© Ellen Jarli

Sønnen til Rosalind begikk selvmord: -Jeg fikk livet snudd på hodet

Da sønnen valgte å forlate livet for fire år siden, følte Rosalind at hun mistet fotfestet. Nå har hun lært seg å leve med tapet. – Tiden er en venn som har jobbet med meg, ikke mot meg, sier hun.

20. september 2019 av Sindre Nordengen

-Da jeg mistet Joakim forsto jeg ikke hvordan livet skulle gå videre, men nå forstår jeg det. Det er mulig, sier Rosalind Dybaa (43) fra Trondheim. 

Bergen, julen 2014: Joakim (21), som bodde med kamerater i et kollektiv i Bergen, var hjemme på besøk hos moren på Nesttun. Det var god stemning. Det var alltid det når Joakim var i nærheten. Det var bestandig mye latter, tull og tøys mellom mor og sønn. 

Lørdag 24. januar 2015 forlot Joakim leiligheten han bodde i med tre kompiser. Han sa at han skulle besøke en kamerat i Laksevåg. Samme dag hadde Rosalind bursdag og syntes det var rart hun ikke hørte noe fra sønnen. Hun forsøkte å ringe ham, men telefonen var avslått. Da har han sikkert bare ladet ut eller befinner seg på et sted uten dekning, tenkte Rosalind som mistet telefonen sin da hun var ute og feiret den kvelden.

Mandag formiddag kontaktet hun politiet og fikk beskjed om å komme ned og fylle ut en anmeldelse. Da hun satt på et kontor med en betjent, banket det på døren. Politimannen gikk ut, og Rosalind la merke til at han diskuterte noe med en kollega på gangen. Da politimannen kom inn igjen, spurte han Rosalind om hun har en sønn som heter Joakim. Spørsmålet forvirret Rosalind. Han fortsatte å spørre hvor Joakim bodde og hva han drev med. «Hvorfor spør du om disse tingene og hva er det som har skjedd?» spurte Rosalind. 

«Det her er alvorlig», sa politimannen. «Vi har funnet jakken hans ved Askøybroen, vi tror han har hoppet.» 

– Jeg fikk sjokk, men tenkte at dette måtte være en misforståelse. Da Rosalind etter hvert fikk roet seg ned, foreslo politiet, som ikke ville at Rosalind skulle dra hjem alene, å kjøre henne til et kriseteam på Bergen legevakt. Der møtte Rosalind en psykiatrisk sykepleier som hun ikke kan få fullrost nok. 

– Hun sto på døren min hver dag så lenge jeg trengte henne, og var der for meg. 


STORT SAVN: Rosalind beskriver sønnen som en jordnær og følsom gutt som var lett å prate med. – Joakim var flink til å lytte til andre, og hadde reflekterte og gjennomtenkte svar, men sa lite om hvordan han selv hadde det.

© Ellen Jarli

En av kameratene som Joakim bodde med, ble spurt om han kunne komme og se på videoopptaket fra broen for å bekrefte om det var Joakim som hoppet. Da det gikk opp for Rosalind hva sønnen hadde gjort, følte hun at hele verden raste sammen. 

– Det er vanskelig å beskrive, men bakken forsvant under føttene mine. I det lengste håpet Rosalind at politiet hadde tatt feil, og at Joakim, hvis han hadde hoppet, hadde kommet seg i land et sted. At han fortsatt var i live. Og at Rosalind snart kunne våkne fra dette marerittet. 

– Jeg fikk livet snudd på hodet, sier hun. Rosalind visste ikke hvordan hun skulle klare å formidle til døtrene på 9, 12 og 14 år at broren deres hadde tatt sitt eget liv. 

– Det var helt forferdelig å si de ordene høyt. I tiden etter Joakims død klarte ikke Rosalind å gå ut etter at det ble mørkt, og ble sykmeldt fra jobben som sykepleier på Haukeland sykehus.

– Jeg gikk rundt i en boble. Livet rundt meg fortsatte som vanlig, men jeg satt fast i et mørke jeg ikke visste hvordan jeg skulle komme ut av. Året før hendelsen hadde Rosalind hørt om Senter for krisepsykologi og psykolog Atle Dyregrov som har en doktorgrad i sorg. Rosalind kontaktet fastlegen og ba om å få en henvisning dit. Etter få dager fikk hun time. 

– Noe av det vanskeligste har vært å finne tilbake til meg selv og livet mitt, og jeg tror ikke jeg hadde klart å komme meg gjennom sorgen hvis det ikke hadde vært for Atle, sier 43-åringen.

VIL GI HÅP: – Ved å dele min historie ønsker jeg å minne andre på at de ikke må miste troen på at ting kan bli bra igjen, og at det er mulig å komme seg styrket gjennom en sånn livshendelse, sier Rosalind Dybaa.

© Ellen Jarli

Ukene gikk uten at Joakim ble funnet, og Rosalind begynte å lure på hva som ville skje om sønnen aldri ble funnet. 

– Jeg mistet fotfestet og syntes det var vanskelig å forestille meg at livet mitt noen gang kom til å bli bra igjen. Etter hvert begynte Rosalind å planlegge minnestunden uavhengig av om Joakim ble funnet eller ikke. Sent en kveld, sju uker etter at Joakim forsvant, ringte det på døren. Da Rosalind fikk se presten, skjønte hun at sønnen var funnet. 

– Det var en lettelse at han ble funnet, for det er vondt å gå sånn i uvisshet, sier hun. Rosalind har opplevd sorg tidligere, men ikke på samme måte som da hun mistet sønnen. 

– Jeg hadde ikke forestilt meg at sorg kunne være så fysisk krevende, sier Rosalind som alltid har vært glad i å løpe. 

– Det ga meg energi, men etter at Joakim døde gikk det lang tid før jeg orket å gå en tur. Da Joakim skulle begraves i april, lurte Rosalind på hvordan hun kom til å reagere da hun fikk se kisten. For å forberede seg mentalt, gikk Rosalind hjemmefra og til kirken på egenhånd. 

– Det var sterkt å se kisten. En mor skal ikke begrave barnet sitt! I tiden etter at Joakim gikk bort, var Rosalind opptatt av å tegne et bilde av hvem sønnen var til alle hun møtte. Rosalind kunne møte mennesker som spurte hvor lenge sønnen hadde slitt psykisk, og at de var glad for at deres barn ikke hadde psykiske vansker. 

– Men Joakim hadde ikke problemer, i alle fall visste verken jeg eller noen andre om dem. Det som skjedde var helt uventet. Til slutt kom Rosalind til et punkt hvor hun kjente at hun ikke trengte å «forsvare» valget Joakim gjorde overfor andre. 

– Jeg vet hvem han var. Det er det viktigste. 

SER FREMOVER: – Jeg har tatt et valg, og velger livet og er opptatt av å gjøre mitt og mine tre andre barns liv så bra som mulig, sier Rosalind, her sammen med døtrene Emma og Celina. 

© Ellen Jarli

Hos Dyregrov fikk Rosalind hjelp til å se veien videre. Han forberedte henne på alle de ulike fasene hun kom til å gå igjennom, og selv om flere av dem, som at hun skulle føle sinne, føltes utenkelig der og da, har hun i ettertid erkjent at han hadde rett. 

– Jeg tillot meg å kjenne på de forskjellige fasene underveis, fordi jeg visste at det var helt normalt å føle det jeg følte. Å forstå dette, uten å behøve å skamme meg over det, har vært veldig bra for min sorgbearbeiding. I 17 år, fra hun var 21 år gammel, bodde Rosalind i Bergen. Etter at Joakim døde, kjente hun at hun trengte å komme hjem til Trondheim og nærmere familien. 

– Jeg hadde nok blitt boende i Bergen hvis ikke dette hadde skjedd, men det var helt greit å komme hjem også, sier Rosalind som nå jobber som sykepleier på St. Olavs hospital. Julen 2015: Rosalind står ute og måker snø og kjenner for første gang et snev av lykke idet hun titter inn gjennom vinduet og får øye på de tre andre barna sine rundt middagsbordet. Innad i familien har Rosalind alltid vært opptatt av åpenhet, og at barna skulle kunne komme til henne hvis det har vært noe.

– Åpenheten har vært en styrke for å bearbeide det vi har vært igjennom. Som mor ville Rosalind ha gjort alt for at barna hennes skulle ha det bra. Når det kommer til Joakim, føler hun at hun feilet. 

– Livet hans hadde så vidt startet da han valgte å avslutte det. Det er vondt å tenke på at jeg ikke fikk strukket ut hånden og hjulpet Joakim før det var for sent, sier Rosalind som har slitt med skyldfølelse. 

– Jeg har lurt på hva slags mor jeg er som ikke klarte å se at sønnen min hadde det vondt. I dag forstår Rosalind at det ikke er hennes feil at Joakim ikke orket å leve lenger. 

– Det var hans valg, men det har vært en lang prosess å forstå det. 

Har du mistet noen i selvmord?

Det kan hjelpe å snakke med noen som har vært gjennom det samme. LEVE, som er en landsdekkende organisasjon, tilbyr samtaler med etterlatte og berørte ved selvmord i nærheten av der du bor. Disse kalles likemenn. Ønsker du å komme i kontakt med LEVE, ring 22 36 17 00, eller send en e-post til [email protected] 

NYE ERFARINGER: Tapet av sønnen har ført til at Rosalind har oppdaget nye sider ved seg selv. – Jeg er sterkere enn jeg trodde, og er stolt av at jeg klarer å fungere. Det er ingen selvfølge. 

© Ellen Jarli

Dyregrov rådet Rosalind til å se overvåkningsvideoen av Joakim på broen. Rosalind nølte i starten. Etter hvert bestemte hun seg for å gjøre det. Hun så den fem ganger. 

– Det er det tøffeste jeg har gjort, men ved å se hva som skjedde, så forsvant alle forestillingene mine om hvordan jeg trodde det var. Da Joakim, som tilsynelatende ikke hadde noen problemer, døde, var Rosalind på desperat søken etter svar. Rosalind vet ikke hvor mange ganger hun kontaktet vennene til Joakim for å prøve å finne ut av det. Ingen visste noe. 

– Jeg sitter igjen med mange spørsmål, men har etter hvert kommet til et punkt hvor jeg skjønte at jeg måtte slutte å dvele ved det. «Tiden leger ikke alle sår, men den er en venn», sa Dyregrov til Rosalind. 

– Det var ikke lett å forstå at livet kunne bli godt igjen, men tiden har jobbet med meg, ikke mot meg. Jeg har tatt et valg og velger livet, og er opptatt av å gjøre mitt og jentenes liv så godt som mulig. I dag bærer Rosalind sorgen på en annen måte. 

– Den tar ikke like stor plass, og setter meg ikke like mye tilbake. Man må jobbe gjennom det som er vanskelig og ikke miste troen på at ting kan bli bra igjen. De siste to årene har Rosalind følt at livet er tilbake til det normale igjen. 

– Jeg har kommet styrket gjennom denne livshendelsen, og håper min åpenhet kan gi håp til andre om at livet kan bli bra igjen. Når Rosalind tenker på Joakim i dag, ser hun ham leende for seg. 

– Han var en glad gutt. Vi hadde samme type humor og lett for å le. Å miste Joakim har også vært med på å forme Rosalind som fagperson og medmenneske. 

– Jeg har lært mye om livet og fått en større forståelse i møte med andre, og har blitt en bedre sykepleier, sier Rosalind som også har oppdaget nye sider ved seg selv. 

– Jeg er sterkere enn jeg trodde, og er stolt av at jeg klarer å fungere. Det er ingen selvfølge. 

Selvmordsforsker: – Mange pårørende har nytte av å møte andre etterlatte

Psykologspesialist ved Nasjonalt senter for selvmordsforskning og forebygging, Fredrik A. Walby, har jobbet klinisk og forsket på selvmord i 20 år. 

– Selvmord er så godt som alltid et resultat av sammensatte årsaker. Disse kan variere mye fra person til person, men en fellesfaktor av helt avgjørende betydning er psykiske plager eller lidelser av ulike typer. Det varierer også hvor lenge de psykiske problemene har vart; for noen kommer de akutt i tiden før selvmordet, for andre er selvmordet et resultat av omfattende og langvarige problemer, sier Walby.

Ifølge Dødsårsaksregisteret begår årlig 550– 600 nordmenn selvmord. Det er om lag tre ganger så mange menn som kvinner som dør av selvmord. Et selvmord vil alltid oppleves som både en stor belastning for de etterlatte, men også som noe som fremstår svært overraskende. Ofte er det mye man ikke vet, og som man heller ikke vil få svar på. 

– Dette er for mange etterlatte noe som øker byrden og som man vil slite med i mange år etterpå. Det er vanlig å tenke mye på hva man kanskje kunne gjort annerledes for å forhindre det som skjedde. Mange vil være plaget av skyldfølelse, uten at det nødvendigvis var noe den enkelte kunne gjort der og da.

Svært mange vil ha nytte av å snakke med andre mennesker om det de har opplevd og deres reaksjoner. For noen kan familie, venner eller andre personer i nettverket gi god og tilstrekkelig støtte, andre vil trenge profesjonell hjelp. 

– Mange har også nyte av å møte andre etterlatte, og det finnes en egen forening for etterlatte i Norge som heter LEVE, sier Walby. 

Seneste

Kanskje er du også interessert i...