Jeg liker ikke at andre skal tro at jeg ikke har kontroll

Omikron-nyhetene ligger som en tykk tåke over landet, og Ida Nysæter Rasch har varslet om både hosting og harking. 

At hun er teknisk inkompetent, har hun også meldt fra om, er litt usikker på Zoom, men plutselig kan hun både høres og ses på skjermen foran oss, og å få NRKs sportsanker midt i fleisen, er som å få sola inn på hjemmekontoret. 

Hun er like kvikk og blid som vi kjenner henne fra tv-skjermen, men har gitt klar beskjed om at hun er «ganske privat på en del ting». 

Å snakke om mann og barn utgår, så la oss bare få det unna, det lille vi vet om dette, først som sist. Mannen traff hun på jobb i NRK, han er heller ikke nevneverdig glad i oppmerksomhet, og ja – det er han som er faren til begge guttene på 3 og 5, og ikke Petter Northug, som enkelte rykter skulle ha det til.

– Hvorfor er det så viktig for deg å være privat? 

– Jeg har aldri hatt et ønske om å bli en kjent person. Det høres kanskje ut som koketteri, men for meg er det konsekvensen av å ha det jeg mener er verdens beste jobb. 

Hun beholder den saklige tonen, mens et smil gradvis smyger seg frem. 

– Det betyr ikke at det ikke finnes videoer av meg der jeg står med hoppetauet som mikrofon. Jeg har alltid likt oppmerksomhet og tatt mye plass. 

Sammen med Emil Gukild er det Ida som også denne vinteren leder statskanalens «Vinterstudio» i helgene. Å få være tett på de store sportsøyeblikkene, og å formidle dem til de som sitter hjemme og følger spent med, beskriver hun som det beste ved jobben. 

– Store sportsøyeblikk binder oss sammen, og det er stort å være en del av noe som beveger oss på denne måten.

Det mest utfordrende er at det er så innmari mye sport som skal formidles. Den som tror at Ida slapper av med en sigg på bakrommet mens statskanalen sender fra de ulike vinteridrettene, må tro om igjen.

– Jeg driver med mange ting samtidig når det er lange sendinger, og det er krevende å ha full kontroll på alt som skjer i alle idretter i løpet av en dag. Alt kan ikke bli helt perfekt på live-sendinger som dette.

– Hvor selvkritisk er du?

Ida svarer slik hun ofte skal gjøre gjennom intervjuet. Saklig, men med en undertone av humor.

– Jeg er selvkritisk på en sånn måte at det går an å leve med en sånn type jobb. Jeg er fortsatt misfornøyd med et intervju jeg gjorde med Petter Northug under VM i Falun i 2015, for eksempel. Men jeg tenker ikke på det daglig. Da måtte jeg ha funnet på noe annet.

Hun vokste opp med åpent hus, med håndballtrening, kor, piano og speideren. Dommen over barndommen er klokkeklar. 

– Jeg vil gjerne gi mine egne barn tilnærmet lik den barndommen jeg hadde selv. Det er ingenting jeg kunne tenke meg å endre på.

«At jeg skulle gjøre det samme som Karen-Marie Ellefsen, var veldig rart»

At Ida er en som liker å ta plass, er det først og fremst den to år yngre søsteren Thea som har fått merke. Spurte noen hvordan det stod til med Thea, var det Ida som spratt frem med svaret. I barnehagen ble de to plassert i hver sin avdeling. 

– Det tror jeg handlet mest om at Thea også skulle få slippe til. 

Faren jobber med el-sikkerhet, moren i Elverum kommune. Trygge jobber med faste arbeidstider. Først som voksen forsto Ida at det var et verdivalg de to hadde tatt, for å følge opp henne og søsteren. 

– Faren vår kunne slutte på jobb klokka 15, hente oss og få oss videre på aktiviteter. Han var selv trener på håndballaget vi spilte på. Både mamma og pappa har hatt fokus på oss. Det er et valg man ikke forstår betydningen av før man blir voksen, sier 37-åringen. 

Hun vet ikke helt hvordan foreldrene fikk det til, men skulle gjerne hatt fasiten for å kunne få til det samme med sine barn. Hun og søsteren har nemlig aldri kranglet. Ida griper tak i et glass med noe vi mistenker er Cola Zero, og holder det opp foran skjermen. 

– Vi har aldri satt glassene ved siden av hverandre for å se hvem som fikk mest. Det har heller vært «gi mer til Ida» og omvendt. Vi har alltid hatt en veldig raushet for hverandre. 

Det var læreren på ungdomsskolen som gjorde henne oppmerksom på at hun var god til å skrive. Han som var så glad i sport og hadde jobbet i lokalavis selv, og som fortsatt sender henne meldinger. 

Etter et år som journalist i Østlendingen på Elverum med sport og nyheter, sto det mellom juss og journalistikk. Det ble journalisthøgskolen i Oslo. Allerede som student sendte hun åpen søknad til både nyhets- og sportsavdelingen i NRK om hvorvidt de trengte tilkallingsvikar, og ble kalt inn til sporten, på det hun fortsatt husker var en oktoberdag i 2006. 

– Jeg trodde det bare var et jobbintervju jeg skulle på, men da vi var ferdige, ble jeg spurt om jeg kunne lage en radiosak til sportsnyhetene 11.50. Så til neste sending 15.54, og på slutten av dagen fikk jeg beskjed om at jeg nå var tilkallingsvikar. 

Da hun trodde hun var ferdig for dagen, kom Jan Petter Saltvedt og lurte på om hun kunne lage referat fra kampene i Eliteserien til «Sportsrevyen» til den kommende søndagen. 

Ida ler. 

– Sånn startet arbeidslivet i NRK. Og at jeg ble programleder, var ganske tilfeldig. De trengte en vikar da en kollega ble sykmeldt en sommer. 

Da Ida hoppet etter Pål Gordon Nilsen, for å holde oss til sportsterminologien, og overtok jobben hans som programleder for langrennssendingene før VM i 2013, var det spesielt én ting hun kjente på: At hun skulle ha samme jobb som legendene hun selv hadde vokst opp med på tv. 

– At jeg skulle gjøre det samme som Karen-Marie Ellefsen, var veldig rart. Det var som om jeg ikke var voksen nok. 

Hun var 28 år den gangen. «Her er NRKs nye førstedame», var overskriften på et intervju Nettavisen gjorde med henne. Mens Ida smugtittet til Ellefsen for å se hvordan hun forberedte seg. 

– Jeg tenkte jeg måtte prøve på det samme. Etterhvert fant jeg ut at jeg måtte gjøre det på min måte. Hun har vært veldig raus med meg. 

Som programleder for langrennssendingene i NRK, er Ida den som har fått følge skistjerner som Petter Northug og Marit Bjørgen tettest. 

Noen av de største øyeblikkene er det nettopp Northug som har gitt henne – som da han ble VM-kongen i Falun, året etter han ble tatt i fyllekjøring. Eller å få lede programmet om Bjørgens karriere, da hun la opp i 2018. Eller å få følge Karsten Warholm på Bislett. 

– Eller å få være med på Tour de Ski og se sola skinne på toppen av Alpene. Det hender jeg må klype meg selv i armen og tenke at dette er jobben min, som jeg faktisk får betalt for. 

Så vet alle som leste nyheter i 2021, at det ikke bare er solskinnsdager i NRK Sporten heller. I konflikten med tidligere sportsanker Line Andersen ble ord som «fryktkultur» og «giftig» brukt om arbeidsmiljøet. 

– Hvordan opplevde du den konflikten? 

Noe lukker seg i ansiktet på skjermen foran oss. 

– Jeg har ikke noe ønske om å si noe om det.

«Jeg liker ikke at andre skal tro at jeg ikke har kontroll»

«Ikke jobb i permisjonen, bruk den tiden til å kose deg hjemme» har hun sagt til andre nybakte mødre. Og ler litt over at hun selv har ammet begge sine sønner på jobb. Den førstefødte var med til VM i Lahti i 2017, mens yngstemann lå ved puppen i Seefeld i 2019. 

Mens hun satt der og ammet, og oppdaget at det bare var tjue minutter til kveldens VM-sending, og at hun innen den tid også skulle rekke å spille inn en promo, kunne hun ikke begripe hvordan det skulle gå. 

Rent bortsett fra øyeblikk som dette, skal det ha vært problemfritt. Første gang var samboeren og moren med en uke hver, sist gang var det moren og svigermoren som tok ansvar hver sin uke. 

– Jeg kunne ikke ha blitt med om de ikke hadde blitt med. Og NRK har vært fantastiske til å tilrettelegge. Jeg synes ikke det skal være sånn at når kvinner får barn, så kan man ikke regne med dem lenger. Det er fint å vise at det går an å kombinere jobb og familie. Men det hadde aldri gått uten alle som stiller opp, slår hun fast. 

Slik foreldrene tok et verdivalg da de var små, gjorde Ida og søsteren det samme. For noen år siden valgte begge valgte å flytte ut av Oslo og bli naboer. 

– Vi stiller alltid opp for hverandre. Vi har barn på samme alder som går ut og inn, og vokser opp som søsken. Det er det beste valget vi har tatt og det viktigste premisset i mitt liv. 

Hun håper hun kan få barn som er trygge på seg selv, som er sterke nok til å stå for egne verdier og valg. 

Selv mener Ida at hun aldri har kjent på gruppepress, eller gjort noe hun selv ikke har ønsket. 

– Det gjør at jeg har lite av skjeletter i skapet. Jeg kunne kanskje pusha grensene mer som ung, men det er for seint nå. Det blir for dumt. 

– Men hva kunne det ha vært? Om vi skal følge det sporet? 

– I teorien? 

I noen sekunder ser Ida Nysæter Rasch en smule perpleks ut, men prøver å drodle seg frem til et svar. Å komme for sent hjem eller drikke seg full har liksom aldri vært interessant. Fortsatt husker hun sydenferien der hun fikk lov av foreldrene til å kjøpe med seg en flaske vodka hjem. Den sto uåpnet i mange år, og neimen om hun vet hvor det ble av den. 

– Om jeg ikke hadde kunnet drikke alkohol resten av livet, hadde det ikke vært noe problem for meg. En ørliten stillhet før hun fortsetter med et lite smil om munnen. 

– Det er klart, det ligger nok et snev av kontrollbehov her, jeg ser jo den. – Er du kontrollfrik? 

– Nei, det er det som er så rart. Jeg har veldig tillit til fagfolk på andre arenaer. Jeg vil ha kontroll på egne ting. 

– Hva vil du minst miste kontroll over?

– Et godt spørsmål. Det vet jeg ikke. Jeg vil at ting er på stell generelt. Jeg liker ikke at andre skal tro at jeg ikke har kontroll. 

«Jeg har alltid likt oppmerksomhet og tatt mye plass» 

Høsten 2020, femten år etter å ha ramlet inn i NRK Sporten som tilkallingsvikar, var det Ida som kjørte Karen-Marie Ellefsen hjem fra hennes aller siste vakt. Halv tre på natten, etter å ha takket henne behørig av. 

At både Northug og Bjørgen hadde sine glansdager på hennes vakt som sportsjournalist, har kjentes som et stort privilegium. Nå er det nye stjerner Ida jobber med. «Tett på Klæbo, Johaug & co» står det på instagramprofilen. Selv om hun mener hun har verdens beste jobb, er hun åpen for å gjøre noe annet etterhvert. 

– Jeg har en iboende nysgjerrighet knyttet til de store spørsmålene i livet. Som når folk får en kreftdiagnose – hva gjør det med et menneske? Hva former oss og gjør oss til de vi de er? Sånne temaer kunne jeg tenke meg å dykke mer ned i. Jeg pleier å si at jeg er enda mer interessert i folk enn sport. 

Det er et personlig tema til hun kan tenke seg å si noe om. Hun deler det ut, som et nøye oppskåret kakestykke. 

Hun forteller om hytta familien har i Trysil, der tanta og onkelen har nabohytta, bare en trapp unna. Det er her tre generasjoner ofte har hatt sine fineste stunder sammen. 

– Hver gang vi er i Trysil, tenker jeg at dette kan være siste gangen vi er her alle sammen. Det er så få år i livet vi har en generasjon over oss som er friske, og en under oss, og kan glede oss over begge deler. Jeg tror jeg kommer til å tenke tilbake på disse årene som de beste i livet. 

Hun stopper litt opp, før hun fortsetter. 

– Så har jeg en samboer som sier at «du trenger ikke tenke på det hver dag, det blir slitsomt». Men å tenke på det uten at det overdøver alt, er fint, avslutter Ida Nysæter Rasch. 

Les også: Mona B. Riise: – Jeg fikk livet i trynet ganske tidlig