Trine Skei Grande om byhøner i hagen, smittevern, kunst og korn

Trine Skei Grande hadde innsett at heftig politikk i regjering og på Stortinget ikke var forenlig med smittevern og elendig immunitet. Hun gikk hjem til tid og ettertanke. Og høner. Trakk seg tilbake til redet. Det var fredag 13. mars – to dager etter at hun kunngjorde at hun gikk av som Venstre- leder og kulturminister og dagen etter at Norge stengte.

– Sammenfallet i tid var litt tilfeldig, bedyrer Grande.

– Jeg er så utsatt, fortsetter hun, på smittevernriktig videointervju.

– Det hadde vært et strengt regime rundt meg lenge.

Så gikk du til Kaklebua og hønseslipp. Er det noe fortrolig i dette?

Hun ler. Vektlegger at høner hadde borettslaget lenge planlagt å skaffe seg. De ville gjøre grøntarealet rundt bygården mest mulig morsomt for alle. Men det er ikke bare-bare å få tak i høner i byen. Jeg spør henne om det var hun som foreslo navnet Kaklebua, men det poenget glipper idet Grande forteller at dette er et forretnings-prosjekt. En gründer selger Kaklebua med fire høner. Det ser ut til å ha blitt attraktivt å holde høner i byen.

Beboerne tok tak i hønsetemaet på ny; nå som toppolitikeren skulle holde seg stand by i bygården. Grande ga beskjed om at hun alltids kunne steppe inn med hønsepass på andres plass.

Hva sier naboene deres om hønseholdet?

– Nei, de var til stede da vi feira de nye leieboerne våre med champis.

Hun flirer. Så dermed tripper «Maud og gjengen», som er fellesnavnet på hønene, fritt rundt i hagen utenfor den profilerte politikerens vinduer, midt i Gamlebyen i hovedstaden. Fem leiligheter deler på ansvaret, en uke av gangen, og de som steller, får beholde eggene for ukesjobben. Det kan bli fra 21 til 28 egg.

Vi har fått en sosial arena med trivsel og matnytte

– Jeg har vært en veldig sterk heiagjeng, svarer hun på spørsmålet om hun var initiativtaker. Men det hele begynte tidligere. Hun forklarer:

– Den smale stripa av grønt mellom huset og tog-linja, var før bare søppel. Så var det en gang da alle var på ferie at jeg bestilte anleggsgartner med dyrkingskasser.

Du bare handlet.

– Jeg tenkte at vil ikke de andre være med å dele, så betaler jeg alt sjøl. Men det ville de. Det er et press på det grønne i mange bomiljø i byene. Bilene skal ha plass. Slik var det også hos oss. Men i vår bygård med 14 leiligheter er det ingen biler lenger! Vi har fått en sosial arena med trivsel og matnytte.

En fire og en halv meter bred stripe tradisjonell bakgård mellom huset og toglinja på østkanten i Oslo, er blitt til en grønn oase, for å si det forsiktig. Her bugner det av markens grøde: jordskokk, tomat, ramsløk, rips og chili, jordbær, bringebær, solbær, squash. Og mye, mye mer. Det sies at Trine Skei Grandes mørkelilla anemoner er legendarisk vakre når de blomstrer utenfor leiligheten hennes om våren.

– Det er plass til mye mer enn folk tror på slike små areal. Jeg brenner for å leve landlig i byen, sier hun der hun sitter i skjermbildet med direkte utgang og utsikt til hønene midt i hovedstaden.

Trine om: Husdyr i gamle borettslag 

Grande vektlegger at dette også er historisk riktig.

– Det var både høner og gris i de gamle borettslagene, i hvert fall i Oslo, sier hun.

– Og hvorfor jeg brenner for å leve landlig i byen, har tre hovedgrunner: For det første er matauk morsomt. Sjølberging skal vi ikke tro vi skal klare i byen. Så er det forståelsen for mat, hvor vanskelig det kan være å dyrke! Dette vil en forstå hvis en har prøvd gulrot i tre år uten å lykkes.

Så det prøvde du?

– Ja. Og for det tredje er det slik at hvis vi dyrker mat sjøl, så kaster vi mindre mat.

Burde flere hager i byene utnyttes til matproduksjon?

– Ja, hvorfor har folk hage når det er så vanskelig med hage? Det er for eksempel tusenvis av tonn frukt som detter ned. Men jeg ser en endring. Folk begynner å ta mer vare på grøden sin. Og de setter opp pallekasser.

– Jeg er også så revolusjonær av meg at jeg mener grønne veikanter burde folk få bruke til dyrking.

Skulle tro du tilhørte et annet parti?

Hun svarer ikke direkte på det, Trine Skei Grande. Den avtroppende Venstre-lederen sier det hun vil, i tråd med borgerens valgfrihet.

Trine om: Ekstremvær, dyreliv og grønne lunger 

– Geriljasoldater har begynt å dukke opp i nattens mulm og mørke. De setter opp pallekasser og sår frø. Det er morsomt! Vi får en annen tilhørighet til byen. Vi må bruke det grønne mer for byens helse.

Hun forteller at det ikke var småfugl i Gamlebyen da hun flytta dit for en årrekke siden.

– Da jeg flytta hit for tretten år siden, var det ikke småfugl her, sier hun.

 – Nå er det masse fugl og masse insekter! Vi trenger de grønne områdene. 

Hun fortsetter:

– Vi trenger grønne lunger for å ta opp i seg ekstremværet. Og vi trenger det grønne for dyrelivet. Vi har pinnsvin, grevling og falk her i Gamlebyen.

Jeg spør om dette med tette byrom med begrenset areal.

Noen vil kanskje si at folk kan flytte på landet hvis de vil dyrke og ha hest og høner?

– Hest kan vi ikke ha. Men det er plass til mye mer enn folk tror. Sånn som i borettslaget hos oss: Vi har ikke lov til å ha gris, men et visst antall høner.

Jeg gjentar spørsmålet: Men kunne ikke folk flytte på landet, der det er godt med plass?

Skei Grande liker ikke spørsmålet.

 – Folk må få velge hvor de vil bo.

Trine om: Den menneskevennlige byen 

Seriøst. Tror du byutvikling i fremtiden vil handle om å leve landlig i byen?

– Det handler om å lage det mer menneskevennlig i byen! Nå er det mye tett og høy bebyggelse. Det går an, men vi må sette mennesket i sentrum.

Utdyp!

– Vi må ha kvalitet i bysentrum som tar høyde for at små areal kan være menneskevennlige.

Vi må kunne dyrke på både vegger og tak. Og vi ser faktisk at mange utbyggere tenker mer på for eksempel store regnskyll. At de må kunne suges opp!

Er det slik at du ønsker at andre byer tar i bruk sine grønne byrom til dyrking av mat?

– Ja, svarer Grande umiddelbart og legger til at da Guri Melby var bymiljøleder i Oslo, la hun ut landbruksmelding for Oslo. Tanken er å bruke det grønne for byens helse!

– Vi trenger å tenke areal på mer kreative måter. Og vi trenger å bygge bru mellom by og land.

Trine om: Kunst og korn i Bjørvika 

Trine Skei Grande har lenge engasjert seg i dyreliv og dyrking i bysentra. I Gamlebyen, der hun bor, like ved hypermoderne Bjørvika, har «seterlivet» på Losætra nær sagt vært et kunstferdig grønt prosjekt mellom høyhus og toglinjer i flere år nå. Kunst og korn i skjønn forening.

For det var et kunstprosjekt som var starten på parseller og større bevissthet om levende jord og levende byer. Kunstnergruppa Futurefarmers utviklet prosjektet med spiselige planter, urkorn og mye mer. Kunst og urbant jordbruk i en og samme plogfure. Losætra-prosjektet brenner også Grande for.

Fra småskalabruket med fire høner i Gamlebyen til et annet grønt prosjekt rett i nærheten?

– Det begynte som et kunstprosjekt, del av en internasjonal bølge som handler om å gi innbyggerne parseller. Inspirasjonskilde ble blant annet Rådhusplassen i San Francisco, som hadde fått en rural utstykking, der det hadde vært parseller under krigen. Bjørvika-prosjektet fulgte opp disse ideene.

Hun forteller om sin rolle i det:

– Jeg har sittet i styret og vært med på å utvikle dette utrolig kule prosjektet. Det er tankegangen til allmenningen også i byen. Tankegangen om at du også kan dyrke i byen. Det sosiale ved å dyrke og gi folk tilgang til mer av arealene i byen.

Bjørvika-bøndene ligner ikke på andre jordbrukere rundt i landet?

– Tror de ligner mer enn vi tenker. Gleden av å dyrke jorda, forståelsen for hvor vanskelig det er å produsere mat. Om folk hadde dyrka mer sjøl, tror jeg de hadde kasta mindre mat. Du vet hvor vanskelig det er å lage den, da vil respekten for de som gjør det, øke.

Trine om: Fremskritt på en ny måte 

Kan vi si at korona-pandemien vil gi begrepet «fremskrittet» en ny vending?

– Jeg tror vi vil gjøre ting annerledes, svarer hun resolutt.

Hvordan?

– Vi får en generasjon barn som vil forstå hva skole er! Det er viktig. Måtene å møtes på har også endra seg, trolig på varig basis. Hun viser til eksempler:

– For eksempel morgenmøtet i Venstre, der man har møttes analogt. Før gikk man kanskje femten minutter til og femten minutter fra møtet. Nå får alle være med! Nå slipper ordførere fra land og strand å reise til Oslo. Og eksperter fra Kina kan bli i Kina.

På hvilken måte har korona-pandemien påvirket eller endret tankegangen din?

– Tror ikke den har endret så mye, men jeg har blitt enda mer glad i demokratiet vårt, dugnadsånden, men også den friheten vi mistet disse dagene.

Er det rett å si at det ble en matnyttig korona-isolasjon på deg?

– Ja, jeg har følt meg veldig trygg. Mange har ringt og vært engstelige: Har du det bra? spør de. Jeg har det veldig bra. Det er deilig å føle seg bra.

Vi har et hyggelig naboskap. Hagen med høner og vekster er med på å gjøre det til et hyggelig sted å bo. Jeg prøver også å utvikle et epletre.

Det skal visstnok være et meget spesielt, podet tre.

Har hønsehold og grønne verdier fått en ekstra dimensjon under korona, for deg?

– For meg er hage alltid noe som gir mening. Det å se ting vokse og gro gir ro i sjelen. Så synes jeg alle dyr er artige, jeg. Det å bli kjent med høner har vært mor- somt, de er interessante vesen. Komiske og rare også – så de har gitt meg mang en latter og mang en undring. Men dette er dimensjoner jeg tror hadde vært der uansett hvordan verden utenfor har vært, legger hun til.

Hvordan kan det tenkes at korona og klima-krise kan endre verden positivt? Er det mulig?

Trine Skei Grande blir stille, og svarer forsiktig:

– Jeg tror det blir en krevende økonomisk nedtur. Og legger til:

– Jeg håper at verden henger sammen. Og at vi henger sammen i Norge også!

Trine om: Politikk fra hagen og tiden etter politikken

Selv om venstretoppen har fått utfoldet seg mer enn før med huslige sysler i sin «korona-isolasjon», er det først og fremst, og til alle døgnets tider, politiker hun har vært – også under karantenen siden mars. Sånn sett har det ikke vært noen isolasjon, men hardt arbeid døgnet rundt. Først var det telefonmøter og dokumentarbeid innendørs. Dit kunne ikke mange komme fysisk. Men i sommermånedene har hun håndtert å styre Venstre og være stortingspolitiker fra hagen i Gamlebyen. Det var politiske møter og diskusjoner på det grøderike arealet, riktignok med avstand.

Her kunne Grande spasere inn og ut og servere kaffe innimellom diskusjonene. Og her har rikspolitikere fått et visst innsyn i hønsehold i hovedstaden.

Du får god tid til å mate og stelle hønene når du er helt ute av rikspolitikken?

– Jeg ser frem til å ha bedre tid generelt, sier politikeren som har stått støtt i heseblesende tider og situasjoner.

– Jeg får bedre tid. Jeg har sju grandtantebarn, så det blir bra!

Trine Skei Grande stråler idet hun forteller dette. De bor i Oslo og Lier, sier hun, så det er en god del samvær allerede, og enda mer blir det etter høsten og nytt ledervalg i Venstre, tror og håper hun.

Hva tenker du å gjøre etter politikken?

– Det spørs ka som kjem i min vei ... Æ sier som Willoch sa ein gong, han sa at politikere er som spiker. «Noen har hode, de kan trekkes ut og brukes til noe nytt. Noen har ikke hode, de blir hvor de er.»

Hun skrattler der i skjermbildet.

– Jeg har ikke som mål å være ute av arbeidslivet. Jeg var lærer en gang, men jeg er ikke lærer lenger!

Det må du utdype.

– Jeg har aldri vært lærer, jeg har bare jobba som lærer. Jeg synes det er dumt at ikke læreryrket er en beskyttet tittel som setter krav til fagkompetanse og pedagogikk. Jeg kunne mine fag, men hadde ikke pedagogikk. Det er jo dumt at lærer kan alle kalle seg, men du ville ikke gått til en lege eller sykepleier som bare kalte seg det. Eller brukt en lastebilsjåfør som bare kalte seg det. Jeg mener jo at lærere er blant de viktigste vi har i samfunnet, fortsetter hun.

– Og da er det ganske rart at hvem som helst kan kalle seg lærer. Derfor er jeg ikke lærer, jeg har ingen pedagogisk utdanning.

Jeg spør om hun blir i Oslo.

– Jeg har ikke planer om noe annet.

Trine om: Tid til å pusse ovn 

Du fikk tid til ettertanke i denne perioden, Trine Skei Grande?

– Æ fekk tid til å pusse ovn.

Pusse ovn?

Hun går straks videre:

– Jeg har rydda, vaska og laga mine systemer. Og funnet roen, synes jeg. Blitt litt bedre til å bake og snakka mye i telefonen. Jeg føler meg tryggere nå, men synes folk i Oslo går og står litt nær hverandre.

Og så fikk du tid til høner?

– Hønene passer seg sjøl.

Nå er ikke det hundre prosent riktig, vet vi. Hønene må loses inn i Kaklebua hver kveld, og det er ikke hver kveld de vil det. Før gikk de inn og la seg selv i huset sitt, men nå har de oppdaga at det over to meter høye klatrestativet for de små barna i bygården, har fine vagler å sove på! Så det kan bli litt styr, vet vi! Utradisjonelle metoder må iverksettes, riktignok «snille» metoder, for å få hønene i seng. Som litt hage-slange. Også Trine Skei Grande må ta dette noe besværlige leggeritualet, når det er hennes ansvarsuke.

– Men æ får fire egg kver dag tå hønene når det er mi vukku, smiler Grande.

Ikke verst.

– Og æ hengt opp mais til dem i morges.

Er de ikke kaklete?

– Ikke kaklete, men klukkete! Klukk, klukk, klukk, ler Trine Skei Grande – avgått regjeringspartner og avtroppende Venstre-leder i rural urban bygård.