– Jeg måtte bare få det ut, og heller tenke at ingen kom til å lese det

«Hvordan skrur man av og hvordan skrur man på og hva gjør det med helheten? Hvis man er mor i den ene uken, hva er man i den andre, og hvordan henter man seg inn igjen?»

Fra romanen «Vær snill med dyrene»

«Vær snill med dyrene» handler om konse­kvensene for både foreldre og barn etter en skilsmisse. Men dette er ingen klassisk skilsmisseroman der man bruker tid på årsakene til bruddet?

– Det var veldig viktig for meg å ikke ha fokus på bruddet og at ingen skulle ha vært slemme med noen. Og det var viktig at det var Karin, hovedpersonen, som forlot, slik at hun hadde ekstra skyldfølelse. Hun kunne jo ha blitt i forholdet og hatt datteren hele tiden i stedet for halve. Det er flere som har blitt litt frustrerte når de har lest boken, de vil vite mer om bruddet. Men det får de ikke, det ville tatt fokus fra temaet, som er hva som skjer etter bruddet.

I lys av virkelighetslitteratur-debatten som har vært i det siste, hvor selvbiografisk er denne romanen?

– Jeg kunne ikke skrevet denne boken på den fortvilte måten hvis jeg ikke hadde gjort meg noen erfaringer selv. Jeg har en sønn på seks år som har vært frem og tilbake mellom meg og faren siden han var litt over ett år. For meg er det mye mer avklart nå enn det var i starten, men det er et sår som det alltid er mulig å pirke borti. Jeg synes det er en vanskelig måte å være forelder på. Det jeg gjorde da jeg skrev, var å gå tilbake til den stemningen som jeg var i for fem år siden, og ta tak i den fortvilelsen og desperasjonen som lå der. Jeg syntes det var skummelt å skrive boken, for den er veldig politisk ukorrekt, mye skamfølelse og irrasjonalitet i å si at «jeg vil ha barnet mitt hele tiden, jeg vil ikke dele». Men jeg måtte bare få det ut, og heller tenke at ingen kom til lese det. Karen er ikke meg, men tankene og følelsene hennes kjenner jeg godt til, og kraften i teksten kommer fra min egen erfaring.

Det var til tider vondt å lese boken. Var den vond å skrive?

– Ja, den var vond å skrive, men også veldig klargjørende, for jeg føler jeg fikk opp mye gjørme. Jeg skal ikke si at boken har vært så voldsomt terapeutisk, men jeg har nok blitt litt roligere underveis mens jeg jobbet med den. Hvis sønnen min noen gang leser boken, håper jeg han ser på den som en kjærlighets­erklæring. 

Hovedpersonen Karen sliter med å ha datteren hos seg bare annenhver uke, og hunføler mye skyld. Hvorfor?

– Hun tror hun skader barnet sitt, at datteren blir en rotløs skikkelse av å flytte frem og tilbake. Og hun lurer på hvordan hun skal greie å være fullstendig til stede for barnet sitt den ene uken, for så å skru av helt den neste, som hun føler at hun må for å overleve. Karen beskriver rommet til datteren som et sort hull, et tomrom i leiligheten når Anna ikke er der. Hun er så inne i sorgen og fortvilelsen sin at hun ikke greier å være helt til stede når datteren er hos henne, for da tenker hun så mye på at Anna snart skal tilbake til faren. Hun føler seg veldig sårbar uten mannen sin, for nå er de i stedet to motparter. Hvis hun gjør noe feil som mor, så står plutselig hele forholdet til datteren på spill. Hun manipulerer datteren sin følelsesmessig ved å prøve å få henne til å uttrykke tristhet når hun skal til faren, noe som nok ikke er helt uvanlig, men som man føler der og da er helt utilgivelig og noe man ikke burde gjøre. Hun vet at hun ikke skal gjøre det, men hun gjør det likevel, og da føler hun seg enda verre.

«Skyldfølelsen for det man har gjort, gjorde, gjør. Fortsetter å gjøre», skriver du i boken. Har du selv kjent på skyldfølelsen?

– Masse! Man er den voksne, innleder et kjærlighetsforhold, får barn, men får ikke forholdet til å fungere, mens barnet bor i en bag uten å ha noen egen stemme i ganske mange år. Det tok lang tid for meg å venne meg til å si «nå skal du hjem til pappa», for «hjem» var jo hos meg. Det positive etter skilsmissen er jo at sønnen min har fått mange flere voksenpersoner i livet sitt, som er glad i ham.

Du skriver «Er blikket gladere, smilet mer avslappet, huden mer glødende, har hun det bedre der, hos ham?» og «Jeg vet, jeg vet, jeg vet. Dette er ingen konkurranse. Men jeg vil vinne den.» Opplever du at det er en konkurranse om barna mellom fraskilte foreldre?

– I boken er det så kort tid etter bruddet at Karen ikke er kommet dithen at hun er pragmatisk rundt dette. Ja, hun føler at hun konkurrerer. At det å være mor er noe hun må bevise at hun klarer. Hun håper jo egentlig på at faren skal gjøre noen feiltrinn som får henne til å fremstå bedre. Jeg tror man kan ha perioder der man som forelder føler at man kommer til kort sammenlignet med den andre. Kanskje man ikke mener å konkurrere, men at det blir uunngåelig i visse settinger. Det ligger en indre frykt i å bli valgt bort eller avvist av barnet sitt, at han eller hun skal foretrekke den andre forelderen.

Er forholdet ditt til sønnen din annerledes enn til de andre barna dine?

– Jeg kan komme i barnehagen og glede meg til å se ham etter en ukes fravær, men samtidig føle meg usikker på min egen rolle. Da kan jeg av og til merke at han er litt glassaktig i blikket, det jeg kaller «transitt-blikket», og det har jeg i boken tatt litt tak i. Det noe kunstige eller reserverte forholdet mellom mor og barn eller far og barn fordi man ikke er sammen hele tiden. Barnet må jo også beskytte seg når det dras mellom to steder: hva gjør det med barnets tilknytning? Jeg tror det går bra på lang sikt, men situasjonen gjør noe med øyeblikket og kjærligheten i avskjedene og gjensynene. 

Jeg har lest at du mener delt bosted etter skilsmisse er mest til for foreldrenes del, ikke barnas. Hva legger du i det?

– Boken er ikke et debattinnlegg, for jeg har selv ingen bedre forslag enn delt bosted. Man kan synes at det er vanskelig, og samtidig tenke at det ikke er noen opplagt annen måte å gjøre det på. Jeg tror det er viktig å ikke tenke at vi har en avtale som skal vare ti år fremover, men heller ha ett- til toårsperspektiv på ting og prøve å snakke sammen og se hvordan barnet har det med ordningen. Kanskje det er riktig for sønnen min om fire år å bo mer hos faren sin enn hos meg eller omvendt, sånt må vi være åpne for.

«For dyrene er saken enkel. Barnet tilhører kroppen som har født det», leser vi i romanen. Skulle du ønske dette var tilfelle også i vår verden?

– Det er vanskelig, vi er moderne mennesker, lever i moderne tider, er fornuftige og har lært at ting skal være rettferdig og likestilt, men så kommer man opp i denne situasjonen, og så kjenner man at hjertet finnes ikke moderne i det hele tatt. All fornuft tilsier at vi skal dele rettferdig i 2017, men både kroppen og hodet stritter imot. Det spiller nok litt inn at mødre har hatt en kroppslig nærhet til barnet som far aldri kan få, uten å si at fedre skal være underordnet i en bostedskonflikt, men det er en forskjell der, særlig når barna er små og man nettopp har ammet dem og båret dem rundt. Det er nok ingen forskjell i omsorgsevnen mellom menn og kvinner, men jeg tror mødre kan kjenne tilknytningen kroppslig i større grad enn fedre. Men det vet jeg jo ikke sikkert, det hadde vært interessant å være inni en mannekropp og kjent etter.

Cirka 40 prosent av alle ekteskap ender i skilsmisse, så det er ingen tvil om at dette er et allment tema. Hvilke tilbakemeldinger har du fått fra leserne?

– Overveldende mye bra. Jeg lurte på om det var en bok bare kvinner ville forstå, fordi det handlet om biologien og at «jeg eier barnet fordi det har vært i min kropp», men mange menn har lest boken og sagt at de også kjente seg igjen. Folk er veldig takknemlige over at de ikke er alene om å tenke eller føle som de gjør. Det virker som det er veldig mange skamfulle følelser knyttet til dette temaet, og at leserne setter pris på å lese noe som er så fortvilt ærlig. Det var også deilig å få bekreftet fra leserne at jeg ikke var den eneste gærne!