"Jeg er ganske disiplinert når jeg jobber, men jeg er såpass lat at jeg må gjøre det til en glede"

Bare i løpet av koronatiden har hun skrevet én bok, vært redaktør for en annen, skrevet et teaterstykke, spilt inn tv, film og reklamefilm, forberedt nye turneer og forestillinger, og sikkert gjort en hel del annet også. Selv mener hun at hennes beste egenskap er at hun er så lat!

- Jeg er ganske disiplinert når jeg jobber, men jeg er såpass lat at jeg må gjøre det til en glede. Hvis jeg for eksempel skal skrive, kan jeg planlegge en hel dag. Da skal jeg gjennom Grønland, så skal jeg på kafé og drikke kaffe, gå opp til Ekeberg og sette meg der og skrive, men da må jeg gjøre det trivelig både foran og bak for å orke det, sier Linn Skåber og ler når vi beskylder henne for å være arbeidsom. 

– Jeg liker å kose meg, jeg ække keen på å jobbe så mye, men så hygger jeg meg mye når jeg jobber også, da. Det er mulig jeg forveksler de tingene litt, ha-ha-ha. 

Linn Skåber ler mye, og det er et konsept hun har klokkertro på. Så er hun da også en av Norges mest profilerte komikere, en vaskeekte superkjendis som har fått nordmenn til å le i en karriere som strekker seg over mer enn 30 år. 

Men Linn Skåber er så mye mer. I disse dager er hun aktuell med «Til oss fra de eldste», den avsluttende boken i en trilogi som startet med kjempesuksessen «Til ungdommen» i 2018 – som også ble teaterstykke – og fortsatte med «Til de voksne» i fjor. Den som trodde at den eldre generasjon ville slippe unna Linn Skåbers finstemte poetiske treffsikkerhet, tok altså feil. Nå kan vi derfor sette pris på denne tredje boken med noveller og dikt basert på historier fra virkeligheten, illustrert som de to øvrige av den omtrent like allestedsnærværende Lisa Aisato. 

– Det var denne boken du egentlig ville skrive først, men så ble den altså nummer tre i en trilogi. Hvorfor? 

– Hovedinteressen min er mennesker. Ganske tidlig i livet tenkte jeg at livet er for kort til bare å henge med folk i min egen generasjon. Det er for mange mennesker på jorda som er spennende. For eksempel har jeg alltid kunnet se unge bilder av gamle menn og tenkt «Faen at du var litt foran meg i løypa. Vi to kunne sikkert blitt kjærester.» Jeg har sett generasjoner litt på tvers hele tiden, og det har fascinert meg. Den første innskytelsen min var å skrive om eldre mennesker fordi jeg kjente dem litt lite, men så trådde ungdommen så kraftig frem for meg, hevder Linn.

«Hvis du titter på ungdommene, kan du se hvordan framtida blir, og jeg er veldig beroliget etter å ha snakket med dem»

Da hun startet bokprosjektet, opplevde Linn at de unge trengte noen å fortelle historiene de syntes var viktige til. Inngangsporten var hennes sønn Niels, som i dag er 19 år gammel og snart skal flytte hjemmefra for å studere teater i København.

– Jeg mener fremdeles at ungdommen er det viktigste man har i et samfunn. Den er propellen, den er framtida vår. Hvis du titter på ungdommene kan du se hvordan framtida blir, og jeg er veldig beroliget etter å ha snakket med dem. Jeg er mindre redd for verden etter det, forteller hun.

– Da jeg snakket med de eldre til denne boken, sa de mye forskjellig, men noe som gikk igjen, var at de er så stolt av ungdommene våre. De mente at den ungdommen som vokser opp nå, er den beste ungdommen som har vært. Det synes jeg var så flott å høre. Jeg tror de merker kraften i dem.

– Du var nettopp med på klimaoppropet for forfattere, initiert av Maja Lunde og Anne SverdrupThygeson. Det haster nå?

– Ja, og det er veldig viktig for meg på så mange måter. Om det så hadde vært fake news, som noen mener, så hadde jeg driti i det. Jeg hadde gjort en effort for de som kommer bak og som mener at det ikke er fake, det er klart jeg jobber på vegne av dem, da. Det er som å være den sure gamle som skal kjøre dieselbil. Det er jeg ikke interessert i. Hvis noen bak mener at det er litt dumt, tenker jeg greit, da blir jeg med dere. De unge har retten på sin side, og da bruker jeg det gamle åttitallsordtaket som jeg elsker: «Vi arver ikke jorda av våre foreldre, vi låner den av våre barn.» Det haster, og hvorfor ikke høre på de unge stemmene? Vi skal høre på de eldre også, men framtida ligger i lomma på ungdommen, og den vil jeg gjerne være med og fylle opp på riktig måte.

«Jeg begynte å få forbilder som Kjersti Holmen og Anne Marit Jacobsen. De hadde klart å finne ømheten mellom det morsomme og det seriøse»

Linn har ganske riktig hørt på de eldre også. I arbeidet med den nye boken «Til oss fra de eldste» har hun intervjuet et antall eldre mennesker om kjærlighet, sykdom, død, sorg og bekymring, og filtrert ned alle refleksjonene til et tyvetalls fortellinger. 

Vi møter enken som sjekker opp en jevngammel enkemann på bussen, den gamle damen som overhører en samtale om urinveisinfeksjon hos en ung jente uten å komme til unnsetning med sin livslange erfaring på området, alkisen som praktisk talt lever i sin egen avføring, og den døende, men lykkelige damen som inviterer til fest med sine for lengst avdøde nærmeste. Kall det gjerne fortellinger fra livet, men en av gjennomgangsmelodiene i boken er at døden ikke trenger å være trist, at minnene vi har med oss fra dem vi har mistet, gjør at de lever videre. 

– Jeg er jo kjemperedd for døden. Jeg liker den ikke, men de eldste hjalp meg med det. Sånn sett var den boka en trøst for meg også å skrive. En av de fineste setningene er han som sier at «Jeg vet ikke hvorfor jeg ikke er redd for døden. Kanskje jeg ser de store linjene mer nå?» I det ligger så mye takknemlighet. Ikke sånn at du bare rydder bort livet og at alt er i orden og nå skal du dø, men det er akkurat som de virkelig forstår det. Da jeg var liten, skjønte jeg ikke hvordan gamle folk orka å være gamle, for jeg tenkte at de veit at de snart skal dø. Så begynte jeg å lure på om Gud hviska dem noe i øret, at det var noen hemmeligheter vi ikke fikk som var låst hos de eldre, liksom. Men akkurat det han sier med de lange linjene, det tror jeg gjør at du kan analysere deg sjæl og livet ditt litt, sånn at du blir mer takknemlig for reisen fra A til Å, selv om alle sikkert er redd for det som kommer etter, for det er ingen som vet hva det er. 

– Har arbeidet med denne boken gjort deg litt mindre redd for døden? 

– Ja, det er disse lange linjene som på en underlig måte er blitt tydeligere. Tider skal komme, tider skal henrulle, du ser det. Men jeg får sjokk hver dag. I går satt jeg med Niels, sønnen min, og Theodor som han gikk i barnehage sammen med. Jeg er vant til å hente dem i barnehagen, og plutselig sitter de og tar et glass vin. Og har skjegg. Du hopper fra det ene til det andre, som om det ikke har skjedd noe imellom der. Det hadde vært mer naturlig for meg å gå og hente dem i barnehagen, liksom. 

– Gruer du deg til han flytter ut? 

– Jeg gruer meg mest til det av alt i hele verden. Jeg har en historie, jeg har fortalt den før, men … andre dagen på sykehuset etter å ha født, har jenter ofte en «gråtedag» hvor livet blir for stort. Hva var det som skjedde nå, liksom? Den hadde jeg til de grader. Jeg sitter og hulker, så kommer Ine Jansen, som er en av mine beste venner. Hun ser på at jeg gråter og spør hva jeg er så lei meg for. Mellom hulkene sa jeg at det går ikke, det høres så dumt ut. «Nei da, Linn, jeg synes ikke det er dumt», sa hun til meg. «Jeg gruer meg bare sånn til han skal flytte ut!» Da var Niels to dager gammel, ha-ha-ha. «Men Linn, slapp av, det er lenge til. Det behøver du ikke tenke på nå.» Så begynte vi å le litt, men hun kom til meg forleden og sa at jeg hadde rett. Det var ikke lenge til. Det gikk jævlig fort. Hun fikk gutter et halvt år etterpå, og det var det samme for henne. Det er litt hardt, ass. 

Niels har to halvsøstre, men er Linns eneste barn. Selv er hun enebarn og nesten ekte oslojente, men hun startet livet i Bærum. Det var bare det at moren truet faren med skilsmisse om de ikke flyttet nærmere søsteren hennes. 

– Derfor endte vi i oppgangen ved siden av tante Astrid på Oppsal. Så jeg har jo kusine og fetter som er som søsken. Jeg har på en måte hatt halvsøsken. Man er faktisk halvsøsken også, det er det forska på, at barn av enegga tvillinger er halvsøsken. Så jeg har alltid følt en link til dem, men jeg har også laget linker, som er vel så viktige, med venner som er som søsknene mine. 

– Savnet du å ha søsken? 

– He-he-he, sååå lite. Altså, moren og faren min pleide å true meg med at hvis jeg var slem, så fikk jeg søsken. Jeg har vært så fornøyd med å være enebarn. Jeg tror verden har godt av å ha enebarn også. Som enebarn er du så aleine at du er nødt til å knytte deg nærmere til folk rundt deg. 

– Du blir lettere selvstendig? 

– Nei, du blir lettere glad i folk. Du trenger dem, vet du. Du lager din egen familie. 

– For du er så vidt jeg forstår relativt sosial og utadvendt. Samler du på mennesker? 

– Ja, jeg gjør det. Det gjør jeg virkelig. 

– Fortell om barndommen. Du er ekte oslojente, glad i byen, vokst opp på Oppsal, født i 1970. Hva er ditt første minne, det første du husker?

– Det var noen observante jenter som intervjua meg, noen unge studenter, som hadde sett noe jeg ikke hadde sett i bøkene mine. De spurte hvorfor jeg brukte uttrykket «nyspylt asfalt» i alle bøkene mine. Et eller annet sted dukker det opp, uten at jeg har tenkt over det sjøl, men det er for meg kanskje et av de første minnene. I drabantbyene på ettermiddagen, om våren for eksempel, så spylte fedrene asfalten, i hvert fall pappa. Følelsen av at de bare holdt på med noe som ikke var viktig, men som var viktig likevel, var utrolig fin. Den lukta av nyspylt asfalt, iblanda de bilpoleringstingene de holdt på med, tror jeg er et av de første minnene mine. Deilig. Man hadde tid, liksom. Man tok vare på tingene sine, og man tok vare på det som var utafor blokka. 

«De gamle damene skjuler seg bak Napoleonskaker og pisspreik, men inni der ser vi hverandre, og det synes jeg er veldig viktig» 

– Hvordan var oppveksten på Oppsal, hva dreiv du med? 

– Det er morsomt. Vi var på venninnetur i hælja, og alle snakket om alle hobbyene de hadde hatt og ikke minst alle hobbyene til barna. Det er liksom fotball, ballett, de holder på med så mye ting. Jeg kom bare på kor. Det hadde jeg hver onsdag, og det holdt i massevis. Vi gjorde så mye annet. 

– Dere var ute … 

– Og inne. Jeg var innmari glad i å være inne. Mamma prøvde å jage meg ut for å leke med de andre barna, men jeg hadde også innmari behov for å være aleine. Det var en sånn blanding. Hvis jeg bare sneik meg ned og lot som om jeg gikk ut, kunne jeg sitte under trappa og sitte og skrive eller lese. Men jeg kan også huske sånne iskalde kvelder i drabantbyen, når brøytebilene hadde vært der og lagd kjempehøye snøfonner og du lekte kongen på haugen helt til du ble dratt inn fordi du var så kald på henda. Det var så gøy, og hakket gøyere selvfølgelig hvis du var forelska i noen som dytta deg. Det også husker jeg. Seine kvelder med sånne lykter nedi gatene og snøhauger og biler som måtte kjøre sakte for de visste at nå var unga ute og lekte. 

– For det var den gangen da det alltid var snø om vinteren? 

– Ja. De snøfonnene savner jeg faktisk. Det tror jeg kommer i år, for det er masse rognebær på trærne, og det betyr masse snø. 

– Det er jo koselig med snø, men når du bor midt i byen er den jo bare i veien. 

– Nei, nei, nei, nei, overhodet ikke. Jeg elsker så innmari alle årstider i byen. Du må komme over sommersorgen, høre Kirsti Sparboe synge «En sommer er over» og sånn, og når det er unnagjort, kjøpe pennal, en tjukk genser, kjenne den der lille crispen i lufta, så blir det finere og finere, og så blir det styggere og styggere, for da begynner alle bladene å falle av, men så, som ved et trylleslag, når de første snøfillene kommer i parken? Det begynner å legge seg litt, så kommer lyktene på i fire-fem-tida, og det er det fineste som fins. Jeg krangla med Simon om det en gang, eks-kjæresten min, han sa at «Du driter jo i vinteren, for du bruker den jo ikke til noe.» «Bruker ikke vinteren til noe? Er det å bruke vinteren til noe bare å stå på ski? Du skriver ikke dikt i parken. Du ser ikke …» Altså, det å stå på ski og sånn gidder jeg ikke, men jeg bruker byen.

– Hvordan er det med naturen? Du har kjøpt hytte på Hvaler hvor du prøver å utfordre deg selv og ikke være redd. 

– Ja. Det får jeg til også, og det er jeg veldig stolt av. 

– Men altså, du er oppvokst på Oppsal, og skogen ligger rett bak. 

– Ha-ha, ja, det er så flaut. Alle som er fra Oppsal, og jeg også, sier sånn: «Du vet, det er så fantastisk med Oppsal, bare et kvarter til byen, og Østmarka ligger rett bak.» Jeg har jo vært der på noen skoleturer og sånt, men du vet, Essoen lå i veien, så vi havna mer der, ha-ha-ha. Det er litt patetisk. Men jeg er blitt glad i sjøen. Jeg har aldri vært nær vannet og havet, men det har jeg begynt å like skikkelig, ass. Og egentlig mest om vinteren. 

– Bader du da? 

– Jeg bada i midten av oktober i fjor, men det gjorde jo alle. Det ble sånn korona-isbading. Det klikka litt for meg da jeg prøvde det, for jeg har ikke vært sånn som utfordrer meg sjøl. Jeg tror jeg kommer til å fortsette med det, men jeg tør ikke alene ,da. 

– Men året rundt? Du ga deg jo i oktober. 

– Venninnene mine fortsatte, men jeg ble for feig. Kanskje jeg skal bli med litt på det nå.

De fleste oppfatter – til dels med rette – Linn Skåber som komiker. Hun startet med skolerevy, og er kjent for og fra tv-serier som «Hjerte til hjerte», «Best før», «Lyckliga gatan», «Nissene på låven» og selvfølgelig «Nytt på nytt», der hun var fast panelmedlem fra 2007 til 2013. Hun har spilt i en rekke revyer og show, og de velkjente, kjappe replikkene hennes sitter alltid løst. Den skal være laget av stein, den som ikke ler når Linn Skåber setter i gang. 

De morsomme sidene kommer for mange i skyggen av alt det andre hun har gjort. Både helt i starten av karrieren, men også i senere tid, har hun spilt i seriøse teaterstykker som «En sporvogn til begjær» og «Hvem er redd for Virginia Woolf?», og hun skriver bøker med stort alvor. Er det blitt viktigere for henne de siste årene å understreke hvor hun kommer fra, at hun ikke bare er Linn som skal få folk til å le? 

– Det har vært viktig fra begynnelsen. Jeg begynte på Ulsrud med russerevy og sånne ting og med Lompelandslaget, men så bestemte jeg meg for at jeg ville ha en tjukkere vei å gå på. Derfor søkte jeg på Teaterhøgskolen, men jeg kom ikke inn før etter fem år. Men alt dreier seg om å fortelle historier. Det var driven min. Det kan jeg gjøre like mye med morsomme ting som med alvorlige ting, og da fikk jeg muligheten til å gjøre begge deler. 

– Jeg sleit selvfølgelig med å gjøre det i «Nytt på nytt»-perioden. Da ble jeg veldig folkeeie. Jeg hadde fått masse fine teaterroller, og så ELSKET jeg jo «Nytt på nytt». Sønnen min var liten, og jeg kunne være masse hjemme med ham, jeg hadde verdens beste kollegaer og savner Jon og Knut så innmari av og til, men driven i meg, denne fortellerlysten var veldig spesiell. Så kom Catrine Telle, som ikke hadde glemt meg. Det er jeg så takknemlig for den dag i dag. Hun spurte om jeg ville spille hovedrollen i «Scener fra et ekteskap». Da begynte den ballen å rulle litt igjen, i 2012, og da var det veldig viktig for meg å gjøre det. Det har vært en kjempeviktig balansegang for meg, bekrefter Linn.

– Så er det en annen ting. Folk har sagt «Er du sikker på at du både kan spille komedie og gjøre seriøse ting? Da er det vel ingen som tar deg alvorlig.» Da tenker jeg «Hvorfor spør dere ikke Sven Nordin om det samme?» Han gjorde akkurat en Rema 1000-reklame, og så spiller han Brand på Nationaltheatret. Så begynte jeg å få forbilder som Kjersti Holmen og Anne Marit Jacobsen. De hadde klart å finne ømheten mellom det morsomme og det seriøse. Man sier at gråten er fetteren til latteren, at de ligger helt nært opptil hverandre. Det er de samme musklene du blir sliten av, om du har grått mye eller ledd mye. Som en scenekunstner som legger merke til hvordan folk reagerer i salen, er det veldig fint å få dem til å le. Ler du, så stoler du på folk, du åpner opp hjertet ditt, og da kan man gi beskjeder som er mer alvorlige. Da står latterdøren åpen, og da kan ømheten få snike seg inn der. 

Om Linn Skåbers bøker er det mye å si. Ømhet rommer de definitivt, og det i rikt monn. Den går som en rød gjennom «Til oss fra de eldste», og når Linn runder av novelleog diktsamlingen med en slags trosbekjennelse og et knippe gode råd, får vi inntrykk av at det i høy grad er hennes egen stemme vi hører. Er det karakterer ellers i boken som er modellert på hvordan hun ser seg selv som gammel? 

– Man ønsker jo at de tingene i livet man setter pris på, som nærhet til venner og nærhet til folk rundt seg, ikke skal forsvinne fordi man blir så gammel og høflig. Jeg har sett det veldig mye i livet mitt med foreldrene mine, at de beholdt de vennskapene. Moren min var så flink til å få yngre venninner som ville være sammen med henne, også gjennom meg. Og selv om jeg ikke var der, ville de fortsette å besøke henne. De likte å henge med mamma, egentlig mer enn med meg etter hvert, sier Linn med en varm latter. 

– Det sykehjemmet der hun var, var et sted man bare kunne gå og prate. En av de siste kveldene måtte jeg noe viktig, og ba de unge jentene om å gå dit. Mamma ville så gjerne ha luft, og det kunne man ikke gi henne siden hun var koblet til masse ledninger og sånn, men da er det gøy å ha rampete venninner. De røska dem bare ut og tenkte at dette driter vi i. Det er ikke lenge igjen allikevel. Så de tok henne ut, kjørte henne ned i heisen og ut på plassen foran sykehjemmet. De hadde med sigaretter til henne – hun elska å røyke – og en rødvinsdunk nederst i sengen. Så tok de et glass vin og skålte med henne, og da sa mamma mens hun lå i senga, «Nei, jenter, nå drar vi på Theatercafeen.» Og jentene sa, «Ja, det gjør vi, Ragnhild!» Så lo de, for det kunne de jo ikke, men bare å få sagt det og at hun fikk luft og røyk. Det er noen av de drømmene der jeg ønsker da, møter mellom folk. 

– Det handler også mye om verdighet, gjør det ikke?

– Jo, jeg synes det. Og hun døde to dager senere, men ikke på grunn av den røyken. Det kan jeg si, ha-ha. Det er som jeg skriver, dette med at vi flirer som småjenter. De gamle damene skjuler seg bak Napoleonskaker og pisspreik, men inni der så ser vi hverandre, og det synes jeg er veldig viktig. Det handler om å være sammen med din egen generasjon også, og ikke bare yngre og eldre. De er jo tidsvitnene dine. Det kjenner jeg allerede nå, at jeg blir glad når jeg ser noen som holder seg godt eller gjør noe gærent, fordi de drar med meg i det de gjør. Da blir jeg litt yngre. Eller det er omvendt, med de som bare setter seg i en stol og visner. Da føler jeg meg jævlig gammal.

– Du har jo et yrke som har gitt deg mange møter med folk i alle generasjoner. Det har vel også hjulpet deg med å bryte de generasjonsbarrierene?

– Helt riktig. Hvis jeg skal være helt ærlig, er det kanskje det jeg setter mest pris på med skuespilleryrket. Det ække kødd. Hvis du jobber med en forestilling hvor det er med en åttiåring og en trettenåring, så blir vi en gjeng.

– Dere er i samme båt, drar det samme lasset?

– Ja, det er skikkelig fint, men så er det også at du kommer tett på mennesker i dette yrket. Det liker jeg. Ofte når vi møtes, kommer du rett inn til essensen av livet fordi vi spiller i stykker som handler om livet. Det blir lett å prate med folk om ordentlige ting, fordi det er det vi driver med. Det er litt mer spennende enn å snakke om fiskegrateng på tilbud.

– Du har gjort «alt»: Teater, film, show, tv, radio. Hva finner du størst glede i? – Det er nesten umulig å svare på. Da jeg var på turné med Hege Schøyen og Cess, skrev jeg mesteparten av boka «Til de voksne». Jeg har behov for det. Når jeg holder på med sånt på kvelden, er det innmari deilig å sette seg og gå inn i det andre, i mørket, i skyggene. Den kombinasjonen har jeg søkt hele livet. Det er derfor jeg søkte teaterhøgskolen mens jeg spilte revy. Da kunne jeg svitsje litt. 

– Du er avhengig av kontraster i livet? 

– Ja, og jeg er så velsigna heldig som har fått det til og får lov til det. 

– Dette har vel også å gjøre med nysgjerrigheten du har i deg. Du vil ikke stå på stedet hvil, men trenger noe som bryter imot? 

– Det er helt riktig. Og mange ville kanskje sagt: «Tør du hoppe sånn?», men alt dreier seg om det samme, det er en fortellertrang. Det er jo ikke sånn at jeg plutselig er dritgod til å male, for eksempel. Eller dritgod til å bygge hus. Jeg kan nesten ingenting annet. Alt er i det samme sporet, om jeg skriver eller om jeg formidler. Det er vel kanskje formidlingsevnen som er «skillen» min. 

– Blir du noen gang lei av deg selv? Blir det litt mye Linn i monitor noen ganger? 

– Ja, veldig ofte. 

– Hvordan forholder du deg til det? 

– Jeg takker mye nei, da. Det vi driver med nå, for eksempel, at du intervjuer meg, er ganske krevende. Det er innmari hyggelig, men det tar også mye krefter, fordi jeg går ordentlig inn i livet mitt og snakker om hva jeg har opplevd. Samtidig er det veldig fint å få reflektert litt og oppsummert litt. Men om jeg blir lei av meg selv? Ja, kjempelei, ha-haha. Det er mange ganger venninnene mine har sagt sånn «Hæ? Kommer du med ny bok? Når skrev du den?» Eller «Hva skjedde nå? Har du premiere nå?». Av og til har jeg ikke så mye behov for å snakke om meg sjøl. Det er sikkert mange som vil si at det ikke er sant, men jeg synes det er litt mye av meg av og til. 

Det er en forholdsvis enkel affære å argumentere for at Linn Skåber er ekte kjendis. Med den typen synlighet hun har hatt siden hun sto på sin første revyscene, er det ikke fritt for at det muligens føles litt tungt å være henne til tider. Hvordan balanserer hun kjendisstatusen med bare å være Linn? 

– Jeg kan bli litt sjokkert av og til når folk sier at jeg er kjendis. Jeg glemmer det litt, og det er nok på grunn av måten jeg lever på. Jeg er også gladere i «Gamle-Linn» som var før, enn i «Kjendis-Linn», så jeg påstår at «Gamle-Linn» er den som funker. 

– Dette har vel også å gjøre med at du er så sosial som du er? 

– Jeg er glad i mennesker, så det er nok noe med det. Det er lett for meg å oppføre meg «normalt». Der jeg bor blir jeg ikke minnet om kjendisposisjonen. Der er de svant til å se meg, det er som å bo i en landsby. På Karl Johan eller på Gardermoen er det annerledes, men jeg liker det litt også, å vite at noen på andre siden av landet vet hvem du er, det synes jeg er litt koselig. Jeg er veldig heldig. 

Å være kjendis har imidlertid den ulempen at livet ditt settes under en lupe, og ikke minst kjærlighetslivet. Etter å ha vært kjæreste med musikeren Simon Malm i seks år, tok forholdet slutt tidligere i år. Hvordan er singlelivet?

– Du, det er veldig fint, når alt er som det er. Livet er jo livet. Jeg kan jo ikke si at jeg er blitt ekspert på brudd, men litt erfaring har jeg hatt, sier Linn med et snev av selvironi. 

– Og nok en gang blir det vel slik at når du skal stable deg opp etter noe sånt, så kan du velge å se på det som et hælvete eller en ganske rik erfaring. Du lærer mer om deg sjøl for hver dag som går. Jeg tar meg tid til å fundere, og til å ha det gøy, til å reflektere, til å jobbe med det og tenke på hvor jeg er nå. Jeg har aldri vært redd for å være alene. Da vi var i førtiåra husker jeg mange jenter sa «Tenk om vi skal være alene livet ut.» Mens jeg tenker at «alene livet ut» høres veldig fint ut. Jeg tenker at bare det å leve er sukkerbunnen, og får du kjærlighet i tillegg, så er det kremen. Jeg har alltid vært glad i bare sukkerbunn, så hvis jeg skulle få bare det, tror jeg at jeg kommer til å være veldig fornøyd likevel. Det er så dumt å ha forventninger til alt det andre hvis du faktisk har det bra. 

– Det har vel ganske mye med kjærligheten din til andre mennesker å gjøre? 

– Jeg tror det, for jeg føler meg ikke aleine. Man har jo en hel verden å ta av, hvis man bare er flink nok til å gi av seg selv. Det sier jeg ofte til de unge også, som er ensomme. «Ingen snakker til meg», liksom, men har du fortalt noe om deg? Har du turt å gi hjertet ditt til noen, så vil folk som regel ta det imot med ømhet. Jeg har ikke opplevd at noen har gjort noe annet.

– Du er religiøs og har en «sterk gudstro», sa du til Tara for et år siden. Hva ligger i det? 

– Å, det er en forsnakkelse. Jeg tror på Gud, men jeg har en mye sterkere tro på livet. Hvis noen hadde bedt meg ofre troen for at livet på jorda skulle bli bedre for folk, hadde jeg gjort det uten å blunke. Jeg liker nysgjerrigheten rundt troen. At man undrer seg, synes jeg er spennende med mennesker, at vi kan si «Jøss, så rart at vi er her’a!» Det mener jeg man bør reflektere litt over og ikke bare jage, men i det øyeblikket det ligner på misjonering, så er jeg out of the game. Jeg har ikke noen tro på misjonering. Men jeg liker at man kan le av tro, at man kan tulle med det, at man kan gråte av det, jeg liker alle følelsene i troen fordi det gir spennende diskusjoner, men jeg er ikke interessert i å ofre godhet og kjærlighet på jorda for en tro. Det er mye påståelighet i religion, og det irriterer meg. Jeg merker at bare jeg åpner døra litt, så vil noen ha meg med i gjengen sin, og jeg ække så interessert i å være med i noen gjeng. Jeg vil heller snakke med de andre gjengene. 

– Hender det at du går i kirken, utenom bryllup og begravelser, på søndager for eksempel? 

– Nei, ha-ha, da sover jeg. Men jeg går i kirker fordi jeg er så veldig glad i den, og jeg elsker når dørene står åpne. Det gjør de gudskjelov i Paulus kirke ganske ofte, og da kan jeg gå inn og bare være der og tenne lys og sånn. 

– Du sier at vi må le av religion. Er det noe i livet vi ikke kan le av? 

– Nei. 

– Spøker du med hva som helst? 

– Jeg gjør ikke det. Det er ting jeg ikke synes er så gøy å spøke med, men jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen: Narren kan virke ubetydelig og klønete og dust på siden av knærne til makten, men tar du vekk narren i et samfunn, så har du tatt vekk hele refleksjonen, det å se ting utenfra. Det er livsfarlig, det vi holder på med nå, å være så krenkbare. Man er nødt til å lære å le av seg selv. Jeg håper alle begynner å le av seg selv, slik at man kan begynne å tulle med alt igjen. Det vi driver med er i ferd med å spenne bein på narren, og da ligger man tynt an som samfunn. Jeg tenkte på det under koronaen også. Man kjente så jævlig på den nedstengningen. I alle historiske sammenhenger har jo komikerne vært de som skal løfte oss opp. Folk skal trøstes, folk skal underholdes, folk skal se ting i et annet perspektiv, og så var det vi som ble tatt først vekk fra scenen. Det var en utrolig fortvilet situasjon å være i, og ikke kunne gjøre så mye med det. Hvis man tenker på livet som et skip som er ute i de store bølgene og alt går til hælvete, så skal vi være dem som står i masta og sier at «Hei, har dere hørt den om han som drukna?»

Koronaen gikk hardt ut over alle scenearbeidere, og Linn gikk på et samlivsbrudd. Hvordan har denne tiden vært for henne? 

– Fire av venninnene mine fikk barn og jeg mista kjæresten. Det er kanskje sånn det skal være, at det er pandemiens vesen. Jeg er faktisk mer glad for at det ble brudd enn at jeg fikk barn, det hadde vært verre, ha-ha-ha. Nei, der har du jo litt det med enebarn og å gjemme seg under trappa igjen. Jeg tåler det. Da jeg intervjua de eldre, sa en av dem at «Da koronaen brøt ut ble det sånn 9. april-hygge». Er det et uttrykk? undret jeg. Ja da, det var følelsen av samhold og at vi alle var i samme båt, at vi samla oss litt mer igjen. En pust i bakken. Det håper jeg vi tar med oss videre. 

– Tror du vi gjør det, at vi tar mer vare på hverandre nå? 

– Jeg leste en interessant sak om en gammel dame i en høyblokk på Tveita eller noe, som sa at hun likte så godt koronaen for da prata folk med henne, spurte om hun ville ha noe på butikken og sånne ting. Det hadde ingen gjort før. Hun sa at hun håper det ikke stopper etter koronaen, så det er en oppfordring. La oss fortsette å prate med de i oppgangen og spørre om noen skal ha noe, selv om det ikke er korona.

Les også: Sonja Henie - det som aldri ble fortalt