Benedicte Adrian: - Vi ble ikke kvitt den økonomiske skyggen som lå over oss

I dette intervjuet ser hun tilbake på mer enn 40 år i rampelyset, der vennskapet med Dollie-kollega Ingrid Bjørnov har vært den store bærebjelken. Det er en historie om musikkglede og suksess, men også traumer, økonomisk utrygghet og gnagende tvil om egne evner. Nå skal hun med sin første bok lære det norske folk å synge, samtidig som hun har innledet et nytt musikalsk kapittel sammen med innbarkede svartmetallmusikere.

Her kommer 48 000-kroners-spørsmålet til deg, Benedicte Adrian: Kan alle lære å synge?

– Ja, men cirka fire prosent her i verden er tonedøve. De kommer ikke til å gidde, eller ville, eller ha noen glede av det, så de kan få dispensasjon. Jeg har også truffet en fyr på Facebook som har fortalt at han aldri har hatt glede av musikk overhodet, i hele sitt liv. Han har aldri hørt en sang som har gitt ham noe og har ingen opplevelse av musikk. Da tenker jeg at også han skal få slippe. Alle andre kan i hvert fall lære å få mer kontroll på pusten sin sånn at de kan slippe ut lyd. Så kan man kalle det sang eller ikke, men dette med å foredle lyden så du kan synge med litt klang, det kan du øve på, det kan du få til, og det kan gi deg litt selvtillit og litt trøkk. Det er også til hjelp hvis du skal holde et foredrag. Men jeg mener at «alle», i gåseøyne altså, kan lære å synge, så lenge de har et minimum av interesse. Ellers kan jeg ikke gjøre noe for deg.

Noen personer er fra naturens side utstyrt på en måte som gjør at de bare kan synge, sånn helt udiskutabelt, og Benedicte Adrian er en av dem.

Da hun og barndomsvenninnen Ingrid Bjørnov debuterte 16 år gamle som duoen Dollie i 1980, viste de begge svært gode sangstemmer på platen «Første akt», og, la oss bare si det som det er, Benedicte Adrian i særdeleshet. Det er ikke uten grunn at hun åtte år senere debuterte på Den Norske Opera i «Tryllefløyten» av Mozart.

På terskelen til 60-årsdagen 22. oktober gir hun ut boken «Lær å synge på 21 dager». Gjennom forståelige leksjoner deler hun av sin erfaring i faget. Hvorfor tror hun folk så lett bryter ut i sang? Hvorfor er det naturlig for oss å synge?

– Men er det det, da? utbryter hun. – Jeg synes ikke nok folk gjør det. Det gjelder kanskje særlig jenter som går inn i et sånt flink pike-syndrom. Det er en del av å bli voksen, å kunne «oppføre seg». Det betyr egentlig å oppføre seg i flokk, å gjøre som man blir bedt om og egentlig bli mindre autentisk her i livet, mindre seg selv. Det er veldig få av alle de som jogger rundt Østensjøvannet her nede, som faktisk synger på den sangen de hører på. Folk går med propper alle vegne, men du kan sitte på T-banen og du aner ikke hva folk hører på. Jeg har begynt å tillate meg å sitte og holde en rytme i det minste, men da vet jeg at jeg bryter et lite tabu eller en uskreven regel. Jeg søker ikke oppmerksomhet av den grunn, det er bare en måte å prøve å legemliggjøre noe av musikkgleden jeg har. Jeg har til og med vært på «Mamma Mia» på Folketeatret, og selv om folk reiser seg opp, står de stive som stokker i stedet for å synge med og bevege seg: «You can dance, you can jive ...» Nei da, de står bare og holder jakka si og klapper høflig.

Benedicte Adrian har møtt mange snubleblokker i sangundervisningen hun selv har tatt, og blitt eksponert for en slags lærdom som forteller at det liksom er feil bare å bryte ut i sang.

– Jeg ser at gjennom sangundervisning og timer jeg har tatt, lærte jeg i stor grad bare hva som er korrekt og hva som er riktig, hvordan ting skal være. Det er ikke nødvendigvis så frigjørende. Det var også derfor jeg ikke valgte operaveien, men pop i stedet. Det er for mange stengsler der, for mye «ikke», og hvis jeg da skulle leve opp til hvordan alt skal være «riktig», var jeg redd for at jeg bare ville låte likt noen andre som kom før meg

– Så motivasjonen din for å skrive denne boken har vært å få flere folk til å synge?

– Ja, det skulle man tro, det ville høres veldig fint ut, veldig politisk korrekt og sånn, men det var ikke derfor. Jeg skrev den for meg selv. Jeg skulle ønske at en sånn bok hadde fantes da jeg begynte å synge, en bok som uttrykte noen sannheter, eller en slags visjon, en måte for å se på livet, på kroppen, på helsa og på sang, som et uttrykk for hvem du er.

Boken fikk sin spede fødsel etter at Benedicte deltok i «Stjernekamp» på NRK høsten 2017, og oppsiktsvekkende nok røk ut da deltagerne skulle synge opera, i femte runde av den populære konkurransen der profesjonelle sangere skal synge seg gjennom forskjellige sjangere før en vinner kåres. At hun attpåtil sang fra Mozarts «Tryllefløyten», i en rolle hun selv hadde gestaltet på Den Norske Opera i 1988, gjorde ikke saken bedre.

– Etter «Stjernekamp» var jeg så dypt nede at det bare kunne gå oppover, sier hun.

– Jeg følte det veldig i hjertet da jeg så Tone Damli som er med nå, som hadde grått og grått og grått i garderoben. Da tenkte jeg at veldig mange sangere er så selvkritiske. Det er viktig å leke her i livet, selv om livet ikke er en lek. Du må hele tiden tørre, og hvis du først tør, så må du være på lag med deg selv. Det er det fort gjort å glemme på vei ut i en kommersiell verden. Ikke alle er der for å applaudere deg frem. Verden er ute etter å finne feil. Hjernen er bygget slik at vi prøver å beskytte oss mot å gjøre feil igjen, og alt dette skader det som i utgangspunktet er en naturlig glede ved å synge, som man har som barn. Den gang hørte jeg musikk jeg likte, og så bare sang jeg. Når jeg i dag setter meg ved pianoet og spiller gamle Kate Bush-låter, da er jeg 17 igjen. For meg er det fantastisk, og jeg er aldri så langt nede som når jeg føler at jeg ikke kan synge, når stemmen ikke vil det jeg vil.

– Opplevde du det i «Stjernekamp»?

– Ja, og det var da jeg begynte å gjøre notater og tenkte at Benedicte, du kan synge. Du vet du kan synge. Du vet du har en kjempestor spennvidde. Du vet du kan gjøre pop og rock og de greiene. Du vet du har en intuitiv stemme som forteller deg hvordan det skal fraseres. Hvordan du skal eie det. Du vet du har en liten visjon om å blande rare stilarter som andre kanskje ikke synes er naturlig, men som du synes er det. Det er meg. Jeg hadde ikke mistet høyden på stemmen heller, og det gikk bra på prøvene, men jeg følte at jeg var verst når det gjelder. Det var gøy da det var en lek, men når du plutselig innser at de sitter og kaster terninger på direkten, på sekundet du har åpnet munnen, at det kan gå på alder og utseende og hele pakka, låste det seg. Da kjente jeg at jeg måtte begynne å jobbe med meg selv, fordi kroppen min var stiv, og så har jeg hørt sånne kloke ord, «body is not stiff, mind is stiff», som yogier sier og som har truffet meg. Jeg har tenkt at det er sant. Da Benedicte var ute av «Stjernekamp» innså hun at hun hadde fått tid til rådighet og tenkte hun kunne bruke den på andre ting enn bare å «løpe og kjøpe mat og lage mat og hente unger og kjøre hit og dit og gjøre hverdagslige ting».

– Jeg sa til meg selv at jeg bryr meg ikke om hvor lang tid det tar, men jeg skal finne kjernen i meg selv, og jeg skal finne troen på at det jeg gjør har en verdi, om det så bare er for meg, og ikke i penger. Men jeg skal gå den lange veien. Jeg hadde liggende en sånn liten, veldig fin «hjertebok» som jeg hadde fått en gang og aldri skrevet i, og bestemte meg for at hver gang jeg kommer på et eller annet som har med sangteknikk å gjøre, så skal jeg skrive det ned der.

En coach fikk Benedicte til å innse at det ikke er så mange andre enn henne selv som bryr seg om hva hun gjør eller ikke gjør. Han forklarte at det eneste de fleste egentlig bryr seg om, er hva de synes om seg selv, og hva de tror andre synes om dem. Da Benedicte begynte å tenke over dette, forsto hun at hun ville fortsette å synge.

– For å si det sånn: Jeg har vært inne på Ruters hjemmeside flere ganger og tenkt at, «nei, nå skal jeg lære meg å kjøre T-bane. Jeg melder meg ut», sier hun dødsens alvorlig.

– Innimellom har jeg tatt noen oppgjør med det der, om hva som gjør at jeg holder på med musikk, og hva jeg ønsker å oppnå. Det kan være litt diffust. Nå er jeg blitt flinkere til å gjøre avtaler med meg selv og se på hva slags liv jeg vil ha, og virkelig dyrke at lykke kommer før suksess. Det må den gjøre.

For å gjøre en lang historie kort, meldte Benedicte seg med tid og stunder på et skrivekurs, som igjen førte til at notatene fra hjerteboken, som bare ble mer og mer innholdsrik, ble antatt av forlaget Cappelen Damm, som mente at hun godt kunne gi det norske folk sangleksjoner. Selv har hun alltid sunget, fra så langt tilbake som hun kan huske. I forordet til «Lær å synge på 21 dager» forteller hun:

«Mitt første musikalske minne er fra julen 1968. Jeg var knapt fem år gammel, og valset rundt i huset mens jeg sang «Jello-sutte-malin». Storebroren min hadde kjøpt Yellow Submarine på vinyl, og dette var min entusiastiske tolkning av tittelsporet på plata til The Beatles. Jeg var blitt fan på livstid. Anita Hegerland ble sangstjerne samme år, bare sju år gammel, og jeg ville bli henne. I tillegg hadde hun hest og bodde i Sandefjord, og det kunne jeg også tenke meg. Sangkarrieren min startet da jeg var 15 år gammel, sammen med venninna mi, Ingrid Bjørnov. Jeg gikk på musikklinja ved Manglerud videregående skole, da vi entret musikkbransjen med albumet ’Første akt’. Vi kalte oss Dollie.»

De to bestevenninnene fra Oppsal ble oppdaget som 15-åringer, og 16 år gamle, på forsommeren 1980, debuterte de med platen «Første akt» og fikk stor oppmerksomhet. De så på ingen måte ut som noe norsk musikkliv kjente til fra før. Coverbildet viser Ingrid Bjørnov med fyldig halvlangt mørkt hår og digre solbriller som dekker halve ansiktet, kul dongerijakke med buttons og småfrikete skjerf lånt av storesøster, knallrosa t-skjorte og hvite bukser. Tett inntil henne står «blonde og fagre» Benedicte Adrian i rød J. Geils Band-silkejakke med en gul logo med en håndflate avbildet, og som Ivar Dyrhaug angivelig hadde forært Ingrid, en bredstripete lilla og burgunder t-skjorte, og gule bukser, samt et fiolsmykke rundt halsen. De ser ut som de kunne tenke seg å erobre verden, men at de kanskje ikke er helt sikre på hvordan.

Det platekjøpende publikum hjalp dem faktisk et stykke på vei. Takket være en strøken produksjon, de beste krefter på musikersiden, avgjørende teksthjelp fra Rolf Karlstrøm og plateselskapet dB Records som hadde tjent masse penger på Geir Børresens smurfesuksess, fikk de holde på i studio til de var fornøyd. Da Ingrid og Benedicte møttes til 40-årsmarkering for utgivelsen under pandemien, streamet de seansen live, og der forteller de at de brukte anslagsvis 500 timer i studio. Det skyhøye tallet lar seg muligens ikke bekrefte, men at det ligger mye arbeid bak platen og innspillingen av sanger som «Under snø», «Sov søtt, lille mann», «Smil» og «Si meg hvorfor» er lett å høre. Den solgte i mer enn 50 000 eksemplarer og ble i tillegg belønnet med Spellemannpris

Men hvordan var det egentlig for de to pene, unge og nokså uskyldige jentene å møte en på den tiden sterkt mannsdominert platebransje?

– Vi var ikke så pene før det sto i avisen at vi var det. Det var ikke noe vi hadde tenkt på, sier Benedicte og ler. – Men som du sier, det var mannsdominert. Det er vanskelig å si hvordan det har preget oss. Jeg har alltid likt å leke med gutta, så da jeg var liten var jeg en sånn tomboy. Jeg hadde bare to dokker, og det var knapt så jeg visste hvor de lå. Jeg hadde ikke noe interesse for det. Etter hvert begynte jeg å hekle og sy og lage ting, og jeg lagde kostymer til den første Which Witch- turneen, men klær er også en hobby jeg ikke har utviklet fullstendig. I den mannsdominerte bransjen der likte jeg å føle meg utvalgt og privilegert, å få være jente og få lov til å henge med gutta. Det likte jeg. Da kjenner du heller ikke noen konkurranse mellom damer, du bare oppfatter deg selv som en av gutta. Det er det beste komplimentet jeg kan få, når gutta sier at du er en av dem.

– For konkurranse mellom damer kan være ganske nådeløst?

– Ja, fy søren, så slemme damer kan være. Det er så subtilt, men de kommentarene man kan få, og den måten man kan holde hverandre nede på, det er ille altså. Hvis du da går inn i operaverdenen, og legger på det aspektet i tillegg, er det klart jeg ikke ville dit. Det er kirurgisk rammende kommentarer, virkelig på det nivået. Det var deilig å slippe.

– Tenkte du tilbake på deres første år i bransjen da #metoo traff mediebildet i 2017?

– Ja, det var jo ikke noe som het det den gangen, jeg skulle ønske jeg visste om det da. Og det må jeg si, da Catherine Deneuve gikk ut og forsvarte mannfolka og sa at de må jo få lov til å flørte, så tenkte jeg «fy faen, sånne som deg trenger vi ikke». Det var ikke kollegialt. Selv om jeg synes det er gøy å leke med gutta og jobbe med gutta, så er det også mange damer jeg liker og vil jobbe med, men jeg har altså vært gift med en franskmann. Jeg likte å bli flørtet med og alt det der, men jeg har også sett at det er noe som heter mannssjåvinisme. Det kan være så finstemt at det går under radaren. Du skjønner ikke hva som foregår, men én måte å holde en kvinne nede på, er å gi henne jevnlige komplimenter. Du skulle tro det er å bygge henne opp, men hvis det er hver dag og det går på utseendet er det noe annet. Vi damer som vil inn i bransjen, vil please de vi må for å komme frem, det er instinktet vårt. De gutta vi skal please, er ikke nødvendigvis voksne, de er like gjerne evige guttunger. Det har tatt meg et langt liv å se at slett ikke alle blir voksne. Du kan nesten ikke forlange det heller, men du kan i hvert fall forberede dine egne barn på at verden ikke er rettferdig.

«Verden styres av enkle regler», ble Benedicte fortalt av en samboer en gang, og tenkte at det var litt av en sannhet.

– Du tar en høy utdannelse eller du jobber veldig seriøst med det du skal ut med, og når du er i mål kan små dustedetaljer avgjøre hele greia. Fordi noen synes du er sexy i den buksa, eller du var så kul på håret eller hadde sminket deg sånn som var moderne akkurat da. Det er mye tilfeldigheter og mye rart. Jeg har nok gått på den limpinnen, at jeg trodde folk ville meg vel hvis de sa pene ting til meg, men de mener det ikke alltid.

– Men du og Ingrid sto på, dere jobbet hardt og dere lyktes?

– Vi hadde heldigvis hverandre. Jeg vet ikke hvordan jeg hadde greid det der uten henne, og hun sier det samme. Vi er kompiser, vi, på en sånn måte som gutter er det.

– Det gikk etter hvert dårlig økonomisk, men kunstnerisk lyktes dere?
– Ja, det gjorde vi, men min far var bank sjef i noen år. Derfor var det vanskelig for meg å ta den kunstneriske suksessen inn over meg når jeg lå så tynt an økonomisk. Jeg sleit nok mer med stigmaet og skammen enn Ingrid. Jeg var så skamfull. I ti år skammet jeg meg for at jeg ikke eide mer, at jeg ikke kunne bevise min suksess materielt.

– Bygget faren din opp under det, eller var det bare i hodet ditt?

– Ikke bevisst. Jeg lånte penger av ham, men de betalte jeg tilbake tre måneder senere. Jeg ville klare meg selv. Jeg skulle bli populær så jeg skulle slippe alt det, fordi jeg hadde et vanskelig forhold til pappa. Heldigvis avklarte vi det før han døde.

Dollies økonomiske fall kom riktignok etter mange år. Benedicte og Ingrid fulgte opp debutplaten med «Dollies dagbok» og «Rampelys», begge på Ole Sørlis nyopprettede Notabene Records. Selv om de solgte dårligere, stoppet det ikke opp. Sørli bevarte troen på dem, og i 1984 vant de den norske Melodi Grand Prix finalen med den tungt ABBA inspirerte «Lenge leve livet», og skiftet navn til Dollie de Luxe, Benedicte med de beryktede fillene i håret, som de skulle bli så sterkt assosiert med de neste årene, og Ingrid med rødt pannebånd. I selve Eurovision-finalen i Luxembourg gikk det ikke like bra, og de endte på 17. plass. Det hjalp ikke at de hvite fillene i Benedictes hår var byttet ut med røde.

– Jeg pleier å si at vi kom på 17.5 plass. Selv om det ikke går an, var det sånn det føltes da vi kom hjem. Alle deltagerne tror de skal vinne, men det er bare én vinner og alle de andre drar hjem og føler seg som tapere. Da er du plutselig ikke så populær, så da får du tid til å reflektere litt. Hva gjør vi nå? tenkte vi. Vi hadde tatt munnen litt full og sagt til noen at vi skulle blande rock og opera. «Dette blir heftig rockeopera», sa vi, og de bare, «særlig». Så da gjorde vi det.

Benedicte og Ingrids fjerde plate sammen ble utgitt under navnet «Dollie de Luxe», og var for første gang engelskspråklig fra starten av. De hadde gitt ut engelske versjoner av gamle sanger før, men dette var første gang de skrev tekstene på engelsk i utgangspunktet, om vi ser bort fra de famlende forsøkene på det samme i starten av karrieren, da noen kloke hoder syntes det var en bedre idé at de sang på norsk. På albumet «Dollie de Luxe» var tekstene skrevet både av de to selv, og i tillegg Ivar Dyrhaug, Bjørn Kruse og manager Sørli, men det ene sporet som virkelig vakte oppsikt, var blandingen av rock og opera. «Queen Of The Night/Satisfaction» var en sammensmeltning av Mozarts «Nattens dronning» fra «Tryllefløyten» og Rolling Stones’ «(I Can’t Get No) Satisfaction». Den ga dem internasjonal oppmerksomhet og åpnet markeder i blant annet Frankrike, Canada og Italia, og ble fulgt opp av en hel plate i samme stil med den innlysende tittelen «Rock Vs. Opera» i 1986, med mer av det samme.

Det naturlige neste steget for Dollie de Luxe skulle vise seg å bli «Which Witch», en storslått musikal om hekseforfølgelser i middelalderen, og verket de er mest kjent for. Det ble et sju år langt eventyr som endte i økonomisk kollaps, men hvordan betrakter Benedicte Adrian hele dette prosjektet i dag?

– Det sitter fremdeles i kroppen som en voldsom opplevelse, på alle nivåer, men jeg er veldig stolt av det. Når jeg en sjelden gang spiller «Which Witch», og for eksempel hører «The Trial», og hvordan vi greide å sette sammen ting, at vi var såpass dristige i harmonikken, altså i akkorder og overganger og sånt, blir jeg imponert. Det er slikt Ingrid og jeg har vært drevet av hele veien.
Vi leter hele tiden etter hvordan vi kan lage musikk som gir gåsehud. Det er den vi er på jakt etter, og den kjenner du i overgangene der du kan få en følelse av å kjøre berg-og-dalbane, at du får et lite sug. Da blir jeg så glad, for noen ganger lurer jeg på om vi bare drømte hele greia. Jeg husker også at vi sa til hverandre den gang at selv om vi ikke skal dø i morgen, er dette antakeligvis det største vi kommer til å gjøre noen gang. Det både tror vi på og ikke tror på. Vi har begge to så mye mer i oss.

Etter flere turneer, store oppsetninger, plateutgivelser, tv-programmer og bok, skulle «Which Witch» krones med en imponerende oppsetning i London. Slakt til tross ble det en publikumssuksess, men inntektene lå adskillig lavere enn utgiftene, og jentene satt tilbake med stor gjeld.

I 1995 ble det en ny musikal, den fornøyelige «Henriette VIII og hennes seks ekte menn», men heller ikke denne hjalp for å dekke gjelden fra «Which Witch». Året etter var samarbeidet med Ole Sørli forbi, og endte i retten i 2000. Det ble en offentlig skittentøysvask og et stigma jentene slet med i mange år.

Året i forveien hadde de fått en smak av dette da ga ut plate under navnet Adrian/Bjørnov, en mer «voksen» plate som skilte seg fra de gamle Dollie-platene. Men hvor god den enn var, fikk de spørsmål om økonomi og ikke den nye musikken.

Benedicte og Ingrid hadde også glidd litt fra hverandre rent musikalsk, og derfor ble dette den siste «ordentlige» platen de to laget sammen, før de satte musikk til en Frøken Detektiv-musikal som ikke ble utgitt på plate, og noen år etter det igjen laget musikken til en teateroppsetning basert på Klaus Hagerups Markus og Julie-bøker.

– Vi visste ikke hvor vi skulle ende sammen, sier Benedicte nå. – Jeg hadde begynt å skrive låter for meg selv som var litt mørkere, og som kanskje er det jeg kommer tilbake til i musikken jeg lager nå. Det var på denne tiden jeg skrev sangen «Full narkose», som jeg ga ut digitalt
mange år senere, en sang som ikke passet inn i det Ingrid og jeg drev med. Jeg hørte på Madonnas «Ray Of Light» og Portishead og sånne ting, mens Ingrid kjøpte trekkspill.

Per Eirik Johansen, som var sjefen for Virgin, jentenes nye selskap, hadde fremdeles tro på Dollie, men Benedicte og Ingrid ville det annerledes selv.

– Hver gang vi så hverandre, sa vi at «her kommer gjelda mi». Vi ble ikke kvitt den økonomiske skyggen som lå over oss. Da jeg giftet meg, mistet vi dessuten litt av bandfeelingen, ikke minst da jeg fikk barn og flyttet til Frankrike i januar 1999. Da syntes vi det begynte å bli litt tungt, og hele tiden var det sånn at nå må vi få inn noe cash snart. Det var ikke så gøy. Jeg hadde jobber i Norge og tjente penger på det, men jeg følte meg dratt i alle retninger.

Bryllupet med den franske piloten Gauthier Mouton i 1998 innledet et 13 år langt ekteskap som skjenket dem to barn, Viktor og Alexia. Paret ble separert i 2011, men er fremdeles gode venner, og barna, som i dag er voksne, studerer og deler sin tid mellom Norge og Frankrike.

– Jeg merket at i denne mannsdominerte bransjen er det bad news å få barn. Da ringer ingen tilbake mer, og du ringer ikke selv heller, fordi du egentlig bare er glad for at ingen har ringt. Du tenker at med en gang de ringer, så blir det et sabla stress. Du blir veldig oppmerksom på at det bare er kvinner som kan føde, og selv om det er et stortprivilegium og en fantastisk ting, går det fort utover karriere og kunstnerisk egentid, med mindre du har en mann som støtter deg. Det hadde ikke jeg.

En person som derimot alltid har vært der for Benedicte, er Ingrid. Er det deilig å ha henne som bare venninne og ikke lenger musikalsk og for den saks skyld økonomisk samarbeidspartner?

– Å, ja. Jeg tror vi begge drømmer om at vi skal skrive musikk sammen igjen i fremtiden, men ikke nødvendigvis at vi skal være det tohodede uhyret folk forbinder med så mye og har forventninger til og tenker et eller annet om. Vi har en kunstnerisk åre og en musikalsk fellesnevner som vi begge er ganske sikre på kan gjøre ting igjen, men om vi rekker det i dette livet, gjenstår å se. Vi gidder ikke tvinge frem noe, så vi får se hva som skjer.

– Ingrid er litt av en dame, fortsetter Benedicte. – Hun er så reflektert, og hun er lynende intelligent. Så kommer hun fra samme miljø som meg. Hun kjenner meg. Jo eldre vi blir, dess mer føler jeg at vi er søstre. Vi har snakket om det mange ganger, men nå føler jeg det virkelig. Jeg går tur med moren hennes på sykehjemmet. Hun er liksom en erstatning for min egen mor som døde for to år siden, og har betydd nesten like mye for meg, så jeg føler sterkt på at vi er i familie. Og samme hva det er, hva som enn måtte stå på, vet jeg at hvis jeg ringer Ingrid, får jeg et ærlig svar. Ikke alltid behagelig, men ærlig. Vi er ganske forskjellig skrudd sammen fra naturens side. Jeg er mer en kystpersonlighet som vil ut, jeg ser mot horisonten, mens hun vil være hjemme. Det er en grunn til at jeg flyttet til Frankrike og fikk barn med en pilot, som ikke er det du gjør hvis du søker trygghet. Ingrid fant Terje som hun er gift med fremdeles. Hun er mer jordbunden og tar bedrevare på sine potteplanter enn meg, men jeg synes vi nærmer oss hverandre.

– Er det noen som kjenner deg bedre enn henne?

– Nei, det tror jeg ikke.

– Kom pengeproblemer noen gang mellom dere, eller var dere alltid en samlet front?

– Det har vi alltid hevet oss over. Jeg har aldri hatt noen pengeproblemer, egentlig, og hvis noe dukker opp, så blir vi ferdig med det. Penger er ikke det viktigste.

– Det endte jo i en rettssak, da, som handlet om penger?

– Ja, og det var ikke gøy, men vi sto sammen hele veien. Og Ingrid ble i Norge og fikk ordnet noen kontrakter og skaffet noen måter å få inn penger på som også hjalp meg. Hun var helt fantastisk. 2000-tallet har ikke vært kjedelig for Benedicte selv om samarbeidet med Ingrid
har vært minimalt. I tillegg til å oppdra barna i Frankrike, har hun vært med på flere juleturneer og sommershow i Norge, ikke minst sammen med Jan Werner Danielsen, spilt i oppsetninger av «Peer Gynt» i Norge og «Dido og Aeneas» i Frankrike, vært «Idol»-dommer og, som vi har vært innom, «Stjernekamp»-deltager. Hun har også markert seg med en betydelig matinteresse i «MasterChef Celebrity» og «Camp Kulinaris».

I 2008 ga hun ut juleplaten «Desember», stadig hennes eneste utgivelse under eget navn, men nå arbeider hun for første gang på mange år mot noe som kan vise seg å bli til noe ordentlig. Benedicte har funnet en ny musikalsk samarbeidspartner i, av alle tenkelige og utenkelige mennesker, gitaristen Anders Odden og hans makker Adair Daufembach. Oddens dødsmetallband Cadaver er vel omtrent så langt unna Dollie som det er mulig å komme?

– Vi møttes helt tilfeldig på et bransjetreff hvor han kom bort og introduserte seg. Han fortalte at kjæresten hans hadde spilt mine gamle ting for ham, om det var «Under snø» eller «Which Witch», så kom vi i snakk og han fortalte om seg selv og hva han driver med. Han er veldig rolig og sindig, en bra fyr. Jeg fortalte ham at jeg haddesnakket med Ingrid om å lage «Rock Vs. Opera 2», og da snudde han på hodet og sa: «Vi må snakkes ordentlig».

At Benedicte synes dette er stas kommer tydelig til uttrykk flere ganger i løpet av vår lange samtale, og nå forvandles hun nesten til deLillos-teksten «Glemte minner» når hun forteller om første gang de satte seg ned for å se hva som kunne skje: «Jeg tror det var 8. februar.»

– Siden har det tatt helt fyr. Det gir en sånn kribling å få ut det kreative i meg, og det trengte jeg. Nå har jeg en følelse av å gjenoppfinne meg selv. Jeg prøver å ikke ha fortiden med meg, det er bare nåtid og fremtid, og jeg er sikker på at mine beste sangprestasjoner ligger foran meg og venter. Jeg er nok en late bloomer.

– Sier du som debuterte som 16-åring?

– Ja, men det er rart, man går ikke og drar med seg historien sin hele tiden. Det er for tungt, så jeg gjør ikke det. Jeg definerer meg om igjen hver dag, og er bare den personen jeg er nå. Jeg har slitt mye med stress og masse traumer, og etter hvert har det gjort kroppen min syk også.

– Hva bunner disse traumene dine i?

– Delvis en familie med litt dysfunksjonelle ting, og jeg har valgt at min rolle her i livet i hvert fall ikke skal være til last for noen. Det er det siste jeg vil, og derfor har jeg etter hvert mistet totalt kontakt med mine egne behov. Jeg har prioritert familie-livet, barn, vennskapet med Ingrid, å være hyggelig med alle. Jeg har følt meg livredd hvis noen har noe imot meg eller det jeg gjør eller det jeg byr på. Jeg har tatt på meg altfor mye skyld og altfor stort ansvar, men funnet ut at jeg trenger ikke å bære på alt dette. Det er ikke nødvendig. Som alle andre har jeg lov til å ha min subjektive oppfatning av livet. Jeg har ikke alltid tenkt at jeg faktisk er et OK menneske, men ingen er gode tvers igjennom. Du må ikke forvente det av deg selv, og ikke av andre heller. Jeg er ikke like overrasket lenger hvis jeg gjør noe dumt eller sier noe dumt eller gjør noe gærent. Det er bare en del av gamet. Men jeg har vært veldig innstilt på ikke å bli drept økonomisk, eller bli veldig upopulær, eller støte noen, og det jobber jeg med fremdeles.

– Det høres ut som du aldri har hatt det bedre enn akkurat nå, er det riktig?

– Ja, fordi jeg har fått mer fred med meg selv på innsiden.

En tid etter at ekteskapet var over, ble Benedicte kjæreste og senere samboer med Jann Finsveen, men forholdet tok slutt i 2018. I dag er hun tilfreds i singletilværelen i en enkel blokkleilighet på Skøyenåsen, ikke langt fra der hun vokste opp.

– Jeg har sluttet å tenke at det skal komme en mann inn i livet mitt og gjøre meg lykkelig. Det er på mange måter nesten flaut å si, men jeg tror det er slik for de fleste, at de tenker at en mann skal gjøre dem lykkelig. Nå tenker jeg at det finnes ikke en mann som kan gjøre meg lykkelig
hvis ikke jeg klarer å ta imot komplimentene eller ikke tror på det han sier. Jeg har alltid likt mitt eget selskap, men nå begynner jeg virkelig å trives i det på et annet nivå. Da kjenner jeg at alt jeg gjør, vil nyte godt av det. Jeg skynder meg langsomt og har ikke lyst til å bli så stressa som jeg har vært før i livet, jeg vil ikke være på tuppa. Jeg vil ikke ha den holdningen at hvis ikke det soloalbumet selger, så gir jeg opp. Du skal aldri gi opp, men bare fortsette. Livet er en endeløs rekke bussholdeplasser. Du skal litt hit og litt dit, og alt som heter smerte er en gave. Ellers hadde du vært død for lenge siden. Benedicte er der at hun nå aksepterer at livet er som det er, og at hun er den hun er.

– Jeg er ikke mislykket selv om jeg er enslig.

– Og du er heller ikke ensom selv om du er enslig?

– Nei, for jeg har jo meg. Å innse at det er mer enn nok, er så viktig. Enten har jeg aldri hørt det før, eller bare ikke lagt merke til det, men etter hvert har jeg funnet ut at livet egentlig er veldig enkelt. Nå prøver jeg å sette meg mer realistiske mål, og har mer innflytelse på min egen hverdag. Jeg lar ikke lenger ting bare skje meg, ingenting skal få lov til bare å skje meg. Jeg kan oppsøke ting, og så kan jeg jobbe så hardt jeg kan for at det skal bli bra. Hvis det blir dårlig, var jeg kanskje ikke klar.

Benedicte er ferdig med å la seg måle til enhver tid, og sier at det gjør henne utslitt. Hun har sin egen indre skala, der hun forsøker så godt hun kan å overholde avtaler hun gjør med seg selv om å være en god venn for seg selv. – Hvis ikke er det ingen andre som kan reparere meg, sier hun.

– Jeg har ikke noe mål om å være alene resten av livet, men innser at jeg kanskje blir det, at det er ganske sannsynlig. På den annen side, før jeg giftet meg hadde jeg også begynt å slå meg til ro med at jeg kan- skje ikke ville bli gift noen gang eller få barn. Se hvordan det gikk!

– Og nå blir du 60. Hvordan føles det?

– Gøy! lyder det gledesstrålende og entusiastiske svaret. – Det er gøy! Jeg gleder meg! Nå skal jeg over på rakettnivå, nå skal jeg sette inn det virkelige giret. Selv om det er sent, føler jeg at nå har jeg endelig begynt å skjønne hva disse greiene som er livet og hva vi kan er for noe, men i og med at jeg blir 60, har jeg jo begynt å få litt dårlig tid til å faktisk uttrykke hvem jeg er. Jeg kan ikke sitte hjemme og gruble mer og tenke etter hva jeg skal gjøre lenger. Nå må jeg bare gjøre.