© Gregor Hohenberg

Mari Boine: - Raseriet var en drivkraft

– Jeg var sikkert veldig sint fordi jeg kjente meg lurt, sier Mari Boine som er en kraft og en nødvendighet i norsk og internasjonal musikk. Her samtaler hun om raseriet som ga henne mot og musikkens betydning i livet.

9. april 2020 av Kari Slaatsveen

Mari Boine

Født: 8. november 1956 i Karasjok, på dagen 102 år etter Kautokeino-opprøret. 

Bakgrunn: Utdannet som lærer ved distriktshøgskolen i Alta i 1980. Musiker på heltid siden 1985. Nordisk Råds Musikkpris i 2003, flere ganger Spellemannvinner, tildelt hedersprisen i 2017. Statsstipendiat. Mari Boine er tildelt Den Kongelige Norske St.Olavs Orden, ridder av 1. klasse. 

Platedebuterte med «Jaskatvuođa maŋŋá» i 1985, slo gjennom med «Gula Gula» i 1989. I tillegg til 15 egne album, har Mari Boine også samarbeidet med andre artister, som Peter Gabriel, Åge Aleksandersen, Jan Garbarek og Wardruna. 

Hun har skrevet bestillingsverk til Vossajazz, Festspillene i NordNorge og Telemarkfestivalen. 

Filmmusikk: 

 «Vuolgge mu mielde bassivárrái» (Bli med meg til det hellige fjell) Regi: Mona J. Hoel (1995). 

Tysk filmatisering av eventyret om Hans og Grete, (samarbeid med Svein Schultz og Peter Baden) Regi: Anne Wild (2005). 

«Kautokeino-opprøret» (samarbeid med Svein Schultz og Herman Rundberg). Regi: Nils Gaup (2008). 

«Beyond Sleep» Regi: Boudewijn Koole (samarbeid med Alex Simu) (2016). 

Festivaler/konserter 2020: Festspillene i Nord-Norge, Vegadagene, festivaler i Finland, Gitarer ved fjorden samt konserter i Zürich og Geneve. 

Nytt album slippes i februar 2021. 

Jeg har sittet i Kirkehelleren, denne katedrallignende hula under Trænafestivalen, med ansiktet fullt av knott og lungene fulle av røyk fra knottfordrivende bål og hulket av stemmen hennes, kjent det snøre seg i brystkassa av musikken som steg og sank i røyken der inne i fjellet. Jeg har ledd av vitsene hennes under konserter, og litt svimeslått hørt om igjen disse sangene som det en gang ville vært umulig å gi ut i Norge. Da Mari Boine ble et kjent navn i norsk musikk, ble hun ofte omtalt som streng, til og med sint. Ikke ukjent for mange kvinner, dette stempelet vi kan få av en bestemt kommentar, en klar vilje, tydelighet eller til og med bare av manglende interesse for å smile i utide. Så hvordan hang det sammen det der med at Mari skulle være så sinna? 

– Jeg har jo mange morsomme møter hvor folk sier, jammen vi trodde du var sint hele tida, men du er jo morsom og du er jo hyggelig! Jeg tror at når en kvinne har meningers mot ... og jeg var jo sint i begynnelsen når jeg begynte å synge. Mange av mine sanger var et oppgjør med undertrykking og kolonisering, og det er jo tungt stoff. Jeg oppdaget jo den fantastiske gaven jeg har fått, som stemmen min er, og jeg visste da at jeg måtte ut, jeg måtte vise at det samiske duger på lik linje med det norske.

– Slik stemmen min er nå, er det fantastisk å høre hvordan den har utviklet seg, hvordan jeg er mye tryggere og hvordan jeg kan leke mer, sier Mari Boine. Her fra Rockefeller i Oslo den 6. februar i år, på samisk nasjonaldag.

© Tor Ivar Boine

Samtidig var jeg sikkert veldig sint fordi jeg kjente meg lurt. Jeg var en ung kvinne på vei vekk fra min kultur fordi jeg var tuta ørene fulle med at det samiske var noe mindreverdig, noe vi skulle glemme, at det var om å gjøre å bli norsk fortest mulig ... og at joiken var djevelens verk. Jeg var en ung kvinne som ville glemme absolutt alt om hvor jeg kom fra. Jeg fikk mitt første barn, både faren og jeg var samiske, og vi snakket til sønnen vår på norsk med den største selvfølgelighet. 

Når du da får opplysninger som jeg gjorde på lærerskolen, hvor jeg lærte mitt folks historie for første gang og brikkene begynte å falle på plass ... selvfølgelig blir et menneske som ser at hun er blitt lurt, rasende. Raseriet var en drivkraft, for jeg var egentlig kjempebeskjeden, jeg skjønner ikke at jeg torde i det hele tatt å gå på scenen og presentere mine sanger, men det var liksom raseriet som drev meg, og da blir det hengende ved deg at du bare er sint, men et sint menneske er jo ikke bare sint! Vi har alle andre fasetter også. Det er nok slik at særlig dersom en kvinne uttrykker sinne, blir det hengende ved henne hele tiden, tror jeg

På hvilken måte har raseriet vært en bra motor for deg?

 – Det har vært viktig fordi det gjorde at jeg torde! Jeg, som var det mest beskjedne mennesket i hele verden! Alle rundt meg var sjokkerte. De som gikk på lærerskolen sammen med meg da jeg begynte å bli kjent, kunne ikke skjønne at det kunne være den samme kvinnen. 

En jeg gikk på folkehøyskole med, hun var den utadvendte som alltid sang og som var den jeg drømte om å være, hun sier at hun var på tre eller fire konserter før hun skjønte at jeg var den jenta fra den gangen som aldri sa et ord. Så jeg er evig takknemlig for raseriet, det gir deg guts, det gir deg mot, men du må ikke bli i raseriet for da blir du bitter og det er ødeleggende, du skal ha det som en sånn foss, en bølge som går gjennom deg.

Kan du kjenne raseriet som en god følelse, kjenne at det gjør deg godt? 

– Ja, absolutt. Kanskje fordi min mor ikke var ofte sint, hun viste det i hvert fall ikke. Hun var lydig og underdanig i forhold til min strenge, veldig pietistiske far, men min bestemor, derimot! Hun var jo offisielt også kristen.

Læstadiansk, ikke sant? 

– Læstadiansk, ja, men hun kunne bli rasende, hun kunne banne så det sang, og dette vokste jeg opp med. Jeg elsket min bestemor. Ofte i undertrykte kulturer, i koloniserte kulturer, går aggresjonen innover. Forskning viser jo at det er mye vold i det samiske miljøet. Nesten femti prosent av samiske kvinner og rundt førti prosent av samiske menn har opplevd vold, og da tror jeg at aggresjonen går innover i samfunnet. 

Jeg tenker at det er viktig å få UT aggresjonen, og av og til får man ut biter av sinnet sitt ved å banne. Derfor tror jeg at banningen har vært viktig for Nord-Norge! Det er jo folk som blir kjemperedde av banning, men for oss er det jo bare en måte å blåse ut! Derfor elsker jeg italienere, for de blåser ut, og det kan høres ut som verdens ende, og så, fem minutter etter, er det borte. Det er bare en flamme.

Les også: Karoline Krüger: DIganosen fikk meg til å våkne

TROR BESTEMT: – Jeg kommer fra en sjamanistisk kultur, og der tror du helt fast bestemt at du har hjelpere med deg fra den andre sida, sier Mari Boine. Her i naturhagen ved huset sitt i Porsanger.

© Gregor Hohenberg

Din mor, hvordan reagerte hun på din bestemors banning? 

– Det vet jeg ikke helt sikkert, men da min far kom inn i bildet, ble nok mye lagt lokk på. Da skulle man liksom leve riktig og følge Bibelen. 

Han var den strengeste? 

– Han var den strengeste, absolutt. 

Var du nær din mor? 

– På en måte ja, men på en annen måte nei. Jeg kan ikke si at jeg var veldig nær henne. Jeg følte at det såret veldig at hun ikke kunne forsvare oss, være på vår side når han ble urimelig. 

Hvordan opplever du din egen stemme, nå? 

– I går, da jeg kjørte taxi inn til byen fra flyplassen, hadde jeg en kjempetrivelig somalisk sjåfør og han var nysgjerrig på min musikk. Han spilte flere av låtene mine, blant annet joiken «Maze», som jeg gjorde på begynnelsen av nittitallet i Peter Gabriels studio sammen med en kinesisk sanger som heter Liu Sola, og da hørte jeg den usikkerheten jeg hadde den gangen, som gjorde at jeg hørtes veldig sint ut, et sinne jeg sikkert hadde. Slik stemmen min er nå, er det fantastisk å høre hvordan den har utviklet seg, hvordan jeg er så mye tryggere og hvordan jeg kan leke mer. Kraften er der uten at jeg trenger å ha et sinne. Jeg husker når det virkelig begynte å ta av, kanskje for tyve år siden, hvordan jeg sto og sang og det kom nye lyder og fasetter.

Det kom overraskende på deg? 

– Ja! Overraskende og jeg tenkte, oi! Hvem er det? Jeg følte at det var formødrene som var med, som plutselig presenterte seg gjennom sangen og gjennom stemmen og at jeg fikk flere og flere med meg. 

Er det en støtte, er det en trøst, eller hva er det? 

– Det var en fantastisk støtte, og når jeg tenker tilbake lurer jeg på hvordan jeg torde alt det jeg gjorde, jeg hadde ikke den tryggheten jeg har i dag, men jeg tror at jeg må ha hatt noen med meg hele tida. Altså, jeg kommer jo fra en sjamanistisk kultur, en animistisk kultur, og der er det slik at du tror helt fast bestemt på at du har hjelpere med deg fra den andre sida. 

Det var akkurat som om jeg hadde en gammel dame som begynte å hviske disse sangene i øret på meg og som sa at du skal på scenen og jeg sa nei, nei, nei, nei, velg en annen, det er ikke meg, det er i hvert fall ikke meg! Men hun sa: Det er deg. Det er jo ikke sånn at det helt konkret var en slik samtale, men det er en sånn følelse, og i ettertid har jeg lært om forskjellige guder og gudinner og hjelpere, og det er en spesiell dame som kalles Gieddegaš-gálgu. Giedde er et jorde, gieddegaš betyr at hun står et bestemt sted på dette jordet, i et hjørne og gálgu er en kone, og hun, sier de, er en sånn som blander seg inn i alt.

Tidlige inspirasjonskilder: – Jeg var jo vant til å se menn og så kommer Patti Smith, den tøffe dama, og det går rett i hjertet på meg. I tillegg var det jo Buffy Sainte-Marie, med samme bakgrunn som meg... men før det var det Doris Day, av alle ting, ikke sant, det forteller jo om mitt ønske om å bli vestlig. 

© Getty Images

Liker du det? 

– Jeg liker det, jeg synes det er fantastisk å ha henne med, og samtidig tror jeg også det er noen av mine formødre der. 

Har du hørt lignende historier og opplevelser fra andre som ikke er samiske? Formødre, identitet, opplevelsen av at det står noen bak og holder deg? 

– Ja, det er jo det som har vært spennende med å oppdage at det finnes andre typer folk som ser verden på samme måte som vi gjør. Da jeg begynte å bli kjent med min egen kultur, skjønte jeg jo at det var veldig stor forskjell på den intellektuelle, vestlige kulturen og den kulturen jeg kom fra, så jeg lette alltid i bøker og slikt etter noe som kunne gi gjenklang i meg. Den første jeg faktisk fant noe hos, var Carl Gustav Jung. Jeg leste hans selvbiografi og ble så fascinert at jeg dro til hans hjem da jeg turnerte i Sveits. 

Jeg bare sto der foran huset hans og så på det tårnet og alt han hadde skrevet om, og jeg vet ikke, jeg har alltid vært en brobygger, jeg vil at de andre skal forstå, jeg vil at de skal ta vare på verdier som ikke må bli borte. Det er jo det samme med kvinnekulturen, jeg ser paralleller mellom urfolkskultur og kvinnekultur og mener det er så viktig å holde de flammene levende. Jeg søker ikke bare etter svar hos urfolk, for meg var Patti Smith enormt viktig da hun kom. Jeg gikk på lærerskolen i Alta, og på den tida sendte NRK – det husker sikkert du også – «Natt til 1. mai» ...

Ja, de skulle holde ungdommen innendørs med Rock på tv ... 

– Og da sendte de fra Rock Palast i Tyskland.

Ja! 

– Jeg var jo vant til å se menn, og så kommer hun, den tøffe dama, og det går rett i hjertet på meg. I tillegg var det jo Buffy Sainte-Marie med samme bakgrunn som meg, men før det var det Doris Day, av alle ting, ikke sant, det forteller jo om mitt ønske om å bli vestlig, og hun var jo sånn ... 

Inntagende? 

– Ja! Hun var søt og sånn. 

Que sera, sera…. 

– Ja, ja! Vi så på tv hos naboen. Jeg elsket The Monkeys, var så forelska i David, ha-ha! OG i Cliff Richard! Jeg skrev brev til Cliff Richard. 

Fikk du svar? 

– Nei, men mange år senere spilte vi samtidig på Tivoli i København. Jeg hadde så lyst til å gå bort og hilse på ham, men jeg torde ikke.

Les også: Frida Ånnevik: Leter etter spor i skeive kunstnerskap

– Jeg kommer fra en sjamanistisk kultur, og der tror du helt fast bestemt at du har hjelpere med deg fra den andre sida, sier Mari Boine. Her i naturhagen ved huset sitt i Porsanger. 

© Gregor Hohenberg

Men du fikk ikke lov av dine foreldre å høre på dette her? 

– Nei. Vi var fem søsken som elsket musikk, vi elsket å danse, men det kunne vi bare gjøre når de ikke var hjemme. Min søster tjente sine første penger og bestemte seg for å kjøpe en platespiller hos nabogutten, så vi henta platespilleren med melkevogna og putta den under senga fordi vi regnet med at hun ikke ville lete der, mora våres, men hun kom hjem, og det første hun fant, var platespilleren. Det var akkurat som om hun lukta den, og vi fikk klar beskjed om at den skulle leveres tilbake. 

Var det fælt? 

– Selvfølgelig var det fælt, men det vi senere får vite når våre foreldre dør, og tantene begynner å fortelle alt de ikke har tort å fortelle mens de levde, det er jo at min mor elsket musikk, hun hadde en platespiller da hun var femten-seksten og hun var forelsket i faren vår. Han kunne være borte i flere uker på jobb, og da spilte hun, slik jeg har gjort de gangene jeg har vært forelsket, en låt som minnet om ham, ikke sant? Tenk at hun hadde en platespiller, men så skjer det, at han blir fryktelig fanatisk kristen. 

Han ble det etterhvert? 

– Han ble det etterhvert, de ble jo sammen da de var fjorten-femten år. Jeg kan huske fra barndommen, at under uthuset til min bestemor lå det knuste singelplater og LP-plater. Jeg er ikke helt sikker, men jeg tror det var min fars verk. 

Hvorfor har musikk vært behandlet i noen religiøse samfunn som djevelens verk? Hva er det? 

– Ja, det vekker jo til live følelser, det vekker kanskje opp seksualiteten ... det er jo en livsforakt, jeg vet ikke. Det er noe av det verste jeg vet i verden, fanatismen. Jeg har vokst opp med den, jeg har kjent hva den gjør med mennesker, hvordan den gjorde mine foreldre til folk som i stedet for å glede seg over livet, som de kunne gjøre i små glimt, så ble de slik, åh, vi er syndige mennesker, sånn off og oi, og de døde jo altfor unge, 67 år gamle, det er jo ingen alder! Fanatismen stjeler livene til folk. 

Tror du at man kan fortrenge noe og være fornøyd med det? 

– På en måte kan man vel det, men jeg tror at innerst inne i alle mennesker, også i min far, var det en lengsel etter å kaste av seg alt det der som holdt ham inne i trange rammer. Jeg jobber med en ny plate for tida, og for ti–femten år siden skrev jeg en sang til min mor. Den teksten lager jeg ny melodi til nå, og den handler om alt det der med at hun ikke fikk lov til å pynte seg og slikt, men jeg synger at nå skal jeg bringe henne den vakreste silke og perler og gull og sølv. 

... og pynte din mor. 

– Ja! Jeg jobber med en tekstforfatter nå, og vi lager også en sang til den unge kvinnen, en kvinne som kanskje er mitt barnebarn? La oss danse så mye at alt det som var så undertrykt i hennes bestefar, bare løsner og blir fritt!

– At dette mest beskjedne mennesket av alle skulle gjøre alt det jeg har gjort, det er helt vilt, sier Mari Boine om seg selv. 

© Tor Ivar Boine

Kan du gi meg en beskrivelse av den fysiske opplevelsen du har når du er i musikken? 

– Ha-ha! Ja! Vet du, det er det vakreste stedet jeg kan gå inn i. Samtidig må jeg huske på ting som at mikrofonen står riktig, at klærne sitter og at når jeg er ute av sangen, så er det noen mennesker der jeg må snakke til! 

Jeg har jo sett deg mange ganger snakke med publikum totalt uanstrengt, men er det et brudd, opplever du, eller kjennes det naturlig?

 – Noen ganger er det et brudd, og noen ganger sier jeg at i dag har jeg ikke lyst til å snakke så mye, fordi jeg bare vil være i musikken. Min musikk går så dypt at det nesten er nødvendig å kombinere den med humor. Jeg har jo en liten drøm om å være stand up-komiker! Jeg elsker å få folk til å le. Jeg inviterer jo folk inn i en slags transeverden, slik jeg opplevde selv, i min barndom på bedehuset. Jeg elsket det når de sang salme etter salme, til de kom inn en slags transe. 

I min musikk finner du mye påvirkning fra salmer, fra joik, pop, rock og jazz. Salmesangen er en kjempestor del av meg, jeg vokste opp med foreldre som sang, og det er noe av det vakreste de har gitt oss, det at de sang hele tida, men bare salmer, selvfølgelig. Det gir likevel et naturlig forhold til det å synge. 

Nynnet din mor, gikk hun rundt og nynnet?

 – Ja, hun plystret til og med. 

Det er en synd?

 – Ja, det er en synd, det var det sjamanen som gjorde. Hun glemte seg, og så måtte hun ta seg sammen. Plystre skulle man ikke. Jeg tror at når mine foreldre, som nektet seg dans, sang salmer, så var det akkurat som om de danset. Det var deres dans. Og når de var på elva, faren min var veldig flink til å lage det som på samisk heter buoððu, som er en gammel måte å fange laks på, han bygget noe som så ut som vakre skulpturer som han trakk garn mellom ute i elva, og når han og moren vår styrte den vakre elvebåten der ute, var det akkurat som om de danset på elva. 

Jeg har jobbet med å finne de fine minnene om dem. Jeg har vært så fokusert på det som gjorde vondt, det som var strengt og vanskelig, men nå finner jeg igjen det som var godt. 

Og dermed har du åpnet opp for en ny generasjon som kanskje vil få en annen ungdom, en annen opplevelse av sin egen identitet? Det er ikke så verst! 

– Det er ikke så verst. 

For en ridder av St. Olavs orden! 

– Ha-ha! At dette mest beskjedne mennesket av alle skulle gjøre alt det jeg har gjort, det er helt vilt. Jah!

Seneste

Kanskje er du også interessert i...