© Johanna Siring

Fay Wildhagen: – Jeg prøver å unngå klisjeer

Musikken hennes er beskrevet som ærlig, upretensiøs, grenseløs, storslagen og pustende. Slik kunne vi også beskrive en skog. Fay Wildhagen er en skogsperson. Derfor møttes vi ved utkanten av en skog, og så gikk vi inn i den. Sammen. Skulder ved skulder. Vi kunne det, da.

11. juni 2020 av Kari Slaatsveen

Fay Wildhagen

Født i Oslo i 1993. Gitt ut to album, «Snow» (2015) og «Borders» (2018). 

Nominert til Spellemann i kategorien Årets Nykommer for «Snow» (2015).
Nominert til P3 Gull i kategorien Årets
Nykommer for «Snow» (2015).
Nominert til Spellemann i kategoriene Årets Produsent og Årets Indie for «Borders» (2018).
Nominert til Amanda for Beste originalmusikk til filmen «Harajuku» (2019).

Vant Edvard-prisen i 2016.
Turnert hele Norge og spilt på flere store festivaler som Øyafestivalen, by:Larm, Slottsfjell m.fl.

Har du gått inn i skogen og kommet ut med en sang?
– Ja, flere ganger tror jeg, men jeg har et lite sted i Lillomarka utenfor Oslo, så jeg skriver der når det kjennes rett. Men skogen kan jo være skummel og man kan bli litt redd.

Når er den skummel, da?
– På natten, når det lyner og tordner og trærne står sånn og svaier. Jeg blir redd for at noe skal knekke, du hører smellet fra greiner som slår mot hverandre og slår hverandre av. Det kan være litt skummelt! Og tåke om natten. Lommelykt. Det kan være skummelt. 

Må du gå et stykke for å komme på do?
– Nei! Ikke der. Det er et bittelite stykke dit, men det føles veldig langt om natten.

Ja, ikke sant? Hva er vi redde for? Er det alt vi ikke ser?
– Ja, men hører. Man hører masse lyder som man misforstår fordi man vil
misforstå dem, på en måte!

Du lager det du hører om til noe annet i hodet ditt?
– Ja. Du vet jo egentlig hva det er du hører, og det kan være et dyr, for eksempel, men jeg har sovet under åpen himmel et par ganger og da er jeg sikker på at jeg hører skritt og sånn, enda jeg er langt fra folk.

Når jeg er alene på hytta, hører jeg på musikk om kvelden og gjør meg ferdig med å gå på do før det blir mørkt, så skåner jeg meg selv for å gå ut om natten.

Hvis du må ut om natten, har du forsøkt å takle det på en eller annen måte, den opplevelsen av mørkeskrekk?
– Ja, det beste er å ikke flakke fort fram og tilbake med lommelykta, ikke begynne å gå fort, men prøve å puste, lytte, gi deg selv noen minutter på å omstille synet til mørket slik at du kan klare å se at OK, her er alt som det var for et par timer siden.

Ta det veldig rolig. Du blir reddere når du puster fort, kroppen reagerer på tankene og så går det som i en ond sirkel. Så ja, det beste er jo bare å puste med magen og la det skje, la mørket ta deg, og når du har funnet roen, gå videre.

La natta falle inn i deg?
– Ja.

Her er det mygg.
– Ja!

Blir du stukket av mygg?
– Jeg vet ikke, det blir vel alle som er laget av det vi er laget av. 

SKOGSPERSON: - Man hører masse lyder som man misforstår fordi man vil misforstå dem, på en måte.

© Silje Nordnes


Hva var den første plata eller sangen du ble påvirket av? Kan du huske det?
– Da jeg var liten var det mest populærmusikk som vi hørte på radioen, eller leste om og sånn. Westlife, jeg elsket Westlife! Danset og sang låtene deres. «Sooome say a little prayer!»

Fra jeg ble femten var jeg jo mer min egenperson og husker godt året før jeg begynte på videregående, en sommerferie da jeg oppdaget hun som heter Feist. (Leslie Feist, kanadisk sanger og låtskriver) og plata «The Reminder».) Den husker jeg veldig tydelig, den endra retningen min litt, smaken min, he-he!

Hva var det med henne?
– Jeg fant bare plutselig en som ... altså en som var slik at jeg tenkte, det er dette jeg liker, som jeg ikke visste fantes, det er dette jeg vil ha! Det er litt som å plutselig møte en ny person og tenke: Å ja! Der er du! 
Hvor har du vært ellers i livet mitt? Hvorfor kom du nå? Det jeg likte med musikken hennes, var at hun hadde en veldig «live» lyd. Det låt av instrumenter og mennesker ... det låt jordlig på en måte. 
Det låt av at mennesker spilte sammen i et rom, av gitarer og fugler utenfor vinduet, bass og knirkingen i et piano, hun skapte et sånt univers, et rom jeg bare trivdes veldig godt i, rett og slett.

Hun har veldig gode tekster og dødsbra melodier, hun kunne skrevet poplåter som kunne vært enorme, men hun produserer det jo litt punk, det skal være litt skranglete og sånn og det liker jeg veldig godt. Åhh! Se der!

Traktkantarell?
– Jaah. Sånne små himmelens trompeter som vokser opp av jorda.

© Silje Nordnes

Altså, det er jo helt dust å gå tur i soppterreng, omgitt av en million mygg og snuble over traktkantareller, men vi må jo plukke dem.
– Mm.

Vi kan jo liksom ikke ...
– Neei ...

... eller skal vi bare la dem stå til de er blitt litt større?
– De kan jo få lov til å vokse litt til ... se der! 

Vi kommer til å snuble over flere.
– Ja, vi gjør det. Vi burde hatt med kurv!

Noen ganger har jeg plukket i hetter og sånn, alt mulig.
– Ja! Jeg har plukket i lommer, men angret på det når jeg har kommet hjem. Skogens bunn går inn i klærne og inn i vaskemaskinen, men aldri ut igjen.

Åh, men har du det slik at hvis du først ser en sopp, så ser du flere og flere og blir helt ...
– Ja! Da mamma skulle lære meg å plukke sopp, var det sånn: Dette er en skattejakt og du må ha disse letende skattebrillene på! Og da ble det plutselig dødsspennende! Jeg ble helt vill, jeg!

Det er forskjellen på sopp og bær ikke sant. Sopp er mye mer av en jakt, mens bærplukking bare er matauk, eller hva?
– Ja, og man må gå der man tror soppen trives, der de ulike sopptypene trives. 

Hva prøver du å unngå når du skriver en tekst? Har du tenkt på det?
– Hmm, man prøver jo å unngå klisjeer da. Klisjeer er jo klisjeer av en grunn. Og sånne ... snarveier. Det prøver jeg å unngå. Slik at hvis jeg har tatt en snarvei, må jeg gå tilbake, gå mange omveier i teksten for å finne en bedre løsning.

Hva tenker du på som en snarvei?
– Noe litt lettvint, men det kan være litt fint også, rett fra hjertet liksom, slik folk prater. Muntlig, på en måte. Det synes jeg er veldig gøy og det kan være sterkt også, hvis du setter det opp riktig.

Men jeg husker en låtskriver jeg skulle samarbeide med en gang, vi skulle skrive noe sammen og jeg mistet helt «paffen». Han gikk rundt og sa slike ting som: OKAY: SCARS! TEARS! RAIN! PAIN! Den veien ville jeg aldri gått, finne de åpenbare rimene, sånn at lytterne vet hvor du skal.

Jeg vet ikke helt, jeg prøver å ikke være for forutsigbar, men så vet jeg ikke om det er så mange som bryr seg om tekst? Første gang jeg slapp musikk, snakket ingen om tekstene. Det var mer sånn, Gud, så fin stemme, Gud, så flott du spiller gitar, så kult band, så gøy at dere har det gøy på scenen! Alt dette er jo veldig hyggelig, men det var på en måte ingen som ... kommenterte tekstene. 

Jeg tror det er fordi vi er nordmenn, at tekster på engelsk ikke nødvendigvis går rett inn dit de skal, slik norske tekster gjør. Norsk tekst treffer mer midt i fjeset og du kan ikke noe for det, men må spise det du får. 

Jeg husker det som demotiverende, at her hadde jeg sluppet folk inn i mitt innerste rom og de så ikke hva de fikk. Ikke slik at jeg skriver geniale tekster, det er ikke det jeg mener, men mer at det var sårbart, kanskje, og at jeg trodde flere skulle si for eksempel: Herregud, går det bra med deg? Jeg trodde jo at jeg skulle bli mer avslørt som menneske og ble overrasket da det ikke skjedde.

© Silje Nordnes

Har det ført til at du bryr deg mindre om tekst selv?
– Først tenkte jeg, litt på trass, at da trenger jeg ikke bruke så lang tid på tekst, men så merket jeg jo selv at jeg ikke klarer å si noe jeg ikke mener. En låt er en låt fordi jeg har noe å si, ikke fordi jeg vil lage en låt, så jeg gikk tilbake til å jobbe med tekst. Jeg forsøker jo hele tiden å bli bedre enn det jeg har vært, skrive bedre enn det jeg har gjort og gå dypere enn hva jeg har gjort tidligere.

Den første gangen jeg så deg live, var på Vinjerock, festivalen oppe på Eidsbugarden ved Bygdin. Du hadde vel nettopp sluppet den første plata di, «Snow»?
– Ja!

Det var iskaldt og du skulle spille gitar med frosne fingre foran et hav av Gore-Tex og fjellanorakker og det som slo meg den gangen, var hvordan du snakket til publikum. Som om de var en person, som om dere sto på bakken sammen og snakket nært. Det satte meg helt ut, det har jeg ikke sett, tror jeg.
– Det var veldig pent sagt! Det er jo det jeg prøver på, det er det jeg får kick av live, å gjøre avstanden mellom publikum og artist så liten som mulig. Å samle oss i ett rom, oppleve musikken sammen, jeg føler at det det er det som er det store.

Gjør det deg sårbar også? Har du opplevd når du går av scenen, at folk kanskje ikke helt forstår ... at de vil være nær deg da?
– Ja. Man har jo åpnet en slags dør, da. Til at nå er vi venner. Og så er det mange som kanskje tror at de kjenner deg ganske godt. Jeg er ikke så god på å forlate slike sosiale situasjoner, så jeg har blitt stående ganske mange timer med folk og egentlig vært ganske sliten.

BETYDNINGEN: – Musikken løfter meg til et nytt sted, sier Fay.


© Jonathan Vivaas Kiese

Å være nær og personlig på scenen betyr vel også at det er en sjanse for at du blir avvist, at du tar den risikoen?
– Ja! Jeg tror ikke alltid publikum er klar over hvor mye vi ser. Man merker jo fort om det er en i publikum som plutselig ser ned og så lyser det opp i fjeset, man tekster på telefonen, ser på bilder eller snur seg og snakker med en bak, jeg vet ikke 
... jeg følger jo med, jeg får det jo med meg. Når noe sånt skjer får jeg power, jeg vil overvinne den personen!

Hva gjør du da?
– Enten tar jeg det helt, helt ned, slutter å spille gitar for eksempel, synger bare. Eller spiller høyere! Jeg får viljestyrke av det!

Hva gjør musikken med deg, når du er i den? Kan du beskrive det, tror du?
– Den løfter meg, kanskje. Til et nytt sted som jeg bare får nøkkelen til noen ganger. I alle fall når jeg kjenner at jeg er sammen med publikum. Når vi blir en enhet i rommet, uansett om det er hundre- eller tusenvis av mennesker der. Når jeg føler at vi kan løfte taket.
Det blir nærmest religiøst. Jeg liker å være sammen. Jeg er på mitt lykkeligste når jeg for eksempel har middagsselskaper og sånn, når jeg har venner rundt meg!

Er du en god vert?
– Jeg håper det! Jeg har noen ganger invitert til fårikållag hvor vi er tretti stykker og da er det, da er det bare SYSTEM ERROR i hjernen min, da flipper det helt. Jeg klarer nesten ikke å ta det inn, for jeg synes det er så stort. Jeg føler bare så veldig sterk kjærlighet til alle rundt meg, tror jeg. 
Venner snakker med andre venner, en vil spille en sang for alle sammen og vi spiser og vi ler og jeg ser at alle har det bra. Da blir jeg glad. Morsinstinkt!

Empati?
– Jeg vet ikke helt. Hyrde. 

Ser du deg selv som en hyrde?
– Kanskje litt? Jeg passer på flokken min. For meg er trygghet så sterkt, det er noe jeg søker hos andre og i musikken.

Hvis vi står her nå og ser en liten stund, opp på furukronene som svaier i vinden, det er rart de holder. Det er et fredelig sted på jorden, dette her.
– Ja, men tenk deg røttene da, så dypt de går, for å klare å holde så høye trær.

Anne Grete Preus skulle vært med i denne serien. Slik ble det ikke.
– Det er synd. Det ville hun likt. Hun ville sagt mye klokt.

FORBILDE: – Hun var jo voksen, men den barnlige interessen for gitarpedaler var overhodet ikke over, forteller Fay.


© Scanpix

Du hadde et nært forhold til Preus, dere var venner?
– Ja. Jeg tenkte jo på det i sted, da vi snakket om forbilder i musikken. Hun ble et forbilde for meg etterhvert, da jeg ble kjent med henne, måten hun var på, hvordan hun arbeidet og tenkte. Hvor sulten og interessert hun var, uansett. Hun var jo voksen, men den barnlige interessen for gitarpedaler var overhodet ikke over!

Nysgjerrigheten hennes rundt lyder og musikkprogram, hun lurte alltid: Hvordan får du til det? Hvordan skal vi gjøre dette? Hun var et skapende menneske helt til sin siste stund. Måten hun jobbet på, den sterke viljen hennes, drivet, skaperkraften og skaperlysten var veldig motiverende for meg.

Å oppleve som ung at usikkerhet og tvil ikke forsvinner, men at skaperlysten blir sterkere og sterkere, at du har mer å oppdage, mer å lese, mer å se og mer å si. Jeg tror nok at det som har vært viktigst for meg med henne musikalsk, er å være tro mot seg selv. 

For Anne Grete og meg handlet musikken om sannhet, ikke sannheten for andre, men sannheten for deg selv.

SPESIELT VENNSKAP: – For Anne Grete og meg handlet musikken om sannhet, sier Fay som hadde et nært forhold til Anne Grete Preus.

Seneste

Kanskje er du også interessert i...