Katrine Moholt: - Jeg er lett å glede, jeg er lett å begeistre

Etter 16 år med «Allsang på grensen» på TV 2, er det slutt. Katrine Moholt har blitt kysset av både Bjarne Brøndbo og Åge Sten Nilsen. Hun har sunget duett med Lynn Anderson, den legendariske amerikanske countryartisten. Hennes eget favorittøyeblikk er da ungdomscrushet Aqua sang en ni minutter lang medley med gamle hits. 

Sterkest var sendingen de hadde bare dager etter 22. juli, den gangen de måtte kaste om på alt. Da 8000 kom med en rose i hånden, og Peter Jöback og Marian Aas Hansen sang «The Prayer». 

Programmet var hennes baby. For mange har det vært selve lyden av sommer. 

– Hvordan kjennes det, at det nå er aller siste sesong? 

Underholdningsdronningen ser på oss med to store sjøgrønne øyne. 

– Vet du hva, det føles helt riktig. Jeg synes det er modig av TV 2 å ta av et program som er en suksess. Vi har gjort alt. Vi har hatt alt av artister, norske og internasjonale. Det er ingenting ugjort. 

Hun stopper litt opp, før hun bryter ut i et stort smil. 

– Du kan si det er vemodig at Allsang er over, men jeg tenker – så spennende! Tenk deg for noen muligheter som åpner seg, da! 

Katrine sitter ved kjøkkenbordet hjemme på familiegården i Nannestad, i pastellgul genser og et lyserosa steinhjerte i halsgropen. Hun har foretrukket å møtes på Zoom, er gjerrig med tiden, smiler hun, men mer om det senere.

På veggen bak henne henger et bilde i gullfarget treramme. Overraskende gammelmodig er det, med motiv av gamle vaser med blomster, og fat med frukt i mørke farger.

Kanskje fordi det kjennes som en kontrast til all glitter og glamor vi er vant med å se henne omgitt av i tv-showene hun leder.

Ut fra det man ser der, er det lett å tenke at Katrine Moholt er et velsignet menneske, som har gått fra den ene tv-suksessen etter den andre.

Selv føler hun at ordet blir feil.

– Livet har så mange sider, og i perioder er man kanskje mer i flyten og er heldigere enn i andre perioder av livet. Så nei, jeg er ikke mer velsignet enn andre. Alt jeg har oppnådd, har jeg jobbet knallhardt for. Jeg har vært på rett plass til rett tid. Og jeg har grepet de mulighetene som har kommet min vei, vært modig og våget å satse.

– Men det jeg har vært veldig heldig med, er at jeg har vokst opp med en mor som har vært livskunstner. Hennes holdning til livet har jeg fått inn med morsmelken. Det handler om å lete etter løsninger, og å takle motgang med å finne det som er de små lyspunktene i tilværelsen. Hun har lært meg, og lærer meg fortsatt, mye om tilstedeværelse i øyeblikkene. Og det er så godt å leve sånn. Jeg er lett å glede, jeg er lett å begeistre.

Hun snakker raskt og engasjert, og hun har enda mer på hjertet. 

– Det er en tid for alt. Det er en tid for sorg og en tid for glede. Men når du har det bra, er det dumt å la småting vippe det over. 

– Kim Larsen synger: «Livet er langt – lykken er kort, salig er den som tør gi det bort.» Vi må omfavne de gode stundene vi får, og legge merke til dem. Se opp fra nettbrett og smart-telefoner, og ta imot de gavene som legges foran oss. 

Når Katrine Moholt blir spurt om hun har en historie fra oppveksten som kan si noe vesentlig om henne, forteller hun om den gangen hun troppet opp på 17. mai i en knallgrønn dress fra 1970-tallet. «Herregud» kan venninnene hennes fortsatt si. «Husker du da du kom i den grønne dressen?» 

– Jeg fant den på loftet og var helt bestemt på at den skulle jeg ha på meg, jeg trengte ingen ny kjole. Jeg har alltid gått mine egne veier. 

– Jeg er veldig lite materialistisk. Klær og ting har aldri betydd noe for meg. Jeg har heller aldri brydd meg om å være annerledes, eller å gå glipp av noe. 

Hun ler litt, kommer på noe. 

– Jeg var vel den eneste på ungdomsskolen som ikke hadde Ball-genser. 

«Jeg har grepet de mulighetene som har kommet min vei»

Hun har alltid vært et familiemenneske, sier hun, og kaller seg over snittet familiekjær. Spesielt nær var hun morfaren sin. Han med det varme fanget og den store tilstedeværelsen. Den lekne overraskelsesbestefaren som plutselig kunne si «bli med ut!» for å vise henne huskestativet han hadde satt opp.

Hun var ni år da han døde.

– Det var den første store sorgen. Det var en dramatisk opplevelse.

Ansiktet lyser plutselig opp igjen.

– Men det som er så fint og rart, da, er at jeg føler han er med meg.

Det kan kanskje høres merkelig ut, å fortsatt ha et så sterkt bånd til et menneske man mistet for snart førti år siden. Men slik er det, insisterer hun.

– Jeg kan fortsatt høre stemmen hans. Morfaren min hadde et motto. «Jaja, men ingen døde». Essensen av det, tror jeg moren min har gitt videre til meg. Så lenge ingen døde, og vi har hverandre, da kan vi takle det meste.

Det var ett eller to år etter å ha mistet morfaren, hun begynte å synge visene til Alf Prøysen. En venninne av henne hadde besteforeldre med et orgel på loftet og Prøysens samlede verker. 

Kanskje var det bestefarsvarmen hun falt for. Det er visekunstneren med det skakke smilet, som er og forblir Katrines favorittartist. 

– Dikteren Jan-Erik Vold har sagt at det å lese Prøysen er som å lese Bibelen. Det er gull overalt. Når jeg dukker ned i visene og historiene hans, finner jeg en veldig varme. 

Da hun startet på teaterlinjen på Romerike Folkehøgskole som attenåring, og de skulle sette opp «Trost i taklampa» – den eneste romanen Prøysen skrev, spilte hun rollen som Gunvor Smikkstugun. 

Det lyser av Katrine når hun snakker om henne, ordene renner ut om husmannsdatteren som flyktet fra fjøsmøkka på landsbygda, og tok seg jobb i byen, men som kommer hjem på sommerferie og kjenner på kjærligheten til bygda hun reiste fra. Som kledde seg i rødt og mente hun hadde like stor rett til å si sin mening som storbonden. 

– Jeg har følt meg veldig som Gunvor Smikkstugun. Jeg reiste også ut av bygda, og kom hjem igjen og følte på tilhørigheten. På nærheten til natur og små, trygge forhold. 

Hun stopper litt opp før hun fortsetter. 

– «Er jeg født, ska jeg skjæra meg vara med», sa Gunvor. Det er mitt livsmotto. Har jeg vært usikker på om det er noe jeg skal være med på, er det dét jeg har tenkt. «Er jeg født, ska jeg skjæra meg vara med.»

Tidsspennet mellom barna ble tydelig da de skulle feire hennes åtteårsdag – samme dag som Markus, som har flyttet til Trondheim, kom for å hente siste rest fra barndomshjemmet. 

Da hun så bilen rulle ut fra gårdstunet, brast det for programlederen. 

– Markus dro klokken tolv, bursdagen startet en time senere. Det ble så tydelig at nå var barndommen helt ugjenkallelig over. Da bilen kjørte vekk, ble jeg helt overmannet av følelser og brøt helt sammen. Jeg klarte ikke å stoppe å gråte. Da jentene og mammaene kom, var jeg helt forgrått. 

Hun ler av det nå, over hvordan hun med våte øyne og hoven, rød nese måtte fortelle gjestene at det ikke var skjedd noe galt. Det var bare sønnen hennes som hadde flyttet hjemmefra. 

Livet er kontraster, fastslår hun før hun tar denne vendingen hun ofte tar, og ser den lyse siden av saken. 

– Det ble en kjempefin bursdag. En dag som inneholdt de store følelsene. Og da hadde jeg fått utløp for det. Tårer er så bra. De renser ut det vonde. Det å få ut ting så fort de kommer, gjør også at jeg fortere kommer ut av det som er vondt og vanskelig. 

For den som måtte være i tvil: Katrine Moholt er et følelsesmenneske. Hun er typen som kan gråte av å se på nyhetene, men også av glede, som når hun ser et vilt fremmed kjærestepar møte hverandre igjen på flyplassen. Med mannen Snorre kan hun ha de forferdeligste krangler. Eller de deiligste krangler, som hun også kaller det. 

At de krangler skikkelig når de først er i gang, tror hun også er grunnen til at de har det så fint sammen.

«Jeg tror det er bra med skikkelig temperatur i kranglene. Det er noe med å få ut følelsene i stedet for å holde inne» 

Det var etter den spede starten med «Lykkebingo» på TVBuskerud, at turen gikk videre til TVRomerike, der hun ikke bare ledet direktesendte programmer, men også booket gjestene og sminket Endresen. Nå forteller hun om den forunderlige lettheten over å skulle ha det samme showet hver kveld. 

– Mens vi i tv-bransjen skal lage et helt nytt kjempeshow hver uke. Det koster jo, det krever noe av deg. Det er mye jobb og mange forberedelser. Er det grillfest midt i allsang-perioden, drar jeg hjem klokken 22. Jeg er sikkert den kjedeligste i redaksjonen. Når de andre går ut etter sending, går jeg og legger meg.

Å prioritere hardt, har vært helt nødvendig for ikke å brenne seg ut. Da er det alltid familie og alenetid ute i skogen som gjelder. 

Helt siden hun selv var barn, har Katrine drømt om egne barn. Allerede som seksåring satt hun barnevakt. 

– Jeg elsker å være hjemme og å være mamma. Barna er min største glede og stolthet. 

Ansiktet lyser av varme og kjærlighet når hun snakker om dem. 

Hun var 22 da hun og mannen Snorre ble foreldre til Markus, og så til Evelina tre år senere. Rett før Katrine fylte førti, fikk de også attpåklatten Sofia Linn. 

– Jeg tror det er bra med skikkelig temperatur i kranglene. Det er noe med å få ut følelsene i stedet for å holde inne og bli sur og likegyldig. Par som ikke krangler – da tror jeg lidenskapen er litt borte. 

Når sant skal sies, tror hun de kranglet mer før, da hverdagen var ekstra hektisk med to små barn. Og det er strengt tatt hun som krangler, sjelden Snorre. 

– Det er fort opp og fort ned. Det er alltid småting. Men jeg tenker at det er sunt. Er jeg forbanna, så viser jeg det. Er jeg glad, så viser jeg det. Igjen handler det om å ventilere. 

De møttes da hun var tjue. Snart tretti år senere lyser det fortsatt av Katrine Moholt når hun snakker om ham. 

– At jeg skulle være så heldig å møte ham … vi vokser mer og mer sammen. Det har vært en velsignelse. Jeg beundrer ham grenseløst for det mennesket han er. 

Om de plutselig har en fredagskveld de kan få være sammen, kan hun glede seg hele uken. Og det er dette med Snorre. Han slutter ikke å overraske positivt. Da de fikk de første to barna sammen, var han opptatt med fotballkarrieren, mens hun tok det meste på hjemmebane. Nå er det omvendt. Da de fikk Sofia Linn fikk hun oppleve ham som pappa på nytt.

– Å se ham takle våkenetter … jeg ser hvilken fantastisk pappa han er. Styrken han har, overskuddet. Han er en skikkelig bra person. 

– Hvor i livet er du nå? 

– Jeg er på et veldig godt sted nå. Jeg har en mye større trygghet. Intuisjonen har blitt mye sterkere etter at jeg ble førti. Det er mye lettere å vite hvor jeg vil. 

– Om jeg må velge mellom noe, velger jeg tusen ganger å være med Sofia. Det er det som betyr noe, som gir meg mening. 

Hun vet også hvor fort småbarnstiden går. 

– Veslegutten som nå har jobb og leilighet i Trondheim, han var liten i Ole Brumm-pysj og sovehår i går. Den tiden går så fort. Det er jeg et sannhetsvitne på. 

Jeg er opptatt av ikke å stappe den livspølsa for full. Barn skal liksom være med på alt av fritidsaktiviteter, men jeg tenker nei, nei, nei. Det er ikke det vi husker. Det å ha dager der det ikke skal skje noen ting, det er i de dagene magien skjer. Det å bare gå ut en ettermiddag, gå ned til bekken og ploppe stein. Det er noe av det fineste jeg gjør sammen med Sofia. Ingenting skal rekkes og vi kan bare være der ved bekken, uten mas og uten å tenke på klokka. 

Det aller beste hun vet, er når hele familien er samlet. Spesielt i julen og helst over et brettspill. Allerede midtveis i januar, kan hun begynne å glede seg til jul igjen. 

– Jeg er optimalt lykkelig når flokken min er samlet. 

Hun har hatt dem med seg, hele gjengen, hver eneste sommer hun har jobbet med Allsang på Fredriksten festning i Halden. Hennes sommerjobb har vært familiens ferie. 

– Neste sommer får du endelig sommerferie – hva skal du gjøre da? 

Katrine Moholt ler. 

– Nei, jeg er jo veldig glad i å være hjemme da...

Les også: Vendela Kirsebom: - Alt handler om valgene man tar