. 

© Paul Lockhart

Premiepengene brukes på soveposer og pledd 

Hun fikk heder, ære, sjekk, statuett og ikke minst tittelen Årets modigste kvinne foran hundrevis av festkledde Tara-lesere under Tara-weekend på Geilo. Premiepengene på 20 000 kroner skal hun bruke på å skaffe soveposer og pledd til tusenvis av barn som lever i telt på de greske øyer, i tillegg til å sette av en liten sum til å påskjønne teamet sitt med noe hyggelig.

– Hver og en av de 5500 frivillige vi har hatt i felt, har bidratt med det de kan best. Leger har gitt medisinsk hjelp, klovner har fått frem smilene og lærerne har undervist. Side om side har vi tatt imot båter med våte og kalde barn. Mennesker på flukt bryr seg lite om hjelperen de møter er en profilert norsk skuespiller eller en bibliotekar fra Irland.

Som sjef for de frivillige fra over 60 nasjoner med et aldersspenn fra 23–77 år sitter altså Trude Jacobsen.

– Jeg kjenner jo av og til på ansvaret, spesielt for at alt skal gå greit når de frivillige er i felt, der vi heldigvis har strenge retningslinjer og en god beredskapsplan. Vi har ikke opplevd alvorlige skader på de frivillige, men vi har også veldig lav terskel for evakuering.

Hun har mistet tellingen på hvor mange turer hun har tatt til Hellas de siste tre årene. Selv om hun har opplevd vonde ting i felt, reiser hun ikke ned med iboende frykt.

– Jeg har aldri følt meg ordentlig redd, bare av og til litt urolig. Jeg føler at flyktningene har passet på oss, at de vet vi er ulønnede frivillige som er der for å hjelpe dem.

Jeg er bekymret for hvordan synet på det å hjelpe til og på flyktninger generelt har endret seg fra vi startet opp i 2015 til i dag. Den første høsten sto alle med åpne armer og ville hjelpe til. Siden har det vært en politisk vridning og et kaldere klima som skremmer meg, alle land stenger grensene sine, og folk er nesten ikke lenger klar over at problemet fortsatt er like stort. Så lenge de ikke hører om det, finnes det ikke. De 65 000 som befinner seg i Hellas nå, har det mye vanskeligere enn de som kom for tre år siden. Jeg håper at jeg en dag blir arbeidsledig. Men det ser ikke slik ut. Det har aldri vært flere mennesker på flukt i verden enn nå, og med klimaendringene som kommer, blir det nok enda flere.

En altoppslukende jobb

Jobben hennes er veldig givende, men til tider utrolig utmattende.

– Jeg har vært ekstremt sliten, i perioder så jeg nesten har hatt blodsmak i munnen. Dette er en altoppslukende jobb, og redningen min er at jeg har små barn, ellers hadde jeg nok jobbet døgnet rundt.

Det er ikke bare-bare å grunnlegge sin egen hjelpeorganisasjon, har hun erfart.

– Vi ble nok sett på som mye mer profesjonelle fra starten enn vi var, mange trodde vi var en etablert organisasjon. Men det juridiske skulle på plass, nettsider skulle lages, styre velges, lokaler skaffes, frivillige koordineres osv. Jeg har aldri angret på at jeg gikk i gang med dette, det har vært veldig lærerikt og jeg har virkelig fått testet ut egen kapasitet og grenser. Jeg holder nå mye foredrag, mens jeg i min forrige jobb syntes det var fælt å måtte ta ordet på et avdelingsmøte. Jeg har utviklet meg veldig og øvd meg mye på å være ute av komfortsonen på mange områder, men jeg trives med det. Jeg gir intervjuer både på tv og radio, ikke fordi jeg liker oppmerksomheten, for det gjør jeg ikke, de første gangene var jeg veldig nervøs, men fordi jeg gjør det for noe som er så mye større enn meg selv. 

For sakens del er det utrolig viktig å få ut informasjon, å sørge for at folk fortsatt er klar over hva som skjer, sier Trude.

årets modigste kvinne
Fikk et kall:

Jeg brenner for å gjøre hverdagen lettere for de mange flyktningene som befinner seg i Hellas og som lever under elendige forhold, sier Årets modigste kvinne 2018, Trude Jacobsen, om sitt kall. 

© Svein Finneide

Giftet seg i Hellas

Hun ofrer mye for å jobbe med det hun gjør. Ikke minst tid.

– Man blir ikke rik på verken penger eller fritid av å ha en jobb som min. Jeg jobbet mye mindre og hadde mye mindre ansvar i min forrige jobb, og var ikke i nærheten av å være så sliten som jeg av og til er nå. Jobben krever at jeg er i beredskap og til stede hver dag, hele året, forteller hun.

I sommer tok hun seg imidlertid litt ferie og reiste med hele familien til Hellas, der hun og samboeren gjennom mange år feiret bryllup.

– Men dagen etter bryllupsfesten dro jeg med mannen min og besøkte to flyktningeleirer. Så det var bryllupsreisen vår. Stakkars mann, men han vet jo hvem han giftet seg med, ha-ha. Jeg har heldigvis en veldig forståelsesfull familie, sier hun med et smil.

årets modigste kvinne
Bryllup i Hellas

Trude og Egil feiret bryllup i Hellas i sommer med alle barna til stede. F.v. Trudes sønn Victor, bonussønnen Emil, Egil, Trude, datteren Krysanthi, sønnen Filip og foran deres felles barn Isabel og Benjamin. 

© privat

Har en syrisk familie boende hos seg

Det er ikke bare i arbeidstiden Trude viser solidaritet og medmenneskelighet. Hjemme huser hun en syrisk familie.

– Det er en mor med fire døtre, mannen ble tatt av regimet i Damaskus og ingen har hørt fra ham siden. Hun flyktet via Tyrkia, men skjønte at det ikke var et blivende sted. Så hun tok kontakt med en frivillig i Dråpen i havet og fikk noen tips og råd om hva hun skulle tenke på om hun skulle velge å reise videre. Hun turte ikke å ta med barna på overfarten, de ble igjen i Tyrkia. Grensene var fortsatt åpne oppover i Europa på det tidspunktet. På Lesvos hjalp hun til som tolk, og det forsinket henne såpass at grensene ble stengt før hun fikk reist videre. Hun tok på nytt kontakt med Dråpen i havet og tilbød seg å hjelpe til mens hun ventet i Hellas. Hun ble da en del av frivilligteamet vårt og var en kjemperessurs. Etter sju måneder kom hun seg til Norge og startet prosessen med å få hentet barna. Da hun fikk jentene sine hit i november i fjor, hadde hun ikke sett dem på nesten to år. Jeg var med henne til flyplassen for å hente dem. Det var en utrolig sterk opplevelse. Jeg begynner nesten å gråte når jeg forteller dette. I dag bor de hos oss og går på skole og klarer seg fint.

Ser annerledes på ting nå

Alt som har skjedd de siste årene har vært en øyeåpner for hele familien.

– Vi ser annerledes på ting nå. Vi hadde en hel tomannsbolig, men nå bor vi forholdsvis trangt og velger heller å leie ut den andre boenheten til den syriske familien. Men det er helt greit. Engasjementet mitt har fått ringvirkninger, jeg føler at ting er mer gjennomtenkt nå, for eksempel når det gjelder bruk og kast, jeg har helt mistet lysten på shopping og slikt, innrømmer hun.

Mennesker har vært på flukt til alle tider. Også i Norge. Det har Trude fått en påminnelse om.

– Da jeg hadde holdt på med denne jobben i et års tid, skulle jeg holde en 17. mai-tale, og måtte grave litt i mine egne røtter. Jeg fant faktisk ut at min farfar selv hadde måttet flykte, han var flyktning under krigen. Han var motstandsmann og satt i over ett år på Falstad før han greide å rømme til Sverige. Der giftet han seg med min farmor og levde som flyktning i nesten 2 år. Den historien har gitt meg et helt annet perspektiv på mennesker på flukt. Derfor er det en ekstra fin tanke at jeg gjennom jobben min kan gi litt tilbake, sier Trude Jacobsen – Årets modigste kvinne 2018.

Seneste

Kanskje er du også interessert i...