GLAD I JOBBEN: – Min oppgave er å vise vei gjennom den kronglete ferden fra død til jordfestelse, sier Anne Marie Brenne. 

© Svein Finneide

Anne Marie valgte sorg som yrke

For Anne Marie Brenne var det å bli gravferdskonsulent selve drømmejobben. I mer enn 20 år har hun kjent seg på sin rette hylle og gruer seg litt til å bli pensjonist. Likevel får hun stadig spørsmål om hvordan hun holder ut å arbeide i en flom av tårer? Er ikke det ganske sært?

16. september 2019 av Tone Solberg

Anne Marie Brenne

Alder: 65 år. Bor: I Oslo. Familie: Gift med Jens Fredrik, som er fengselsprest. Fire voksne barn, 9 barnebarn i alderen ett til tolv år. Yrke: Gravferdskonsulent. Aktuell: Har nylig gitt ut boken «Elsket og savnet. En gravferdskonsulents betroelser» (Kagge). 

Hun svarer ganske umid­delbart på spørsmålet. Smilet er varmt og tillit­vekkende: 

– Å være grav­ferdskonsulent er ikke bare tristhet og grav­ alvor. Det er også en jobb som innimellom har fått meg til å boble av lykkefølelse over å oppnå tillit hos noen som trenger meg. Innimellom er det også samta­ler og episoder som kan få oss til å le litt. Og fremfor alt er dette meningsfullt arbeid. Jeg vet at min innsats kan gjøre en forskjell for de etterlatte som kontakter meg. 

Bakteppet for denne samtalen er at Anne Marie Brenne nettopp har gitt ut den lille – og nydelige – håndboken «Elsket og savnet». Den har undertittel «En gravferdskonsulents betroelser», og er skrevet i samarbeid med journalist Eva Høydalsvik. Boken har nett­opp kommet fra forlaget den ettermiddagen vi rusler på brede stier mellom løvtrær og blomsterpyntede gravstøtter på Nordstrand kirkegård sørøst i Oslo. Kirkegården omfat­ter hele 65 mål og er velstelt som et engelsk parkanlegg. Mange beboere i nærmiljøet på Sæter benytter den også til rekreasjon, uten å ha en grav å besøke eller stelle. Også Anne Marie går ofte tur på kirkegården.

– Her er så fredelig og frodig, sier hun.

– Dessuten har jeg så mange av «mine» døde her.

Med «mine» tenker hun på de mange hun har fulgt fra de hadde trukket sitt siste sukk til de ble gitt en verdig avskjed i den mektige teglsteinskirken som først ble innviet i 1866, og senere er utvidet flere ganger. Hennes egne foreldre ligger begravet på kirkegården i Porsgunn, hvor Anne Marie vokste opp. 

MENNESKEMØTER: – Jeg er svært opptatt av det utfordrende i å møte mennesker i en meget sårbar situasjon, sier gravferdskonsulent Anne Marie Brenne. 

© Svein Finneide

Utferdstrang og behovet for å bo på egen hybel gjorde at hun som 18­-åring flyttet til Oslo. Der fikk hun jobb som pleiemedhjelper på et sykehjem, og utdannet seg til hjelpepleier.

– Det var en kortvarig utdannelse, forklarer hun. 

– Selv om jeg egentlig var skoleflink, var jeg ikke klar for å ta sykepleierutdanning eller søke meg inn på Sosialhøgskolen. Men omsorgsbehovet lå utvilsomt i blodet.

I flere år arbeidet Anne Marie i turnus på Nordstrandhjemmet. Hun likte å ta seg av de gamle. Mange våket hun ved da de døde. Hun trøstet, støttet og hjalp de pårørende. Mer og mer tenkte hun på at hun ønsket å bli gravferdskonsulent, og snakket ofte om det til venner. Den desemberdagen i 1998 da hun satt ved frokostbordet og leste stil­lingsannonsene i Aftenposten, tenkte hun «yess». Wang begra­velsesbyrå på Nordstrand i Oslo søkte etter to nye medarbeidere. Skjelvende av spenning gikk hun innom kontoret og leverte sin håndskrevne søknad. 

– Jeg kan ikke forklare hvorfor jeg alltid har hatt en slik dragning mot dette yrket, men jeg er svært opptatt av det utfordrende i å møte mennesker i en meget sårbar situa­sjon, reflekterer hun. 

– Etter at jeg hadde vært til intervju, hadde jeg en god følelse av at jeg kom til å få jobben. 

En drøm var i ferd med å gå i oppfyllelse. I mars i 1999 startet hun i sin nye jobb. Den bød på langt andre utfordringer enn hun hadde vært klar over. Hun hadde sett for seg gravferdskonsulenten som den sindige fagpersonen som tok imot de sørgende på vei inn i kirken eller forsamlingshuset, hvor seremonien skulle finne sted. 

Frem til denne avslutningen, selve finalen, visste hun at begravelseskonsulenten hadde bistått med valg av kiste, bestilling av blomster, trykking av dødsannonse og den lille trykksaken med ønskede sanger og oversikt over seremoniens gang. Snitter og kaffe til minnestunden skal også ordnes. 

Hun var uforberedt på at begra­velseskonsulentens oppgave innebærer å hente og stelle den døde. Det var også en byråkratisk papirmølle rundt det å arrangere en gravferd som det tok tid å sette seg inn i. Gravferdskonsulenten har også nær kontakt med de pårørende fra begynnelse til slutt.

– Jeg opplever på en måte jobben min som å være en guide, sier hun.

– Min oppgave er å vise vei gjennom den kronglete ferden fra død til jordfestelse. 

© Svein Finneide

Etter en times spasertur på kirkegården, hvor fotografen ikke trengte vindmaskin for å få det halvlange, gyllenbrune håret til å fla­gre, sitter vi på møterommet hvor de pårø­rende kommer for første gang. Det er enkelt, men innbydende og diskré innredet. Eneste pynt er blomstrende orkideer i vinduskar­men. På det ovale bordet står isvann i en karaffel. Som oftest lukter det av nytraktet kaffe. I mørketiden brenner det levende lys i staker. Anne Marie sitter akkurat passe for­overlent ved bordenden. Hun er kledd i svart. Under den svarte draktjakken har hun en svart, ermeløs kjole med «Wang» som diskré logo på brystet. Det hender at hun har en hvit bluse under jakken.

– Jeg har alltid likt å kle meg i svart, og gjør det gjerne også privat, sva­rer hun på spørsmålet som vi begge innser at kanskje er en digresjon.

Det vesentlige for Anne Marie er å skape en rolig atmos­fære rundt dette første, vanske­lige møtet med sørgende pårørende. Hun har skrudd av telefonen. Pc­en står stasjonært på kontoret i andre etasje. Med håndskrift noterer hun viktige opplysninger – og ønsker – på et skjema. Hun forklarer:

– Hensikten er å få ro og en følelse av nærhet rundt dette første møtet. Både erfaring og tilegnet faglig kunnskap har lært meg at det som skjer i den første uken etter et dødsfall, er avgjørende for den påfølgende sorgprosessen.

Anne Marie vet også at det ikke bare er omgivelsene som må innby til ro, hun må også noen ganger telle stille – minst til ti – inni seg for å beholde roen. Mennesker i sorg har ulike reaksjonsmønstre. Noen er oppløst i tårer og evner knapt å tenke klart, andre kan opptre med et raseri som fører til verbale skyllebøtter over gravferdskonsulenten. Angsten og fortvilelsen over det som har skjedd skaper ofte et behov for å gi noen skylden for at et elsket menneske har dødd. Da må Anne Marie rolig minne seg selv om at det ikke er hennes skyld. Det er heller ikke hennes sorg. Hun er der bare for å hjelpe. 

© Svein Finneide

Denne tryggheten – og distansen – har ikke kommet rekende på ei fjøl. I årenes løp har hun arbeidet mye med egen psyke og det i å bli trygg i seg selv. Blant annet har hun hatt betydelig glede av et kurs i transaksjons­analyse. Dette er en teori for psyko­terapi og kommu­nikasjon som ser på hvordan pro­blemer oppstår i visse relasjoner. Tanken er at du forholder deg til andre enten som et barn, som en voksen eller en forelder. Transaksjoner – både verbale, fysiske og emosjonelle – blir enklere hvis man er på samme nivå, og terapien lærer deg å bli bevisst hvor du er. Som Anne Marie omtaler erfaringene fra kurset i sin bok: «Det ble min soloppgang».

– Selv om jobben er å være medfølende og forståelsesfull, kan jeg ikke åpne for min egen sårbarhet i møtet med sørgende men­nesker. Da ville jeg ikke holdt ut i denne jobben.

Likevel er karrieren som gravferdskonsu­lent snart over. I mars neste år skal hun gå av med pensjon, etter 21 år. Hun gruer seg litt til ikke lenger å kjenne stoltheten over å kunne kalle seg gravferdskonsulent, men først og fremst er hun takknemlig for de gode arbeids­årene hun har hatt. Som hun avslutter samtalen:

– Egentlig job­ber jeg lite med døden, og mye med livet. Den forskjellen er viktig å være klar over. Jeg arbeider med levende mennesker som skal ta avskjed med noen de er glad i. Dette er en jobb som hele tiden fyller meg med ydmyk­het – og stolthet. 

GRAVFERDSHISTORIE

Hvordan vi begraver våre døde har alltid vært knyttet til en form for tro eller livssyn. Selv om samfunn i oldtiden som Egypt og Peru lå langt fra hverandre, balsamerte de sine døde. Å ta vare på kroppen ble sett på som en forutsetning for å kunne oppnå et evig etterliv. Vikingene gravla sine døde høvdinger og deres hustruer med personlige eiendeler, som skulle følge med over i dødsriket. 

Begravelsesbyråer er en relativt moderne løsning. Frem til midten av 1600-tallet var det vanlig at familiene selv tok seg av sine døde. Utover på 1800-tallet påvirket industrialiseringen og fremvekst av byene måten begravelser ble organisert på. 

I 1877 ble Kristiania Begravelses Bureau stiftet. Denne bedriften utviklet seg til Wang Begravelsesbyrå med flere filialer, og er landets eldste begravelsesbyrå. 

BOKAKTUELL

«Elsket og savnet. En gravferdskonsulents betroelser». Kagge, 379 kr. 

FAKTA OM DØD

Hvert år dør omtrent 41.000 nordmenn, som er under én prosent av befolkningen. Med eldrebølgen vil det bli litt flere døde for hvert år fremover. Statistisk sentralbyrå anslår at 75 prosent flere vil gravlegges i 2.100 enn i dag.

Dagens 41.000 gravferder håndteres av landets rundt 350 begravelsesbyråer og omtrent 1.000 gravferdskonsulenter. 

VANLIGE BEGREPER

Det hersker mye forvirring i begrepene rundt begravelse og død. I Anne Marie Brennes bok benyttes begrepene slik:

  • Gravferd er generell omtale av ritualet som skjer med en avdød kropp, både begravelse og kremasjon. 
  • Begravelse er gravferd der en avdød graves ned, med eller uten kiste.
  • Bisettelse brukes om seremonien i forkant av kremasjonen. 
  • Urnenedsettelse er når urnen graves ned. Alternativt kan man spre asken for vinden. 
  • Seremoni er en markering av gravferden uavhengig av religion eller livssyn, og uavhengig av tidspunkt i forhold til selve gravferden. 

Seneste

Kanskje er du også interessert i...