– Jeg har alltid sett for meg at jeg en dag ville bli mamma

Fire år senere sitter en fornøyd Mogens Andreas i sandkassen sammen med en annen smårolling. Han lyser opp i et stort smil og strekker ut lubne never når han får øye på mamma på den andre siden av nettinggjerdet. Høstværet har fortsatt sommervarmen i seg. Hun børster sanden av den blå bleiebaken da hun løfter sønnen opp i armene sine, klemmer ham inntil seg og veksler noen ord med hun som har passet på de små frem til hentetid. Hun kan blant annet fortelle at 15 måneder gamle Mogens tok seg en lang og rolig lur midt på dagen. Han hadde vært blid og fornøyd hele ettermiddagen. 

Mor og sønn går inn for å hente den lille utstyrssekken før Mogens blir spent fast i sportsvognen. Hanna dytter erfaringene fra en travel arbeidsdag i Rådhuset langt bak i hodet, der de to tar fatt på den korte trilleturen hjem til byleiligheten. En fin ettermiddag og kveld med Mogens er det som nå gjelder. Kanskje blir det overskudd til litt jobbing når den lille hovedpersonen har sovnet. 

Hanna smiler varmt til den lille sønnen før hun tar voksensamtalen videre.

– Jeg har alltid sett for meg at jeg en dag ville bli mamma, sier hun og fortsetter: 

– Å være aleneforelder var ikke det jeg hadde tenkt meg som yngre, men jeg vet at Mogens vil vokse opp med mange mennesker rundt seg, som er glad i ham. For eksempel er min bror og hans samboer bosatt i Oslo. De fikk barn omtrent samtidig med meg.

Helt fra da graviditeten begynte å bli synlig, har Hanna Marcussen valgt å være åpen om hvordan hun ble gravid, og hvilke tanker hun hadde gjort seg. Da hun var 15 uker på vei forklarte hun i et intervju med Dagbladet: 

«Drømmen var selvsagt å finne noen å lage familie sammen med. Men jeg begynte å bli så gammel at jeg nok ikke kunne finne den rette innen jeg måtte få barn, om jeg skulle ha det. Frem til jeg nærmet meg 40-årsdagen hadde jeg tenkt at jo, jo, han dukker nok opp. Men da ga jeg meg selv et år på å se om jeg fant en kjæreste. Hvis jeg ikke fant ham, ville jeg dra til Storken i København i stedet. 

Travelhet og glødende politisk engasjement er forklaringen Hanna Marcussen gir på at tanken på å stifte familie så lenge ble skjøvet ut i periferien. Frem til ut i tenårene var hun en del av en trebarnsfamilie på Sandøya utenfor Tvedestrand. Begge foreldrene var arkitekter, men faren døde av kreft da Hanna ikke var mer enn 11 år gammel. Som 15-åring flyttet hun til Oslo for å gå videregående på Steinerskolen på Grav i Bærum. Hennes eldre søster var dratt i forveien. Siden har hun bodd i hovedstaden. 

– Som ungdom opplevde jeg Tvedestrand som liten og trang, sier hun med et avvæpnende smil. – Jeg ville ut for å oppleve en større verden. Nå setter jeg derimot stor pris på livet på Sandøya, og har vært der mye gjennom barselpermisjon og pandemi-nedstengning. Min mor bor der fortsatt, og min søster har flyttet tilbake med mann og tre barn. Mogens og jeg har hatt en flott sommer. 

Den «verdenen» hun som tenåring opplevde i Oslo, beskriver hun i starten som rotete og lite målrettet. Hun hoppet av videregående i tredje klasse, og tok senere eksamener som privatist. Etter hvert fant hun ut at hun ønsket å bli arkeolog, og leverte inn masteroppgaven i 2009. Spesialfeltet er møtet mellom romerne og den nordeuropeiske befolkningen. Hun rakk så vidt å delta i en utgravning i middelaldertuftene på Sørenga før politikken fanget henne inn for alvor. Hanna forteller: 

– Jeg har alltid vært opptatt av miljøspørsmål. Det er lett å bli engasjert når man vokser opp på en øy og opplever tilgrisede strender, plast som flyter og forurenset sjøbunn.

Miljøengasjementet gjorde det enkelt å velge parti. Egentlig ble hun heldagspolitiker for Miljøpartiet De Grønne (MDG) allerede i 2007. Arbeidet var på frivillig basis. Hun livnærte seg av strøjobber og arvepenger. I perioden 2008 til 2014 var hun nasjonal talskvinne for partiet, og MDGs førstekandidat til stortingsvalget i 2013. Etter stor fremgang ved kommunevalget i 2015 ble MDG en del av byrådet i Oslo. Siden har Hanna Marcussen vært byråd for byutvikling, bare avbrutt av et års barselpermisjon. 

Da sommerferien gikk mot barnehagestart, tok byråden på nytt heisen opp til det lyse hjørnekontoret i Rådhuset. Fra det relativt beskjedne konferansebordet hvor journalisten tilbys kaffe, er det panoramautsikt mot fjorden, det nye Nasjonalmuseet og Aker brygge. Selv om Hanna Marcussen stortrivdes med krevende lederjobb og stor mulighet til politisk gjennomslag, kjente hun likevel på savnet etter et liv som var mer enn jobb og vennesammenkomster. Hennes samboerskap av en viss varighet, tok slutt da hun passerte 30 år. Siden har hennes sivilstatus vært singel. 

– Som ung samboer tenkte jeg at jeg hadde massevis av tid, minnes hun. 

– Etter det har jeg nok vært ganske halvhjertet i bestrebelsen på å finne en kjæreste. Jeg har jobbet svært mye. Utover det at jeg er ganske sosial av meg og har mange venner, trives jeg godt i mitt eget selskap. Det å ikke ha en partner å dele hverdagen med har ikke vært noe stort savn. 

Deadline for bestemmelsen om å få barn ved assistert befruktning i Danmark satte hun til 40-årsdagen. Da hadde hun en god stund kjent på den ganske skremmende følelsen av at sanden i timeglasset var i ferd med å renne ut. I bekjentskapskretsen var det en enslig kvinne som hadde reist til Storken i København, og som var en fornøyd alenemamma. Hanna tenkte at det kunne være noe for henne også. Riktignok gjorde hun noen forsiktige fremstøt på datingfronten, men innså snart at det i enda større grad ble et kappløp med tiden.

Hun ler:

– Å legge frem problemstillingen om det var aktuelt å få barn eller ikke allerede på første date ville ha virket både tragisk og desperat. Og alt annet enn romantisk. I stedet ble det en grundig videokonferanse med personalet ved Stork fertilitetsklinikk i København. Den vordende mammaen måtte først gjennom et langt og dyptpløyende intervju med en rekke spørsmål om hvor gjennomtenkt beslutningen var. Det kjentes betryggende. Hanna var sikker på sitt valg den første gangen hun tok flyet til København og fertilitetsklinikken.

– Jeg kjente på at jeg skyldte meg selv å prøve. Om jeg ikke oppnådde å bli gravid ved hjelp av IVF og donor, ville jeg akseptere det. Men først måtte jeg forsøke.

Det skulle bli flere København-turer og seks forsøk før det befruktede egget endelig festet seg. Hanna rakk å bli 42 år før hun etter å ha kommet seg gjennom de tre første månedene av svangerskapet kunne betro sine omgivelser at hun var gravid. De lange og tunge bølgedalene frem til de første angrepene av morgenkvalme, var det bare de aller nærmeste som visste om.

Å forberede seg til IVF-behandling er en stor belastning både fysisk og psykisk, forklarer hun.

– Kroppen tilføres hormoner for å maksimere eggløsningene. Psykisk blir man svært sårbar i den tiden man venter og håper. De mange forgjeves forsøkene gjorde at jeg hadde mest lyst til å låse meg inn på et rom og grine. Jeg følte meg mislykket som kvinne. Men jobben, og det at så få visste noe, gjorde at jeg måtte løfte hodet og håndtere alt jeg hadde påtatt meg av ansvar og forpliktelser.

Om det første nåløyet, å bli gravid, var trangt, ble svangerskapet til gjengjeld ukomplisert. Hanna var i full jobb hele tiden. Planen var å gå ut i permisjon tre uker før fødselen, men på siste arbeidsdag gikk vannet og fødselen var i gang. Lille Mogens ble junibarn.

Med jobben som byråd vet Hanna Marcussen at hverdagen innimellom kan bli utfordrende for dem begge. Å være politisk utnevnt som byråd i Oslo er ikke hvilken som helst lederjobb. Til tross for at hun har et godt nettverk av hjelpere, ser hun for seg at Mogens nok kommer til å måtte tilbringe noen timer av sitt unge liv i politiske møter.

– Heldigvis er det en helt annen forståelse for det å ha ansvaret for småbarn i våre dager. Det er heller ikke uvanlig at også fedre tar med seg barna på jobb. Feministen i meg sier at det er mulig å kombinere en lederjobb med det å være en god, enslig mamma. 

Test deg selv: Er du introvert eller ekstrovert