Gunhild om drivkraft, kamp og livsglede: – Jeg fikk plutselig en utløpsdato på livet

– Jeg har ikke følt meg så frisk siden starten av 20-årene, sier 41-åringen som har fått det ærefulle oppdraget å lede et FN-toppmøte.

Det har vært en veldig stor hjelp og støtte å ha noe som er større enn meg selv å jobbe for. EAT er det som holder meg oppe og driver meg fremover, sier Gunhild Stordalen (41).

I starten av juli tikket det inn en e-post i innboksen hennes. Det var en forespørsel fra FN. De lurte på om hun kunne tenke seg å lede et av fem «action tracks» i et nytt FN-toppmøte neste høst, som skal handle om sunne, bærekraftige og rettferdige matsystemer. Samt være en av hovedambassadørene for toppmøtet. Gunhild skal være med å designe selve prosessen og mobilisere medlemsland, FN-organisasjoner, verdens største bedrifter og internasjonale institusjoner for å sette mat på agendaen.

– Det at de gir meg, Gunhild fra Muggerud som har bygget en liten organisasjon ut fra Skandinavia, en stemme i verdens høyeste instans, er så stort. Dette er en mulighet til virkelig å gjøre en reell forskjell, og noe jeg har drømt om og jobbet for i snart 20 år. Denne sjansen skal jeg ikke kaste bort!

EAT-Lancet-rapporten, som ble lansert i januar 2019 og for første gang i historien definerte et globalt referansekosthold som er både sunt og bærekraftig, ble en av fjorårets mest diskuterte forskningsarbeider. Sammen med 37 forskere fra hele verden satte Gunhild mat, miljø og helse på agendaen. Det hun og EAT-kollegene hennes hadde jobbet med i sju år, gikk over all forventning.

– Rapporten og funnene ble gjenstand for opplysning, diskusjon og store endringer over hele verden, og et raskt søk på «EAT- Lancet» viser at diskusjonene fortsatt pågår, ett og et halvt år etter at rapporten ble lansert.

Ett av de mange resultatene kommer til syne i det samarbeidet EAT har med 90 av verdens største byer som jobber med klima og nå sunn, bærekraftig mat. 14 av byene signerte en deklarasjon der de forplikter seg til å implementere EAT-Lancet-målene innen 2030.

– Det vil ha positiv betydning for mange titalls millioner mennesker, og flere kommer til.

Da pandemien plutselig slo til, undervurderte Gunhild til å begynne med hvor alvorlig den var. Så kom 12. mars og regjeringen innførte de sterkeste og mest inngripende tiltakene vi har hatt i Norge i fredstid.

– Kriser er muligheter, både privat og profesjonelt, og jeg mener at denne pandemien er vår siste reelle mulighet til å gjøre verden renere, sunnere, mer bærekraftig og rettferdig.

Gunhild forteller at nye og kanskje mye mer dødelige pandemier vil komme i fremtiden, selv om vi får en vaksine, hvis vi ikke gjør noe med årsaken til at de oppstår.

– Moderne matproduksjon er den viktigste årsaken til avskoging og naturødeleggelse som fører til at virus hopper fra ville dyr til mennesker, og klimaendringer gjør det verre. Industriell kjøttproduksjon, «factory farming», bidrar også til smittespredning fra dyr til mennesker, som vi har sett med svineinfluensa og fugleinfluensa. Samtidig ser vi nå at den massive feilernæringen i befolkningen som vi har ignorert i årtier, biter oss i halen: Fedme og kostholdsrelaterte sykdommer som diabetes og hjertekarsykdommer er den største risikofaktoren for alvorlig sykdom og død av covid-19, utenom høy alder. Vi må gjøre dramatiske endringer i hva vi spiser, hva vi kaster og hvordan vi produserer maten.

Matsystemet er den viktigste enkeltårsaken til klimagassutslipp og tap av biologisk mangfold som er de virkelige eksistensielle krisene i vår tid og kan være starten på slutten for verden slik vi kjenner den i dag.

– Selv om korona-krisen har vist at politikerne kan iverksette tiltak, og folk er villig til å følge dem, når alle skjønner at det står om liv, er jeg mer bekymret enn noensinne. Klimaendringer og tap av biologisk mangfold er langsomme kriser, og når vi virkelig begynner å merke konsekvensene på kroppen, kan det være for sent, sier Gunhild og forklarer at forskningen er så klar som forskningen kan bli, likevel skjer det altfor lite.

– Demokratiet er lite egnet til å løse slike problemer. Selv om de fleste politikerne vet hva de burde gjøre, vet de ikke hvordan de skal bli gjenvalgt om de gjør det. Derfor er det avgjørende at folk begynner å bry seg. Hver og en av oss må bruke stemmene våre og vise politikere og næringslivet at vi vil ha en endring, og tiden er i ferd med å renne ut.

Forskning viser at vi har under 10 år på å avverge de mest katastrofale klimaendringene.

– Men vi kan fortsatt gjøre mye, og alle kan gjøre noe, sier Gunhild og forklarer at det å tenke over hva vi spiser er det viktigste enkeltvalget vi kan gjøre for vår egen og planetens helse.

For oss i Norge handler det om å spise betydelig mindre kjøtt og mye mer plantebasert mat, som grønnsaker, linser, bønner, nøtter, grove kornprodukter og bærekraftig sjømat. Og ikke kaste.

– I dag kastes eller ødelegges 1/3 av alt som produseres, og i Norge kaster vi én av åtte handleposer.

For Gunhild personlig har koronaen vært en fin tid.

– Jeg har senket tempoet fordi møtene jeg tidligere måtte reise for å ta, nå har gått digitalt. Det at verden har lært seg å jobbe mye mer digitalt, er noe av det positive oppi alt det tragiske. Jeg har også isbadet, fått meg ny samboer, grand danoisen Haiduk, som jeg har fått låne av en venninne som er oppdretter, laget mer mat, trent mye og gått lange turer sammen med kolleger og venner.

Allerede i første klasse på barneskolen begynte Gunhild, som alltid har vært glad i dyr, å bekymre seg for klimautviklingen. Hun hadde mareritt om natten om at mennesker ødela planeten og at alle dyrene døde. Moren måtte trøste henne på fanget, og en natt sa hun til henne: «Ingen kan gjøre alt, men alle kan gjøre noe. Du kan gjøre en forskjell.» De ordene har fulgt Gunhild hele livet.

– Jeg bestemte meg tidlig for at jeg ville bruke mitt liv til å være med å gjøre en positiv forskjell for dyr, miljøet og planeten.

For å bli hørt, bestemte Gunhild seg for å bli lege. Og siden 2006, ett år før hun var ferdig med medisinstudiene, har hun jobbet med klimaspørsmål i en eller annen form.

I 2006 innledet hun også et forhold til hotellkongen Petter Stordalen (57).

– Jeg har ødelagt flere titalls middagsselskaper med ham hvor jeg har utfordret gjestene og vertskapet på klimaspørsmål. Jeg var dypt frustrert over hvor vanskelig det var å få folk til å engasjere seg, og forstå alvoret i det forskningen viste.

Det var først i 2009, etter en serie om klimaendringene i det prestisjetunge medisinske tidsskriftet The Lancet, at Gunhild så lyset. Artiklene fastslo at klimaendringene er den største trusselen mot menneskeheten i vårt århundre, men også at det var mange vinn-vinn- muligheter for helse ved klimatiltak, som fornybar energi, aktiv transport, og aller mest mat.

– Når vi begynte å snakke om klima som et helseproblem, var det straks flere som ville høre på. Og vinn-vinn-mulighetene vekket interesse, og mat er noe som alle har et forhold til, og skjønner at er viktig.

Noen år etter hun ble sammen med Petter, ble hun valgt inn i styret i Nordic Choice Hotels og tok initiativ til å se på hvordan de kunne drive selskapet mer bærekraftig. Noe av det første Gunhild tok tak i, var maten de serverte på hotellene, etter at hun kom over en rapport som viste at inntil 70 prosent av miljøavtrykket til et gjennomsnittlig hotell kom fra mat og drikke.

– Jeg visste at mat var et helseproblem, men hadde ingen anelse om at mat var årsaken til nesten 1/3 av klimautslippene, og en viktig driver av naturødeleggelse og utryddelse av arter. Både problemet og løsningen lå på tallerkenen, og sammen med Choice-kollegene bestemte vi oss for å sette opp interne retningslinjer for hva hotellene kunne servere som både var bra for gjester og ansatte, klima, miljø, de som produserer maten og ikke minst dyrene i verdikjeden, sier Gunhild og forteller at det viste seg å være lettere sagt enn gjort.

– Det var ingen forskning som viste hva slags mat som var bra for alt.

I 2013 startet Gunhild EAT Foundation sammen med en av verdens ledende miljøforskere, professor Johan Rockstrøm på Stockholm Resilience Centre. Hun og teamet, som i dag teller 35 personer fra 16 land på kontoret, jobber for å samle politikere, næringsliv og akademia til å samarbeide for å endre verdens matsys tem, for å finne løsninger for å kunne produsere nok sunn mat til en voksende verdensbefolkning på en bærekraftig måte.

– Inntil i år har vi også arrangert EAT Stockholm Food Forum hvert år, og samlet opp til 1000 deltagere fra over 80 land, sier Gunhild som i 2015 ble utnevnt til Young Global Leader av World Economic Forum (WEF) for sitt lederskap med utgangspunkt i bærekraftig utvikling.

Symptomene begynte på videregående, da begynte Gunhild å få problemer med helsen. Hun kunne få ødem og svulme opp i ansiktet og på beina. I perioder var symptomene invalidiserende på grunn av hevelser, lun geødem og pusteproblemer, mens i andre perioder kunne hun kjenne seg helt frisk.

– Jeg var redd, og ble utredet på flere sykehus, men ingen skjønte hva som var galt.

I de dårlige periodene reiste Gunhild hjem til foreldrene på Muggerud, og det var bare hennes aller nærmeste som visste hvordan hun hadde det.

– Jeg skjulte for folk hvordan jeg hadde det.

Like etter at Gunhild fylte 30 år, fikk hun en strekk i låret etter styrketrening. Det gikk sikkert over, tenkte hun. Men det gikk ikke over. Så begynte hun å få senebe tennelser og leddsmerter rundt omkring i kroppen som heller ikke ble bedre. Gunhild prøvde å finne logiske forklaringer på plagene. Folk rundt henne sa at hun sikkert trente for mye og presset kroppen for hardt.

Etter et fall på rollerblades et par år etter, røk hun en sene bak i låret. Legen som opererte henne påpekte at det var unormalt at hun som var så ung fikk en slik skade.

– Det var vanligvis menn over 50 som var glad i å gå på ski som fikk den type skade som hun hadde.

Gjennom årenes løp var Gunhild hos mange leger og spesialister.

– Alle så sin del, men ingen så det store bildet, sier hun.

Etter hvert fikk Gunhild en kløe hun aldri har kjent maken til.

– Jeg klødde meg til blods. Så kom hudforandringene. Da skjønte jeg hva det var, forteller hun.

I oktober 2014, 35 år gammel, fikk Gunhild påvist den sjeldne, autoimmune og dødelige bindevevssykdommen systemisk sklerodermi. Symptomene på sykdommen er blant annet at huden blir stiv og uelastisk, samt vanskelig å bevege. Sykdommen angriper indre organer og gir uttalt bindevevsdannelse.

Da hun fikk diagnosen, fantes det ingen effektiv behandling. Gunhild hadde den mest aggressive varianten, og sykdommen utviklet seg raskt. Dødeligheten var 20–30 prosent over et par år. På Rikshospitalet hadde de bare lindrende behandling å tilby, men en venn og lege kollega av Gunhild fant en eksperimentell behandling, som viste at 1/3 av pasientene ble mye bedre.

– Behandlingen innebærer store doser cellegift for å restarte immunsystemet, hvor stamcellene tas ut av kroppen og fryses ned. Så slås immunforsvaret ut av cellegiften, før stamcellene føres tilbake og etter planen skal gi et friskt immunforsvar.

Petter og Gunhild oppsøkte legen som hadde ledet studien, som var basert i Nederland, og Gunhild ble umid delbart godkjent for stamcelletransplantasjon. Hun kom seg igjennom behandlingen, og ble friskere dag for dag i åtte måneder, inntil hun på nytt fikk symptomer. Gunhild begynte å klø, ble stivere i huden, og smertene i leddene og senebetennelsene kom tilbake.

– Innen ett år var jeg enda sykere enn før første behandling.

På det tidspunktet var det kun én i hele verden som hadde gjort samme behandling to ganger, i Kina, og ingen kunne bekrefte om pasienten hadde overlevd. Legene var redde for at Gunhild ikke ville tåle en ny runde med den sterke cellegiften og dø i forsøket.

– Men for meg var det ikke et alternativ; jeg hadde ikke noe liv, bare intense smerter og uutholdelig kløe. Jeg gråt meg i søvn hver natt, mens Petter måtte ligge og klø meg i time etter time. Jeg insisterte, og til slutt gikk legene med på en ny behandling. Denne gangen med sterke immundempende medisiner etter transplantasjonen for å holde immunsystemet i sjakk.

Det har gått over all forventning til nå.

– Jeg har fått livet i gave og en ny sjanse, men kommer sykdommen tilbake en tredje gang, så er det ikke mer å gjøre. Da er det game over, men det velger jeg å ikke tenke på.

Mens Gunhild lå på sykehuset jobbet hun hver dag med EAT.

– Jeg var i startgropen med det som har blitt min oppgave i livet, og tenkte at om jeg døde da, så ville ikke babyen min overleve. Nå er heldigvis EAT blitt viktigere for meg enn jeg er for EAT.

Det siste året har Gunhild blitt i mye bedre form, og i november i fjor kunne hun slutte med immundempende for godt.

– Jeg har ikke følt meg så frisk siden starten av 20-årene, sier Gunhild og forklarer at hun har tatt flere store grep det siste året for å føle seg så bra som hun gjør nå.

– Jeg har alltid tenkt at jeg har levd sunt fordi jeg har trent mye og hatt et fornuftig kosthold, men jeg har kjørt meg selv for hardt.

Gunhild pleide å tenke at søvn var latskap, og at meditasjon og yoga var for damer i lilla skjørt og én øredobb. Hun var stolt av å sove fem timer og stå opp klokken 05:00 for å løpe før hun dro på jobb.

– Jeg var på hele døgnet, svarte på mailer om natten, og tok sovepiller når jeg ikke klarte å slå av tankekjøret. Ferie var utenkelig uten PC og flere arbeidstimer hver dag. Jeg er overbevist om at jeg ikke hadde vært her i dag hvis jeg ikke hadde lagt om livsstilen dramatisk.

Etter at Gunhild leste seg opp på forskningen på autoimmune sykdommer og plantebasert kosthold, kuttet hun ut kjøtt for flere år siden.

– Da følte jeg meg plutselig mye bedre. Jeg spiser fortsatt litt sjømat, egg og meieriprodukter, men mest planter. Og jeg unngår sukker, kunstige søtningsstoffer og ultrabearbeidet ferdigmat.

Hun skjønte betydningen av stressmestring etter å ha oppsøkt psykolog for økende prestasjonsangst.

– Psykologen min fortalte meg at skulle jeg bli kvitt prestasjonsangsten, måtte jeg gjøre noe med stresset.

Det fikk 41-åringen til å ta et meditasjonskurs som forandret livet hennes.

– Etter første gangen sov jeg hele natten igjennom uten sovemedisiner. Etter det har jeg meditert hver dag i 20 minutter hver morgen, og gjerne også før jeg skal holde foredrag eller i viktige møter.

Etter å ha lest «Why We Sleep» av den amerikanske søvnprofessoren Matthew Walker, fikk Gunhild den siste brikken på plass.

– Han skrev at han pleide å si at fundamentet for god helse er eat-move-sleep. Etter å ha forsket på viktigheten av søvn i flere tiår, endret han dette; søvn er fundamentet for alt.

I dag har Gunhild kastet sovepillene hun hadde i skapet, kuttet betydelig ned på alkoholinntaket, spesielt sent på kvelden, kjøpt seg FitBit og prøver å få åtte timers søvn hver eneste natt. På dager med tettpakket program, hvor valget står mellom en time trening eller en time søvn, så velger hun det siste.

– Det har aldri skjedd før. Det kan høres ut som jeg ofrer mye, men det er så verdt det.

Gunhild kan ikke si at hun ikke hadde blitt syk dersom hun hadde vært snillere med seg selv, men med det hun vet i dag, er hun overbevist om at historien hennes hadde vært noe annerledes.

– Stress og mangel på søvn påvirker immunsystemet enormt, og fører til kronisk lavgradig inflammasjon. Kroppen min har vært fullstendig ute av balanse. De medisinske behandlingene ga en essensiell restart av systemet, men at jeg har blitt så godt som frisk, av en kronisk sykdom og dødelig diagnose, er jeg overbevist om at skyldes livsstilsendringene.

Rett etter at Gunhild var ferdig med andre behandling, startet hun på selvbiografien «Det store bildet» med forfatter Jonas Forsang. På det tidspunktet visste ikke Gunhild hvordan det ville gå, eller hvor mye hun ville få utrettet.

– Jeg håper boken har fått flere til å skjønne sammenhengen mellom mat, klima og helse, og hvor viktig det er at vi ser det store bildet for å kunne løse disse problemene. Jeg håper også at den har gitt håp til andre med alvorlig sykdom.

Det var en overraskende nyhet da det i november i fjor ble kjent at Gunhild og Petter gikk fra hverandre etter 14 år. Gunhild vet at det er mange som har vanskelig for å forstå hvorfor de som var så bra sammen, ikke klarte det.

– Men samtidig må man forstå at en tilværelse der man er syk hele tiden innebærer ekstremt store påkjenninger. Vi har stått side om side i ekstreme opp- og nedturer, men vi har begge jobbprosjekter som har gjort at vi har sett mindre til hverandre, og fant sammen ut at vi ønsker tid til å gjøre det vi brenner for hver for oss.

Nylig ble det kjent at Petter har blitt sammen med den tidligere svenske topprytteren Märta Elander Wistén (30).

– Jeg er glad Petter har funnet kjærligheten igjen. Petter og jeg er for alltid gode venner, og jeg ønsker dem alt godt, sier hun.

Det Gunhild har vært igjennom de siste seks årene, har gjort henne sterkere.

– Det høres kanskje rart ut for mange, men jeg ville faktisk aldri vært foruten det jeg har vært igjennom. Det skjer noe med deg når du ser døden i hvitøyet. What doesn’t kill you makes you stronger. Det er så sant! Hvis jeg ikke hadde blitt satt på prøve, så hadde jeg ikke visst hvor sterk jeg er.

Å bli alvorlig syk har gjort henne mer ydmyk og til stede.

– Jeg tar ingenting for gitt lenger, aller minst god helse. Jeg føler at jeg har fått en ny sjanse, og akter ikke å misbruke den.

Da hun ble syk måtte hun gjøre ekstreme prioriteringer.

– Jeg fikk plutselig en utløpsdato på livet, sier Gunhild som har reflektert mye rundt hvorfor hun er her og hva hun ville bruke tiden sin på.

– Jeg har blitt mer selektiv, og bruker mer tid på helsen. Helse er ikke alt, men uten helse, er alt ingenting. Døgnet har dessverre bare 24 timer, og selv om det er mye annet jeg gjerne skulle gjort, har jeg lært at livet ikke bare handler om å velge inn, men å velge bort. Jeg må bruke tiden min på det jeg brenner så intenst for, og andre mennesker som vil gjøre en forskjell.

De siste årene har Gunhild fått mange gode tilbakemeldinger fra mennesker hun aldri har møtt som sier de heier på henne, både på gata og i sosiale medier.

– Det inspirerer meg masse. Jeg synes det er ufattelig fint å leve i et samfunn der mennesker som aldri har møtt hverandre, bryr seg og heier på hverandre.

Alvorlig sykdom er noe som rammer mange, enten direkte eller noen de er glad i.

– Jeg tror på åpenhet, og det kan gi andre håp og styrke til å stå gjennom tøffe tak. Indirekte førte også dette til at behandlingen jeg fikk i Nederland og måtte betale for selv, nå er tilgjengelig på Rikshospitalet for alle som trenger den.