HYLLET MOREN:
HYLLET MOREN:

Hvis Thea Steen selv skulle delt ut en hederspris, ville den gått til moren Tove Steen (55), som har vært der dag og natt for henne.

© Svein Finneide

Thea Steen: – Vi kan ikke bestemme hva vi får utdelt her i livet, men vi kan bestemme hvordan vi tar det

Thea Steen reddet flere liv med sin åpenhjertige blogg og livreddende kampanje, og selv etter sin død ble hun hedret med flere priser. Selv ble Thea bare 26 år gammel. Dette intervjuet ble gjort våren før hun døde.

20. juli 2016 av Martin Thronsen

Thea døde natt til søndag 17. juli, like etter dette intervjuet kom i Tara nr. 10. Thea ble 26 år gammel.


Omtrent på denne tiden dagen i forveien var Thea Steen så redd som hun aldri før hadde vært. Tiden gikk usedvanlig sakte, selv til Radiumhospitalet å være. Kvelden før hadde hun og moren sovnet i dobbeltsengen de har delt så ofte det siste halvåret. 

Etter at Thea fikk konstatert livmorhalskreft for halvannet år siden, har Tove Steen tatt seg mye fri fra jobben som rektor ved en av Stavangers barneskoler. Da livet tok en ny retning, ble det brått hennes eget barn hun måtte prioritere.

Nå flytter hun med jevne mellomrom inn på soverommet til eldstedatteren i treromsleiligheten de to døtrene hennes deler på Briskeby i Oslo. De siste månedene har hun bodd her nærmest hele tiden.

Grunnen til Theas redsel var at hun skulle få resultatet av biopsien hun hadde tatt et par uker tidligere. Svaralternativene befant seg mellom elendig og middels: Thea fryktet hun ville få beskjed om at herfra og ut var det ikke noe mer helsevesenet kunne gjøre for henne, utover ren smertelindring.

Når vi møter Thea i dag, sitter hun avslappet i sofaen og stryker moren sin over håret. Svaret hun fikk i går, var nemlig det beste de kunne håpe på:

– Det er mer å gå på, det finnes fortsatt muligheter. Det er det som holder på å synke inn nå, sier Thea.

Det som også synker inn, er at legene snart skal sette i gang nok en utmattende cellegiftkur på henne, kur nummer tre på et drøyt år. Men alternativet ville vært betydelig verre, og mor og datter er så lykkelige som de kan være akkurat nå. Ikke fordi de tror at Thea snart vil være kreftfri. De er lykkelige fordi det fortsatt er håp.

Lang prosess:
Lang prosess:

De gjør hverandre sterke. Men Tove skulle gitt mye for å kunne bytte plass med Thea.

© Svein Finneide

En sommerdag for to år siden laget Thea Steen en stor reportasje om en kreftsyk ung mann. Hun var journalist i Dagbladet, hadde hele livet foran seg og prøvde å stille empatiske og kloke spørsmål til den unge mannen om en sykdom hun ikke visste stort om. To år senere er det hun som sitter der og blir intervjuet – om sykdommen hun nå vet altfor mye om.

– Jeg hadde kreft allerede da, uten at jeg visste om det. Det er rart å tenke på nå, sier Thea.

Høsten 2014 sluttet hun i Dagbladet og flyttet til New York for å prøve lykken som frilanser.

– Jeg hadde nettopp fylt 25, var full av pågangsmot og begeistring, og det hadde akkurat begynt å løsne med frilansingen. Men så begynte jeg å føle meg dårlig, forteller Thea.

Etter noen uker med lett bekymring, kom hun seg til legen, som oppdaget en svulst på livmorhalsen. Derfra gikk det fort: Det ble konstatert at den var godartet, og den ble operert bort. Kontrabeskjeden kom en uke senere: Den var ikke godartet likevel. Thea hadde kreft.

Thea ringte hjem til mor, og snart satt hun på første fly til Norge. Åtte uker med strålebehandling og cellegift på Haukeland sykehus fulgte. Bloggen, som hun hadde gått i gang med for å markedsføre seg som frilanser i New York, ble nå brått en ventil for erfaringene og tankene hun gjorde seg som kreftsyk.

Sammen:
Sammen:

Mamma Tove har tatt seg mye fri etter at Thea ble syk. De snakker særlig om hvordan de skal ta beskjedene som kommer fra sykehuset.

© Svein Finneide

Månedene gikk, behandlingen lot til å fungere, livmorhalskreften med spredning til lymfeknutene så ut til å være på retrett. Men utpå høsten ble Thea dårligere, kreften var av det hissige slaget og hadde slått knallhardt tilbake – og i januar i år begynte hun på nok en cellegiftkur. Ved påsketider ble den avbrutt fordi den ikke ga ønsket resultat. Thea var nedbrutt på alle vis.

– Man blir jo nesten sykere av behandlingen enn av kreften, sier Tove.

– Ikke bare nesten, konstaterer Thea.

Påkjenningene etter kreftbehandlingen førte blant annet til at Theas lunger kollapset i vinter, og Thea havnet i koma.

– Det var jeg som fant henne. Jeg var med i ambulansen og fikk være med inn da hun ble lagt i respirator. Det var nære på, forteller Tove.

Våren har gått med til å få Thea til å komme noenlunde til hektene etter behandlingen, ta nye prøver – og nå skal de altså forberede seg på nok en cellegiftkur.

– Jeg våkner av og til om nettene når det slår ned i meg for full styrke at det er en forferdelig alvorlig situasjon vi lever i. Samtidig går jo livene våre sin gang, og det er merkelig hvor fort det kan føles helt vanlig å leve et sykehusliv, sier Tove.

– Vi kan ikke bestemme hva vi får utdelt her i livet, men vi kan bestemme hvordan vi tar det. Det er der vi jobber, tilføyer Thea.

Sterk:
Sterk:

Thea Steen bruker parykk til daglig, men hun er like vakker uten. Her er hun med «sommersveisen».

© Svein Finneide

På bloggen sin skriver Thea hudløst og ærlig om livet med kreft, og #sjekkdeg-kampanjen hun startet i samarbeid med Kreftforeningen og magasinet Det Nye, har ført til at tjue prosent flere unge kvinner enn tidligere år har gått til legen, tatt celleprøve og fått sjekket seg for livmorhalskreft. Mor Tove er stolt.

– Det er flott å tenke på at Thea etter all sannsynlighet har bidratt til å redde liv. Tenk på det, Thea!

– Akkurat dette er jo med på å gi en mening til det meningsløse. Det er ufattelig stort. Jeg skal ikke være for beskjeden her, sier Thea.

Det så heller ikke Kreftforeningen noen grunn til at hun skulle være, som i mai belønnet henne med foreningens hederspris for arbeidet hun gjør på bloggen sin generelt – og for #sjekkdeg-kampanjen spesielt.

– Den prisen betydde utrolig mye for meg, men det gjør også alle de daglige hilsenene jeg får fra fremmede på bloggen og andre steder. Fremmede er generelt veldig fine folk, fastslår Thea.

Av tilbakemeldingene hun har fått, merker Thea at kreft fortsatt har et element av tabu i seg. Hun vil tabuet til livs ved å fortsette å være åpen om sykdommen.

– Mange skriver til meg at de etter å ha lest bloggen min nå våger å prate sammen om kreft i jentegjengen, andre skriver at de endelig kan snakke med pappa om sykdommen som rammet mamma. Jeg får utrolig mange sterke tilbakemeldinger fra folk i alle aldre og av begge kjønn.

Gjensidig:
Gjensidig:

– Jeg tenker at jeg er heldig som har et så godt forhold til døtrene mine, dessuten er jeg heldig som har en jobb der jeg møter forståelse, sier Tove Steen.

© Svein Finneide

De har alltid vært nære, de tre damene på T – Tove, Thea og den halvannet år yngre lillesøsteren Tonje – som for tiden igjen bor sammen, omtrent som da døtrene var yngre.

– Men jeg er ikke en sånn venninnemor. Og selv om Thea har hatt ekstra behov for meg nå i det siste, er jeg veldig opptatt av å fortsatt være mor for hun som er frisk også, sier Tove.

«Hun som er frisk» er på jobb akkurat nå – også hun som journalist i Dagbladet. Lillesøster Tonje og mor Tove har delt på å stille opp når det har stått på som verst for Thea.

– Midt oppi alt dette er jeg kjempeheldig som har de to. Det er vanskelig å sette ord på hvor mye de har betydd for meg. Jeg kan ikke se for meg at jeg hadde klart meg uten mor. Omsorgen er utrolig, men også alt det praktiske hun har hjulpet meg med i hverdagen. Er det én ting jeg har lært, så er det at det er en heltidsjobb å være kreftsyk, sier Thea med et smil, men blir brått alvorlig.

– Det å ha en mor som holder meg i hånden og sover over hos meg på sykehuset og her hjemme nå ... Av og til er jeg redd for at jeg ikke skal våkne opp igjen, skrekken sitter i meg etter lungekollapsen. Det er så mye fint ved det å ha henne her i denne tiden, at jeg klarer ikke tenke på hvordan det ville vært uten, sier Thea, tørker en tåre og klemmer moren inntil seg.

– Så ja, jeg er heldig.

– Hvordan tenker du rundt dette, Tove?

– At jeg er heldig, jeg òg, som får lov. Jeg er heldig som har et så godt forhold til døtrene mine, dessuten er jeg heldig som har en jobb der jeg møter forståelse. Det kjennes godt å få gjøre noe praktisk og være nyttig for henne når vi først er i denne situasjonen.

De siste månedene har Tove hatt permisjon fra rektorjobben for å kunne støtte datteren.

– Skolen greier seg altfor godt uten meg, spøker Tove. Hun omtaler seg som Theas assistent og personlige sekretær. Det er mye å holde styr på når man er syk og satt tilbake av medisiner og behandling. Tove holder orden på alt fra avtaler og medisinbrett, hun handler, lager næringsrike smoothier, fungerer som parykkonsulent ...

– Forresten, når det gjelder parykk var hun ganske bestemt. Der hørte hun ikke på meg.

En «kreftskalle», som hun galgenhumoristisk uttrykker det, vil Thea ikke være. I hvert fall ikke hele tiden. Derfor går hun med parykk til daglig.

– Jeg trives best med hår i offentligheten, det er en stor del av identiteten min. Men jeg kan godt ta den av, sier Thea og røsker av parykken selv om ingen har spurt. Et lyst hode med millimeterlange, blonde fjon over det hele kommer til syne. Hun kaller det sommersveisen.

– Jeg har ingen komplekser knyttet til at cellegiften har tatt håret mitt. Men noen ganger er det fint å kunne gå ut uten at det lyser kreft av meg. Å gå med parykk ute blant folk blir litt som å ta en pause der jeg kan bare være meg.

God støttespiller:
God støttespiller:

– Man kan ikke bestemme hva man får utdelt her i livet, men vi kan bestemme hvordan vi tar det, sier Thea. Her klemmer hun mamma Tove.

© Svein Finneide:

Når Thea og Tove prater om sykdommen, er det fullstendig uten bitterhet. De ser ut til å leve sine dager med sykdommen i en harmonisk fredfullhet, de har liksom kommet gradvis inn en rytme nå, etter at den opprinnelige sjokkfasen har dempet seg.

– Det er klart at det krever sitt å stå i dette. Samtidig er det viktig å få frem at det ikke bare er død og fordervelse, det er så mye fint vi opplever sammen i denne tiden, selv om vi gjerne skulle vært selve sykdommen foruten, sier Tove.

– Holder du mye tilbake for ikke å belemre Thea med din egen sorg og frykt?

– Det må jeg jo. Det hender jeg har noen mindre sammenbrudd og panikkanfall, men jeg passer på at de aldri skjer foran Thea.

Litt på samme måte er Thea påpasselig med å sørge for at moren tar seg fri fra henne av og til.

– Det er så enkelt som at jeg ikke fungerer hvis ikke mor fungerer, så jeg prøver å ofre litt, jeg også, for eksempel ved å sende henne av gårde med kjæresten sin noen helger. Det kan ikke være slik at jeg må næres konstant.


– Dyrekjøpte erfaringer

Thea snakker om takknemlighet. Om hvordan hun lever mer i øyeblikket nå. Om hvordan maten smaker mer, hvordan fargene i naturen fremstår sterkere, hvordan hun kommer til å ta med seg sine dyrekjøpte erfaringer videre, uansett om hun skulle bli frisk eller ei.

Ikke at hun føler seg mett av dage eller på noe vis er klar for å gi opp. Tvert imot, det er tydelig at Thea akter å kjempe for livet så lenge det lar seg gjøre, og gjerne enda et stykke.

Hun føler også på takknemligheten overfor familie og venner. Alle vennene som tok seg fri for å se Thea motta hedersprisen fra Kreftforeningen, mormor som stavret seg frem hele veien enda hun er dårlig til beins og livredd for å fly. 

Eller kompisen Ari Behn – som hun traff da hun jobbet for Rogaland Teater – som flere ganger det siste året har kjørt henne frem og tilbake til akupunktøren i Sandefjord som han har introdusert henne for, for å sørge for at hun kommer seg til behandlingen han så gjerne vil hun skal få.

– Selv om han er veldig travel, tar han seg stadig tid til å kjøre meg. Det er et godt eksempel på hvordan folk trår til. Folk er så omtenksomme, situasjoner som dette kan virkelig bringe frem det gode i folk. Det er en stor trøst, tilføyer Tove, nesten andektig.

– Finner dere også trøst i andre ting, for eksempel gudstro?

– Ikke Thea, men jeg gjør det. Det er barnetroen som sitter i, det er noe godt å vende seg mot når man er fortvilet. Da ber jeg for Thea og oss alle, sier Tove.

– Gjør du? spør Thea, lettere vantro også her.

– Det er klart jeg gjør, det har vi jo snakket om før.

– Ja, ja, det kan jo ikke skade.

Stolt:
Stolt:

– Det er flott å tenke på at Thea etter all sannsynlighet har bidratt til å redde liv. Tenk på det, Thea, sier Tove.

© Svein Finneide

En mor som ber til gud for sin syke datter. Det er så klassisk, men også så naturlig. Like naturlig som det er for en mor å ønske at det var hun selv som kunne fått sykdommen, hvis bare barnet kunne slippe.

– Å ja, det har jeg ønsket mange ganger, sier Tove stille.

– Det har i hvert fall aldri jeg tenkt. Jeg er jo glad det er meg. Jeg tror jeg hadde taklet det mye dårligere dersom det var mor som var syk, kontrer Thea, før hun henvender seg forsiktig til moren.

– Men du trenger ikke tenke sånn, mor. Nå er det meg. Og det er helt greit.

– Jeg vet det er destruktivt å tenke slik, men dette er jo så meningsløst, selv om vi har opplevd mye fint i prosessen. Thea er jo så ung, og jeg ... jeg har jo fått barn og oppdratt dem, jeg har fått jobbe lenge, jeg har jo gjort alle tingene jeg skulle. Så klart jeg ville byttet. Men ting er som de er, sier Tove.

– Det går ikke an å bytte, sier Thea.

En lang pause oppstår. Mor og datter sitter tett inntil hverandre. Holder hverandre i hendene. Sier ingen ting. Det har blitt litt mye for dem begge, dette. Thea bryter stillheten, og ser rett inn i øynene på moren sin.

– Du må huske å ta vare på deg selv også, for jeg klarer meg ikke uten deg. Da går det ad undas med meg. Rett ut.

– Oi, er det en trussel jeg hører?

– En liten en.


Les også: Tove Steen om jobben å gjøre datterens død om til noe meningsfylt

Tara.no ønsker å støtte opp om Theas sitt engasjement for #Sjekkdeg-kampanjen. Familien har opprettet et minnefond i Theas navn, for å bidra til at flest mulig unge jenter unngår livmorhalskreft og får gode framtidsmuligheter. Ønsker du mer informasjon om minnefondet, kan du lese mer om det her.

Kanskje er du også interessert i...