Sissel Kyrkjebø: – Det handler om å gjøre ting i sitt tempo

Er det passende at Taras journalist møter Sissel i kafeen til det nye Nasjonalmuseet på Vestbanen i Oslo? Muligens er hun ikke en nasjonalskatt helt på nivå med «Brudeferd i Hardanger» av Tidemand og Gude eller «Soria Moria slott» av Theodor Kittelsen, men det er ikke langt unna heller. Det er selvsagt synd at hverken Sissel eller undertegnede ennå har fått besøkt det nye museet, og vi nøyer oss med å spise snitter, primært toppet med norske råvarer av høy kvalitet, mens vi snakker. Det får duge som omgivelser en litt hustrig novemberdag mens Sissel tar en pause fra forberedelsene til årets juleturné. 

– Jeg tror det er blitt rundt 25 juleturneer nå, men jeg er ikke helt sikker. Den første var vel i 1989, men det var med Oslo Gospel Choir og Rune Larsen, vi var en gjeng. Den juleturneen reiste vi rundt med i 11 år. Vi kalte det tiårsjubileum, men så fant vi ut etterpå at det var 11 år. Vi turte ikke si høyt at vi hadde bommet med et år, ha-ha-ha-ha-ha. 

Sissel ler ofte, og hun ler hjertelig. Det skal lite til for å trigge lattermusklene hennes, og når de først er i sving, holder de det gjerne gående en stund. Når hun får summet seg fra denne første av mange latterkuler som skal følge den neste timen, konkluderer hun med at det «kanskje er 25 totalt, det var pause noen år på grunn av ungene og pandemien, men pluss minus 25?»

Er det stort sett samme repertoar eller blir det mange justeringer? 

– Du har alltid noen som går igjen. «O helga natt» er jo fast, og jeg har også begynt å gjøre «To God Be The Glory», eller «My Tribute» som den egentlig heter, av Andrea Crouch. Det er ikke en julesang, men den begynte jeg å gjøre med Oslo Gospel Choir, og den har jeg med fremdeles. Så er det selvfølgelig sånt som «Glade jul» og «Deilig er jorden», men jeg bytter litt rundt på andre julesanger, tar inn litt amerikanske og engelske ting og andre typer sanger som jeg synes passer inn med det jeg har lyst til å formidle det året. 

– Som for eksempel den helt nye «Winter Morning»? 

– Ja, den kommer med. 

Sissel er nemlig ute med ny musikk, og det er faktisk en liten sensasjon. Riktignok gjennomførte hun et gedigent prosjekt kalt «Reflections» i forbindelse med 50-årsdagen for noen år siden, som vi snart skal komme tilbake til, men det var et prosjekt litt på siden av alt hun har gjort tidligere. Ser vi bort fra «Reflections» og noen julesingler, inkludert en versjon av Anne Grete Preus’ nydelige «Alt det som skinner», har hun ikke gitt ut ny musikk siden platen «Til deg» i 2010. Det spesielle med den nye musikken hun har gitt ut gjennom 2022, er at hun har innledet et samarbeid med sin ektemann Ernst Ravnaas, en mann som ikke hadde skrevet en sang i sitt liv før han tekstet kona for et års tid siden. 

– Han sendte meg bare en fil på en SMS, der han fortalte at han hadde skrevet en sang, som han syntes var veldig fin selv, ha-ha-ha-ha-ha. Det var den som ble til «I Rest My Eyes», den første sangen han noen gang hadde skrevet, og så fikk han jo blod på tann etter det, da. Nå komponerer han mye, og jeg forsøker å fortelle ham at selv om han skriver, så er det ikke alt som blir gitt ut, bare sånn at han er klar over det, ha-ha-ha-ha

«Jeg plukket sanger som berørte meg, sanger der jeg tenkte at denne historien har jeg lyst til å fortelle»

– Og nå har dere gitt ut seks, sju låter? 

– Ja, sju med «Winter Morning». 

– Det er jo imponerende med tanke på at det er en mann som ikke har skrevet musikk før. 

– Ja, det er et utrolig gøyalt samarbeid, og vi har faktisk spilt inn enda mer som kommer til neste år. 

Hva er så «Reflections»? I forbindelse med at Sissel fylte 50 i 2019 spilte hun inn, hold deg fast, 50 gamle, kjente og kjære sanger (det endte opp med å bli 51) og ga dem ut fortløpende, én i uken. De ble utgitt digitalt, og senere samlet på fem album. Alle sangene fikk hver sin musikkvideo i tillegg til enda en video der Sissel forklarer hvert enkelt valg av sang. 

– Noen ganger må man gjøre ting som er litt crazy. Hele det prosjektet er crazy fra begynnelse til slutt, sier hun om «Reflections».

– Det begynte med at jeg hadde lyst til å gå i studio med veldig få musikere og spille inn noen låter live. Jeg har alltid hatt lyst til å spille inn standardlåter, fordi jeg aldri har fått sjansen til det, og så fikk jeg en idé. Dette høres veldig klissete ut, men jeg fikk lyst til å spille inn ti låter som bare handlet om lykkelig kjærlighet til min mann, til Ernst, i bryllupsgave. Jeg tenkte det ville være litt hyggelig, sant, men så ble jeg jo aldri ferdig med det til vi giftet oss. 

Sissel og hennes Ernst, pensjonert skatteadvokat, giftet seg i 2013, så du kan trygt si hun gikk litt over deadlinen, men det som skjedde var at hele prosjektet endret seg.

– Jeg måtte fortelle til Ernst at mitt lille prosjekt ikke ble helt ferdig til deadline. Han ble også involvert og kom opp med sanger og ideer. Da forandret det seg etter hvert til ikke bare å handle om lykkelig kjærlighet. Jeg plukket sanger som berørte meg, sanger der jeg tenkte at denne historien har jeg lyst til å fortelle. Jeg så for meg at stemningen i sangene skulle være den at du sitter i et rom en mørk kveld, det er gjerne høst og du sitter der med tente stearinlys og en kopp te eller hva det nå er, du er alene, og det er bare helt stille. Kanskje hører du knitringen fra peisen. Og så begynner tankene å svirre, derav tittelen «Reflections». Da ble det slik at hver sang fikk sin historie. 

Sissel hadde ikke et like sterkt forhold til alle sangene, men brukte tid på å finne ting som ville passe inn i prosjektet.

– Noen av sangene hadde jeg et veldig nært forhold til, og andre kom til underveis. Det ble en veldig fin blanding. Så er det at jeg alltid har synes dette med sosiale medier har vært vanskelig. Jeg måtte tilpasse meg og finne en måte å kommunisere på som er meg, og ikke bli fortalt at nå er sånn og sånn in eller at du må gjøre ting på en spesiell måte. Jeg ville ikke hive meg på en eller annen bølge. Hvis ikke jeg synes det er noe gøy eller gir noen mening, så vil jeg ikke gjøre det. 

– Så dette var ditt store digitale og sosiale medieraktige prosjekt? 

– Ja, og det var derfor vi laget disse videoene hvor jeg fortalte om hver enkelt sang, ved siden av musikkvideoer til hver av dem. Det var for å lage et eget musikalsk univers som jeg kunne invitere publikummet mitt inn i. Når jeg etter hvert har fått publikum i mange forskjellige deler av verden, er det en fin måte å kommunisere på. Dessuten kommer det alltid til å være der, det spiller ingen rolle om du ser det i dag eller om fem år. Jeg var også klar over at jeg var nødt til å tenke langsiktig når jeg ikke har et stort plateselskap i ryggen og bare er lille meg i en stor verden. Da skal du jo være heldig for å bli hørt, særlig når du har et publikum som mitt, som kanskje er 45 pluss og ikke er de som streamer mest, sier Sissel beskjedent. 

Årene går, og alt endres. Verdens generelle tilstand skal vi ikke engang begynne å snakke om, men vi kan trygt si at platebransjen også er en annen enn den var da den trivelige frøkenen fra Bergen platedebuterte i 1986. I dag gir Sissel ut musikken sin selv gjennom selskapet Early Bird Music, hvilket hadde vært utenkelig den gang.

– Det begynte i 2011 da jeg flyttet tilbake til Norge og bestemte meg for å ta noen år ut av kalenderen, den tiden det ville ta for familien min å lande, slik at både jentene og jeg følte at nå er vi kommet til et sted hvor vi hører hjemme og jeg kunne begynne å jobbe igjen. Da sa jeg opp kontrakten jeg hadde med managementet mitt og startet Early Bird Music. Jeg hadde en ansatt på timebasis som tok seg av saker som kom inn.

– Føltes det godt å ta kontroll over egen karriere? 

– Jeg hadde vært så lenge i bransjen. Da jeg slo igjennom, hadde jeg et stort apparat rundt meg. Når alt går så fort og det er så mye som skjer, er du helt avhengig av det. Men nå valgte jeg å trekke meg tilbake, og da følte jeg at jeg kunne se mer hva alle disse menneskene hadde gjort. Hva gjør de? Hva slags oppgaver har de? Jeg hadde også et behov for å vite mer om hva bransjen innebærer. Jeg hadde kunnet fokusere på stemmen min, på å synge og gjøre det beste der, men jeg hadde lyst til å utvide horisonten litt sånn at jeg vet hva som skjer rundt meg. Det handler også om at hvis jeg vet hvor stor jobb det er, så setter jeg mer pris på det når andre gjør det, tror hun. 

Sissel forteller at det ble lettere å skjønne prosessene etter at hun tok beslutningen om å si farvel til sine gamle hjelpere. 

– I og med at bransjen også har forandret seg så mye, trengte jeg å vite mer. Nå ser jeg for eksempel at det er fint at ikke andre sier «Du må huske å sende en hilsen i morgen tidlig fordi fansen skal se deg uten sminke». Hvis jeg velger å poste et bilde som er tatt om morgenen, er det fordi jeg har en tanke bak det, at jeg ser det i en større helhet.

Dagens unge artister vokser opp med at sosiale medier er en del av «pakka», og den noe eldre Sissel finner glede i selv å være del av prosessene helt fra starten av. Hun påpeker at det samtidig er viktig for unge artister å bevare seg selv oppe i alt som skjer rundt dem, men understreker at dagens videreutdanning innen musikk tar høyde for hele spekteret av artistlivet.

– Da lærer du å bygge deg opp som artist, hvilke rettigheter du har, hvordan du kan påvirke din artistkarriere gjennom sosiale medier. Platebransjen blir jo lykkelig for alle disse unge artistene som kommer med en ferdig pakke så de slipper å bruke så mye penger, men da er det veldig viktig at den artisten også klarer å stå imot når noen finner ut at de vil gjøre noen forandringer fordi de ikke lenger selger så bra. Da må man jo i aller høyeste grad vite hvem man er før man går i gang, men sånn har det jo alltid vært.

– I en alder av 53 og med eget selskap slipper du å forholde deg til disse problemstillingene? 

– Ja, men så må du samtidig vite at du ikke nødvendigvis kommer til å få den samme oppmerksomheten som med et stort selskap i ryggen. De har så mye krefter og så store nettverk. 

– Men dette er du vel også helt komfortabel med? 

– Det handler jo om å gjøre ting i sitt tempo. Hvis jeg hadde vært på et plateselskap hadde jeg aldri fått lov til å gjøre «Reflections»-prosjektet, for det var så hesblesende og så stort og så voldsomt og så vanskelig, fordi ingen hadde gjort noe sånt før. Da er det letteste å si «Sorry, det kan du ikke gjøre».

Sissel Kyrkjebø tilhørte den etablerte plate- og musikkbransjen i noe sånt som 25 år, så hun vet hva hun snakker om. Ikke at hun har et vondt ord å si om noen av sine gamle samarbeidspartnere, i så fall holder hun det for seg selv, men hun er tydelig glad for å styre sin egen karriere og den friheten det har gitt henne. 

Fra hun i ung alder ble virvlet inn i musikkens verden har hun levd sitt liv på dens premisser, og da er det utvilsomt noe forførende i å kontrollere det som kontrolleres kan. Musikken kan uansett ikke temmes, men med alt rundt henne er det annerledes.

Hvordan startet egentlig Sissels vei inn i dette livet? Hun har i alle år berømmet Barbra Streisand og snakket om hennes innflytelse, men var det med henne det hele startet? Husker Sissel når hun første gang hørte noen synge og tenkte tanken om at dette ville hun også gjøre? 

– Mmm, da skal vi gå fryktelig langt tilbake. Jeg var veldig altetende når det gjaldt musikk. Mine foreldre hørte på country, og de hørte på Vikingarna, det var alt mulig, men jeg husker at jeg var veldig fascinert av Wenche Myhre. Hun var enormt bra på scenen, og hun er det fremdeles. Hun har en utrolig måte å kommunisere på. Hun var morsom, hun kunne synge, hun hadde liksom alt det der som var showbiz for meg da jeg var liten. Jeg vet ikke om det var det glamorøse, jeg husker bare at jeg så henne på tv og at hun kunne så mange ting. Det var også det som fascinerte meg med Barbra Streisand. Hun kunne ikke bare synge, hun kunne være skuespiller, hun kunne alt, stråler Sissel.

– Med Wenche Myhre var det at hun hadde humoren, og at hun var veldig til stede på scenen. Grethe Kausland hadde det samme. Og Wenche Foss i «En herre med bart»! Jeg husker jeg så den på en søndagsmatiné og syntes hun var helt fantastisk, sant? Jeg så masse svart-hvitt-filmer på de søndagsmatineene som gikk på NRK. Det var også masse operaer, men ikke alle var like lystige, for å si det sånn. Jeg visste ikke hva det var, jeg fant bare ut at jeg måtte lære så mye som mulig. Vi hadde ikke så mye klassisk musikk hjemme, så når det var klassisk på matineene, måtte jeg få det med meg. 

Sissel forteller videre om hvordan hun pinte seg gjennom langvarige matineer, og at hun nok så «noen Wagner-greier som jeg ikke orket å se til slutten», men sta var hun. Klassisk musikk og opera skulle hun finne ut av, selv om resten av familien ikke var interessert. De lot Sissel se i fred hver søndag. 

«Jeg husker at jeg var veldig fascinert av Wenche Myhre. Hun var enormt bra på scenen, og hun er det fremdeles»  

– Når du ser hele operaen, så får du ikke med deg highlightsene, sant? Da må du kverne deg gjennom, og så kommer den ene sangen som er så fin mens resten er sånn middels. Det var noen jeg ga litt opp, men jeg skulle ha med meg alle søndagsmatineene som liksom var et alternativ til den lettere fredags- og lørdagsunderholdningen. 

– Fortell kort om familien du vokste opp i. 

– Jeg vokste opp med to brødre som er eldre enn meg, og vi bodde i en leilighet i Lønborg, en slags drabantby utenfor Bergen, ikke sånn som Furuset eller Stovner, det er ikke så stort. Det var liksom tre blokker og noen andre hus, men det var natur rundt oss. Jeg gikk på skole tett på, og alt var veldig fint og rolig. Vi kunne gå tur på fjellet, og alt sånt.

– Hva gjorde foreldrene dine? 

– Min far jobbet med regnskap, og min mor var sekretær. Veldig gjennomsnittlig. 

– Hvor mye eldre er brødrene dine? 

– Seks og ni år, så jeg var litt attpåklatt. De var veldig flinke med meg, skulle gå tur med meg og sånn. Vi bodde jo et godt stykke utenfor sentrum, og det var en gang hvor mine to brødre og deres kamerater skulle passe meg en times tid mens mamma holdt på med et eller annet. Han eldste var kanskje 11 eller 12 år, og de fant ut at Fisketorget, det var noe! Der hadde de sånne kummer med fisk som svømte rundt, og de tenkte at det synes Sissel er gøy, vi må gå til Fiskebryggen. Hele denne gjengen på fem-seks gutter dro av sted med meg, og det tok sikkert flere timer bare en vei, så min mor ble skikkelig engstelig. De kom jo aldri tilbake, men en nabo hadde vært i byen og fortalte min mor at hun hadde sett oss stå over en fiskekum, ha-ha-ha-ha-ha. 

Sissel begynte å synge i kor da hun var ni år gammel, og har praktisk talt sunget hele livet. Føler hun at hun på noen måte har ofret sin barndom eller ungdom på musikkens alter? 

– Nei, snarere tvert imot. Jeg sang i Bergen Lærerskoles barnekor, og der hadde vi en fantastisk dirigent som het Felicity Lawrence. Hun var fra New Zealand og var egentlig klassisk konsertpianist. Det var min døråpner til å synge på alvor. Hun lærte oss generell sangteknikk, og vi sang alt mulig. Det ble til at jeg sang i flere og flere kor, for jeg syntes det var så utrolig gøy å synge med andre. Så tok bare det ene det andre, og da jeg begynte på gymnaset så kom jo »Melodi Grand Prix» i 1986. 

Hun hadde allerede flere tv-opptredener bak seg, blant annet i to så forskjellige programmer som ungdomsprogrammet «Halvsju» og Odd Grythes mimrestund for eldre, «Husker du?». Nå ble Sissel pauseinnslag i Grieghallen da Norge for første gang var vertsland for Eurovision Song Contest etter Bobbysocks’ historiske seier med «La det swinge» året i forveien.

– Da gikk jeg i første klasse på gymnaset. Jeg tenkte ikke noe over det, det var bare helt naturlig, og for meg ble de tre årene på gymnaset et fristed. Allerede fra jeg var 14 år hadde jeg begynt å reise rundt hver helg og synge, selvfølgelig mer eller mindre lokalt. På gymnaset gikk jeg sammen med folk som var aktive innen politikk, og folk som drev med idrett på kjempehøyt nivå. Vi hadde en som var en veldig dyktig svømmer, og hun hadde trent en time før hun kom på skolen med rødsprengte øyne på grunn av klorvannet, så jeg hadde folk rundt meg som var helt oppslukt av tingene de holdt på med, akkurat som jeg var oppslukt av det jeg holdt på med. Så møttes vi på skolen, og vi hadde det felles. Det var akkurat sånn jeg ville ha det.

Hun valgte bort å gå på musikkgymnas, fordi hun var redd for å gå lei hvis hun hadde musikk rundt seg hele tiden. 

– Plutselig blir det for alvorlig, og jeg var så glad i å ha det som en hobby. Man må aldri glemme å være en glad amatør. Det fikk jeg lov til å bevare, og jeg kom i en klasse hvor veldig mange andre også var glade i musikk. Det sto en gitar i klasserommet, og hver gang det var friminutt tok noen frem den gitaren og vi begynte å synge. Da var det «syng med den stemmen du har», sant, og det var mange der som hadde sunget masse i kor og sånt.

– Men du er hundre prosent selvlært? 

– Ja, men jeg lærte jo litt i barnekoret, da, og så hadde jeg nok min første sangtime da jeg var 18–19 år. Før det lærte jeg veldig mye av å høre på Barbra Streisand. 

16. oktober 1986 ble en merkedag i Sissels liv. Da var hun 17 år gammel, og slapp debutplaten «Sissel», som gikk helt til topps på VG-lista, blant annet takket være sanger som «Kjærlighet» og «Vestland, Vestland». Hun ble dessuten Årets spellemann, og i 1987 skrev hun platehistorie med albumet «Glade jul», som solgte i mer enn en halv million eksemplarer. Det var – og er – uovertruffent. 

I årene som følger blir Sissel en av Norges største kjendiser. Hun følger opp platesuksessen med sitt tredje album, «Soria Moria», igjen en samling sanger som i alle fall delvis er svøpt i nasjonalromantikken, og hun opplever også stor suksess på teaterscenen i en oppsetning av «The Sound Of Music», som spilles både i Oslo og Bergen. I 1992 synger hun under avslutningsseremonien i vinterOL i Albertville, og senere på året kommer hennes fjerde plate, «Gift Of Love». Det er hennes første engelskspråklige plate, med kjente og mindre kjente amerikanske og engelske sanger, som vekker oppsikt også utenfor Norges grenser.

«Jeg vokste opp med to brødre som er eldre enn meg, og vi bodde i en leilighet i Lønborg, en slags drabantby utenfor Bergen»

Oppsikt vakte det også da Sissel giftet seg med den 25 år eldre danske skuespilleren og artisten Eddie Skoller i 1993. Sissel var 24 år gammel, og aldersforskjellen ble et tema for nær sagt hele Norge. 

– Aldersforskjellen? Nei, jeg opplevde ikke den, sier hun med et skuldertrekk. – Jeg hadde jo også opplevd at alle hadde en mening om meg helt fra jeg var 16, så det tenkte jeg ikke på i det hele tatt. 

Det er i 1994 Sissel står på terskelen til et virkelig internasjonalt gjennombrudd. En hel verdens øyne er rettet mot vinter-OL på Lillehammer, og Sissel opptrer under både åpnings- og avslutningsseremonien.

Hun synger den olympiske hymnen, men viktigere er at «Se ilden lyse» blir offisiell OL-melodi, skrevet av Jan Vincents Johannessen for Sissel. Sterkere visittkort kunne hun ikke fått overfor en amerikansk platebransje som sto klar til å satse på dette eksotiske vidunderet fra nord, og den ble sågar også spilt inn som en duett med den spanske superstjernen Plácido Domingo under tittelen «Fire In Your Heart» – i hurten og sturten i en kantine på Lillehammer rett før OL-åpningen. «Alle» trodde duettversjonen ville bli en hit, men den dukket bare opp på lister i Sveits og Tyskland. 

Ble Sissel overrasket?

– Vet du hva, det har ikke jeg tenkt på, ha-ha-ha-ha-ha. 

– Koketterer du nå? 

– Nei, det er helt sant, ha-ha-ha-ha-ha.

 – På papiret var det jo veldig spennende, og det skjedde veldig spontant? 

– Ja, og det var kjempegøy, men samtidig må jeg si at for meg så ble OL-sangen med Plácido åpningen inn til noe helt annet igjen. Så jeg har faktisk ikke tenkt så mye på det. 

– Du har vært mer takknemlig for at det ble en slags døråpner? 

– Ja, men ikke bare en døråpner, det ble jo et vennskap. Plácido tok meg med på «Christmas In Vienna», og jeg var gjest på hans album «Sacred Songs» – et av de mange «Sacred Songs»-albumene, ha-ha – så var jeg med på «Christmas In Moscow», vi har gjort konserter sammen, så altså, det med at den ikke ble en kjempestor hit betyr ikke noe for meg. Det er kanskje galt av meg å si det, men for meg var det så stort bare å synge med ham, og ikke minst det samarbeidet vi hadde etterpå. Det kan godt være at produsenten Svein Gundersen og Jan Vincents Johannessen tenker på det, men ikke jeg, ha-ha-ha-ha-ha. Jeg fikk jo en god venn, understreker hun.

– Det er jo det med at denne bransjen er utrolig uforutsigbar, du kan ikke planlegge noe som helst. Ta bare «Titanic». Mens vi holdt på å spille inn musikken til den, gikk det rykter i Hollywood om at dette kom til å bli historiens største flopp. 

– Slik gikk det jo ikke. 

– Nei, men det gikk det altså sterke rykter om mens vi holdt på å spille inn musikken. Det sier litt om at det er mange ting man heldigvis ikke vet om på forhånd, ha-ha. 

USA-lanseringen i kjølvannet av OL åpnet mange dører for Sissel. Det ble flere oppslag i det store bransjebladet Billboard, hun hadde musikk i «Titanic» og andre filmer, sang en duett med rapperen Warren G, som fikk stor oppmerksomhet, var to ganger gjest hos David Letterman, og turnerte med det irske bandet The Chieftains i USA. Det skjedde mye på ganske få år, men Sissel ble aldri skikkelig superstjerne. Hun ble forholdsvis godt kjent, men ikke berømt. Hadde det å gjøre med at hun selv holdt litt i bremsen, at det ville koste henne for mye å satse ett hundre prosent?

– Ja, jeg tror faktisk det, sier hun uten å blunke. – Grunnen til det er nok at jeg allerede hadde fått barn, i 1996, sant, og jeg følte at hvis jeg skulle satse i USA, så måtte hele familien flytte bort. Altså, min mann Eddie nektet ikke det, det var ingenting sånt, han sa at dette var opp til meg. Han så jo at dette var en kjempestor mulighet for meg. Han hadde også selv tatt et sånt valg, altså om ikke å satse, så han tenkte at han ikke skulle si noe, og det gjorde han heller ikke. Jeg følte bare at timingen ikke var riktig, og det betydde utrolig mye for meg at familien min skulle ha base i Skandinavia. Vi skulle ikke ha base i USA. Mine norske røtter var så viktige – og er så viktige, presiserer hun.

– Jeg visste at om jeg flyttet, så var jeg prisgitt at de rundt meg visste hva de gjorde, at de kunne jobben sin og at de valgte riktig for meg. Jeg kjente ikke bransjen, jeg visste ikke hva det ville si å være der borte. Fordi jeg alt hadde gjort så mye, hadde jeg fått en forsmak. Jeg visste at det er knallhard jobbing, og da kunne jeg ikke ha familie. Om vi hadde flyttet til New York eller L.A., ville jeg vært på veien hele tiden uansett, så det ville ikke spilt noen rolle hvor jeg bodde. Eller det vil si, hvis jeg var i USA ville det vært lettere for dem å bruke meg, det er kortere avstander, men det var ikke et sånt liv jeg ønsket. 

– Til tross for det, kan vi si at du dura på, lenge, og du oppnådde utrolige suksesser gjennom de neste femten årene?

– Ja, det gjorde jeg, og jeg hadde det kjempegøy. Hadde jeg vært fri og frank og ikke hatt noen familie, kunne det godt være at jeg hadde valgt helt annerledes, men jeg hadde tatt et valg og stiftet familie, og jeg hadde det jo sinnssykt godt med å bo der jeg bodde og leve det livet jeg hadde like utenfor København. Det er litt det med at du vet hva du har, men ikke hva du får, og det er da ikke bare meg som tar en sjanse, men hele familien som gjør det. 

Sissel var også usikker på om amerikanerne helt ville klare å plassere henne. 

– Altså, jeg var ikke pop, jeg var ikke klassisk, og crossoveren var liksom ikke begynt ennå. Den var ikke oppfunnet, og jeg hadde jo drevet på med det siden jeg var 16.

– Men du hadde vel ingen stor grunn til å frykte at du ville falle mellom to stoler heller? 

– Nei, men jeg husker at da vi kom bort der i 94, så ville amerikanerne gi ut albumet «Gift Of Love» på nytt, og da hadde jeg akkurat kommet ut med «Innerst i sjelen»- platen, som jeg følte var meg. Det var sånn jeg var. De ville gi ut noe alle amerikanere kjente til, men da sa jeg bare at «Nei, det vil jeg ikke». I og med at jeg sa nei der, tror jeg de bare satte meg litt på vent, jeg gjorde det veldig vanskelig for dem. Men for all del, jeg opplevde at de jobbet så godt som de kunne hele tiden, at de hadde tro på meg. De ville gjerne, men det var det der med at det ikke var noen andre som gjorde det jeg gjorde. Hver gang jeg har kommet bort der og møtt de som jobber i plateselskapet der, har de alltid vært utrolig hyggelige og vennlige, så det har ikke noe med det å gjøre. Jeg hadde det veldig bra med dem, men de visste rett og slett ikke hva de skulle gjøre med meg, and I don’t blame them, ha-ha-ha-ha-ha. Ingen kan beskylde meg for å være kommersiell i alle fall, når jeg sier nei til sånt.

«Det skal ikke mye til for å gjøre en gammel sopran glad»

Likevel kjørte Sissel rene Formel 1-løpet som artist mer eller mindre sammenhengende frem til 2010, til tross for at hun fikk to døtre, Ingrid i 1996 og Sarah i 1999. Ekteskapet med Eddie tok slutt i 2004, men Sissel og jentene ble boende i Danmark inntil 2011 da hun tok dem med hjem til Norge og Oslo. 

– Jeg hadde lyst til at jentene skulle vokse opp i nærheten av sin far. Det var ingen annen grunn enn det. Hadde jeg vært en stor egoist hadde jeg flyttet til Norge med en gang, men jeg pendlet heller mellom Danmark og Norge i sju år. Det kjente jeg var fryktelig slitsomt. 

Sissel hadde møtt sin nåværende ektemann Ernst da hun flyttet hjem, og den lille familien på fire flyttet inn i en leilighet i Fritzners gate på Frogner. Ikke bare vendte sangfuglen hjem, men sangfuglen tok pause. Nå var det tid for å pleie familielivet.

I 2013 giftet hun seg med Ernst, og mot sluttet av året gjenopptok hun julekonsertene. At hun vendte tilbake til rampelyset, betyr dog ikke at hun gjorde det i samme omfang som før. Årene derfra og frem til i dag har vært klart mindre aktive, og nylig flyttet de ut av Oslo, til en gammel gård på Søndre Land som de kjøpte for ti års tid siden, der livet avgjort beveger seg i saktere fart. Savner hun noen gang tempoet? 

– Nei. Men jeg synes egentlig vi har ganske høyt tempo nå og, ha-ha-ha-ha-ha. 

– Hva føles annerledes? 

– Jeg er jo blitt eldre, og ved å bli eldre får man kanskje en større indre ro. Også er det at jeg liker å ha det rolig, men det gjorde jeg før også, da. Jeg er egentlig et sånt hjemmemenneske, og det har jeg alltid vært. Jeg trives veldig godt når jeg får lov å være på gården. Det har vært bra for meg å flytte på landet. 

– Du har vel alltid bodd i ganske fredelige omgivelser? 

– Ja, og det gjorde jeg også i Danmark. Men jeg merket at jeg bare måtte ha mer luft rundt meg, og det var litt vanskelig å få i Fritzners gate. Vi trivdes veldig godt med å bo der, det var fantastiske naboer, så sånn sett var det ingen lett avgjørelse å ta. 

– Dere hadde allerede gården, og nå holder dere på å pusse opp. Er det et stort prosjekt? 

– Ja, ha-ha-ha-ha-ha. 

– Sa hun og brøt ut i latter. 

– Ha-ha-ha-ha-ha, ja. Men da vi kjøpte et så stort sted i sin tid, så var det for at vi skulle ha plass til «dine og mine». Vi hadde leiligheten i Oslo, men skulle vi ha et sted hvor både Ernsts familie og min familie kunne samles uten at noen tråkket hverandre på tærne, der vi ikke fikk følelsen av ikke å puste hvis det var en regnværsdag, måtte vi ha noe stort. Det ligger også helt fantastisk til, da. Det er et veldig fint sted, på vestsiden av Randsfjorden.

Såpass langt ute på landet burde det i alle fall være mulig å lufte stemmebåndene uten at glassene i naboens vitrineskap sprekker når du når den høye C, men hvordan synes egentlig Sissel at stemmen har klart seg i løpet av alle disse årene? Er det vanskeligere å få til det hun vil, eller flyter det like naturlig? 

– Nei, man kjenner jo at man er blitt eldre. Jeg må tenke litt annerledes, bli enda mer bevisst på de tingene jeg tok som en selvfølge før. Stemmen er der, men før behøvde jeg ikke øve noe særlig. Nå kjenner jeg at for å holde instrumentet i gang, må jeg øve mer jevnlig. 

– Det ruster lettere? 

– Ja, rett og slett, men så blir jeg jo veldig glad, da, når jeg merker at det skal ikke så mange øvinger til, så er alt in shape. Man blir jo litt ekstra glad da, vet du. Det skal ikke mye til for å gjøre en gammel sopran glad. 

– «Det skal ikke mye til for å gjøre en gammel sopran glad.» Der har du en setning du ikke hører hver dag! 

– Nei, ha-ha-ha-ha-ha. 

Sissel ler igjen sin trillende latter, og det er umulig ikke å bli smittet av det gode humøret hennes. Etter alle disse årene som superstjerne fremstår hun som det stikk motsatte av en fetert diva, og er kun vennligheten og normaliteten selv. Hvordan har hun klart å beholde bakkekontakten? 

– Jeg er oppvokst med tanken om at du skal være lydhør overfor andre, at du skal vise toleranse og være åpen for hva andre måtte komme med. Selv om andre har andre ståsteder enn deg, har man mye til felles, tror Sissel. 

Er hun fornøyd med alle valgene hun har tatt i karrieren? 

– Ja, for jeg er ikke så god til å se tilbake, kanskje? Jeg er ikke typen som sitter og dveler over ting, hvorfor gjorde jeg ikke det og det. 

– Du har kanskje ikke gjort noen åpenbare tabber heller? Det ser i alle fall ikke sånn ut. 

– Nei, men det vet jeg jo ikke. Jeg tenker ikke noe over det. Dette har jeg ikke tenkt på, men det kunne godt være jeg skulle sagt ja til å gi ut «Gift Of Love» i USA? Det føltes bare ikke helt riktig, og for å si det sånn, så vet jeg jo bare om der hvor jeg er nå, og jeg har egentlig ikke noe behov for å være noe annet sted. Jeg synes det er veldig greit, jeg har ikke behov for å manifestere noe annet og si hvorfor gjorde jeg ikke det, og hvorfor gjorde jeg ikke det? Det kommer man ingen vei med, så det gidder jeg ikke bruke unødvendig tid på. 

Det er nok like greit. Sissel er og blir en av Norges største sangstjerner gjennom alle tider, og det bør vel holde for noen hver? 

Les også: Vendela Kirsebom: Alt handler om valgene man tar