"Musikk er en lidenskap og ikke noe du gir opp når du blir 67"

The Belle Of Singapore er en veldig personlig plate, og det skyldes blant annet at jeg mistet samboeren min og alt som kom i kjølvannet av det. Du tror kanskje den største reaksjonen kommer like etterpå, men det kan ta år. Og selv om du kan skrive om det, er du ikke nødvendigvis klar for det når det skjer, sier Claudia Scott. «You And Me And Billie» er en av ni flotte sanger på den nye platen, og handler om tapet av samboeren Lars i 2020. Det er en hjerteskjærende sang om hvor håndfaste minner kan være, om hvordan Lars ennå er med henne, vissheten om at han er borte til tross.

Er det viktig for deg å kanalisere følelsene gjennom musikken?
– Jeg vet ikke om jeg skal si det er viktig for meg, men jeg er heldig som har en jobb der jeg kan skrive sanger. Når jeg da får ut noen følelser, kan jeg samtidig lage en ramme og dikte videre. Ikke alt er sant ord for ord, men jeg kan velge ut noe og så forestille meg ting som ligger innenfor et følelsesregister og beskrive det, sier hun. – Man mister venner, familie, og selvsagt foreldre. Det er dem som går først. Og man glemmer ikke, man bare tar dem med seg. Det blir en livserfaring å ha med i sekken.

– De døde blir ikke borte?
– Nei, de gjør ikke det. Du tenker på dem hver dag, og det tror jeg de fleste gjør, uten at de går rundt og tenker på døden av den grunn. Det er sånn «åh, det skulle jeg fortalt mamma» eller «nå skulle jeg ringt pappa». Sånne ting.

I dag bor Claudia sammen med jack russell-terrieren Billie, som hun synger om med gitarene og minnene. Hun ble aldri mor, men har fire søsken og dermed også nieser og nevøer hun er glad i. – Jeg trodde jo en gang at jeg skulle ha en stor familie, men sånn ble det ikke. Hadde jeg fått egne barn, ville jeg måttet gi opp jobben min. Du får ikke alt i livet.

– Du har nettopp fylt 67. Du har nådd normal pensjonsalder, men har vel ikke tenkt å svikte musikken av den grunn?
– Nei, nei. Jeg har jo verdens beste yrke. Vi trenger ikke pensjonere oss. Musikk er en lidenskap og ikke noe du gir opp når du blir 67. Du har den i deg. Enten jeg vil eller ikke, kommer jeg til å fortsette å skape. Det som gjør at jeg kanskje må slutte en dag, er helse eller at publikum ikke er der, men ikke så lenge jeg er frisk og folk kommer. Musikken holder meg i gang. Den er en energi inni meg som må ut.

Claudia forteller at hun er inne i en ny skrivemodus.

– Takk og pris! Jeg blir så glad for at det ikke har sluttet. Se på Willie Nelson! Han er over 90 år og gir ut to plater i året. Er det mulig? Stones har også gitt ut en plate som er kjempebra, og de er over 80! Alle de jeg har som idoler, baner veien, og jeg er bare ungdommen i forhold. Jeg har mange gode år igjen.

– Hvordan kjenner du selv på alderen da?
– Søvn, for eksempel. Det er noen netter hvor man ikke sover så godt, men så tenker du at sånn er det bare, og sover godt neste natt. Før kunne jeg bare stå på, men nå kan jeg lettere bli trøtt og sliten. Jeg merker det godt etter en måned hvor det har vært aktivt i forbindelse med plateslipp. Én dag er ikke nok til å hente meg inn igjen lenger.

– Hva gjør du for å holde deg i form?
– Yoga har jeg drevet med siden jeg var fjorten, men jeg har aldri vært en jogger. Jeg har jogget i perioder, og det hjelper, men det er ikke det gøyeste jeg gjør. Jeg gjør det fordi jeg må.

Claudia Lorraine Scott ble født i Newcastle upon Tyne i det nordøstlige England 8. oktober 1957, som den førstefødte til Clive og Marit Scott. Søsknene Marita og Rolf kom til verden henholdsvis ett og to år etter Claudia, mens de neste to, Trudi og John, er å regne for attpåklattene, født i 1965 og 1971.

Familien bodde i London til Claudia var seks år gammel, og flyttet til Espeland i Arna utenfor Bergen. Faren fikk jobb som maskinist på Janus-fabrikken på Espeland, og her gjenopptok han musikken som hadde vært en mangeårig hobby. Med kolleger fra fabrikken startet han kimen til det som ble countrybandet Clive Scott & The Skywegians.

– Husker du noe musikk fra den tiden?
– Jeg husker at Frank Ifield var på hitlistene med «I Remember You» da vi flyttet til Norge. Vi spilte alltid musikk hjemme. Mamma og pappa var veldig musikkinteresserte. Min mor hadde tatt fiolintimer, men ønsket å spille piano, som hun ikke fikk lov til av sin mor. Og til tross for at faren til pappa var bandmaster i et militærorkester i Malaysia, spilte han ikke annet enn ukulele og litt gitar. Han var en sanger, sier Claudia stolt.

Hun forteller om en barndom med musikk, om en tante som spilte saksofon og eldre kusiner som introduserte henne for både 60-tallshits og indisk musikk, faren som lærte henne å spille ukulele på båten fra Bergen til Newcastle når de skulle på ferie, en nabo som ga henne trekkspilltimer, og hvordan gitaren ble ett og alt da faren begynte å spille i band med kollegene på trikotasjefabrikken og hun var ni–ti år gammel.

– Han hadde en persisk kamerat som vi bare kalte Persian Johnny. Jeg vet ikke om han jobbet på Janus eller hva, men han skulle hjem og besøke familien og spurte om vi kunne passe på gitaren hans. Jeg måtte hele tiden prøve å spille på den, og en dag mistet jeg den i gulvet så den fikk et hakk. Da kjøpte min mor og far gitaren av Persian Johnny så han ikke skulle få den ødelagt tilbake. Det ble min første gitar, minnes Claudia.

Hver gang bandet til faren kom for å øve, lærte gitaristen Kjell Birkeland henne et nytt grep.
– Jeg øvde og øvde og øvde. Det er sånn du blir god, men som barn tenker du ikke over at du øver. Du bare gjør det.

Jeg klarte ikke gå forbi gitaren uten å spille på den og ble sikkert brukbar etter hvert.
– Når pappa skulle øve inn nye sanger, akkompagnerte jeg ham, fortsetter hun. – Det var «San Francisco (Be Sure To Wear Flowers In Your Hair)» og sånne låter som var populære på den tiden. Jeg lærte fingerspill ved å spille «I Walk The Line» med Johnny Cash og «House Of The Rising Sun», sier hun og ler.

Bestemoren sendte singler fra England, og begge foreldrene kjøpte plater, men det var vanskelig å få pengene til å strekke til. – Pappa måtte unnskylde seg overfor mamma ved å forære platene til henne, for han brukte av husholdningsbudsjettet. Så da skrev han «To Marit» på platene, ha-ha. Vi hadde ikke mye penger da jeg vokste opp, men jeg hadde en fantastisk barndom. Jeg ser på det som en veldig lykkelig tid.

Da Claudia var ni–ti år gammel startet hun og lillesøsteren Marita en duo, Søstrene Scott. De spilte på skoletilstelninger i Bergen og varmet opp før bandet til faren spilte til dans på sam- funnshuset og juletrefester på Janus-fabrikken. På repertoaret sto blant annet sanger av Burl Ives, George Jones og Melba Montgomery, og litt senere – da de begynte å bli gode – inviterte faren dem med i Clive Scott & The Skywegians. Eldstejenta Claudia fikk synge førstevokal, mens Marita koret. Da de var på ferie i England sommeren 1969, spilte bandet inn sin første plate, «Best Of Country & Western», som Claudia fikk være med på, bare 11 år gammel.

Hun elsket rampelyset fra første stund.
– Jeg syntes det var så gøy. Det kostet meg ingenting å gå ut og spille. Jeg kan ikke huske at jeg var nervøs noen gang, og tenkte at når jeg blir stor er det dette jeg vil gjøre. Samtidig fikk vi med oss hjemmefra at vi måtte ha utdannelse, så jeg tok sykepleierutdannelse da jeg flyttet til Oslo et par år etter gymnaset.

– Det er den beste utdannelsen jeg kunne valgt, sier hun bestemt.
– Å være medmenneske er en veldig viktig del av sykepleien som jeg føler har hjulpet meg i musikken. Dessuten har det vært en sikkerhet. Jeg vet at jeg alltid kan få jobb, og derfor har det vært lett å satse på musikken. Har du en utdannelse i bunnen, kan du satse, men uten må det være enormt tøft. Da har du ingenting å falle tilbake på. Claudia hatt god bruk for utdannelsen i årenes løp. I forbindelse med flytting, nye leiligheter, ventetid før turneer og andre ting, har hun kunnet sysselsette og livnære seg som sykepleier, og hun elsker også den delen av livet sitt.

– Jeg er både sykepleier og musiker, insis terer hun.
Ferdig utdannet fikk hun blod på tann ogville bli lege. Hun tok opp fag på Bjørknes for å forbedre karakterene, men en dag i 1983 ringte Ottar «Big Hand» Johansen og ville ha henne med i en ny gruppe han stablet på beina sammen med Casino Steel. «Big Hand» var blitt tipset om henne av Kjell Birkeland fra farens gamle band. Resten er historie. Før hun visste ordet av det hadde de spilt inn debutplaten «Will The Circle Be Unbroken» under band navnet Claudia – Big Hand – Casino, og det ble en umiddelbar suksess.

– Jeg trodde dette var noe jeg kunne gjøre i helgene mens jeg studerte, sier hun og ler. Nå var det ikke tid hverken til å jobbe som sykepleier eller bli legestudent. De neste to årene spilte de inn ytterligere to plater, «Fools Never Learn» og Spellemann vinneren «Oh Yeah!», og turnerte land og strand.

Hvorfor tror hun de lyktes så godt?
– Det skyldes nok forskjellige ting. Jeg tenker at vi var litt annerledes, men vi tre var også veldig forskjellige. Ottar var på countryalibiet med alle disse platene han hadde solgt på 70 tallet, kjendisen in his own right. Casino hadde hatt stor suksess med Holton Steel, og hadde rockerimaget, og så kom jeg som det ubeskrevne bladet fra Bergen, gudsordet fra landet liksom, ha ha ha.

Claudia ble del av en bransje hun betraktet som useriøs.
– Musikkbransjen bar veldig preg av middelaldrende menn som ville se jenter i miniskjørt, og selv om jeg gikk med mini skjørt ville jeg ikke bli definert av det. Jeg var kvinnesakskvinne, og min mor var kvinnesakskvinne, vi var selvstendige. Det er grunnen til at jeg ikke satset på musikk til å begynne med. Jeg ville ha en utdannelse, og jeg ville være selvstendig. I det perspektivet må det ha vært litt kleint for Claudia da hun i 1986 ble kåret til Norges mest sexy kvinne av ukebladet Det Nyes lesere.

– Det syntes jeg var helt komisk. De som kjenner meg, vet at når jeg kommer hjem, så er det på med filttøflene og joggebuksene. Men det er klart, på scenen stilte jeg i miniskjørt og høyhælte sko. Det er viktig å kle seg for scenen, men det var ikke uanstendig. Når jeg ser hva folk har på seg idag, var det lysår fra det. Dessuten var jeg vokst opp på 60 og 70 tallet, og skjørtene var mye kortere da enn de jeg hadde på meg.

Etter at trioen ble oppløst i 1986, ble Claudia del av CCCP sammen med Casino Steel. De to andre medlemmene var Carlene Carter, stedatteren til Johnny Cash, og britiske John Payne. De ga ut en plate i 1987, også den med en viss suksess.

Tilværelsen som popstjerne var i det store og hele krevende for Claudia. Som ungdom i bandet til faren hadde hun kjent på en liten kjendisstatus lokalt i Bergen, og var generelt mye sammen med voksne på grunn av musikken. Hennes egentlige ungdomstid startet slik hun ser det først da hun flyttet til Oslo for å studere. Så varte det i noen fredelige år før det braket løs og alle skulle vite alt om henne.

– Alt jeg gjorde, ble fulgt med argusøyne. Det ble litt mye, sier hun lakonisk og forklarer at det var derfor hun flyttet til Los Angeles første gang. Hun reiste over sammen med Casino Steel – eller Stein Groven som han egentlig heter – og nei, de var ikke et par.

– Vi var det helt i begynnelsen, men han var egentlig ikke min type og jeg var helt sikkert ikke hans type. Han liker blonde damer, ha-ha. Men vi var veldig gode kompiser, og han er fortsatt min beste mannlige venn. Vi er som Knoll og Tott, og han er den jeg ringer til hvis noe er krise. Vi har også produsert den nye platen sammen.

– Men vi dro til L.A. i 1988. Vi hadde spilt inn en plate som het «Scott & Steel», og var ganske fed-up med hele den norske musikkbransjen. Den eneste vi kjente i L.A., var Andrew Matheson, som Casino hadde spilt med i Hollywood Brats. Det var en veldig morsom tid. Guns N’ Roses og alle disse heavy metal-bandene var superpopulære, og du kunne ikke gå ned Hollywood Boulevard uten å se noen med langt hår, liten rumpe og gitarkasse. Det var ikke mulig å se om det var gutt eller jente. Vi var rundt og hørte masse band, det var veldig gøy, minnes Claudia.

De finansierte oppholdet i USA ved å leie ut sine respektive leiligheter i Oslo, og i 1992 flyttet Claudia hjem. I bagasjen hadde hun med seg sin første soloplate, «Flowers & Thorns», spilt inn med amerikanske musikere i Los Angeles.

– Jeg har aldri vært flink til å tenke strategisk. Jeg har forsvunnet i lengre perioder, og aldri tenkt over at jeg skulle bygge karriere. Jeg har drevet med musikk, laget plate og dratt på turné og spilt sangene mine. Jeg har aldri tenkt at nå må jeg lage den og den platen.

Planlagt eller ei ble Flowers & Thorns en stor suksess. Claudia var slett ikke glemt, og det virket som «alle» ventet på at hun endelig skulle gi ut soloplate. «Heard You On The Radio» ble en hit, og platen ble nominert til Spellemannprisen. Det tok fem år å følge opp med den mer atmosfæriske platen «Emanuel’s Secret», som inneholdt den opprinnelige versjonen av «The Belle Of Singapore», sangen om bestemoren, som Claudia har spilt inn i en ny versjon til den nye platen.

Hun spilte nå med norske musikere og brukte Erik Honoré som produsent, valgt på bakgrunn av arbeidet han hadde gjort med Velvet Belly. Han ga Claudia et musikalsk uttrykk de færreste hadde forutsett og som kledde henne perfekt. Sangene fikk en annen dybde med de stemningsfulle arrangementene, og Claudia fremsto som mer «voksen».

– Jeg hadde noen låter som jeg tenkte kunne passe hans stil, selv om jeg ikke liker så godt å bli formet av en produsent. Det er viktig for meg å lage den platen som jeg vil lage, men jeg lurte på om han kunne hjelpe meg å komme dit

– Dere ga ut tre plater sammen, som alle er ganske forskjellige, så det bekrefter vel det du sier om å lage de platene du vil? Det er dine plater og ikke produsentens.
– Det er hyggelig å høre. Noen artister synes det er helt topp med en produsent som kan ta dem inn i en viss setting og bare gjøre vokalen, men jeg er så interessert i alt fra cover til innspiling, til produksjon og tekst. Jeg lager ikke musikk som nødvendigvis selger i bøtter og spann. For meg er det viktigste å lage et godt produkt og være ærlig med det jeg gjør, og så håper jeg andre liker det, sier Claudia beskjedent. Vel så viktig er følgende:

– Jeg prøver å lære noe nytt hver gang. Det er det som er så spennende med musikk. Du blir aldri utlært. Det siste er veldig tydelig på oppfølgeren «Soul On Soul» fra 1999. Claudia og produsenten tok med en gjeng musikere fra forrige album, som nå var blitt bandet hennes. De dro til New Orleans og tilbrakte en måned i det som kanskje er verdens mest spennende musikkby og har fostret størrelser som Fats Domino, Irma Thomas og The Neville Brothers. Den er en plate ulikt alt annet hun har laget.

– Det er noe med stemningen i New Orleans. Den er litt voodooskummel. Da vi spilte inn låten som heter «The Devil’s Choice», var det et kor i et studio ved siden av som øvde. Lyden av koret blødde inn i studioet til oss, og du hører koret i bakgrunnen. Jeg tror hele stemningen og alt byen har å gi, ligger i den platen. I desember 1999, noen måneder senere, flyttet Claudia til Nashville, der hun ble samboer med artisten og låtskriveren Kevin Welch. De var et par frem til 2008, og i denne perioden var hun del av et vitalt musikkmiljø i countrymusikkens hovedstad.

– Det er år jeg ikke ville vært foruten. Når du skriver engelske tekster i et ikke-engelskspråklig land som Norge, har du ikke så mye å strekke deg etter. Jeg følte at jeg hadde skrevet en veldig god tekst i «The Belle Of Singapore» og mange andre låter, men det var ingen som egentlig skjønte dem. Jeg kunne sunget fra telefonkatalogen, liksom. Selv om engelsk er Claudias første språk, er det lett å miste nyansene når du ikke praktiserer det i hverdagen. Ikke bare snakket hun engelsk hele tiden i Nashville, hun skrev også sanger sammen med det hun beskriver som «virkelig garvede folk, låtskrivere som hadde hatt masse hits og som tekstene bare trillet ut av».

Flere av disse låtene er å høre på «John Clare’s Dream» fra 2006. Det ble nok en godt mottatt plate fra en artist som tilsynelatende ikke kan gjøre noe feil, mangelfull planlegging til tross. I likhet med «Soul On Soul» ble også denne tilgodesett med en Spellemann-nominasjon.

I 2008 var forholdet til Kevin Welch over, og Claudia flyttet tilbake til Norge. Det skulle ta enda lenger tid å følge opp den siste platen enn tidligere. En av grunnene til det er danske Poul Krebs, som hun kjente fra låtskrivermiljøet på Samsø, som hun var blitt del av på 90-tallet.

– Jeg kom hjem til Norge, reetablerte meg som sykepleier og kjøpte ny leilighet.

Litt senere fikk jeg en telefon fra Poul, som spurte om jeg ville turnere med ham i Danmark. Poul har virkelig vært en god venn og artist for meg. I tre år var jeg med ham på turné og spilte gitar, mandolin og banjo, og sang med ham.

For første gang var Claudia en «hired gun», helt uten arbeidsgiveransvar.

– Jeg skjønner godt de som synes det er deilig. For meg som aldri har søkt å være på forsiden av noen ting, var det perfekt. Du møter opp, gjør jobben, får penger. Og jeg kan stemme gitaren min mellom låtene uten å si noe, skjønner du? Det var helt gull. Hun berømmer både Poul og bandet hans for å være gode folk å spille med, og i tillegg er Danmark så lite og med så korte avstander at det er et fantastisk land å turnere i.

– Det var nesten bare kremjobber fordi Poul er en så stor artist. Vi spilte mye på Tivoli, og på alle de store festivalene. Det var en god erfaring å spille på så store scener.

Etter noen år på veien med den danske stjernen, begynte Claudia for en gangs skyld å tenke på egen karriere. Fikk hun ikke karet seg hjem snart, ville hun kanskje ikke ha noen karriere lenger, og i 2014 slapp hun albumet «Follow The Lines». Endelig fikk hun også en Spellemannpris som soloartist, i klassen country, selv om platen rocket bra fra seg.

– Det hadde vært veldig mye akustisk musikk for meg i mange år, og jeg måtte ha litt mer action. Men så er det også slik at jeg har en fot i rocken og en fot i countrymusikken, og tiden tok meg igjen på en måte. Jeg har aldri vært god på timing, men endelig var den riktig, sier hun. Det er den i og for seg stadig.

– Nå heter det americana, og folk forstår at de godt kan høre på Bob Dylan og George Jones på samme kveld. Det er organisk musikk som springer ut fra det samme treet, det er bare litt forskjellig uttrykk. Claudia ga ut enda to plater – «Let The Ribbons Fly» i 2016 og «Restless Souls» i 2019 – før den nye kom nå i september. «The Belle Of Singapore» er en mer stillfaren plate enn de fleste hun har gitt ut tidligere. Dels fordi hun ville lage en countryplate, dels fordi hun følte at arrangementene var de rette for disse personlige sangene.

– Jeg elsker å spille med band. Hadde jeg hatt muligheten ville jeg gjort det oftere, men i dag er det ikke mulig å leve av musikk uten også å kunne spille solokonserter. Det gir en helt annen dynamikk å spille solo enn med band, og jeg liker godt begge deler. Skal du leve av musikk i Norge, må den fungere i forskjellige formater, og jeg liker dessuten veldig godt å være selvstendig, presiserer hun.

Claudia har hatt et fast band i ti år med Olav Torgeir Kopsland på gitar, Erland Dahlen på trommer og Jørun Bøgeberg på bass, ringrever i norsk musikkliv, men det koster penger å ha med musikere på tur og går hardt utover et eventuelt overskudd. Tilværelsen som musiker er ikke særlig økonomisk innbringende, men heldigvis desto mer givende.

Mye har skjedd med musikkbransjen og det å gi ut musikk i disse årene. Hvordan opplever hun å være plateartist i 2024, i en tid der ingen kjøper plater lenger og yrket kanskje er hardere enn noen gang?
– Jeg ser på meg selv omtrent som en margarinpakke, et produkt som skal selges. Det viktigste for meg er å spille live. Jeg har etter hvert begynt å få et trofast konsertpublikum, og det er jeg veldig takknemlig for. Det er folk på min egen alder, pluss minus, men jeg tror kjernepublikummet kanskje er ti år yngre enn meg. Det er fint, for da jeg har jeg litt å gå på før jeg pensjonerer meg, ha-ha-ha. Men musikk har egentlig ingen alder. Jeg ser unge folk som Odin Landbakk i Great Tide og Mighty Magnolias som spiller country-rock, Malin Pettersen og Signe Marie Rustad, disse nordicanaartistene, jeg synes det er helt topp, sier Claudia begeistret.

– Spesielt damene er gode, og jeg synes de bare blir yngre og yngre. Jeg har ikke opplevd at country har vært så populært siden jeg var barn. Da var jeg tøffest i klassen på grunn av at pappa var countrysanger, og nå er det tøft å like country igjen.

– Det skyldes kanskje at unge mennesker i dag vokser opp uten de fordommene vi hadde?
– Det er helt sant.

– Uansett er det bare musikk når det kommer tilstykket?
– Nettopp, det er bare musikk, og det synes jeg er helt herlig, avslutter Claudia Scott