Hanne Pernille Andersen: -Jeg kan umulig være den eneste som er skeiv på Vega

Det er ikke så rent lite Hanne Pernille har måttet tåle som åpent skeiv opp gjennom årene: «Pass deg for lesba», «Hun er bare grei med deg fordi hun vil ligge med deg», «Hun er homo, hold deg unna», «Hun eier ikke skam, hun kyssa kjæresten sin utenfor butikken», «Man skal ikke oppføre seg sånn som henne», «Hvordan kan du omgås henne? Hun prøver seg sikkert hele tiden». Og ikke minst kommentaren som kom slengende da hun flyttet tilbake til hjembygda på øya Vega i Nordland: «Hvordan kan du leie ut huset ditt til en lesbe?» 

– Jeg har sett venner bli kastet flasker på, og jeg har venner som har fått juling av tilfeldige mennesker. Kun fordi de beveger seg i et annet følelsesspekter enn den normative gemene hop. Jeg har heldigvis også vært med så lenge at jeg har sett utviklingen. Men det er fremdeles et godt stykke igjen å gå før mennesker er likestilte. Før mennesker ikke dømmes for sin kjærlighet til et annet menneske. Noe de fleste tar for gitt, sier hun engasjert. 

Etter mer enn 25 år både i Trondheim og Oslo har det vært godt å komme hjem igjen. Men når man har vært utaskjærs lenge, går det opp for en at det er enkelte ting man kommer til å savne. Hanne Pernille hadde deltatt på Pride-festen hvert år i over 20 år, og hadde ingen planer om å hoppe over feiringen bare fordi hun hadde flyttet tilbake til øya. 

– Pride er som min største helligdag, så feiring hadde jeg planlagt uansett, smiler hun. 

Etter en lengre prat med en venninne over Facetime, innså hun at tiden var moden for å pakke flagget ut av kofferten og skride til verket. Tre uker senere var Vegas første Pride et faktum. 

– Ideen bunnet i et sterkt ønske om å vise folk at regnbueflagget ikke er farlig. Flagget signaliserer inkludering, kjærlighet og at det skal være en folkefest. Min sterkeste motivasjon for å arrangere Pride på hjemplassen min, som jeg er så glad i, er for å gjøre ting lettere for de som kommer etter. Jeg vil gjøre det jeg kan for at barn og unge skal slippe å kjenne på kroppen det som jeg og mange andre har gjort, forteller hun. 

«Pride er min største helligdag»

Nettverksbygging er langt fra et fremmedord for den erfarne fotografen, og når det kommer til Vega Pride har hun ikke vært beskjeden med gjestelisten. Hun ønsker selvfølgelig alle velkommen, men noen personer anser hun som særdeles viktige støttespillere. – Det er viktig å sende ut riktige signaler, mener hun, og legger til at innstillingen har vært at man ikke kan få noe verre enn et nei. Øverst på listen har hun satt både prost og ordfører. Sistnevnte har sagt seg villig til å åpne festen.

– Det er veldig positivt at Hanne Pernille vil bidra til å sette Vega på kartet, sier ordfører, André Møller.

Han mener det er viktig med mangfold og at man skal få lov til å være stolt av den man er. Møller har en klar mening om at verden har blitt mindre gjennom digitale medier, og at informasjonen er en annen enn den man hadde tilgang på tidligere.

– Folk får bedre og mer riktig informasjon i dag. Jeg tror fordommer ofte kan oppstå på grunn av feilinformasjon. Dette er det fint vi får løst opp i, og viktig for samfunnet vårt at vi markerer, sier han.

Betyr dette at kommunen vil heise regnbueflagget under Pride Vega?

– Kommunestyret i Vega kommune har vedtatt et flaggreglement. Vi kommer ikke til å endre dette på grunn av ett enkelt arrangement, sier han.

Hanne Pernille er innforstått med at ikke alle er helt klare for de store forandringene med det første. Men hun er kreativt anlagt, og har lagt til rette for alternative løsninger:

– Jeg tror for eksempel ikke at bygda er klar for en Pride-parade ennå. Så i stedet inviterer vi til et familieløp. Da blir det litt mindre farlig og alle som vil, kan delta, forteller Hanne Pernille. 

«Jeg kan umulig være den eneste som er skeiv på Vega»

Engasjementet ligger tykt utenpå når Hanne Pernille snakker om det som ligger hennes hjerte nærmest. Hun har mange ganger stilt seg spørsmålet om når vi skal få anerkjent all kjærlighet som likeverdig. Og mener at nettopp dette spørsmålet er noe av det som driver henne fremover i kampen for at alle skal få elske den de vil.

– Hvorfor skal det være en selvfølge at jeg skal leve med en mann? Og hva er det som er så truende med at to mennesker av samme kjønn, som elsker hverandre, skal få leve sammen? Når media fremdeles bruker overskrifter som «lesbisk lykke» eller «homobryllup», blir jeg kalt hårsår når jeg reagerer på det. Jeg er ikke hårsår. Eller, jo, kanskje litt i tinningene, smiler hun. 

Hun betegner det som at samfunnet fremdeles tenker i båser og skap, og når det handler om skeive mennesker forsvinner kjærlighetsaspektet ut av vinduet. 

– Tematikken blir til sex. Hvem putter hva hvor, og uansett hvor det puttes blir det ikke barn av det, sier hun. 

– Med en gang legoen blir bygget på en annen måte enn tegningen viser, blir det et tema. Det handler ikke om lego på feil plass. Det handler ikke om det eldgamle argumentet om mangel på barnebarn. Vi har kommet lenger enn det nå. Det handler simpelthen om kjærlighet, mener hun.

Prost i Nord-Helgeland, Ola-Rune Ertzeid, var prest på Vega på 90-tallet, og konfirmerte Hanne Pernille i sin tid. Hun husker ham godt som en flott prest med mye humor, og han var en selvfølge på gjestelisten. 

– Jeg husker at han påsto at han var verdensmester i vertikal baklengs melkekartongkasting, ler hun. 

Dessverre har han ikke anledning til å delta, men lover å holde et øye med dem på avstand. 

– Jeg heier på Hanne Pernille. Hun er en viktig ambassadør for livsglede, smiler han. 

Ertzeid håper Pride-feiringen kan bidra til å påvirke folk til å reflektere over mangfold, ulikheter, hva som er viktigst i livet og ikke minst hva som er viktig med livet. 

– Det handler om det store spørsmålet – «hva er kjærlighet?», sier prosten. 

Han mener at kjærlighet mellom mennesker er et gode for menneskelivet, og at det er viktig for alle lokalsamfunn å reflektere over dette. 

– Vi trenger ikke mindre kjærlighet, vi trenger mer. Tillit til hverandre og respekt for hverandre er viktige etiske retningsgivere. Så mangfold, kjærlighet, respekt og tillit er kjerneord som jeg håper at Pride på Vega kan løfte frem, sier han.

Hetero. Bifil. Lesbisk. Tilbake til 90-tallet var det tre kategorier. I starten var det enklest å plassere seg midt imellom. Det var ikke før hun hadde lagt øysamfunnet i bakspeilet, og smakt på storbylivet, at hun virkelig turte å kjenne på sin egen legning. En dag på jobb sa det bare pang. Hun hadde forelsket seg hodestups i en jente som til stadighet dukket opp i nærheten av henne. 

– Jeg kalte det ikke forelskelse den gangen. Jeg visste simpelthen bare hvor i lokalet hun befant seg til enhver tid, og at jeg ble helt skjelven når hun var i nærheten. Mann og barn var ikke utelukket på grunn av denne lille humpen i veien, forteller hun. 

Den lille humpen i veien skulle vise seg å vare i to år. Nå kunne hun ikke utsette det uunngåelige lenger. Da Hanne Pernille dro hjem til julefeiring var det på tide å ta sats. 

– Jeg har aldri vært typen til å bestemme meg for å hoppe fra 10-meteren, for så å snu å gå ned igjen. Så da foreldrene mine tok middagshvilen sin stilte jeg meg opp ved siden av juletreet, kremtet og sa: «Jeg er ikke heterofil, kan jeg låne bilen?», gjenforteller Hanne Pernille. 

Hun slang på seg jakken, kastet seg i bilen og kom ikke hjem før alle hadde lagt seg den kvelden. Dagen etter vanket det klemmer, og alle brikkene fikk lov til å falle på plass. Det var ikke så farlig, akkurat som hun hadde visst innerst inne. 

– Over 20 år etter sitter jeg og tenker på alle de som går gjennom dette, med helt ulike konsekvenser og utfall. Jeg er i aller høyeste grad en av de heldige, men det betyr ikke at det var enkelt for meg den gangen foran juletreet, sier hun.

Organisasjonen FRI – Foreningen for kjønns- og seksualitetsmangfold, kan fortelle at de er fulle av beundring for alle frivillige som bruker av tiden sin på å engasjere seg i å arrangere Pride. 

– For de av oss som er skeive, betyr det mye når naboer, foreldre og bygda stiller opp for å feire mangfoldet. Selv om man tenker at det ikke betyr så mye å delta i en parade eller ha et regnbueflagg i vinduskarmen, er dette små handlinger som har stor effekt for de av oss som kanskje føler oss litt utenfor og lurer på om det er plass til sånne som oss i verden, forteller leder i FRI, Alexsander Gjestvang, som legger til at de er spesielt glade for å ha ildsjeler som drar i gang Pride på små steder. 

– For de av oss som vokser opp i små samfunn må det være helt magisk å se at lokalsamfunnet støtter opp om retten til å være den man vil, og elske hvem man vil. Det er plass til alle under regnbuen, og vi i FRI vil at folk skal få være den de er, der de er. Det skal være like naturlig å feire mangfold og kjærlighet på Vega som i Oslo, sier han. 

Hanne Pernille har etterhvert fått med seg mange på laget, og det varmer når hun vet at hun har både organisasjonen FRI og bygda i ryggen. Inn i fremtiden ser hun for seg at Pride kan vokse og slå rot på hjemplassen, nå som hun har plantet regnbueflagget.

– Jeg kan umulig være den eneste som er skeiv på Vega, blunker hun. Målet er at det skal være en årlig festival der innholdet skal variere, for å holde det interessant. Men en ting skal være konstant, og det er nøkkelordene Pride er tuftet på; inkludering, respekt, samhold og ikke minst kjærlighet. Artister og underholdning skal Pride-festen også by på, og det store trekkplasteret kan Hanne Pernille avsløre at er Marion Ravn. 

– Det er en liten plass, så det nytter ikke å prøve å holde noe hemmelig, ler hun, og legger til at man ikke trenger å blåse i noe homometer for å delta. 

– Pride er for alle som vil kose seg med bra musikk og kjenne at det er fint å være en alliert, smiler hun.

Les også: Agnes Kittelsen: -Jeg er ikke redd for å si hva jeg mener