– Å leve med kreft har lært meg å ta dagen som den er

– Jeg ble sjokkert og lei meg. Verden raste sammen, og jeg tenkte ”hva skjer nå og hvor lenge har jeg igjen?”. Datteren min var 4 år, og jeg lurte på om jeg kom til å få se henne vokse opp, sier Hilde om det øyeblikket hun fikk vite at det var en kreftsvulst på leveren hennes.

• Les også: Dette er NET-kreft.

Det var et besøk til bedriftslegen i 2005 som ble begynnelsen på veien til den relativt sjeldne diagnosen. Leververdiene var for høye, men ellers var det ingenting som tydet på at Hilde var syk.

Diffuse symptomer

Rundt 800 får diagnosen NET-kreft hvert år i Norge, og omtrent halvparten av disse har den langsomtvoksende typen. Det vil si at symptomene er vage og diffuse. Krefttypen angriper hormonkjertler, og noen kan få symptomer som diare og smerte, mens andre kan ha en tendens til å rødme mye, såkalt ”flushing”.

– Fra jeg var liten har jeg vært litt sjenert, og jeg har ofte rødmet hvis jeg har fått oppmerksomhet, så jeg tenkte ikke over at det kunne være et symptom på noe alvorlig, forteller Løkken.

Den neste tiden ble preget av tester og undersøkelser på A-hus, før hun ble overført til Rikshospitalet hvor hun fikk vite at det hun hadde faktisk var kreft.

– Legen jeg snakket med ga meg brosjyrer og god informasjon. På sykehuset var de flinke til å fortelle og forklare, og jeg slapp ikke ut derfra før jeg hadde skjønt at det ikke var så ille som jeg først trodde. Når jeg først fikk kreft var jeg heldig som fikk akkurat den typen.

Tar dagen som den er

Hun fikk diagnosen i august 2005 og ble operert på Rikshospitalet i desember samme år. Modersvulsten ble fjernet, samt 2 cm av tarmen. Men noen mindre svulster er fortsatt igjen. Resten av livet må hun ta sprøyter med hormonhemmende medisiner.

I dag er Hilde i full jobb igjen som kontormedarbeider på Ammerud skole. Men for et ja-mennesker var det i starten vanskelig å godta at hun måtte ta det mer med ro enn hun var vant til.

– Jeg tok ikke nok hensyn til meg selv og til at kroppen trengte lenger tid på å komme seg. Jeg brente nok lyset i begge ender, man vil jo gjerne fortsette som før, sier hun.

Det som ga Hilde energi og fikk henne gjennom sykemeldingsperioden var det gode miljøet rundt henne. Samboeren og datteren, familien, gode venner og kolleger.

– Jeg har blitt flinkere til å gi f… i ting som ikke er så viktige. Den husvasken får noen ganger bare være, jeg vil heller være sammen med de rundt meg. Ta dagen som den er. Jeg har også skjønt at jeg må ta hensyn til energinivået. Jeg bruker lenger tid enn før på å komme meg når jeg har vært i aktivitet. Jeg må passe på å legge inn litt ekstra hvile hvis jeg skal noe. Eller så brenner jeg kruttet alt for fort. Jeg vil gjerne mer enn det kroppen vil, og det har jeg heldigvis lært meg å ta hensyn til.

Legger halvtårsplaner

Nå går Hilde til behandling og får en sprøyte en gang i måneden, og til kontroll en gang i året. Behandlingen varer hele livet og holder sykdommen i sjakk.

Hvordan er det å leve med en sånn diagnose?

– Det er rart å tenke på at jeg har noe der som ikke skal være der. Men jeg prøver å leve som jeg har levd hele tiden. Samtidig så tenker man litt på at det er viktig å leve de dagene du lever, nyte det livet du har, for du vet ikke hva som kommer rundt neste sving. Det kan være både positivt og negativt, sier hun, før hun legger til:

– Jeg legger ikke veldig langsiktige planer, selv om jeg sannsynligvis kommer til å leve lenge. Jeg planlegger heller et halvt år frem i tid og ser hva jeg får gjennomført.