"Inni hytta er det deilig og stille, det blir utrolig stille når man ikke har strøm!"

På randen av Helgelandskysten ligger Myken, et lite øyrike langt ute i havet. Her bygget faren til Dyveke Skauge, tusenkunstneren Bjørn Skauge, hytte i 1965. Og det er herfra Dyveke har noen av sine første minner i livet. Barndommens gleder fra hytta som hun og broren Christian vokste opp med, har hun fått oppleve på nytt gjennom egne barn, som nå er blitt voksne.

– Heldigvis ble også mannen min, Dagfinn, veldig glad i hytta. Fra første gang han ble med meg ut til Myken, så har den på en måte vært vårt sted. Det er fint, og ikke en selvfølge. Før kunne det ta flere døgn å reise fra Oslo til Myken. At det fortsatt tar et halvt døgn å reise hit, gjør at vi kommer veldig i feriemodus når vi er fremme, forteller Dyveke.

Lyden av sommer

Da de tok over hytta i 2011, måtte taket skiftes. Torven, som far Bjørn og mor Arna la, var med årene blitt morken.

– Vi la tretak fordi det ville ha vært dyrt å legge torv. Det ville nok ha vært så lett for oss å gjøre det selv, som pappa påsto, sier Dyveke og ler.

Hun og familien er opptatt av at når de først er på Myken, så skal det være ferie.

– Planen er å la hytta være akkurat som den er, vi synes den er så koselig. Hytta betyr veldig mye for meg, fordi det er mange minner derfra, men også fordi vi reiser hit hver sommer og skaper nye minner, forteller Dyveke, som heier på små hytter. Fordelen med at den er liten med lav standard, gjør at den ikke behøver så mye vedlikehold.

– Vi kunne ha forbedret hemsen med soveplassene, men det er så deilig å ikke sette i gang prosjekter, så vi prøver å motstå fristelsen til å utbedre noe som helst. Vi maler, det prøver vi å være flinke med siden det er veldig værhardt her ute, forteller Dyveke.

Hun jobber med radio, som programleder i P4, og er i særdeleshet opptatt av lyd.

– Inni hytta er det deilig og stille, det blir utrolig stille når man ikke har strøm! Lyden av noen som gynger bedagelig i gyngestolen kommer godt frem. Utenfor er det lyder fra stormåse, krykkje, terner, kanskje en tjeld i fjæra, og en og annen liten motorbåt, sier Dyveke. En gang hele familien satt i færingen og fisket, fikk hun seg en skikkelig overraskelse.

– Lyden fylte oss med skrekkblandet fryd da en enorm vågehval plutselig rullet i vannskorpa og «blåste ut» rett bak båten vår, forteller hun.

Møbler med historie

Dyveke er bevisst på å skrive ned historier, slik at de blir med videre. Faren Bjørn tok vare på mye gammelt.

– Hytta er fylt med en miks av arvet, funnet, fått og laget. Flere av møblene er gaver fra folk på øya, forteller Dyveke. Gyngestolen, som faren fikk av sin bestemor Marie, er en favoritt. Den er plassert foran vinduet med utsikt ut mot horisonten.

– Gode minner har jeg fra gjenstander vi fortsatt bruker. Som fra når vi vispet krem med en gammeldags hjulvisp. Selv da jeg vokste opp på 70-tallet, var jo verden kommet lenger enn det! Å være på Myken føltes som å være i gamle dager.

Kjøkkenet er like enkelt som da mor Arna på et tidspunkt utbedret med en kjøkkenbenk hun snekret selv.

– Hytta består av ett rom som fungerer som gang, sofakrok, kjøkken og spisekrok. Vi voksne sover nede på vinkelsofaen som foreldrene mine snekret, mens barna sover på hemsen. Vi er jo veldig mye ute når vi først er her, forteller Dyveke. Hytta ligger lunt til, trukket inn mot et berg som gir godt med le. Den ligger litt bortenfor gangveien, for å komme hit må man gå gjennom en steinete ur. Dermed føles det som om de er i en liten verden for seg selv, til tross for at det bare er noen minutter å gå til både butikk og restaurant.

– Vi synes det er hyggelig at folk stopper opp og slår av en prat. For det er bare hyggelige folk som kommer til Myken.