Bokaktuelle Linn Skåber vil ikke gifte seg: – Fornøyd med både forholdene og bruddene mine!

Hun hadde gruet seg lenge til å bli 50. Hun skrev invitasjoner til 200 gjester og booket lokale, men fikk kalde føtter og avbestilte. Ga klar beskjed om at det ikke kom til å bli noen stor feiring. Men så kom korona-pandemien og gjorde den store dagen enda mindre enn planlagt. Men fin, kanskje til og med finere. Kjæresten Simon kombinerte hennes to favoritter: pølser og snitter, og serverte pølsesnitter, og hun fikk gaver fra ham og sønnen Niels. – Det var egentlig drømmebursdagen, for jeg kunne gå og legge meg litt på sofaen og sånt innimellom. Det er så deilig. Oi, nå hører jeg at jeg er blitt 50, ha-ha, ler Linn Skåber – kjent som både skuespiller, komiker og forfatter.

Men hun var ikke glemt av vennene. Plutselig hørte hun det gjallet av bursdagssang fra bakgården utenfor leiligheten på Grünerløkka. Der sto det et 30-talls venner og sang for jubilanten. Selv sto hun rørt på balkongen sin og heiste opp gaver og blomster i en bøtte. 

Senere fikk hun vite at det før pandemien var planlagt en overraskelsesfest på den store dagen, med over 200 venner og kolleger. Det satte hun stor pris på. I alle fall på tanken.

– Å få vite det var faktisk mer rørende enn om jeg skulle opplevd det. Nå fikk jeg både i pose og sekk – jeg vet at vennene mine ønsket å feire meg, og jeg slapp å ha festen. Linn har i stedet bestemt seg for å spre feiringen ut over hele året, ved å reise med eller gå ut med vennene sine – én etter én.

– Da får jeg mer tid til dem som betyr noe for meg. Det føles riktigere enn å brenne av alt på en kveld, mener hun. Det var ikke enklere for henne å runde 40. Hele tall synes hun nemlig er plagsomme.

– Det er som jula, den er full av forventninger. Jeg liker bedre når bursdager bare kommer, uten at noen skal oppsummere livet mitt. Jeg er mer glad i begynnelser enn avslutninger, sier Linn og forklarer: 

– Jeg pleier å si at jeg hadde min første 40-årskrise da jeg var 13 år. Det var første gang en periode var over, og jeg var så redd for å miste barndommen. Jeg hadde hatt det så fint, og visste ikke hva som ventet. Det er alltid vemodig å bli ferdig med en periode. Sånn føltes det også å bli 50. Men fornektelse er den beste måten å takle alderdommen på, slår hun fast. 

Psst... Bli bedre kjent med Sissel Kyrkjebø 

Linn er blitt voksen. Og hun har skrevet bok om sine og andres erfaringer med nettopp det. Etter suksessen med boken «Til ungdommen», som både toppet bestselgerlistene og ble teater, er hun nå klar med «Til de voksne», også denne illustrert av Lisa Aisato og gitt ut på Pitch Forlag. 

– I «Til ungdommen» var jeg bare på besøk, jeg fikk lov til å komme inn på rommet til de unge og være der i maks fem minutter, og det var fint. Nå gjelder boken meg og mine venner, det synes jeg er litt spennende.

Det er trøsten jeg har, for jeg liker ikke å bli gammel, men trøsten er at jeg har ganske mange kule folk å bli gammel sammen med. Og så lenge jeg beholder nysgjerrigheten, skal jeg være fornøyd. Selv skjønner hun at forfallet så smått har begynt. Da hun for noen år siden var hos optikeren, lurte han på når hun hadde tatt laseroperasjon, noe hun ikke hadde. Han nektet å tro at en dame på hennes alder kunne ha så godt syn. 

– Og jeg ble så stolt, sånn på ordentlig. Omtrent like stolt som da jeg var hos gynekologen og hun lurte på om jeg ikke skulle ha flere barn, jeg som hadde så mange egg. Jeg skulle jo ikke bruke eggene til noe, men jeg ble sånn skikkelig dustestolt. He-he. Men i alle fall, perfekt syn var liksom min «skill», noe jeg kunne gå rundt og smykke meg med. Men på bare et par år forandret det seg, jeg måtte til slutt få briller – som jeg mister hele tiden. Det blir utrolig dyrt i lengden, sukker hun. 

Ikke at Linn er gnien, men hun ser ingen poeng i å bruke penger på luksusting. I beste sendetid på «Lindmo» sa hun at det for henne var mer naturlig å drepe et menneske enn å kjøpe en veske til 15 000 kr. Utsagnet står hun ved. 

– Jeg er bare ikke interessert. Jeg er litt sånn som Olav Thon, matpakke er det beste jeg vet og jeg liker kaffe. That’s it. Jeg har egentlig ingen dyre vaner, bortsett fra at jeg har kjøpt hytte på Hvaler, den var ganske dyr. Jeg mener ikke å moralisere overfor dem som kjøper dyre vesker eller noe, jeg bare skjønner ikke at det er sånn stas. Hvor fin kan en veske bli, liksom? 

Hun forstår heller ikke dem som bruker penger på botox og fillers og lignende. I boken skriver hun om rynker som sjelens dagbok. Selv er hun ikke like begeistret, men hun aksepterer at rynker er en del av livets gang. 

– Det er omtrent like fint med rynker som det er med ettervekst. Men jeg har ingen planer om å gjøre noe med ansiktet mitt, jeg synes jeg ser ganske grei ut. Jeg reagerer imidlertid på hvor mange som er ute etter de damene som fikser på utseendet sitt, det er jo bare et tegn på ulykkelighet og livsbejaenhet for de fleste. «Det skal ikke se ut som om jeg skal dø om 20 år, det skal se ut som jeg først skal dø om 50 år». Jeg får mest lyst til å trøste dem litt, sier Linn som aldri selv har vurdert å fikse på skaperverket. 

«Det er omtrent like fint med rynker som det er med ettervekst. Men jeg har ingen planer om å gjøre noe med ansiktet mitt, jeg synes jeg ser ganske grei ut»

– Jeg ville aldri tatt botox. Jeg er jo skuespiller, da mister jeg mimikken min. Av samme grunn ville jeg ikke tatt tatovering, for jeg har et instrument som fungerer best om det er et blankt lerret. Jeg liker å se levende folk, levende skuespillere. Man legger jo merke til at Nicole Kidman, Meg Ryan og de andre som har fikset på utseendet, har mistet noe av mimikken. De har heller ikke vært helt heldig med det de har gjort, for det er så innmari synlig. Men de vet ikke selv hvor synlig det er for oss andre. «Hvis du vil få gjort noe, Linn, så må du gå til han jeg bruker, for det synes ikke i det hele tatt», sier Linn med tilgjort hermestemme. 

– Hæ, synes ikke? Vi har ikke snakket om noe annet de siste årene, men det kan jeg jo ikke si. De blir jo helt blinde på det selv. Så det vil jeg si til alle de som tar botox og fillers: dere må gjerne gjøre det, men dere må ikke tro at det ikke synes. 

Hun oppfordrer oss i stedet til å være snillere med oss selv, spesielt når det gjelder utseendet vi er født med. 

– Sier man lenge nok til seg selv at man er stygg og feit, så blir man til slutt det i speilet. Vi må være flinkere til å se på oss selv som niere selv om vi egentlig er treere, ikke motsatt som mange gjør i dag, slår hun fast. 

Selv hevder hun å være ganske snill med seg selv. Hun er stort sett fornøyd med det hun ser i speilet. 

– Ja, jeg har ganske god selvtillit. Det er kanskje fordi jeg ikke har måttet leve av utseendet, derfor er det ikke der jeg har hatt det største fokuset. Jeg tror det er bra, for da blir ikke fallet så stort heller. Jeg tror veien til lykke er i det øyeblikket du orker å se utover og ikke bare innover. Og livet blir så uendelig mye morsommere da, da åpner en hel verden seg. Det ville vært verre for meg å miste humoren enn utseendet. Også fordi humoren har hjulpet meg gjennom de fineste situasjonene og de vondeste og mest sorgfulle. Den har vært en redningsplanke – og er en del av identiteten min. Det finnes ikke en bedre latter enn den du ler første gangen etter et brudd. Eller første gang etter et dødsfall. Når du aldri trodde du ville le igjen, da du innser at det finnes et videre liv. Latter er liv! 

«Jeg tror veien til lykke er i det øyeblikket du orker å se utover og ikke bare innover»

Dette kan hun mye om, for Linn har opplevd mye sorg de siste årene. Enebarnet mistet både faren, moren og tanten, som hun var nær, i løpet av tre år. I boken skriver hun rørende om det å miste foreldre. Moren rakk heldigvis å møte kjæresten Simon Malm før hun døde for drøyt fire år siden. 

– Simon kom inn i livet mitt da mamma var syk. Han ble kjent med henne på sykesengen og fulgte henne på reisen ut. Jeg pleier å si: «Vi fikk ikke oppleve noen fødsler, men vi fikk oppleve mye død». Det var en viktig tid å komme inn i hverandres liv på, det bandt oss sterkere sammen, sier hun om kjæresten, som hun kaller både snill og omsorgsfull. 

Hun forteller om da hun hadde bestilt ferietur for seg og sønnen og vurderte å avlyse da moren ble sykere. 

– Simon sa: «Jeg skal passe på moren din.» For en kjærlighetserklæring! Han var hos mamma på sykehuset hver eneste dag da vi var borte. Han har vist at han er hel ved, at han gidder å gå den ekstra meteren. Det var godt at mamma fikk møte ham før hun døde, det var viktig for henne. Jeg tenkte alltid at jeg klarer meg uansett, men for henne tror jeg det var en trygghet i at jeg ikke ble alene. 

Foreldrene hennes var sammen i over 50 år – helt til de døde. Men de er ikke forbildene hennes når det gjelder samliv. 

– Jeg har alltid vært veldig fornøyd med både forholdene og bruddene mine, jeg føler nesten at jeg har fått flere liv av det. Mitt kjærlighetsliv har ikke vært en sammenhengende seilas på evighetens hav, den har vært mer som øyhopping i Hellas, pleier jeg å si. Men det er helt greit for meg. De fleste mennesker som har opplevd brudd, straffer seg selv og sier «jeg fikk det ikke til». Jeg har i stedet tenkt at jeg prøvde så godt jeg kunne og så gikk ikke det, men jeg får stadig nye sjanser av Gud. Det er lite kraft i å straffe seg selv etter brudd. Hvorfor skal man på tro og ære bli i et forhold man ikke har det bra i? Man får jo ikke gullklokke engang, det får man i hvert fall på jobben. 

Hun håper å bli gammel sammen med musiker-kjæresten, men synes det er kleint å snakke om. 

– Det er så kjedelig å si sånne ting, jeg liker ikke følelsen av at løypa mi er lagt. Det er som da håndverkerne som pusset opp hjemme hos meg, lurte på om jeg skulle bo der for alltid. «Den setningen får du ikke lov til å si, for da spår du døden min. Jeg vet ikke», sa jeg, «kanskje jeg flytter til Paris i morgen. Jeg har ikke bestemt meg». Derfor vil jeg ikke si at kjærligheten til Simon skal vare livet ut. For da kan jeg slumpe til å få panikk i stedet for å nyte livet med ham dag for dag. Jeg har nok forpliktet meg inni meg, for jeg er veldig glad i ham.

Hun drømmer imidlertid ikke om bryllup, selv om hun aldri har vært gift.

– Jeg har, med hånden på hjertet, aldri drømt om å gifte meg. Jeg har nesten vært redd for det. Jeg er enebarn, og jeg husker at jeg lå i senga mi hjemme og tenkte: Tenk at jeg en dag MÅ ha noen ved siden av meg, sier hun lattermild, og fortsetter:

– Det rare med at jeg ikke drømmer om giftermål, er at jeg har en sterk gudstro, selv om jeg ikke snakker så mye om det, men jeg har aldri tenkt at Gud blir noe gladere i meg dersom jeg gifter meg. Jeg har ikke fantasert om brudekjolen. Bare tenk hvor mange fine kjoler jeg har hatt på meg, da. Skal jeg gifte meg på grunn av festen? Jeg er stadig på bra fester. Er det for å si ja? Jeg sier ja til Simon hver dag, jeg. Vi har snakket om det, og giftermål er ikke noe vi tenker at vi må gjøre. Jeg synes vi har klart oss bra i livet, vi har begge forhold bak oss, vi har hver vår sønn, vi lever sammen. Jeg synes det er et fint og upretensiøst prosjekt.

Man kanskje er Linn litt vel laidback når det gjelder kjæresteriet. Noe denne historien illustrerer:

– Vi satt hjemme på kjøkkenet en gang, og så spurte noen meg: «Har du vært på Tinder, Linn?» Og jeg bare: «Nei, det kan jeg ikke, jeg er for kjent til det.» Og så hører jeg fra siden at Simon sier: «Ja, og så har du jo kjæreste!» Da fikk jeg latterkrampe, for det var så morsomt. 

Det hun drømmer om, er å fortsette å flørte med andre. Innen visse grenser.

«Flørting er lov. Man blir penere, får finere hud og livligere øyne av å flørte litt av og til» 

– Flørting er lov. Man blir penere, får finere hud og livligere øyne av å flørte litt av og til. Det håper jeg at ikke Simon slutter med, og det kommer ikke jeg til å slutte med. Men jeg merker at jeg flørter mindre og mindre, og det er litt trist. Jeg synes vi alle burde øve oss mer på det. Det er mye livskraft i flørt, det går ikke på å ville ligge med noen, det handler egentlig bare om å se andre og å bli sett. Jeg blir veldig glad når jeg ser gamle mennesker flørte – da varer livet på en måte lenger, mener den bokaktuelle forfatteren. 

Som personer er Linn og Simon veldig forskjellige, og de hadde trolig aldri møttes om de ikke var blitt spleiset av en felles venninne, som han var ungdomskjæreste med. 

– Hun har alltid villet at vi skulle møtes fordi hun mener vi hadde passet sammen. Hun er en god menneskekjenner, for det er ikke logisk at Simon og jeg skulle bli et par, de fleste hadde ikke sett det. Vi er helt ulike. Han er rolig og jeg er livlig og masete, jeg har sagt fem setninger før han har rukket å trekke pusten, men jeg tror vi trenger energien til hverandre. 

Simon er veldig begeistret for Linn, men ikke nødvendigvis for alt det pinlige hun gjør på tv, som i TV 2-serien «Best før». 

– Han er veldig høflig, så han orker rett og slett ikke å se personlighetstrekkene når jeg spiller frekk og jævlig. Han sitter med pute foran ansiktet og blir pinlig berørt. Jeg skjønte det egentlig da vi satt sammen og så «Neste sommer», som jeg synes er ganske harmløs, og så ble han så flau. Og jeg tenkte: fy søren, blir du flau av det – vent til du får se serien min! 

Linn Skåber hadde et veldig nært forhold til foreldrene sine, og hun håper og tror at hun har det samme forholdet til sønnen Niels. Boken «Til ungdommen» var inspirert av sønnen og vennene hans.

– At han nå er blitt 18 år er nesten litt kjipt, jeg har likt så innmari godt å ha barn, det har ikke vært noe pes i det hele tatt. Jeg fikk ikke bare en sønn, jeg fikk også en liten venn. Noen ba meg søke tilbake til et øyeblikk i livet jeg ville opplevd om igjen. Da valgte jeg meg en mandag for mange år siden da jeg skulle sykle Niels til barnehagen, men bestemte meg for at vi heller skulle skulke. Vi satte oss på jakka mi i en park og kjøpte kakao og is og bare satt og pratet og hadde det fint. Vi var i øyeblikket og ga blaffen i samfunnets forventninger.

For Linn er ikke den som nødvendigvis følger strømmen når det gjelder oppdragelse og foreldrerollen.

– Jeg har ofte søkt ro, noe som har resultert i at jeg ikke har vært så mye i slalåmbakken, jeg har ikke lekt så mye i sandkassen med ham, det har han gjort selv. Men jeg er litt stolt hvis jeg har gitt ham evnen og roen til å sitte stille og bare stirre utover og tenke. Jeg tror det er viktig å lære våre barn det. Med alle aktivitetene alle skal delta på i dag, er det nesten blitt skamfullt med ro. Selv synes jeg det er meditativt å stirre inn i en vaskemaskin som går. Niels er blitt en veldig fin og empatisk person, så noe bra må vi foreldrene ha gjort!

Hun har gruet seg helt siden fødselen til at sønnen skal flytte ut, og hun skriver også om en mors forventninger til sønnens nye liv i boken «Til de voksne».

– Da jeg flyttet ut hjemmefra som 18-åring, skjønte jeg at mamma og pappa hadde stor sorg, selv om jeg syntes de skjulte det godt. Det gikk en uke, så hadde de revet veggene på rommet mitt og pappa hadde laget seg musikkrom. Hva skjedde her, liksom? Men jeg tror at jeg kommer til å ta inn noen nye, hvis det er greit for Niels. Jeg vet ikke hvor mye jeg vil si om det ennå, men jeg ser ikke bort fra at det kommer nye ungdommer inn i mitt hjem. Jeg har omsorg og plass nok til å gi andre et hjem, forteller hun.

Hun er spent på hvilken retning sønnens liv tar. Og hvordan hun selv blir som svigermor.

– Det eneste han ikke får lov til, er å komme hjem med en overkristen dame som synes at jeg er litt for sprø eller banner for mye og som blir flau over meg. Alt annet takler jeg. Jeg tipper at hun kommer til å være såpass forskjellig fra meg at det skal gå bra. Foreløpig har de Niels har hatt med seg hjem, hatt langt, mørkt hår og vært stille og nydelige – han har ikke hatt med noen som var lik mora si: masete, hes og med lyst hår, he-he.

Linn har mistet mange av sine nærmeste, og på grunn av sin gudstro både tror og håper hun på et liv etter døden. Men hun er så glad i livet at hun håper det blir veldig lenge til hun ser igjen sine kjære.

– Det var veldig godt for meg at moren min sa: «du skal vite at jeg ikke er redd for å dø». Jeg er jo selv livredd for det, men det var en trøst i at hun sa det, at hun ikke var redd. Jeg håper at noe trygt møter meg der fremme en dag, for der venter jo alle de andre jeg kjenner som er gått i forveien. Hvem vet, kanskje livet er enda bedre i himmelen? Det er jo lov å håpe, sier Linn Skåber, før hun etter en kort pause legger til:

– Jøss, jeg skjønner at jeg er blitt 50 når journalistene plutselig vil snakke med meg om døden!