"Å se filmen «Elskling» føles søren meg som å bli sett med et varmt og omsorgsfullt blikk"

Maria, spilt av Helga Guren, har to barn etter sitt første ekteskap, da hun ser Sigmund (Oddgeir Thune) på en fest og blir hodestups forelsket.

Sju år senere møter vi henne når hverdagslivet har slått inn. To barn er blitt fire. Maria balanserer barn, dopapir, bankkort som blir avvist i kassa på butikken, mens hun prøver å få kunstprosjektet sitt opp på beina. Sigmund er mye borte med jobben, frustrasjon og fortvilelse bygger seg opp. Plutselig står et samliv i akutt fare for oppløsning.

Et par i krise er utgangspunktet for «Elskling», men filmen fortsetter med å granske relasjoner og reaksjonsmønstre. Hvem er Maria som menneske, hvordan er hun blitt som hun er blitt og ikke minst, finnes det en mulighet til å snu?

Det handler om redsel, om å fortjene kjærlighet, om å stoppe opp og om hva man har fått med seg fra barndommen.

«Elskling» er både ufattelig sår og vidunderlig oppløftende på samme tid.

Kanskje forandrer Maria seg mer og raskere enn det man ser i virkeligheten, men dermed får man også noe å strekke seg etter.

Elskling er noe så sjelden som en livsforandrende film, for jeg ender med å se meg selv granskende i speilet.

Lilja Ingolfsdottirs første spillefilm er en uvanlig prestasjon i seg selv, men også fordi hun også står for manus, klipp og kostymer. I tillegg har mannen hennes, Øystein Mamen, hatt foto, som gir et strålende vakkert samspill til historiefortellingen, og som apropos samspill er lydlagt med musikk på en veldig god måte.

Filmens hovedfokus, Maria, er en heftig og krevende rolle som skuespiller Helga Guren spiller mesterlig. Kompliserte scener som kunne vippet til kleint og pompøst, blir gripende gode med hennes finjusterte nyanser. Helga har tidligere hatt roller i filmer som «Rosemari», «Vann over Ild» og seriene «Hjem til jul» og «22. juli», i tillegg har hun spilt både Ibsens Nora og Hedda på Rogaland teater, så hennes første store hovedrolle i film kom ikke en dag for tidlig.

Jeg ringer Helga i Stavanger senere enn avtalt, og begynner desperat å forklare:

Her ble det kaos, for jeg hadde plutselig ikke strøm hjemme og måtte forte meg ned til naboen, for jeg ville se filmen en gang til. Så nå ble jeg trøstet av naboens krøllete hund, Vilma, som syntes det var fælt at jeg gråt foran skjermen. Så fremmed hund tok ansvar, la seg i fanget mitt og stirret på meg. Poenget er: Fy søren, «Elskling» er vanvittig bra!
– Takk for det! Da jeg leste manuset første gang, traff det meg rett i magen. Jeg har aldri lest et så godt karakterportrett. Filmmanus er jo ofte veldig teknisk skrevet, så det er sjelden å bli rørt av å lese det, men her opplevde jeg at jeg fikk være med inn i Maria og hennes reise. Uten å røpe for mye, var det en scene der jeg bare satt og strigråt da jeg leste det.

Jeg jubler for «Elskling», anmelderne i Norge jubler, men hvordan var det da filmen hadde verdenspremiere på den prestisjetunge filmfestivalen Karlovy Vary i Tsjekkia?
Det var en helt fantastisk opplevelse. Salen var full, 1200 mennesker, unge, gamle, kvinner og menn. Det var nesten så du kunne høre at hjertene åpnet seg. Å oppleve kunstens kraft så konkret, var stort. Da rulleteksten var ferdig, reiste de seg, og det var jubling i over seks minutter. Unge og gamle kom bort og fortalte hvor viktig denne filmopplevelsen hadde vært for dem, og da vi skulle gå ut av salen prøvde en godt voksen dame å si noe til meg, men hun gråt så mye at hun ikke klarte å snakke. Så jeg ga henne en klem, og vi sa ingenting til hverandre, vi sto bare slik en stund og klemte hverandre. Det var overveldende å se hvordan filmen møtte publikum, og selvfølgelig stas å vinne hele fem priser.

Starten på «Elskling» var en kortfilm som også fungerte som en slags pilot, men det tok mange år. Hva skjedde?
Det kom mange avslag over flere år. Så til slutt gikk Lilja videre og la prosjektet fra seg. Jeg hadde stor kjærlighetssorg fordi jeg syntes denne historien var viktig, og at manuset virkelig fortjente å komme til liv. Sånn som jeg følte da jeg leste manuset første gang, så tenkte jeg at det er noe der som kan hjelpe mange eller gi noe til mange. Den er en viktig historie fordi alt begynner med oss selv, i våre egne liv, som mennesker på denne kloden. Heldigvis ville ikke produsent Thomas Robsahm slippe prosjektet, og fikk til slutt finansiering på plass.

Et mulig samlivsbrudd er på en måte en liten fortelling, men likevel blir det et stort menneskelig drama, hvor vi opplever at Marias perspektiv og innsikt forandrer seg. Hvordan har dere fått til det?
Det er karakterens indre reise som er det store dramaet, så vi har jobbet mye med de ulike perspektivene, Marias mekanismer, hennes bevisste og underbevisste tanke- og handlingsmønstre. Fordelen med at det tok så lang tid å få filmen på beina, er at jeg har hatt muligheten til å ha materialet med meg i kroppen over en lang periode. Det er seks år siden jeg leste «Elskling» første gang. Vi erfarer jo også ting i livene våre, og vokser som mennesker, så det har også påvirket hvordan jeg jobbet med filmen.

Det oppleves som en veldig krevende rolle, for du må være så finjustert i uttrykket for at det vi ser ikke skal bli tomt eller kleint. Hvordan jobbet du med det?
Jeg har jobbet mye med det underbevisste, som er litt vanskelig å forklare, men det handler om hva Maria forstår når og hva hun tror hun har forstått, hvordan relasjonene hennes påvirker henne, og hvordan hun på ulike måter manipulerer de rundt seg. Det er ikke sikkert seerne oppfatter alt av det, men det har vært en stor jobb for meg. Det er så mange lag at det på en måte er helt utømmelig. Det er jo sånn vi er som mennesker, men det er ikke så ofte man finner de karakterene verken på teater eller film.

Gråting på film gjør ikke alltid at jeg gråter, men du legger inn så mange nyanser. Når Maria kjemper mot tårene når hun får hvile på parterapautens sofa, blir jeg så grepet. Hvordan tenker du på gråten?
Å gråte i seg selv er jo ikke så interessant, men gråten er jo et resultat av en følelse. Tårene er et resultat av et emosjonelt arbeid som foregår på innsiden, og det krever mye forberedelse og konsentrasjon. Det er forskjellig smerte, så det har jeg jobbet med. Det å kjempe imot tårene, som man ofte gjør på ulike vis, er også gjenkjennelig. Vi vil jo helst ikke vise oss sårbare.

Hva med sinne, som også er en del av filmen?
Ja, det er litt det samme med sinne. Sinne er ofte et resultat av noe annet man føler. Det er ofte fordi man er lei seg, såret, eller redd. Det er jo gjerne en forsvarsmekanisme. Alt dette har jeg snakket med regissør og manusforfatter Lilja Ingolfsdottir om i time etter time over flere år.

Hva handler den situasjonen Maria havner i om?
Filmen er inne på noe som regissør Lilja har sagt flere ganger: «I vårt samfunn er det sånn at du skal jobbe som om du ikke har barn, og så skal du ha barn som om du ikke har noen jobb.» Før var vi et fellesskap som jobbet sammen og delte mer. Nå er alle veldig lukka inne i sitt, og du skal klare alt selv. Alle disse forventningene som vi legger på oss selv. Og plutselig vil Sigmund skilles, og så står Maria der alene med seg selv. Jeg tenker det også handler om at vi må tørre å si til hverandre at «jeg trenger deg». Du skal jo ikke klare alt helt selv.

«Elskling» går også inn på morsrollen og mor-datterforholdet, med en utrolig sterk scene. Kan du si noe om det?
Maria oppdager noen mønstre og faktorer som gjør at hun plutselig begynner å se hvordan relasjonen til moren har påvirket henne, og hvordan det igjen gir avtrykk i andre relasjoner. Alle de tingene vi har vokst opp med, kan sette seg i oss uten at vi merker det eller tenker over det. Og om man ikke tør å ta tak i det, vil det på et eller annet vis alltid dukke opp i relasjonene dine. Maria har ikke stoppet opp før, i stedet har hun duret på med fire barn og alt i livet som kanskje er en slags forsvarsmekanisme for å slippe å stoppe opp. Det er som å løpe et maraton på en måte, i stedet for å stoppe og hvile og finne ut av hva hun egentlig vil eller trenger. Vi gjør jo det alle sammen. Holder oss travle, som kanskje også er en måte å rømme på.

Din barndom var ikke full av teater, men jeg har skjønt at du både drev med dans, turn og spilte fele og musikk. Hvordan ble det skuespill?
Jeg er fra en gård i Rygge i Østfold. Pappa var bonde, mamma var veterinær. Vi hadde økologiske grønnsaker, korn og poteter. Selv om foreldrene mine var kultur-interesserte, hadde jeg ikke vært så mye på teater. Jeg gikk på musikklinja på videregående og trodde at jeg skulle gå
musikkens vei. Men så begynte jeg i en ungdomsteatergruppe da jeg var 18 år. Der ble jeg slått i bakken av noe jeg aldri hadde opplevd før. Jeg vet ikke hvordan jeg kan si det annerledes, enn at jeg bare ble forelsket. Jeg følte at jeg var en del av noe større enn meg selv, og det var veldig sterkt. Så ble jeg oppfordret til å søke teaterhøgskolen, som jeg aldri hadde hørt om. Jeg søkte der og var så heldig at jeg kom inn. Så da ble det teater, selv om jeg hele tiden har fortsatt med musikken ved siden av.