© Svein Finneide

Ane Brun er aktuell med to plater: – Angsten forsvinner med musikken

Ane Brun er utrettelig og umettelig. Denne høsten gir hun ut ikke en, men to nye plater, og hele livet hennes synes å være musikk. – Musikk gir livet mitt balanse, sier hun.

9. oktober 2020 av Erik Valebrokk

Ane Brun (44)

Født: Ane Kvien Brunvoll 10. mars 1976 i Molde. 

Bor: I Stockholm, men bor for tiden delvis i Oslo. 

Familie: Kjæreste. 

Bakgrunn: Har gitt ut ni studioalbum, en duettplate, fem konsertplater og to samle-plater.

Aktuell: Med åttende og niende plate, med titlene «After The Great Storm» og «How Beauty Holds The Hand Of Sorrow».


© Svein Finneide

I en alder av 44 fremstår Ane Brun som tryggheten selv. Ikke at det er noe nytt. Fra hun platedebuterte i 2003 og frem til i dag har moldejenta gradvis bygget en karriere og en rutine, på scene og på plate, vel vitende om at hun har litt å fare med. Hun begynte først å spille og synge som 21-åring, men sa på et tidlig tidspunkt til bandet sitt at dette ville gå bra, bare at det ville ta litt tid.

Vel 17 år etter at hun dukket opp med sin lavmælte folkpop er hun aktuell med sin åttende og niende plate, og kan sies å ha beve- get seg langt vekk fra utgangspunktet. «After The Great Storm» er den «raske» platen, og kommer i salg 30. oktober. Bare fire uker senere følger hun opp med den «stille» platen, «How Beauty Holds The Hand Of Sorrow» Egentlig skulle hun gi ut et dobbeltalbum, men da korona-pandemien satte verden på vent, revurderte hun konseptet og så at sangene kunne deles inn i to ulike stemninger.

For Ane Bruns vedkommende innebærer pandemien også at leiligheten i Stockholm, dit hun flyttet for 20 år siden, har stått tom og at hun har bodd hos kjæresten i Oslo.

– Heldigvis har jeg vært sammen med kjæresten min, så jeg har hatt det greit, men jeg har også hatt fryktelig hjerte for alle som ikke har hatt noen. Jeg vet ikke hva jeg skulle gjort om jeg var alene.

Ane skulle lagt ut på turné i forbindelse med den nye musikken, med nytt band og stort og gjennomarbeidet sceneoppsett. Det gikk i vasken, men arbeidet med å skyve på hele turneen er godt i gang slik at hun forhåpentligvis kan tilbringe større deler av 2021 på veien.

MUSIKALSK SELSKAP: – For meg er musikk selskap på alle måter, det er selskap når jeg kjører bil, når jeg lager mat, når jeg er lei meg, når jeg er glad, når jeg trener. Det fyller en plass i rommet og gir livet mitt balanse, sier artisten.

© Svein Finneide

Med musikk som selskap 

Men én opptreden er det blitt. Ane stilte på Moldejazz i duoformat sammen med Marte Eberson. De spilte foran 200 publikummere, og det var, for å si det forsiktig, ekstremt musikalsk.

– Det gikk dritbra! Hun er jo helt fantastisk! Jeg må ha en pianist med musikk i hele kroppen, som liker popmusikk, og som kan synth. Det er henne, og hun kan synge. Det var veldig bonus. Det var en match made in Heaven, stråler Ane.

Om hun forventer at musikerne hun omgir seg med har musikk i hele kroppen, har hun det til de grader selv også. Moren er jazzsanger, pianist og musikklærer, og med oppvekst i Molde har festivalen vært en viktig del av hennes liv. Musikkinteressen har alltid vært stor – og er det fremdeles. Det er lett å se den røde tråden når Ane forteller om hvordan hun løy seg ut av klasserommet for å stikke ned til telefonkiosken og kjøpe U2-billetter, til hennes lovord om Eberson, og om musikere og artister hun enten har arbeidet med i løpet av karrieren eller bare beundrer.

To av sangene på de nye platene, «Don’t Run And Hide» og «Closer», er trøstesanger. Med tanke på hvor mye musikk betyr for Ane er det naturlig å spørre om hun selv finner hjelp i andres sanger når hun er nedfor?

– For meg er musikk selskap på alle måter, det er selskap når jeg kjører bil, når jeg lager mat, når jeg er lei meg, når jeg er glad, når jeg trener. Det fyller en plass i rommet og gir livet mitt balanse. Musikken kan ta bort dette skallet av beskyttelse, og kan fylle rommet når man ikke vet hva man skal si. Den fyller så mange funksjoner i livet mitt, og det har den alltid gjort. Derfor synes jeg også det er veldig spesielt å få tilbakemeldinger på at min musikk har så stor del i andres liv. Det fôrer meg med mening i forhold til det jeg gjør.

Som regel skriver Ane sanger helt på egenhånd, men har samarbeidet om flere av de nye låtene, tre med sin faste bandkollega Martin Hederos og én med amerikaneren Dustin O’Halloran. 

Var det frigjørende?

– Ja, det ble det. For meg har låtskriving vært – og er det fremdeles – en veldig intim prosess, en intuitiv prosess som jeg egentlig ikke har hatt lyst til å dele med noen andre. Det har vært en litt hellig plass for meg. Jeg har skrevet låter med andre før, men ikke i samme rom. Første gang var med Mari Boine da vi gjorde et tv-program i Sverige som heter Sapmi Session. Andre gang var på Dustin O’Halloran-låten («Lose My Way»). Det var i Berlin, og vi var akkurat blitt kjent, og i og med at han er amerikaner blir teksten også veldig direkte. Det var en litt sårbar situasjon, men det ble også veldig fint. Da bestemte jeg meg for å forsøke å skrive med Martin Hederos til denne plata. Det har vært veldig givende, noe jeg vil gjøre igjen. Jeg tror det kommer andre typer låter på den måten, og det er spennende.

Psst...Vi har samlet de beste podcastene du må høre denne høsten! 

PÅ SCENEN: Ane Brun koser seg på scenen under festivalen Piknik i Parken i Oslo i 2017.

© Erik Valebrokk

Singlen «Take Hold Of Me» er en av disse sangene, men den er også en låt som tydelig viser hvor viktig det er å samarbeide med de rette musikerne for å innfri potensialet som kan ligge i en sang.

– Vi spilte den inn med band først, og da alle hadde gått hjem satt jeg igjen alene ved miksebordet. Jeg tok alle spakene ned og løfta opp basstromma og synthbassen og stemmen, så la jeg på noen synthlyder, og da skjønte jeg at det skulle bli en danselåt. Bort med alt, ha-ha. Jeg fikk inn Samuel Starck som er veldig bra på den typen musikk. Det vil jeg gjøre mer av, sier hun entusiastisk.

Gjennom karrieren så langt har Ane Brun vært innom en lang rekke sjangere, og blandet disse etter eget forgodtbefinnende. Hennes to nye plater står i gjeld til jazz, klassisk musikk, hip-hop og r’n’b, americana, reinspikka pop og mye mer. En gjennomgang av platene hennes og alle gjesteopptredenene hennes på Spotify vitner da også om en fordomsfri innstilling til faget.

VERDENSSTJERNE: I 2010 turnerte Ane med en av sine musikalske favoritter, verdensstjernen Peter Gabriel. 

© Scanpix

Musikalsk familie 

– Jeg vokste opp med jazzfestivalen og hørte mamma synge jazz, men hadde tidlig en utrolig bred musikksmak, forteller hun.

 – Jeg var ganske preget av broren min som var tre år eldre, og fra tidlig av var jeg en som lette etter ny musikk, leste Mojo og sånn. Siden jeg holdt på med dans og rytmisk sportsgymnastikk, lette jeg også etter instrumentalmusikk å danse til og fant mye spennende. Jeg jobba i platebutikk i mange år og hørte alt mulig.

Vi kan også spore den musikalske fordomsfriheten i alle coverlåtene hun har gjort. Hun har satt sitt preg på sanger av blant annet Alphaville, Beyoncé, Emmylou Harris, Bob Dylan og Depeche Mode, gjort Shakespeare-sonetter, norske folketoner og argentinsk zamba (må ikke forveksles med samba), og sågar laget en hel plate med utelukkende andres låter, «Leave Me Breathless» i 2017.

– Veldig mange låter jeg gjør, er oppdrag, for eksempel til tv-program eller teater. Men når jeg velger selv, ser jeg etter et element i låten jeg liker. Jeg bruker aldri å sette meg ned og høre på originalen, jeg gjør det jeg husker. Jeg prøver å komme så langt bort fra originalen som mulig, men forsøker å beholde det som var essensen for meg. Det er det som gjør at det blir personlige tolkninger. Jeg har aldri skjønt poenget med å gjøre en låt som den er.

«Jeg har Patti Smith som ledestjerne. Jeg skal gjøre som henne og bare kjøre på»

GIR TRØST: Ane føler med alle som har vært alene under pandemien. To av låtene på de nye platene er trøstesanger.

© Svein Finneide

Selvstendig artist og Metoo i musikkbransjen

Ane Brun har alltid kunnet gi ut plater når det har passet henne, turnert når det har passet henne, gjort det hun ville. Årsaken er at hun alltid har hatt sitt eget plateselskap og dermed bevart uavhengigheten. 

Hva har dette hatt å si for karrieren?

– Jeg tror det har hatt alt å si, svarer hun uten å blunke. 

– Jeg var veldig grønn da jeg begynte. Det har vært skolen min å slippe alle disse platene, men jeg har vært min egen sjef. Ingen har kunnet bestemme når og hvor og hvordan, og alt har vært mitt. Kunst og kreativitet kan selvfølgelig dyrkes under press, men jeg tror ikke det går så bra om man kjenner et økonomisk press fra andre, med tidsbegrensninger og sånne ting. Jeg mener ikke at et plateselskap ville vært forferdelig. Det jeg mener er at de har sine budsjett og skjema som de følger, og jeg trenger ikke følge noen. Der har jeg vært fri. Så er det jo sikkert masse ting som kunne skjedd om jeg hadde et selskap bak meg.

Kan vi snakke litt om hvordan det er å være kvinne i en i utgangspunktet veldig mannsdominert bransje? Maktbalansen har nok forskjøvet seg en smule, men det er et stykke igjen?

Her blir Ane litt oppgitt. Hun er tydelig lei av temaet og spør pent om vi ikke kan drite i den vinkelen? Likevel, før jeg har rukket å forsikre henne om at vi selvsagt kan snakke om andre ting, er hun raskt i gang.

– Jeg for min del som «independent», har klart meg veldig bra. Jeg har ikke vært avhengig av noen menn. Jeg husker en episode da jeg hadde sluppet min første plate alene, og så kommer det bort en engelsk plateselskapsfyr og sier, altså dette er en skikkelig klisjé, «Du må vise mer hud og slutte å spille gitar, så kommer det til å ordne seg», liksom. Jeg har jo fått sånne kommentarer, men jeg har fått det fra folk som ikke har vært i noen maktstilling overfor meg, så jeg har aldri behøvd å forholde meg til det, sier hun med ettertrykk.

– Og når det gjelder Metoo har jeg heller ikke blitt hardt rammet, fordi det også ofte handler om maktmisbruk. Mange av historiene som ble fortalt i vår lukkede Metoo-gruppe i Sverige i 2017, handlet om unge jenter fra 15-årsalderen og opp i 20-årene, som hadde havnet i ubehagelige situasjoner eller blitt utsatt for overgrep av menn i maktposisjoner i musikkbransjen, så dette har ikke preget min karriere direkte. Men det finnes en del andre forventninger til en kvinnelig artist. Det var noen som skrev at det kreves av kvinnelige artister at de skal utvikle seg veldig mye for å kunne holde i mange år. Om man skal kunne bli 60 og fortsatt anses som interessant, så må man konstant fornye seg. Utrolig mange menn gjør de samme tingene til de er 80, og det hylles! Og så er det utseendet, selvfølgelig, at man blir veldig fort for gammel som kvinne og alt det der, men jeg har Patti Smith som ledestjerne. Jeg skal gjøre som henne og bare kjøre på. Hun er mitt fyrtårn. Jeg har ikke noe valg. Jeg er nå kvinne, og det er sånn det er, sier Ane og avbryter sin egen tankerekke med en latter og et smil:

– Nå ble det visst sånn at jeg snakket om dette likevel. Jeg hadde noe å si om det.

Hun plukker opp tråden igjen.

– Ehh... jeg har holdt på i 15 år, og de første ti, selv hvor mye jeg prøvde, var det veldig vanskelig å fylle et band med kvinnelige musikere. Men i dag? Jeg skulle lete etter en kvinnelig trommis til turneen min nå, og fikk fem navn, på veldig bra trommiser. Det er en helt annen situasjon. Den nye generasjonen instrumentalister er så trygge og kule og selvfølgelige og musikalske og ... jeg er så imponert. Det er så herlig å møte en 25-åring som bare «jeg spiller 15 instrumenter, og jeg kan gjøre hva som helst». Jeg blir så glad, det er så kult.

«Det jeg opplevde veldig sterkt, var at jeg forsto at om jeg skal komme ut av det her, så kan jeg ikke sitte i redsel»

KRONIKER: Ane Brun tok et mentalt oppgjør med den autoimmune sykdommen lupus – og siden har hun vært symptomfri.

© Svein Finneide

Sykdom og balanse i livet 

Da Ane var 27 ble hun diagnostisert med den autoimmune sykdommen lupus, som naturligvis satt sitt preg på tilværelsen. Hun tar medisiner, men har vært symptomfri de siste seks årene, og tror en delårsak er at hun tok et mentalt oppgjør med sykdommen. Hun har beskrevet det som å sitte i et vakttårn, og at livet tok en ny vending da hun bestemte seg for å sjekke ut av tårnet.

– Det er helt umulig å vite hva som er hva, men jeg tror det er en sum av mange forskjellige ting. Dels er det at jeg fikk rett behandling, altså rent medisinsk, men jeg endret en del ting i kostholdet, jeg gjorde en del ting med trening, men det mentale er jo helt sentralt i og med at det styrer alt det andre. Man må være trygg og sentrert for å kunne gjøre de forandringene. Det jeg opplevde veldig sterkt, var at jeg forsto at om jeg skal komme ut av det her, så kan jeg ikke sitte i redsel. Da kommer jeg aldri ut av det. Det ble en sterk innsikt. Jeg synes det er stor forskjell på innsikt og intellektuell forståelse. Jeg hadde jo forstått det før, at det ikke er bra å være syk og redd, men jeg forsto med hele kroppen, med hele meg, at det her må jeg velge bort. Jeg gikk på dette lightning process-kurset som mange har snakket om, ME-kurset som Live Landmark har introdusert i Norge. Det handler veldig mye om å forsøke å gå ut av dårlige sinnsstemninger når det gjelder stress. Det har jeg tatt med meg videre i livet, og det tror jeg har påvirket min allmenntilstand veldig mye.

I forbindelse med den ferske sangen «Honey» fortalte Ane at lettheten og latteren ble borte for henne mens hun fant ut av voksenlivet. Det er illustrert gjennom opptak av den 18 år gamle Ane Brun som hun snublet over for et års tid siden. 

Fant hun litt tilbake til den personen hun en gang var da hun skrev sangen? 

– Ja, jeg synes det kom etter den siste sykdomsperioden. Da jeg kom ut av den, kjente jeg at alt var nytt, og jeg kjente mer og mer at hun 18-åringen kom tilbake. Jeg hadde jo skjønt det allerede, men det ble så fint bevis på det, at jeg kjente igjen den lettheten.

Du føler deg mindre voksen nå?

– Jeg føler meg veldig voksen. Også. Men jeg føler meg som en kombinasjon. Jeg føler meg veldig hel. Jeg tror det å være voksen handler om at man kjenner hele seg og at man vet når 18-åringen holder på å styre og man får gripe inn, ler Ane.

Angsten forsvinner med musikk

Ane Brun har alltid skrevet alvorlige tekster om alvorlige emner. Blant de nye sangene er «Feeling Like I Wanna Cry» og «We Need A Mother», den første om hvordan vi ikke klarer å ta vare på miljøet, og den andre om fraværet av anstendighet i verden og den økende polariseringen vi ser rundt oss. Det gjelder ikke bare demagoger som Donald Trump, Recep Tayyip Erdogan og Jair Bolsonaro, men kommentarfelt i sosiale medier, avisenes vinklinger og hvordan vi oppfører oss overfor hverandre.

Hvordan kom vi hit, og hva kan vi gjøre for å endre denne adferden?

– Det er det store dilemmaet. Det jeg synes er vanskelig å se, er hvordan vi skal samle oss for å få en felles løsning. Alle har sin bevissthet på så mange forskjellige plasser, sier hun.

– Jeg merker at Norge er et veldig lite land og at det faktisk er lettere nå under koronaen, men jeg blir urolig. Hvordan skal vi ha en felles kommunikasjon om hvordan vi skal ha det? Jeg synes den økende polariseringen er utrolig urovekkende, og må innrømme at jeg ofte er pessimistisk nå. Det synes jeg er vanskelig, for jeg vil ikke være en pessimistisk person.

Tror du vi vil være flinkere til å ta vare på naturen og miljøet nå, post-korona, eller glemmer vi for fort?

– Jeg tror ikke folk glemmer, men jeg er redd for at den politiske viljen ikke er stor nok. Og det blir jo sånn at når det er nedgangstider, blir folk mest opptatt av å ha mat på bordet. På en måte håper jeg koronaen kan gi oss et innblikk i hvordan det er å ikke ha alt, at det kan få oss til å forstå at de som sitter i flyktningleire i Hellas, de gjør ikke det for at de valgte det, men måtte det. Jeg håper vi kan få mer empati.

Ett er i alle fall sikkert: de to nye platene til Ane Brun er breddfulle av empati. Det rekker ikke til å redde verden, men det er kanskje en start? For som hun sier:

– Angsten forsvinner med musikk.

Seneste

Kanskje er du også interessert i...