"Bettan": – Jeg har hele tiden tenkt at når jeg blir pensjonist, så skal jeg ikke bli pensjonist, ha-ha

Pensjonsalder? Pah, sier Elisabeth Andreassen og tar en slurk kaffe.

– Nei, jeg fortsetter i samme stil som jeg har gjort siden jeg sto i stuen som barn og prøvde å synge så godt jeg kunne. Jeg har en utrolig energi og glede over livet. Altså, jeg våkner hver morgen og bare «Ja! I dag skal jeg gjøre det og det.» Og alle dager er ulike. Det er fantastisk, det er helt utrolig. Det er en gave. Sånn kan man altså se på tilværelsen. Det er tre dager til Bettan fyller 67, altså normal pensjonsalder, når Tara treffer henne til lunsj på Ekspedisjonshallen i Oslo, og den livsglade, sprudlende og svært friske popstjernen har kommet direkte fra trening. Hun bobler over av entusiasme over livet hun har levd og karrieren hun har hatt, og er usedvanlig tydelig på at ingen av delene er over på lenge ennå.

– Jeg har hele tiden tenkt at når jeg blir pensjonist, så skal jeg ikke bli pensjonist, ha-ha.

Elisabeth er enke etter å ha mistet sin store kjærlighet Tor i 2016, men har to voksne døtre som er hennes store stolthet. Sist høst ble det slutt med kjæresten gjennom seks år, Øystein, og på direkte spørsmål svarer hun at hun ikke dater. Det virker mest som hun ikke har tid til slike ting.

Når dette leses har Elisabeth Gunilla «Bettan» Andreassen, født Andreasson, formodentlig vent seg til «ikke å være pensjonist» i noen uker, og er klar for to utsolgte jubileumskonserter i Chateau Neuf sammen med Hanne Krogh for å markere at det er nøyaktig 40 år siden Bobbysocks vant Eurovision Song Contest med Rolf Løvlands sang «La det swinge», og med det skrev norsk musikkhistorie. En jubileumsturné ble dessverre avlyst på grunn av manglende finansiering, men det tar både hun og Hanne med fatning.

Akkurat nå er Elisabeth vel så opptatt av helsen.

– Som artist er jeg avhengig av å være i god form. Jeg var på vei til å legge på meg, og selv om jeg alltid har trent, har det vært litt i perioder. Da jeg begynte å tenke på om jeg måtte kjøpe nye sceneklær, tok jeg tak i meg selv og begynte å trene regelmessig. Det er egentlig bare å gå ut av døren og gå en halvtime eller time, sier hun, og legger til at hun også går på Sats og har personlig trener og gode greier.

– Det er så deilig. Jeg tar ingen medisiner og er helt frisk, og jeg vil gjerne inspirere alle kvinner over 60 til å gå ut og bevege seg.

Elisabeth og Hanne sa opprinnelig stopp for Bobbysocks i 1988, etter tre hektiske år, men har beholdt kostymene i anledning utallige opptredener på forskjellige eventer. I januar ble de gjenforent «på ordentlig» da de på nytt deltok i Melodi Grand Prix, denne gang med sangen «Joyful», skrevet av dem selv. Hvordan var det egentlig å delta som Bobbysocks igjen?

– Det var kjempemorsomt! Ikke bare fordi det var 40-årsjubileum, men det var så koselig med all støtten vi fikk fra publikum, både før og under og etter konkurransen. Vi visste at vi var godt likt, men det var utrolig å komme på annenplass med publikumsstemmene.

Kanskje er det ikke så underlig at Elisabeth og Hanne stadig nyter publikums gunst. Om vi et øyeblikk ser bort ifra at de begge på hver sin kant har imponerende, livslange karrierer hvor de også har gjort veldig mye annet til stormende jubel, var Eurovision-seieren historisk, enda mer enn Bettan helt klarer å fatte, virker det som.

– Det var første gang Norge vant Eurovision, første gang Norge fikk 12 poeng. Det engasjerte mer enn noen av oss kunne ane. Det var utrolig betydningsfullt for Norge, for oss, for musikkbransjen, for Grand Prix-historien. Hvor var du da Brå brakk staven eller da Bobbysocks vant Eurovision, liksom? Det lages podkaster om dette, og vi er med når Dagsrevyen har sånne kavalkader over store hendelser. Jeg blir så stolt, jeg, sier hun og rister lett undrende på hodet.

– Jeg glemmer innimellom at det er sånn, men så blir vi trukket frem sammen med månelandingen og Alexander Kielland-ulykken, liksom. Folk syntes det var stort, og norsk musikkliv fikk litt mer selvtillit. Alle var happy, og «La det swinge» ble en ny klassiker. Det visste vi selvsagt ikke da, men vi kjenner det nå. Den blir trukket frem hele tiden når det er et eller annet som er gøy, de rosa jakkene og disse to hoppende jentene. Nei, jeg blir altså kjempestolt.

Men var Elisabeth og Hanne skuffet over ikke å vinne på nytt?

– Nei, det var vi ikke. Vi har gjort Eurovision. Jeg har vært med fire ganger, og Hanne tre ganger, så det hadde vi ikke noe behov for. Dessuten hadde det nesten krasjet med Chateau Neuf-jobbene. Vi tenkte at vi neppe ville vinne, men samtidig var det en mulighet, så vi ble litt stresset en stund, ha-ha.

Elisabeth har alltid levd for musikken. Født til norske foreldre i Göteborg, vokste hun opp på en liten øy kalt Källö Knippla fra hun var seks, der hun praktisk talt levde en «Vi på Saltkråkan»-tilværelse. Faren livnærte seg som sportsfisker, og moren var syerske, og den lille familien bodde i øyas gamle butikk som de hadde gjort om til bolig.

Hennes vei ut i verden var via fjernsynsapparatet og gamle dansefilmer og musikaler med stjerner som Fred Astaire, Gene Kelly og Judy Garland, og et avgjørende øyeblikk var da hun hørte sistnevnte synge «Over The Rainbow» i Trollmannen fra Oz, en sang hun selv spilte inn på platen «Stemninger» i 1992.

– Da jeg hørte Judy Garland synge «Over The Rainbow» og jeg så den filmen, forsto jeg at det var artist jeg skulle være. Min drøm var alltid å bli det jeg er i dag, å holde på med musikk og formidling. Jeg sto hjemme i stuen, som var diger, og sang og spilte gitar og latet som om jeg hadde 10 000 mennesker foran meg. Det gjorde jeg hele tiden. Jeg drømte meg bort og ville bli som Judy Garland.

Veien derfra til å bli Grand Prix-fan var kort, og deretter slukte hun alt hun kom over av svensk musikk og artister som Eva Dahlgren, Björn Skifs, Tomas Ledin, Magnus Uggla, Py Bäckman og Kikki Danielsson.

– Kikki var litt country, så da skled det mer og mer over til artister som Dolly Parton, Linda Ronstadt, Maria Muldaur, Kenny Rogers, Buck Owens og sånn, minnes Elisabeth og erklærer sin helt spesielle kjærlighet til Dolly Parton:

– Jeg følte meg så knyttet til country- og bluegrass-musikken. Den handler om hverdagen vi lever i, om sorg og kjærlighet og glede, og Dolly skriver om naboen som lagde eplevin, om han som lærte henne å spille banjo, om morens kåpe. Jeg følte meg som søsteren hennes, vi hadde begge foreldre som støttet oss og ga masse kjærlighet. Riktignok hadde hun 13 søsken, mens jeg hadde én bror og vi hadde to fosterbarn som bodde med oss, men likevel. Jeg lærte meg å spille gitar og lot meg inspirere av musikken hennes. Selv om jeg ikke skrev sanger, var jeg veldig opptatt av Dollys mot og hennes måte å følge drømmen sin på, hennes måte å være på og være stolt av den hun var, med parykker og pupper og ditt og datt, sier Elisabeth og ler hjertelig.

Hun forteller videre om hvordan den unge Dolly Parton møtte en mannsdominert verden med egenkomponerte sanger og en god dose selvtillit som hun åpenbart har funnet inspirerende.

– Og vi kom fra landet, begge to. Det er det som er countrymusikk for meg.

16 år gammel flyttet Elisabeth tilbake til Göteborg for å gå på gymnaset, for deretter å studere økonomi i to år.

– En kveld jeg var på pub, var det en gjeng der som spilte bluegrass, og jeg var helt fjetret. For å gjøre historien kort ble jeg godt kjent med dem, og en dag skulle de starte et nytt band fordi bassisten deres skulle slutte, og da spurte de om jeg ville være med. I så fall måtte jeg lære meg å spille kontrabass. Jeg kjøpte bassen til han som skulle slutte for 1500 kroner, og det var alle pengene jeg hadde. Så øvet vi inn 40 låter av alle slag i løpet av en og en halv måned, og begynte å spille rundt på puber. Det var en god skole, kan Bettan forsikre.

Med en knøttliten leilighet i Stockholm som base turnerte den unge trioen rundt i Sverige i halvannet år, og Elisabeth lærte seg raskt å sette på plass fulle menn som prøvde å tafse.

– Det var også en god skole, ha-ha.

Hun leste i avisen en dag om en countrykonsert som skulle finne sted i Medborgarhuset i Stockholm med noen av Sveriges største artister, og kjøpte billett. Tanken var at her var det mulig å skaffe seg litt input, å lære noe, og når hun sitter blant publikum og konserten begynner, får hun det hun beskriver som «en sånn sjuk følelse».

– Det var som om Steven Spielberg eller noen filmer ovenfra og ned i salen der alle sitter, og jeg følte det som et lite lys traff meg. Altså, det lyset kjente jeg. Jeg bestemte meg for at jeg måtte inn bak scenen i pausen, og da går jeg frem til en mann som står der og sier «Hei, jeg heter Elisabeth Andreasson, jeg er fra Göteborg, jeg er skitbra, kan jeg få synge en låt etter pausen?» Det er helt sant. Det er derfor boken min heter «Jeg er skitbra», sier hun med referanse til biografien som ble utgitt i 2018, ført i pennen av Arnhild Skre.

Mannen som sto der, het Lasse Holm og var en størrelse i svensk musikk- og underholdningsliv som kanskje best kan sammenlignes med Arne Bendiksen her i Norge.

– Det visste jo ikke jeg. Jeg kjente ingen, så jeg ante ikke hvem han var, men han ser på meg og sier at «du er så jævla frekk, så jeg vil høre deg». Så jeg går inn på scenen etter pausen, med Kjell Åke som spiller gitar, og vi synger ikke bare en, men to låter, «I Will Always Love You» av Dolly Parton og «Satan’s Jewel Crown» som Emmylou Harris hadde gjort. Etterpå sto Lasse der og sa at jeg måtte komme i studioet hans neste dag for å spille inn en demo, og sånn begynte det. Nå gikk ting fort, det skjedde mye, og slik har det i grunn fortsatt. Fra Bettan frekt og freidig «lot seg oppdage» på Medborgarhuset har livet hennes beveget seg i høyt tempo.

I løpet av de tre-fire første årene spilte hun inn sine to første soloplater – den første en ren countryplate, den andre en popplate – og sang på to plater med den kjente svenske countryartisten Mats Rådberg. Hun var også med i gruppen Chips med Kikki Danielsson, som hun også spilte inn en plate med.

Chips var dessuten med i den svenske Melodi- festivalen (som er navnet på Melodi Grand Prix i Sverige) to ganger, hvorav den ene førte til seier og hennes første Eurovision-finale med sangen «Dag efter dag», som nådde åttende plass i Storbritannia i 1982. Hun hadde videre en sentral rolle i musikalen «Spök» sammen med Björn Skifs, på Maximteatern i Stockholm, som gikk for fulle hus i to år med hele 368 forestillinger. I tillegg turnerte hun selvsagt Sverige rundt i forskjellige sammenhenger.

Alt dette, og mer til, før det virkelig eksploderte med Bobbysocks i 1985. Man kan bli svimmel av langt mindre.

Selv om hun har spilt inn popplater, vært revystjerne, holdt sommershow og juleturneer, er og blir det countrymusikken hun med ujevne mellomrom kommer tilbake til, og i 1988 dro hun til verdens countryhovedstad, Nashville, for å spille inn plate. Sto opplevelsen til forventningene?

– Absolutt! Den gang var jeg på plateselskapet Sonet, der jeg hadde en god venn som jobbet mye med USA. Han var på en messe i Nashville, og på flyet fra New York hadde han blitt sittende ved siden av en dame han begynte å prate med. Han hadde vært på jakt etter noen som kunne jobbe med meg, og damen var Wendy Waldman, som allerede den gang var en legende i bransjen, forteller Elisabeth.

På spørsmål om hun kunne tenke seg å produsere en svensk jente som ville til Nashville for å spille inn plate, kom svaret kjapt: «Yeah! I’ve never done that.» Dette var samtidig som Bobbysocks var i Los Angeles for å spille inn sin tredje og siste plate, «Walkin’ On Air», og Bettan bestilte en flybillett til Nashville og fant umiddelbart tonen med Waldman.

Et år senere dro hun tilbake og spilte inn platen «Älskar, älskar ej».

– Det var så gøy!

I 1990 meldte Elisabeth adresseendring og flyttet fra Stockholm til Oslo. Etter at hun ble stor kjendis med Bobbysocks, var tiden moden for å etablere solokarrieren for alvor også i Norge.

Greia var at jeg var blitt veldig godt kjent med Rolf Løvland. Vi ble veldig gode venner, og han ble min faste pianist. Vi har en fellesnevner når det gjelder melodier. Han skriver så melodiøst og så sangbart, og jeg elsket musikken hans. Dette var før han startet Secret Garden, og jeg spurte om han ville skrive en sang til platen vi skulle gjøre. Da skrev han «Danse mot vår», som vi lagde en demo av og gikk for å shoppe plateselskap, minnes Bettan. Det tok ikke lang tid før kontrakt var i boks. Petter Singsaas i daværende PolyGram tente umiddelbart, og dermed startet veien frem til det som skulle bli Elisabeths første norskproduserte plate, suksessen
«Stemninger» som kom ut i 1992. Da fikk hun også omsider en anledning til å synge «Over The Rainbow» på plate, nesten 30 år etter at hun ble besatt av Judy Garland.

– Det var en gang noen som spurte meg om jeg hadde hørt Eva Cassidys versjon. «Jo, den er fin den, men jeg gjorde den før henne», svarte jeg da, ha-ha. Hun blandet også inn sanger av Evert Taube og Cornelis Vreeswijk, «Solveigs sang» fra Edvard Griegs musikk til Henrik Ibsens «Peer Gynt», en dæsj «Phantom Of The Opera», standardlåten «Send In The Clowns» og litt annet småtteri, og som hun sier – «den solgte godt».

Det ble et innholdsrikt 90-tall, kan vi trygt si. Hun stilte to ganger i Eurovision-finalen, først i 1994 da hun og Jan Werner Danielsen fremførte «Duett» i Dublin og i 1996 hjemme i Oslo med sangen «I evighet», etter at Rolf Løvland hadde slått seg sammen med Fionnuala Sherry og dratt i land den andre norske Eurovision-seieren med «Nocturne» året forut. I 1998 kom Elisabeth «bare» på annen plass i Melodi Grand Prix, men alt i alt har hun vært med i konkurransen imponerende 13 ganger, og fire av deltagelsene har ført henne til den store finalen.

Det ble også flere plater, revyer, juleturneer og en endeløs rekke av inntektsbringende eventjobber, og samarbeidet med Jan Werner fortsatte, men det skjedde også store ting privat.

Elisabeth, som var født Andreasson, hadde nå truffet Tor Andreassen, og giftet seg med ham og skiftet navn i 1994. De neste årene fikk de to døtre, Anna og Nora, men tro ikke at familielivet tok overhånd av den grunn. En kikk på cv-en til Bettan viser ikke særlig mange hull heller i denne perioden. Det stoppet liksom ikke opp?

– Ha-ha-ha, nei, det gjorde ikke det. Det har alltid gått i hundre. Tor jobbet en del i starten, men da Nora ble ett år gammel ville arbeidsgiveren hans at han skulle jobbe og reise en god del mer, men det syntes ikke han var noen god idé. Derfor søkte han heller om et års permisjon, som han fikk innvilget. Det ble ikke med det ene året, det ble elleve.

En hjemmeværende ektemann ga Bettans karriere en viss fleksibilitet, og arbeidet kunne fortsette ufortrødent videre. Etter at hun deltok i en svensk tv-galla sammen med sitt gamle idol og Chips-kollega Kikki Danielsson og Lotta Engberg høsten 2000, fødtes ideen om et samarbeid mellom de tre. De deltok i Melodifestivalen i Sverige med «Vem e’ de’ du vill ha» i 2002, og i norske Melodi Grand Prix med «Din hånd i min hånd» i 2003.

Fullt så bra gikk det ikke med hennes åttende solo-plate (juleplater utelatt fra tellingen) «Kjærlighetsviser» fra 2001. Konseptet gikk ut på at hun skulle fremføre kjente norske og svenske sanger på opphavspersonenes dialekt. Det førte til ikke spesielt sterke tolkninger av Åge Aleksandersens «Dains med dæ», deLillos’ «Neste sommer» og Björn Afzelius’ «Tusen bitar», for bare å ha nevnt tre. Platen fikk nokså hard medfart, og skal denne intervjueren være helt ærlig, så er det lett å forstå.

– Det er ikke min beste plate, jeg er helt enig med deg, sier Elisabeth og bryter ut i en hjertelig latter.

– Det må du bare ta med i intervjuet, ha-ha-ha!

Nok en gang var det countrymusikken som skulle bli redningen. Hennes neste plate ble en ren bluegrass-og countryplate, innspilt med noen av de hippeste musikerne som tenkes kunne, blant annet produsenten Lars Lien og medlemmer av bandet Motorpsycho.

– Jeg var blitt gjort oppmerksom på Lars og ringte ham, og da skjønte han ingenting. «Bettan?», spurte han. «Grand Prix-Bettan?» Ha-ha-ha. «Ja, det stemmer», svarte jeg. Så fortalte jeg ham om ideen, og han syntes det hørtes gøy ut. «Jeg skal snakke med gutta», sa han. De ble helt over seg, så da spilte vi inn i hans studio i Tydal i Trøndelag, sier hun og forteller om deres aller første møte her i Oslo, der de skulle diskutere prosjektet.

– Jeg hadde invitert ham hjem til meg. Da bodde jeg i et hus i Veslekroken rett nedenfor Radiumhospitalet, og han var så nervøs. Først hadde han gått feil da han gikk av bussen. Han gikk i feil retning og havnet langt oppover mot Montebello og måtte gå ned igjen, og det var varmt som faen. Til slutt fant han huset og ringte på, klissvåt av svette. «Hei, jeg gikk feil, og jeg er livredd», sa han, ha-ha. Han var så søt. «Får jeg røyke?», spurte han. «Ja, vær så god.» Da rullet han en Petterøes, og jeg spurte om han ville ha en øl. «Ja!» Da kunne han slappe av, og så begynte vi å spille låter for hverandre. Vi hadde så lik smak. Bare noen uker senere dro jeg opp til studioet hans.

Da albumet, som ble hetende «A Couple Of Days In Larsville», ble utgitt i 2004, overgikk anmelderne hverandre i superlativer, og det må ha føltes som en slags hevn etter å ha blitt så grundig slaktet sist?

– Nei, jeg kjente aldri på noen hevnfølelse, fordi jeg ikke tok det så alvorlig. Jeg følte jo også at «Kjærlighetsviser» ikke hadde vært min beste plate. Sånn er jo en karriere. Du må prøve ting. Jeg syntes ideen var god, men det funket liksom ikke. «A Couple Of Days In Larsville» var så morsom å lage at Elisabeth fulgte den opp med søsteralbumet «Short Stories» allerede året etter. Begge platene inneholder kresent utvalgte versjoner av sanger hun er glad i, skrevet av Dolly Parton, Emmylou Harris, Johnny Cash og andre, og en del nyskrevne låter av teamet rundt Lars Lien, som Motorpsychos Håkon Gebhardt og norskamerikanske Martin Hagfors. Det er to plater som endelig gjorde henne til kritikernes darling. Ingen av platene solgte all verden, men var i det minste innom VG-lista. Det gikk bedre med «Spellemann», som ble hennes neste album og solgte til gull, en litt annerledes folkemusikkplate med både svenske og norske sanger, utgitt i 2009. «Kärleken & livet – 13 sanger av Rolf Løvland» fra 2012 er hennes siste albumutgivelse, og det kan vise seg virkelig å bli den siste også.

I fjor høst kom en ny låt, en versjon av den vakre Vince Gill-sangen «Whenever You Come Around», spilt inn sammen med countrysangeren Dag Erik Oksvold, som Elisabeth har turnert med den siste tiden, men foreløpig er det bare blitt en.

– Vi skal spille inn flere sanger, noen av dem som vi også har skrevet selv, men vi vet ikke helt hvor mange eller om det blir en hel plate av det. Man mister noe av lysten når cd-er ikke selger lenger og alt bare streames, sier Elisabeth, som tross alt har solgt halvannen million plater i årenes løp.

– Du blir litt maktesløs. Ikke tjener du penger på musikken. Hvem skal betale innspillingen? Jeg er egentlig på plateselskapet Grappa, og kunne sikkert fått gjort en plate der, men du må ha lyst også. Det er klart, ideene kommer jo plutselig, og så bare gjør man det. Det er ikke godt å si.

La oss derfor forholde oss til det faktum at enn så lenge er «Kärleken & livet» den siste platen til Bettan, i sin helhet viet sangene til Rolf Løvland som hun er så glad i og som har hatt så uendelig mye å si for karrieren hennes. Det samme kan vel trygt sies om Hanne Krogh, men hvem andre får plass i det gode selskapet?

– Det er Jan Werne, selvsagt. Han betød veldig mye for meg. Det var både et følelsesmessig og musikalsk vennskap, og Alexander Rybak bor også i mitt hjerte. Og Tor Endresen, som er en veldig god venn. I Sverige må jeg trekke frem Kikki og Lotta som er to av mine beste venner. Lotta og jeg har gjort masse sammen i det siste,
og gjorde to juleturneer i fjor. Jeg har fremdeles kontakt med både Lasse Holm og Bert Karlsson fra den gang jeg startet. Skjønner du? De gamle guttene. Det er også noen norske bransjefolk jeg har lyst til å nevne: Jan Sollien, Petter Sandberg, Erling Johannessen. Jeg har virkelig jobbet med så mange fine folk.

«Alle» var der for henne da tragedien inntraff i 2016 og hennes kjæreste gjennom 27 år og ektemann i 22 av dem, hennes høyt skattede Tor, døde brått av et hjerteinfarkt på deres landsted på Brønnøya.

– Jeg fikk enorm støtte da det skjedde. Alle elsket Tor. Han var verdens fineste mann og beste pappa. Og han hadde humor. Å, som vi har ledd. Han var virkelig et fint menneske. Han var så populær, og han hadde respekt for alt: dyr, mennesker, planter, trær. Jentene har fått en veldig fin inngang til livet takket være ham.

Vi var veldig like i alle disse meningene og hadde noen fantastiske år.

– Du må savne ham veldig?

– Å, ja. Masse. Jeg tenker ikke lenger på ham hver dag, men jeg tenker mye på ham. Jeg har bilder av ham overalt hjemme, så det er som om jeg ser ham hver dag.

– De døde blir ikke borte.

– Nei. Noen blir glemt, men ikke Tor. Vi pleier å feire ham på den dagen han døde, og vi feirer fremdeles bursdagen hans. Dessuten skåler vi for ham i hytt og vær. Elisabeth beskriver det som en «total katastrofe» da Tor ble borte, men ikke så stor at ikke livet måtte gå videre. Hun hadde to barn på vei ut i voksenlivet, som hun følte at hun måtte være sterk for.

– Jeg måtte stå opp hver morgen, sette på kaffen og vise meg som voksen og at jeg tok ansvar for dem, sånn at de kunne komme til meg for trøst. Jeg tror nesten de hadde det verre enn meg. Helten deres var borte. Men jentene er utrolig flinke. Jeg er så stolt av dem at jeg nesten begynner å grine når jeg snakker om det.

Anna er blitt anestesisykepleier og Nora energiingeniør, og moren kan ikke få rost dem nok.

– Begge har staket ut sine liv med utdanning og vil gjøre noe fornuftig, de er så flotte, altså. De er kloke og morsomme og har fått pappas humor og klokskap. Jeg er veldig stolt av dem, og det er de to som er det helt store i livet mitt, avslutter countryjenta Elisabeth.