Linn Stokke: - Å gi slipp på fortiden er et bevisst valg vi alle kan ha godt av å øve på

Linn Stokke (59) husker alle som velmenende sa at hun måtte ta en dag av gangen. For henne var det altfor mye. Det ble et øyeblikk av gangen. Øyeblikket var det eneste hun hadde. Alt annet ble revet vekk da hennes første mann, skuespiller Hans Ola Sørlie, døde brått i en bilulykke, mens hun var høygravid med parets andre sønn. – Når jeg tok et øyeblikk av gangen, åpnet det opp for de små merkelige gledene som setter inn, fordi man bare er. Jeg kunne jo ikke gjøre noe annet enn bare å være til stede med de to små guttene mine. Erkjennelsen ble et vendepunkt. Det er 33 år siden nå. Linn ønsker ikke å spole tilbake. Etter den traumatiske hendelsen har Linn funnet ro i å leve mest mulig her og nå.

Sunnhetsguruen Linn Stokke 

Linn Stokke trekker bena opp under seg på spisestuestolen hjemme på Nesøya. Sommerdagen er allerede klam, selv om klokken bare er på 9-tallet. Det lange lyse håret flommer over de brune, bare skuldrene. Sunn og sprudlende, og snart seksti. De siste 30 årene har skuespilleren levd av plantebasert mat, utdannet seg til yoga- og mindfulness-instruktør og traumeterapeut – en livsstilsendring så helstøpt at gjennomsnittskvinnen på den andre siden av bordet, som grillet entrecôte og binget Netflix-serier til klokken ett kvelden før, føler på ubehaget. Og kaffesuget. Er det nå hun tilbyr sellerijuice? 

– Vil du ha kaffe? Jeg elsket kaffe! smiler tankeleseren, reiser seg og flyter over gulvet og bort til kjøkkenet på bare føtter. Kaffe er ett av mange produkter hun har «ofret». Selv starter hun dagen med å lage juice av hvetegress, som går i hvetegresspressen på kjøkkenbordet når dagen starter klokken sju. Hun legger seg senest klokken ti. Rutinen har hun hatt i mange år.

Føler du ikke at du ofrer mye? 

– Jeg digger det! Det funker så innmari bra for oss. Å sove godt og våkne med masse energi. Jeg har så mye jeg vil ha gjort, så da må jeg stå opp. 

Oss er hun og mannen, forretningsmannen Atle Brynestad. Også han brenner for en sunn livsstil og et bærekraftig kosthold. Før var hun en beinhard yogi som sto opp klokken fem. Nå trener hun også cycling og styrketrening i sommerstuen som ble bygget om til treningsrom under pandemien. Der løfter hun vekter mot sjøen og seilmastene i horisonten. 

– Jeg har et stort miljøengasjement. Verden er i endring, og det motiverer til nye og bedre valg for helsen og jorden vår. Jeg håper jeg kan inspirere. Det er det som driver meg. 

Det startet nærmest som et forskningsprosjekt, der hun forsket på egen helse. Først var hun vegetarianer, så pescetarianer, så veganer. Kjente etter hva som næret, ikke bare hva som smakte. Som en plante, som merket at hun struttet, ble sterkere, gladere, av å spise det kroppen trengte.

Hun har et tydelig budskap: at vi skal leve i harmoni med oss selv og våre omgivelser. Ta vare på jorden og dens ressurser. Men hun er ingen predikant.

– Jeg forventer ikke at folk skal leve som meg. Jeg føler ikke at jeg prøver å overbevise folk. Men jeg ønsker å dele min kunnskap, gjøre det som skaper et sunt liv tilgjengelig for folk, understreker hun. I fjor ga hun ut boken «Mat for livet, helsen og jorden vår», sammen med datteren Sine, som aldri i sitt liv har smakt kjøtt.

Men likevel har Linn tenkt tanken: Hva hvis alle levde 100 prosent plantebasert?

– Jeg synes det er en veldig interessant tanke. Hvor mye av klimakrisen kunne da blitt reversert? Hva ville konsekvensen være?

Det ble mer enn en tanke. Det ble et spørsmål hun søkte svar på hos WHO: fantes det virkelig ingen undersøkelser eller utregninger på effekten av dette? Men ingen kunne gi henne svarene hun søkte.

– Det synes jeg er urovekkende. Først når vi identifiserer konkret hvilken medisin som vil fungere optimalt for planeten vår, kan vi sette riktig kurs. Det ville selvsagt være utfordringer, men ingenting vi ikke kunne ha løst sammen.

Linn Stokke: Kunsten å leve harmonisk 

Du kan laste ned en mindfulness-app. Eller bare lytte til Linn Stokke. For hvordan finner hun indre fred? Kunsten er å gå ut av tankenes verden, forklarer Linn med fløyelsmyk stemme: 

– Ta deg en pause. Flytt oppmerksomheten fra tankene til det du kan sanse akkurat nå. 

Kjenn på temperaturen på huden. Lytt til lydene i rommet. Etter kort tid kjenner du at du blir mer til stede. Du ser rommet tydeligere. Fargene. Og så kjenner du en følelse av ro. 

Effekten er like umiddelbar som kaffen hun nettopp serverte. 

Sjøen utenfor stuevinduet har krusninger. Alt trenger ikke være speilblankt. Roen finner hun likevel. 

- Uro er også en naturlig del av livet. Det er viktig å anerkjenne det. 

Første gang hun kom til denne oppvåkningen, var uroen en bunnløs sorg. Vi er tilbake til øyeblikket da Hans Ola døde. Fremtiden de hadde planlagt, helt til det siste, ble revet vekk. Hun sto midt i det ukjente. 

Sorgen skrev hun seg igjennom, på en gammel skrivemaskin. Det ble til boken «Tanker fra en sorg». Senere utdannet hun seg til å bli den traumeterapeuten hun selv skulle ønske at hun hadde hatt. 

– Alt som hender oss i livet, kan samtidig vekke enorme potensialer i oss. Det er et paradoks at alt det vonde vi skal igjennom, kan åpne opp for noe annet. Men da hjertet brast, begynte jeg å se hva som var imellom sprekkene. Og det er i sprekkene at lyset slipper inn. That’s where the light gets in, siterer hun Leonard Cohen. 

Etter hvert skjønte hun det, at et knust hjerte kanskje ikke er det verste som kan skje oss. 

– Det kan også være det som åpner oss for noe helt nytt. Men det er ingen selvfølge. 

Det ble hennes første ordentlige og brutale møte med mindfulness. Som også har gjort henne til en svært tilstedeværende mor. Hun har oppdratt fire barn, som i dag har blitt voksne, selvstendige mennesker som hun har et nært forhold til. 

Du hadde kanskje oppdaget denne måten å leve på uansett? 

– Nei, det tror jeg ikke. Jeg tror jeg fremdeles ville vært skuespiller, og hatt et helt annet liv. 

Linn vil helst snakke om nuet. 

– Det er jo her livet er! Å gi slipp på fortiden er et bevisst valg vi alle kan ha godt av å øve på, mener hun. 

– Her og nå er helt uten bias. Det er ganske interessant! Linn Stokke snakker ikke bare av erfaring. 10 års studier i «Mind and Body Psychoteraphy» ligger bak. Når det uforståelige skjedde, søkte hun kunnskap. 

– Det hjelper å få innsikt. Å forstå er en viktig del av vår overlevelsesevne. 

Linn Stokke var villig til å gi opp skuespillerkarrieren for denne innsikten. 

– Det er ingen som sier opp en fast stilling på Nationaltheatret! Linn ler en befriende latter, som fjerner all tvil – det har hun aldri angret på. 

– Jeg gjorde det. Det var en utrolig følelse! 

«Jeg var nok en litt stille og pussig type som holdt på med mine ting» 

Linn Stokke: Lyseblå barndom

Som barn var hun en gladlaks. 

– Jeg var lyseblå, hvis jeg skal velge en farge. Det var blå himmel, life is good, here I am. Det var ingen motstand på innsiden. 

Lille Linn var litt naiv, klar for livet, der alt var mulig. 

– Samtidig var jeg nok en litt stille og pussig type som holdt på med mine ting. 

Hun vokste opp på Smestad i Oslo, i et kunstnerisk hjem med to eldre brødre og skuespillerforeldre, drømte om å bli ballettdanser, og sto tidlig på teaterscenen. Hun elsket også å skrive. I sjuende klasse ble foreldrene kalt inn til rektors kontor. Datteren hadde fått i oppgave å skrive om et tema som opptok henne. Med stor innlevelse hadde hun skrevet om et liv som narkoman. Skolen trodde 13-åringen hadde et narkotikaproblem. Året etter flyttet foreldrene henne til Steinerskolen. Der ble etter hvert teateret altoppslukende. Bare 14 år gammel fikk hun sin første rolle på Nationaltheatret som «Malin» i Ballerina av Arne Skouen. Tre år senere ble hun allemannseie i tv-serien «Hjemme hos oss». Men i kulissene var ikke himmelen like blå. Det er ofte flere vendepunkt i menneskers liv, for Linn var det også slik. 

– Det er mye jeg ikke kan utdype. Men selvmordsforsøk og alkoholmisbruk i nær familie gjorde min ungdomstid veldig annerledes. 

I de viktige tenårene gikk hun med frykten for å miste, og med et ansvar som hun først i ettertid, som voksen, forsto at et barn ikke skal ha. Det er gjort opp for nå. Men hun har aldri snakket om det offentlig. I dag er det rart å se tilbake på. Det bringer ikke lenger frem så mange følelser. 

– Det handler om en slags «undoing», oppsummerer hun. Linn Stokke bruker mange engelske begreper. «Flow». «The power of now». Uttrykk fra forfatter og åndelig læremester, Eckhart Tolle. 

– Jeg er ikke så interessert i fortiden min, minner hun om. Det er livet her og nå hun er opptatt av. 

Og akkurat nå er det Earth Life Movement som har hennes fulle oppmerksomhet. Elm Organics er hennes nye «baby». Sammen med datteren, som er utdannet kjemiingeniør innen grønn kjemi, med mastergrad i teknologi fra NTNU, har hun utviklet sertifiserte 100 prosent økologiske og giftfrie kosmetiske produkter, som skal lanseres til høsten. Det får henne til å gløde, for også dette handler om hennes hjertesak: 

– Planeten og kroppen vår bærer byrden fra tusenvis av kjemikalier fra mat, vann, luft og kosmetikk. Kjemikalier fra sjampo og hånd- og dusjsåpe skylles ut i vasken, gjennom renseanlegg som ikke er skapt for å fange dem opp, og utgjør en stor trussel for havene våre. Vi snakker mye om regnskogen, men havene står for 60–80 prosent av oksygentilførselen til planeten vår. Det er viktig at folk får større bevissthet og kunnskap om hva produktene vi bruker inneholder og hvor de havner. Det er et akutt behov for en oppgradert kosmetisk standard. Elm såper er biologisk nedbrytbare, de hoper seg ikke opp i havet eller i kroppen vår. 

Linn er likevel optimistisk. Hun er ikke redd for at Elm Organics bokstavlig talt blir en liten, ubetydelig dråpe i havet. Hun har troen på det hun kaller «the new organic generation». 

– Jeg er sikker på at vi kommer til å leve annerledes fremover, at vi er i stor endring. Verdiene våre endrer seg. Helse og helhet blir tydeligere i våre valg. Vi ser at unge mennesker gjør mer miljøbevisste valg når de handler. Bare ved å endre såpen vi bruker, kan vi påvirke planetens helse.

– Vi har det veldig godt sammen. 

Hun husker ikke helt hvor og når hun møtte Atle for første gang. Men hun husker at han sendte henne blomster på teateret da hun bare var 17 år. 

Han har likt deg lenge? 

– Han har nok det! ler hun. – Men jeg var ikke tilgjengelig, og absolutt ikke interessert, forteller hun. 

 De møttes noen få ganger, over flere år, i ulike anledninger. 

– Men plutselig stemte det! Nå har de vært gift i over 30 år, sammen har de fire voksne barn. Mange har sett på dem som umake par. 

– Han er ingen yogi, smiler Linn. Hun har heller ikke prøvd å «frelse» ham. 

– Det er det fine med å bli voksne, man prøver ikke lenger å endre folk. Det er det mye kjærlighet i – å la menneskene man lever med, få være seg selv. Han er veldig annerledes enn meg, og veldig lik på andre områder. Vi har en veldig fin ro sammen, forteller hun. 

– Og så har vi en utrolig stor felles interesse i plantebasert mat og det grønne skiftet. 

Også ektemannen har grønne prosjekter på gang, til høsten åpner han flere 100 prosent økologiske spisesteder. I tillegg driver han en økologisk gård på Hadeland, som paret har store ambisjoner for.

– Vi har det veldig godt sammen. Denne høsten fyller hun også 60. Hva gjør hun om ti år? 

– Jeg håper jeg er i knallform. Jeg elsker å være i naturen, gå i fjellet, klatre via ferrata. Å utfordre seg selv er veldig viktig. Gjerne i naturen. Jeg har som mål å utfordre meg selv hvert år. La livet puste skikkelig. Jeg tenker jeg må passe på å gjøre livet større – ikke mindre, med alderen. 

Hun frykter ikke alderdommen. 

– Jeg er så glad for å være her! Jeg håper jeg blir 70. Kult å bli 80 hvis man er i god form. 90? Kanskje jeg blir 110, funderer hun. 

– Å være ung hele livet, er et mål. Det betyr ikke rynkefri. Men jeg håper jeg kan være i knallform og til nytte. 

Hun frykter heller ikke at livet hun elsker en dag tar slutt. 

– Vi skal ikke ha hverandre hele tiden. Jeg skal ikke være her bestandig. 

Det har hun akseptert. 

– Jeg har en tro jeg alltid har hatt med meg. På at bevisstheten vår er så mye større enn våre tanker. Vi kjenner det i meditasjon, eller i naturen. Når tankene ikke opptar all vår oppmerksomhet og vi sanser livet. Dramaene fra våre liv dempes plutselig, og vi kjenner at vi er en del av noe større. 

Jeg er helt sikker på at denne større bevisstheten, livet selv, er evig.

Les også: Mona B. Riise: – Jeg fikk livet i trynet ganske tidlig