© Trude Westby

Mona B. Riise: – Jeg fikk livet i trynet ganske tidlig

Vi ble sikta på med maskingevær av politiet, forteller Mona B. Riise (47) om året hun var ute og reiste og da hun kom ut av skallet sitt som ung. – Jeg snakker alltid om meg selv som engstelig og redd, men når jeg ser meg selv på den tiden, tenker jeg: jøsse navn, jeg var jo modig!

29. april 2020 av Lene Wikander

Mona Belle Riise (47)

Er journalist og programleder på tv og radio.

Hun er utdannet fra Universitetet i Oslo med grunnfag i litteratur, medier og kommunikasjon samt mellomfag i statsvitenskap.

Riise startet sin karriere som researcher i Radio Nova før hun ble researcher i Anne Lindmos radioprogram «Mamarazzi» på NRK P3. 

Etterhvert ble hun mangeårig programleder i musikkprogrammet Lydverket som gikk på både radio og tv og som ble holdt som liveshow på festival- scener landet rundt. 

Hun er også kjent som «stemmen fra Hollywood», da hun bodde og arbeidet åtte år i California. 

Siden 2012 har hun vært en av ekspertene i NRKs lørdagsunderholdning Stjernekamp, og har nå sitt eget radioprogram «Kulturstripa» på NRK P2. Hun er gift med Nicholas Henriksen. 

Året er 1989. Berlinmuren faller, en ny verden er i emning. Khomeini utsteder dødsdom over forfatteren Salman Rushdie. Det første sametinget åpnes. Oljetankeren Exxon Valdez går på grunn i Alaska og forårsaker en av verdens største forurensningskatastrofer. Den første episoden av «The Simpsons» blir vist på tv. «Lambada» er den nye dansen alle snakker om og Tanita Tikarams album «Ancient Heart» er det mest solgte i Norge tolv uker på rad.

Mona vet ikke hva hun klapper her, men er man dyrenes venn, så er man det! På reise i Sør-Amerika, ca. 20 år. 

Mona B. Riise er 17 år, har akkurat fått seg ny, tøff leopardkjole og tar bilde med venninnen på jenterommet. På videregående har hun endelig funnet flokken sin. Om et par år reiser hun til Mellom-Amerika for å redde verden og sjekke ut undergrunnsband i et års tid, men akkurat nå er hun veldig opptatt av å være kul. Det har hun nemlig ikke vært før. Mona følte seg litt usynlig som barn, og som ungdom var hun opptatt av å være kul og livredd for å gå glipp av noe. Det ble hun kurert for i California. Hun har også sluttet å stresse med at hun må ha en perfekt fasade. Vel, nesten.

– Jeg kan ikke si at jeg husker min barndom som rosenrød. Jeg var redd og litt ensom, forteller Mona i dag.

– Klart jeg opplevde veldig mye fint også, og hadde en bra oppvekst, men jeg synes jeg fikk livet i trynet ganske tidlig på Hovseter der jeg vokste opp. Rus, politi og Hovseter-gjengen. Og så døde også faren min. Mamma fikk en telefon fra politiet som fortalte at han hadde ruset seg langt over det et hjerte kan tåle. Han skulle egentlig inn på avrusning dagen etter, men ble funnet død. Ingen kan noen gang vite om det var frivillig eller ikke, forteller Mona som likevel føler hun har levd fint uten en biologisk far.

Mona bodde og jobbet åtte år i California. – Her gjør jeg meg noe til, understreker Mona. 

– Men noen ganger når jeg leser eller ser noe om en pappa, er det akkurat som det dukker opp et savn i meg. Det tror jeg er naturen. Mona forteller at kunnskapen rundt farens død egentlig er ganske ny for henne.

– Faren min har ikke vært noe vi har snakket om hjemme. Det meste om ham har vært hemmelig, eller jeg opplevde det i hvert fall som hemmelig. Hele barndommen var det som om jeg visste det hadde skjedd noe fælt, men som det ikke var lov til å snakke om.

Mona tror at mange voksne i slike situasjoner tenker de skal skåne barna for det som er vondt ved å vente til barna selv stiller spørsmål om det, men det tror hun ikke er så lurt. 

– Det ble et umulig tema for meg å snakke om.

– Voksne må fortelle sannheten, selv om det gjør vondt. Hemmeligheter skaper så mye usikkerhet og sorg. 

– Oslo City Crew - DJ-teamet jeg var en del av i mange år – vi spilte på Blå i Oslo i fem år. 

Mona vokste opp på Hovseter, den eneste virkelige drabantbyen på vestkanten av Oslo, nederst i bunnen av Holmenkollåsen.

– Jeg hadde gode venner, men jeg var ikke den populære. Heldigvis fant jeg mine folk seinere. På barneskolen var det veldig stusslig, men på ungdomsskolen ble det bedre, der fikk jeg noen gode venninner.

Og på videregående blomstret Mona virkelig opp. Men som barn følte hun seg litt usynlig. 

– Den følelsen av usynlighet har jo snudd senere i livet, men jeg har mye av det i meg fortsatt, mener Mona. Hun har et godt forhold til sin mor og sier hun har fått med seg noen veldig fine verdier fra henne.

– Du vet, mamma var erkeraddis og min stefar som jeg fikk i 6-årsalderen, var kommunist. Vi bodde på Hovseter, som tross alt var vestkanten, der mødrene til jentene på skolen gikk med Busnel-hatt og pene kåper som dronning Sonja. Da var det jo ikke så innmari kult å ha en mor som gikk i flagrende kaftan, samestøvler og palestinaskjerf, ler Mona.

Hun har mye humor i det meste hun sier. Litt sånn tørr, treffende, vittig og ørlite distanserende, men med en knivskarp presisjon. Det er noe med tonefallet hennes når hun forteller som maler visuelle bilder av alt hun sier.

– Og ikke nok med det, men mamma elsket å dyrke ting i parsellen, altså de kommunale hagene til blokka vi bodde i, og det var veldig fint, men hun gjorde det gjerne iført herreunderbukse og bar overkropp.

– Jeg var barn, og det eneste jeg ville var å være helt som alle andre, gli inn helt anonymt og stille som en glassmanet. De drømmene knuste hun relativt lett, det var ikke kjempegøy med en mor i det antrekket der, ler Mona. 

– Det er viktig at jeg og mannen min Nicholas har det bra og får gjort fine ting sammen. 

© Julie Marie Naglestad/ NRK

Mona sammen med Stjernekamp-kollegaene, dommer Thomas Felberg og programleder Kåre Magnus Bergh.

Annerledeshet var noe Mona lærte å sette pris på senere i livet.

– Senere ble annerledeshet noe som var fint. Å være helt vanlig er jo bare kjedelig. Hjemme lærte jeg at det var viktig å være raus og å tåle at folk er forskjellige. Mamma var den første til å invitere den norsk-pakistanske familien som flytta inn i blokka, på besøk. Dessverre inviterte hun på reker, og dette var en familie som kom fra innlandet, veldig langt unna sjøen, så for dem var det som å bli invitert på insekter. De var helt grønne i trynet. Mona ler mens hun ser for seg hele det grønne rekebordet i fire farger.

– Og så lærte jeg meg hjemme at det var viktig å være opptatt av urettferdighet! Det tok jeg med meg ut i verden. Kampen for rettferdigheten ble kjempet i noen intense ungdomsår på støvete veier i Latin-Amerika og i antirasistiske tog her hjemme. Så ble jeg vel kanskje voksen og lat eller fanget av hverdagen. Men det er fortsatt ikke noe som gjør meg mer sinna eller lei meg enn urettferdighet.

Monas år som selvoppnevnt rettferdighetsarbeider i Mellom-Amerika ble imidlertid innholdsrikt. Hun viser frem et bilde av seg selv som klapper et ubestemmelig dyr. Det ser ut som en blanding av øgle og pusekatt.

– Her har du dyrenes beste venn som driver og klapper en skapning hun ikke vet om er farlig eller ikke, bare fordi hun elsker dyr. Jeg tror det kan være en slags pungrotte eller noe. Bildet er fra det året jeg reiste ut og skulle forandre verden. Jeg var vel 18 eller 19 år.

Jeg var fryktelig engasjert og dro til Mellom-Amerika med en venninne. Vi hadde ikke penger så vi sov rundt hos folk vi møtte. Jeg fikk en tatovering i et okkupert hus og vi fulgte bare flyere fra obskure konserter og band. Vi dro blant annet til El Salvador som da var regnet som en krigssone. Altså ingen forsikring gjaldt. Vi var oppe i fjellene hos noen kvinner i kamp. De kjempet mot at det bare var 12 familier som eide all jorden i El Salvador, og da var vi selvfølgelig med dem på demo med lastebiler og det hele: Jordreform nå!

Vi ble sikta på med maskingevær av politiet. Det var naivt, men jeg hadde også en veldig driv. Man er jo så uredd som ung. Jeg snakker alltid om meg selv som engstelig, redd og stille, liksom, men når jeg ser meg selv her så tenker jeg: jøsse navn, jeg var jo modig! Mona ler, men mener hun var altfor seriøs som ung og til en viss grad fortsatt er det.

© Trude Westby

Mona er fast i programposten «Kulturstripa» på NRK P2. – Man får en helt egen kontakt med lytterne på radio, som man ikke får på tv, sier Mona som trives utrolig godt med å få snakke om film, musikk, tv-drama og bøker. 

– Jeg var så veldig seriøs, selv på den turen i Mellom-Amerika. Vi ble invitert på en ukes surfetur av noen kjekke gutter, men neida, det hadde ikke jeg tid til, det var så mye som skulle gjøres. Jeg vekket venninnen min halv åtte hver morgen, for her skulle vi i gang med å redde verden. Det er nok noe jeg ville sagt til meg selv som ung i dag: Ta deg tid til å nyte livet, ikke vær så pliktoppfyllende og ansvarsfull hele tiden. Mona tenker seg om.

– Det er faktisk det samme som jeg må si til meg selv i dag også. Nå jobber jeg hele tiden. Jeg glemmer å kose meg. Jeg koser meg med jobben, men man må jo bare leve også. Ta helt fri.

Men å prøve å være kul er Mona ferdig med. Det toppet seg liksom litt da hun begynte å jobbe i Radio Nova og var en del av undergrunnskultur- og musikk-politiet i Oslo, iført hotpants og høye armyboots.

– Jeg hadde jo vært veldig opptatt av musikk fra slutten av barneskolen, og fulgte veldig med. Dette var før internett, så jeg abonnerte på alt mulig av fanziner og obskure tidsskrifter. Som ung var jeg nok veldig opptatt av å være kul, og det var fryktelig stressende.

Jeg ser i skoledagbøkene mine nå at jeg skrev på en måte der jeg hadde blikket på meg selv sett utenfra. Jeg var aldri helt avslappa. For eksempel da jeg hadde vært på en David Bowie-konsert: «Det var dritkult, han spilte en del gammelt, men selvfølgelig ikke så kult som på 70-tallet». He-he. Som om jeg hadde opplevd Bowie på 70-tallet. Det var som jeg følte at jeg måtte moderere meg selv så jeg ikke virka for begeistra. Hele tiden passe på at jeg var kul nok. Nå tar jeg igjen for det og er maksimalt begeistra når jeg kan!

I det subkulturelle miljøet var det veldig strengt hva man skulle like og i tillegg laget jeg nok noen regler for meg selv også fordi jeg ikke hadde god nok selvtillit og gjerne ville være riktig.

Heldigvis har jeg blitt mye bedre på dette med redselen for ikke å være bra nok og frykten for å drite meg ut. Jeg har lært at man bare får tåle at man er den man er og ikke prøve å være perfekt hele tiden. 

© Trude Westby

Likevel var det jobben i Radio Nova som for alvor gjorde Mona til mediedame. Gjennom den fikk hun noen frilansoppdrag for NRK, og vips var hun researcher for Anne Lindmo i det legendariske radioprogrammet «Mamarazzi».

– Det var vel i 1999. Da ble jeg radiodame. Det var jo aldri planen. Men sånn er livet. Det skjer.

Og i dag kan man vel si at den karrieremessige ringen er sluttet for Mona B. Riise. Etter mange år i «Lydverket» og som stemmen fra Hollywood da hun bodde der, og senere som dommer i «Stjernekamp», er hun nå tilbake i radiostudio med sitt eget, nye program «Kulturstripa» på NRK P2.

– Jeg trives utrolig godt, jeg får snakke om musikk, film, tv-drama og bøker. Man får en helt egen kontakt med lytterne på radio som man ikke får på tv. For min del er det gode liv «Jeg har lært at man får at jeg klarer å ha en balanse mellom å tåle å være den man er» være fornøyd, men ikke utslitt. Det å ha tid til å være sammen med venner og ha det gøy, men også at jeg koser seg med jobben og synes den er ålreit. Den er jo en veldig stor del av livet til de fleste av oss. Og så er det viktig at jeg og mannen min Nicholas har det bra og får gjort fine ting sammen. Å leve i balanse mellom jobb og fritid – å kunne puste. Det er et godt liv for meg. 

© Trude Westby

Som ung var Mona redd for å gjøre feil og generelt engstelig. 

– Det var absolutt ikke min lykkeligste tid, den kom senere. Jeg er veldig mye lykkeligere i dag.

I tillegg var jeg livredd for å gå glipp av noe. Jeg måtte flytte til USA for å lære at det er helt umulig å få med seg alt. Jeg dro uten å ha jobb, men jeg var ganske sikker på at jeg skulle klare å levere noe til NRK. Så da kom driven fra ungdommens Mellom-Amerika-Mona på banen igjen, he-he. Jeg heiv meg rundt og dekket alt mulig for NRK. Det første jeg gjorde var å dekke Obama som holdt konferanse i California, helt utenom mitt fagfelt i journalistikken, men etter hvert ble det først og fremst film og musikk. At jeg fant musikk og kultur så tidlig i livet, har hele tiden ledet meg dit jeg har gått og fylt meg med så mye glede. Og Amerika gjorde meg glad. I California er de utrolig rause med det at folk er forskjellige og man får lov til å drømme og drite seg ut.

Mona tror hun er kvitt det verste kulhets-jaget nå, og er ikke lenger så opptatt av hva andre synes om henne og det hun gjør. Det er lenge siden hun fant ut at det var greit å ikke være perfekt. Vel, nesten:

– Men sjekk instakontoen min, ikke mange stygge bilder der! Mona bytter ut den tørre latteren med gapskratt.

– Selv om jeg jobber med å være åpen, jobber jeg fortsatt også hardt med å holde på fasaden. Man kan vel si jeg er et prosjekt under utvikling. Som livet selv og de fleste av oss. 

Seneste

Kanskje er du også interessert i...