Hanne Krogh: – Ingen har kunnet være med på å skape meg

«Lykken er å la det swinge!»

Er du helt sikker på at jeg ikke skal smøre noen brødskiver til deg? Hanne Krogh tar imot Taras journalist hjemme hos sønnen Sverre på Frogner i Oslo. I huset nederst i Holmenkollåsen, der hun bor med ektemannen gjennom 42 år, Trygve Sundbø, er det for tiden hektisk oppussingsaktivitet og derfor upraktisk å ha besøk. Hanne har ikke spist frokost, men har tatt med egen mat. – Det pleier ikke være så mye mat her, så da er jeg på den sikre siden. 

Det er altså en jordnær superstjerne – for superstjerne er hun – som stiller til portrettintervju. Hanne Krogh har hatt en karriere med oppturer de fleste bare kan drømme om, og den er på ingen måte forbi. Riktignok er hun blitt en voksen dame på 65, men hun er proppfull av ungdommelig energi, ser ikke ut som hun er en dag over 29 (vel, litt eldre, men altså ...), smiler praktisk talt hele tiden og er utsøkt imøtekommende, og nå skal hun med showet «Lykken er å la det swinge!» feire 50 år på scenen. Det er lett å la seg begeistre av slike mennesker når de byr på brødskiver med salami og noen druer. Men dette med å se seg tilbake gjennom et slikt show er en tanke det tok tid å fordøye.

– Tiden var inne til å oppsummere lite grann, og jeg har aldri gjort det før. Jeg har alltid bare gått videre og videre og videre. Jeg er et menneske som er ekstremt nysgjerrig på livet, og jeg har aldri hatt lyst til å kopiere det jeg gjorde i går. Jeg har alltid hatt lyst til å åpne en ny dør og se hva som finnes der. 

«Lykken er å la det swinge!» var dessuten en tittel hun ikke var umiddelbart fornøyd med. 

– Jeg trodde det var litt for lite i forhold til det jeg har gjort. Men så kom denne pandemien, og nå, etter halvannet år, føler jeg at det er akkurat det vi har lært, at lykken skal kunne bli å slå ut håret igjen. Jeg tror det er det vi lengter etter, alle sammen, å kaste oss om halsen på hverandre og swinge rundt. Dermed tenkte jeg at tittelen er helt perfekt, og det tror jeg showet også kommer til å bære preg av, sier Hanne entusiastisk. 

– Det blir alt jeg har gjort i karrieren min, og den er jo lang. Det er 50 år siden jeg vant Grand Prix for første gang. Jeg ville jo ikke at det skulle handle bare om Grand Prix. Jeg har gjort mye mer enn folk vet, sånn indirekte. Men altså, det blir fargesprakende, det blir muntert, det blir tempo, men det hadde jo ikke blitt mitt show om jeg ikke hadde ambisjoner om at folk også skal få noen ord til ettertanke og kanskje en liten tåre i øyekroken. Men du får ikke den tåren hvis du ikke får folk til å le først, og det blir først og fremst latter. 

Hele Norge var fans av Wenche Myhre

Det var med slagerkongen Arne Bendiksens sang «Lykken er» den 15 år gamle Hanne vant norsk Melodi Grand Prix i 1971. Under Eurovision-finalen i Dublin ble det riktignok bare en 17. plass (av 18 deltagere), men det var en spennende opplevelse for den unge jenta som for lengst var blitt lokal stjerne i Haugesund og derfor ikke var helt ukjent med oppmerksomhet. 

Hanne Krogh ble født i Oslo 24. januar 1956, og bodde sine første år i drabantbyen Lambertseter, sørøst i byen. Alt som fireåring viste hun sitt scenetalent da hun sang Chat Noir-viser og amerikanske slagere i den lokale godte- og tobakksbutikken til fru Pedersen. 

– Og kanskje av og til en Wenche Myhresang. Det var jo bare henne. Vi hadde ingen andre, stråler hun. 

Du var fan? 

– Hele Norge var fans. Og så bodde hun på Abildsø. Da jeg ble litt større, sånn seks–sju år gammel, sto vi langs Lambertseterveien og håpet at kanskje den røde MG-kabrioleten til Wenche Myhre kom forbi. Og en gang kom hun, minnes Hanne med et stort smil.

«Mange tror at det handler om å få anerkjennelse og applaus, men for meg handler det om at jeg har så mye energi inni meg»

Den første smaken av at livet ikke bare er en fest, fikk Hanne da foreldrene skiltes

Ni år gammel flyttet hun med moren til Haugesund, og samme år hadde hun sin scenedebut under åpningen av byens fornøyelsespark. Om hun var sjenert akkurat den gangen, ble det snart slutt på det. Hanne Krogh virket født for et liv på scenen, og de neste årene opplevde hun å bli lokal stjerne. 

I 1970, 14 år gammel, debuterte hun på plate med singlen «Lukk opp min dør», en norsk versjon av Mary Hopkins’ bidrag til Eurovision Song Contest, «Knock Knock, Who’s There?», gjendiktet av Arne Bendiksen. Året etter var det altså hennes egen tur til å delta i den europeiske melodikonkurransen. Var hun for ung? 

– Det er jo veldig ungt, men jeg vet ikke, medgir hun. – Jeg tror alltid at jeg har vært ganske voksen, og moren min hadde veldig tiltro til meg, så hun lot meg reise alene til utlandet. Ikke til Dublin, der var hun med. Det er noen som har sagt noe klokt om at det er farlig å miste anonymiteten før du har funnet din identitet. Den var blitt borte så tidlig, for jeg var allerede kjent i Haugesund. Så hvis det du spør om, er hvilke skadevirkninger det har, er det at du lett kan begynne å sette begrensninger for deg selv. Å safe, kanskje? undrer hun. 

– Innerst inne tror jeg alle mennesker med en viss suksess tenker som tittelen på den boken jeg kjøpte i New York en gang, «If I’m So Successful, Why Do I Feel Like A Fake?» 

(I psykiatrien kalles det «bedragersyndrom» – journ. anm.) Alle er liksom redde for å bli avslørt. På den måten tror jeg kanskje at jeg var litt ung. 

Hanne hadde heller ikke det hun kaller en «ordentlig musikkutdannelse», noe hun tror bidro til usikkerhet og tvil rundt et eventuelt liv i musikkens tjeneste. 

– Det er det eneste jeg ønsker, at jeg hadde kunnet spille piano, et instrument. Jeg kom til en sanglærer i Haugesund ti år gammel. Hun sa jeg var det største talentet hun hadde fått inn gjennom døren sin, og tilbød gratis sang- og pianoundervisning. Men da måtte vi ha piano, og det hadde vi ikke råd til verken å kjøpe eller leie, så det strandet på økonomien. 

Jeg syntes ikke bransjen var noe morsom lenger

I 1972 deltok Hanne, nå 16 år gammel, på nytt i norsk Melodi Grand Prix, nå med sangen «Småting». Hun vant på nytt, men dette året hadde NRK innført noe merkelig. Sangene skulle først fremføres med lite orkester, og deretter med stort, og med forskjellige artister. Da Grethe Kausland og Benny Borg vant med stort orkester og ble plukket ut som endelige vinnere, var det ikke lenger noen som heiet på Hanne. Det var en skikkelig kalddusj. 

– Etter «Småting» gadd jeg ikke mer. Jeg syntes ikke bransjen var noe morsom lenger. Så raste livet av gårde, og jeg flyttet alene til Oslo. Da var det nok med å leve, rett og slett, og jeg sluttet å synge. 

Fortell om den tiden. 

– Jeg hadde valgt dramalinjen på Nissen, som var den eneste i landet. Litteratur og teater var veldig store interesser for meg, og jeg hadde bare lyst til å begynne på dramalinjen i Oslo. Stakkars mor da jeg fortalte det. Jeg tror jeg rev hjertet ut av kroppen hennes. Så flyttet jeg på hybel, og det er vanskelig nok. Jeg bodde hos en eldre dame, og fikk ikke lov til å være på kjøkkenet hvis hun var der, og det var hun hele dagen. Det var på Sagene, like ved Voldsløkka, en seks kvadratmeter, eplegrønn hybel. Jeg sto i valget mellom å kjøpe meg platespiller og dyne. Jeg endte med dyne, men det var noen som forbarmet seg over meg og ga meg en platespiller. Den tiden var det bare Joni Mitchell og Buffy Sainte-Marie, kvinnelige singersongwritere, som opptok meg.

Du var ganske freaka? 

– Ikke ganske, veldig. Den første jeg traff på skolen, var Minken Fosheim. Vi sto sammen og Minken så på meg og sa, «skal du begynne på musikklinjen, du?» Jeg sto der litt pyntet, fordi det gjorde vi i Haugesund når vi begynte på skolen, og Minken sto i fotsid poncho og hyssing i håret, og jeg sa at «nei, jeg skal begynne på drama, og det ser jeg at du også skal». Fra det øyeblikket var vi bestevenner. Hennes familie ble min familie, men jeg hadde fremdeles ikke noe særlig penger, så jeg overtok hennes stefars onkel Ottos gamle flanellskjorter og sånn, og hadde bredstripede cordfløyelsbukser og selvfølgelig skaut, som alle jenter gikk med. Vi abonnerte på Sirene og hadde kvinnesaksmerke i panna. Jeg kom hjem til moren min som sa jeg «kunne vært en så pen pike. Kunne du ikke i hvert fall ha tatt på deg lite grann lebestift?», etteraper Hanne på klingende haugesunddialekt. 

– Men da hadde jeg sluttet å være popartist. Pytt, den bransjen ville jeg ikke være en del av. Plateselskapet mitt trodde jeg var gæren. De sa «du skulle jo lanseres i Sverige og Tyskland». Nei, jeg skulle ikke det, jeg ville gjøre noe annet. Når jeg ser tilbake på livet, så tenker jeg fytti rakker’n, så egenrådig jeg har vært. Du kunne aldri friste meg med økonomi. Penger har aldri motivert meg. Motivasjonen min har vært å få lov til å lære noe nytt, å bruke meg selv fullt og helt.

Men da hun var 27, da pappaen min var tre år, ble hun tvangsinnlagt

Egenrådigheten har Hanne helt åpenbart arvet fra farmoren, en skikkelse som antar mytiske proporsjoner når hun forteller om henne. Hun skrev om henne i den aller første sangen der hun skrev både tekst og melodi, «Ikke gi deg, jente» fra 1992, der hun omtales som «Amalie K». Men navnet hennes var faktisk ikke Amalie, det var bare det at Hjørdis ikke klang så bra. 

– Prøv å synge på Hjørdis ‘a! Jeg brukte navnet Amalie, fordi min mormor het Hanna Amalie. Amalie er jo veldig sangbart, sier Hanne, og ler sin trillende latter. 

Hjørdis var så kunstnerisk av seg at hun ble plassert på psykiatrisk klinikk. 

– Det var før jeg ble født, da faren min var liten. Selv har jeg ganske mye energi, men kan du tenke deg den kraften, uten hemninger? Det var henne. Hun var utrolig talentfull. Det sies at hun kunne høre på radioen, fra hun var fire, og bare spille det hun hørte på piano. Og hun skrev og skrev og skrev og var en historieforteller av rang. Hun malte, men det var hun ikke så god til, forteller Hanne og flirer, før hun fortsetter å ramse opp farmorens meritter. 

– Hun syklet Oslo-Trondheim og tilbake, på de veiene som var den gangen, og skrev eventyr underveis som hun solgte til lokalavisene. Hun brevvekslet med Johan Falkberget. Hun var god til å skrive, hun kunne by på hva som helst. Det var ikke noe trøbbel med henne, hun røkte ikke, drakk ikke, ingen sånne ting. Det var ingen andre bestemødre som lignet henne. I begynnelsen bodde hun hos oss, og etter hvert flyttet hun opp til Lambertseter Senter, til høyblokka der. Jeg har fått så mange brev fra mennesker som husker bestemoren min. Hun satt ved et lite bord utenfor og solgte smykker som hun hadde laget selv. Men da hun var 27, da pappaen min var tre år, ble hun tvangsinnlagt. Jeg tror at om hun hadde vært mann, så hadde alle sagt, ja, ja, han er en kunstner, en bohem, men det var ikke sånn for kvinner på den tiden. Dette var i 1927. 

– Det var moren hennes som anmodet om at hun skulle bli lagt inn. Da skulle hun ha sitt tredje barn, med en tredje mann, og det barnet døde da det var seks og en halv uke gammelt. Hun mente selv at det var fordi hun hadde fått feil medisinering, at det hadde gått i melken. Det som var helt tydelig, var at hun ikke var veldig syk, hun var bare veldig utagerende. Hun var en helt spesiell bestemor, men hun var min bestemor, og jeg tror aldri jeg hadde vært meg uten henne. Hun viste meg at vi trenger ikke gå langs løyper som andre har tråkket opp først. Vi kan gå våre egne.

«Jeg tror det er det vi lengter etter, alle sammen, å kaste oss om halsen på hverandre og swinge rundt»

Det er det som er gøy, å gjøre ting som ikke er gjort før

For ingen som har forandret verden noen gang, har vel gått i andres løyper? 

– Nei, og jeg skjønner det ikke. Det er så mye sånn i dag. Folk spør: «hva er moderne nå?», men hvis du skal gjøre det som er moderne nå, så er du for sent ute når du er ferdig. Du må jo gjøre noe som er nytt! Det er det som er gøy, å gjøre ting som ikke er gjort før. 

Da Hanne Krogh deltok i den seneste sesongen av «Hver gang vi møtes», fortalte hun om farmoren, og også at hun i gymnastiden selv sto i fare for å bli institusjonalisert. 

– Etter «Småting» bare sluttet jeg å synge, men jeg hadde det egentlig ganske bra. Jeg hadde gode venner og koselig kjæreste og alt som var, men når du nå nevner «Hver gang vi møtes», er det jo ganske symptomatisk at alle vi tre jentene som var der, Agnete (Saba), Maria (Mena) og jeg, ble kjent da vi var veldig unge. Jeg tror, og det har jeg veldig lyst til å si, at det ikke er et sykdomstegn at det er belastende. Kanskje spesielt for kvinner. Jeg tror det er et sunnhetstegn at man reagerer ved å synes det er vanskelig. Man blir så altfor fort diagnostisert med sykdom. Du må få lov til å finne ut hvem du er som menneske, du må få lov til å gjøre feil. Plutselig er alt så farlig, du bedømmes hele tiden, spesielt i popbransjen, der du skal bedømmes av gutter fra Akersgata. Som kvinne går det så mye oftere på deg som person, og utseendet og alt dette, mens gutta kan få være litt utagerende. Berømmelse over natten er så vanskelig. Det er ikke sånn «stakkars oss», men det er bare dritvanskelig å forholde seg til, sier Hanne med tyngde.

– Så ja, jeg endte opp der, og det var derfor jeg ikke søkte Teaterskolen. Jeg var langt nede. De ville gjerne ta seg av meg, men jeg sa nei. Jeg ville ikke institusjonaliseres. 

I 1975 tar Hanne artium på Nissen, og om høsten begynner hun på litteraturvitenskap på Universitetet i Oslo. Under årene på gymnaset har hun blant annet vært å se på NRK, der hun har opptrådt med sanger av Thorbjørn Egner, og hun har hatt en av hovedrollene i filmen «Crash». Hun er med andre ord ikke ute av offentligheten, og siste dag før juleferien får hun en oppringning. Kan hun stille på audition for en filmversjon av «Reisen til Julestjernen»?

«Jeg hadde tre stikkord: Det skulle være energi, musikalitet og galskap» 

Jeg skjønner jo ikke når folk sier at de ikke har tid til ting i dag fordi de skal få barn

Som vel alle vet, fikk Hanne hovedrollen som Sonja, og har med det blitt et juleikon som har sunget «Sonjas sang til Julestjernen» inn i tusener og atter tusener av norske hjerter. 

I 1976 begynner hun på produksjonsutdannelse i NRK, med et ønske om å bli regissør. Hun har fremdeles ikke ambisjoner om å vende tilbake til musikkbransjen, og får jobb som script og produksjonsleder for statskanalen. Hun blir værende i NRK helt frem til 1984, men allerede i 1978 lokkes hun tilbake til platebransjen. 

– Jeg hadde lovet på tro og ære at jeg ikke skulle begynne å synge igjen, men det var ikke så lett å holde løftet. Philip Kruse hadde prøvd hele tiden, og nå spurte han igjen om jeg ikke bare kunne komme i studio og kjenne på det? Så jeg gjorde det. Jeg fikk øreklokker og den nydeligste klangen du kan tenke deg, og da jeg begynte å synge, skjønte jeg at dette er livet mitt. Det var viktigere for meg enn jeg faktisk var klar over. 

Dermed ga hun ut sitt debutalbum, enkelt og greit kalt Hanne Krogh, i 1978. Imidlertid var hun ikke helt fornøyd med repertoaret, og det tok nye to år før hun dukket opp igjen. 

– Jeg tenkte at nei, dette ble ikke noe bra. Jeg gidder ikke mer, men så sa Ole Vidar Lien, som jeg kjente fra gammelt av: «kan du ikke være så snill å bare spille inn denne sangen? Den er aldri gjort på norsk», og da spilte jeg inn «Høstvise», som jeg skrev norsk tekst til selv. Den ble den mest ønskede sangen på «Ønskekonserten» det året. Så kom «Kjære Kristine», og da var det gjort. 

Begge sangene havnet på platen «Nærbilde», som ble utgitt i 1980, og året etter fikk Hanne og Trygve, som hun da hadde vært gift med i to år, sitt første barn, Sverre. 

– Da tok jeg Sverre under armen og lagde fem LP-er på to år, sier Hanne med et skuldertrekk. – Jeg skjønner jo ikke når folk sier at de ikke har tid til ting i dag fordi de skal få barn. Men jeg var ung, jeg var bare 25 år. De to årene der var jeg den mestselgende kvinnelige artisten i Norge. Så tenkte jeg at dette var overkill, at jeg kanskje måtte gjøre noe annet, så da lagde jeg Bobbysocks, forteller hun med en uanstrengt mine. 

– Jeg hadde lyst til å gjøre noe jeg ikke hadde gjort før, å lage en duo. «Det kan du ikke gjøre, du som selger så mye plater alene», sa plateselskapet. «Jo, det vil jeg», sa jeg. «Nei, Hanne, det kan du ikke.» «Nei vel, da ses vi igjen om noen år», sa jeg. Samtidig sa jeg opp i NRK. 

Der har du for å følge din egen stemme. Hannes steg fra soloartist til duoformat og Bobbysocks er en av de absolutt smarteste beslutningene som er tatt innenfor norsk musikkbransje. 

"Det er ikke Hanne og Bettan, det er Bobbysocks"

– Jeg visste bare at jeg ville lage en duo basert på 50-tallsmusikk som hele barndommen min var så gjennomsyret av. Jeg var veldig trygg på den type musikk, men husker du begynnelsen av 80-tallet, eller? Det var bare studioproduksjoner, med pling pling pling og synthtrommer og sånt, og ikke noe som var ment å bli fremført live. Jeg tenkte: Gud, la oss lage noe som er kult live! 

Bobbysocks ble noe ganske annet enn de til dels ganske «følsomme» platene, og kjempesuksessen «Julens vakreste», som var det Norge kjente henne for. Med Elisabeth «Bettan» Andreassen ved sin side, var det duket for et energinivå hun tidligere ikke hadde vist, og den nærmest utspekulert livsbejaende «La det swinge» skapte historie da den ble historiens første norske vinnermelodi i Eurovision Song Contest. 

– Jeg hadde sunget «Høstvise» og «Levende lys» og masse alvorlige greier, og tenkte at nå er det på tide å slå ut håret før 20-årene er forbi. Jeg hadde tre stikkord. Det skulle være energi, musikalitet og galskap. Og det er jo Bettan, hun er virkelig et Kinderegg, sier hun om venninnen. 

– Jeg tror på, og det sier jeg til unge artister, at du må våge å være tydelig. Det handler ikke så mye om imagebygging, men å tørre å velge bort og bestemme deg for hvordan folk skal forstå hvem du er. I og med at dette var så annerledes enn det jeg gjorde som soloartist og var ment å være et sideprosjekt, så måtte jeg gjøre det veldig klart. Bettan er kjempekreativ, så hun hadde masse ideer etter hvert, men før hun var inni bildet måtte det være veldig tydelig. 

Hanne oppfatter Bobbysocks som «en slags symbiose av et eller annet». 

– Det er ikke Hanne og Bettan, det er Bobbysocks. Jeg føler det fremdeles når vi er på scenen. Når vi går ut sammen er det som en knyttneve, og det er veldig rart at det fremdeles blir sånn med oss voksne damene. Når du går på scenen med noen, så vil du at det skal balanseres ut, men det er ikke noen vits i å prøve å jevne seg nedover for å balansere med Bettan, det er bare å gi alt! 

Suksessen med Bobbysocks må ha vært mildt sagt overrumplende. Hva er de beste og dårligste minnene fra den tiden? 

Vi hadde det egentlig bare bra, men når ting blir så svært at det går utover ungene, er det ikke så gøy. Da jeg kom ut fra toalettet på et barneteater og det sto en kø med unger som skulle ha autograf, og nummer 21 i køen var Sverre som var sju år gammel og sa «mamma, kan jeg få en brus?», var det vondt. Det er barns privilegium å få være midtpunkt i familien. Det var ikke mulig for meg å ta med ungene mine på Tusenfryd eller Dyreparken og sånne ting. Da ble de bare skjøvet bak i køen. Derfor prøvde jeg å ikke ta med barna mine. Jeg ville ikke at de skulle føle på den greia der, at de måtte dele moren sin med alle andre.

Et adskillig bedre minne er fra Los Angeles, da Hanne og Bettan sammen med Hannes mann Trygve havnet på party hos superprodusent Dave Stewart som også er kjent fra Eurythmics. 

– Vi ble invitert fordi Bettan kjente en svensk trommeslager som jobbet med Dave Stewart, og der var også gutta fra Travelling Wilburys – Tom Petty, George Harrison, Bob Dylan og Jeff Lynne. Roy Orbison var jo død da. Dave Stewart hadde egen tennisbane, med tretribuner til og med, og Trygve spilte double sammen med Jeff Lynne, mens Tom Petty og George Harrison var på det andre laget. Det var bare sånne folk, ha-ha-ha! Britt Ekland var der sammen med sin Slim Jim og sa hele tiden «shall we go home now, Jim?» Men der satt han med resten av Stray Cats og pimpet øl og var skikkelig britisk, og han ville jo ikke gå hjem sammen med hun mye eldre, gravide kona. Bananarama-jentene var der, for hun ene, Siobhan, var gift med Dave Stewart. Det var bare noen og tredve mennesker der, og alle var kjente, bortsett fra oss, flirer Hanne og fortsetter:

– Bob Dylan var der med strikkelua si, og han kom bort til meg med utstrakt hånd og spurte «you want some?». Det er den eneste gangen jeg har blitt tilbudt noen ting. «You want some?» «Nei, takk.» Den store ut av deg sjæl-opplevelsen var da to av gutta satt i hagen og spilte gitar under et tre. Jeg sa til Bettan at dette er ganske morsomt, for de gutta spiller akkurat de samme låtene som vi gjør når vi jammer hjemme i Norge, det er bare det at de har skrevet dem sjæl. Der satt Harrison og Dylan og spilte «Blowin’ In The Wind». DET ER HELT SANT! Det er veldig rart å være omgitt av mennesker hvor alle sammen er en del av det som renner i ryggmargen din, vår kulturelle ryggmarg. De var der, alle sammen. Man har jo truffet mange kjente mennesker, men det var veldig morsomt, og vi var unge og blonde og glade, minnes Hanne. 

Nok en gang gjorde hun noe uventet

Hanne var fremdeles både ung og blond og glad da hun i 1989 ga ut sin første nye soloplate da Bobbysocks-eventyret var avsluttet etter tre plater og mye jubel. Nok en gang gjorde hun noe uventet, og på albumet «Hanne» benyttet hun seg både av noen på den tiden småkjente og totalt ukjente samarbeidspartnere, som senere er blitt blant våre fremste musiker- og låtskrivernavn, blant dem Bjørn Eidsvåg, Håkon Iversen, Bugge Wesseltoft og Bendik Hofseth. 

– Bjørn kom med kjempefine låter, blant annet «En liten pike leser ansikt», som jeg sang på Spellemann og som handler om barnemishandling. Da trodde jo bransjen at jeg hadde tørna. Men sånn er det bare. Jeg må bare gjøre det som er … sant. 

Og akkurat da Hanne Krogh trodde solokarrieren var i gang igjen, kom et tilbud hun først møtte med et skuldertrekk, men som ble noe av det morsomste hun har gjort som artist. Nå ble hun del av sangkvartetten Just 4 Fun. 

– Etter Hanne-plata skulle jeg egentlig lage et nytt soloalbum, men så ringte radiomannen Tor Andersen til meg og fortalte at han skulle ha et 60-tallsarrangement i Sarpsborg. Kunne jeg tenke meg å være med på det? Det var et lite sted i Sarpsborg som kanskje tok 300 mennesker. Først begynte jeg å le. Jeg hadde nettopp kommet hjem fra Los Angeles og var liksom «superpopstjerne», men da jeg så hvem de andre sangerne var, skjønte jeg at det var tre av de beste sangerne vi har hatt her i landet, Eiríkur Hauksson, Marianne Antonsen og ikke minst fantastiske Jan Groth. Da tenkte jeg at dette ville bli gøy. 

Det ble mye større enn hun hadde forestilt seg. 

– I Sarpsborg skjedde det ingenting, trodde jeg, og dette skulle bare være i 14 dager, så da kunne jeg sitte og skrive. Så tok det to år. Vi måtte jo gi oss en gang, men på det stedet i Sarpsborg hadde vi 60 fulle hus, og forestillingen het «Ren 60». De to årene var altså så utrolig morsomme. Hver gang jeg gikk på scenen med dem, hadde jeg så god samvittighet, for jeg visste at folk kom til å kose seg glugg i hjel. De sto på bordet hver eneste kveld. Jan Groth, som forlot oss altfor tidlig, var fantastisk. De tre ble noen av mine beste venner. Og Marianne Antonsen hadde ikke noe til overs for små, blonde, smilende damer, så det var en ren arbeidsseier for meg, ler Hanne.

«Motivasjonen min har vært å få lære noe nytt og bruke meg selv fullt og helt»

I 1992 er solokarrieren på glid igjen, og året etter får hun datteren Amalie, oppkalt etter mormoren. På dette tidspunktet har hun også klart å etablere seg som juleartist. Ikke bare er den gamle juleplaten hennes en evig suksess, men siden 1988 har hun vært på årlige adventsturneer.

Utover 90-tallet tiltar aktiviteten i styrke, og Hanne er overalt. Hun holder konserter og show og spiller i flere teateroppsetninger. Hun deltar i store tv-produksjoner og gir ut barneplater og ny juleplate, og ikke minst spiller hun inn platen «Vestavind» i 1998, som hun omtaler som «den egentlige oppfølgeren til Hanne-plata». Den handler om utvandringen til Amerika, om forbindelseslinjene mellom Norge, Irland og USA, og i kjølvannet av platen drar hun på turné i det amerikanske Midtvesten. I 2000 drar hun på «utvandrerturné» sammen med amerikanske Tom Russell, som året før ga ut et album med samme tematikk, og haugesundsgruppa Vamp.

Hennes foreløpig siste plate er «Ikke gi deg, jente» fra 2013, med tittel fra sangen hun skrev om farmoren mer enn 20 år tidligere, og er en plate som hyller sterke kvinneskikkelser gjennom historien. Hanne spilte inn platen i forbindelse med at det var 100 år siden norske kvinner omsider fikk alminnelig stemmerett, og hun satte også opp et stort sommershow med samme tittel. 

Det kunne kostet henne livet om hun ikke var blitt fraktet til sykehus i tide

Under en julekonsert i 2017 fikk hun en skrekkens opplevelse da hun begynte å blø fra halsen. Det var etter en periode med høyt aktivitetsnivå. Hun hadde sunget med 40 i feber i fem dager, og kroppen reagerte på verst mulige vis. Det kunne kostet henne livet om hun ikke var blitt fraktet til sykehus i tide. 

– Jeg måtte lære å synge på nytt. Nå har jeg både mørk og hes stemme, og jeg liker’n mye bedre, ha-ha. Men det gikk flere måneder uten at jeg kunne snakke, omtrent, og jeg tenkte at nå skal jeg skrive. Endelig. Det har jeg alltid hatt lyst til, men det gikk ikke. Det kom ingenting. Da forsto jeg at hele mitt kreative senter ligger i strupen min, selv når jeg ikke synger. Det var først da jeg skjønte at, Hanne Krogh, det er sanger du er, og det er ganske sent i en karriere som har vart så lenge som min. 

Til tross for mindre innspilt ny musikk de siste 20 årene, har Hanne Krogh vært alt annet enn usynlig. Det er på landets mange scener hun har vært å se, fra store konsertsaler til intime kirkerom, i alle mulige slags konstellasjoner og med forskjellige samarbeidspartnere som har fortsatt å gi henne det påfyllet som er nødvendig for hele tiden å komme videre. Og det er på scenen hun føler seg hjemme. 

– Der er jeg så trygg. Jeg kan gjøre en dårlig jobb – det kan vi jo alle – men der er jeg lykkelig. Barndommen og oppveksten min var utrygg og kaotisk. Vi flyttet mye, og hun gærne bestemoren min var heller ikke bare enkel, men det stedet jeg hadde, var alltid scenen. Mange tror at det handler om å få anerkjennelse og applaus, men for meg handler det om at jeg har så mye energi inni meg. Hvis jeg skulle bruke all den energien i dagliglivet, hvis jeg skulle ta så stor plass, hadde jeg vært forferdelig å være sammen med. Scenen er det eneste stedet hvor jeg virkelig kan puste. 

Aller best har hun det når det er mulig å ta ting litt på sparket, se an publikum, hvem de er og hvordan de responderer, og derfra kunne være litt spontan. 

– Det er ikke sånn jeg skal gjøre på Edderkoppen eller på julekonserter hvor jeg kanskje har med andre og det er med kor og sånn. Da må du holde deg sånn noenlunde innenfor rammene. Men den store lykken er når du har med deg folk, et band du vet kan mer enn det vi har tenkt å gjøre, og du kan trå til. På en god kveld er jeg bare en katalysator for folks egen energi. Jeg spiser energien deres og sender’n tilbake, og da er jeg lykkelig. Da er jeg skikkelig lykkelig.