Bokaktuelle Heidi Linde: – Blant annet skildrer jeg skvisen mange i min generasjon befinner seg i

Utdrag fra boken "Strak arm":

Heidi Lindes siste roman omhandler problemstillinger som treffer mange i vår tid, og som mange frykter. Vi blir kjent med de tre søsknene Dyveke, Steffen og Benedikte – alle i slutten av 30- og begynnelsen av 40-årene. De har ikke hatt kontakt med hverandre på flere år, og de lever totalt forskjellige liv, ikke bare geografisk, men også på personlig plan. I tillegg er de også svært ulike karaktermessig, og har ulike minner av barndom og oppvekst. 

Eldst er den lett nevrotiske Dyveke, gift og med to tenåringsbarn. Hun er en pliktoppfyllende lærer, ansvarsbevisst, kontrollerende og bærer på en frustrasjon som har ført til et voldsomt raseri, slik at hun har begynt å tenke i «CAPS LOCK». 

Lillebroren Steffen er sjåfør, og har nettopp mistet lappen. Som følge er han blitt arbeidsledig, han er konfliktsky og unnvikende. Han har nylig blitt kastet ut av sin samboer June, og han savner både henne og den lille stesønnen Julian. Den forknytte, tause og utilpassede Steffen er full av mindreverdighetskomplekser. 

Yngstesøsteren Benedikte er derimot utadvendt og frilynt. Hun er bosatt i Stockholm, er enslig og jobber med casting i et tv-produksjonsselskap som er i ferd med å produsere syvende sesong av reality-showet «Andra och varandra», bestående av egosentriske kjendisdeltakere. I mange år har hun hatt et elskerinneforhold til den gifte sjefen sin, men har nå blitt utkonkurrert av en yngre kollega med glattere hud og finere rumpe. Hun banner og sverter, og har et utagerende forhold til omgivelsene.

En dag får så de tre beskjeden mange frykter: – Den alkoholiserte faren, som de knapt har hatt kontakt med siden oppveksten, ligger på dødsleiet da de blir tilkalt av en nabo av faren og etter hvert sykehuset. Deretter kommer de med fly fra hver sin kant og sine forskjellige liv til byen faren er bosatt i, og sammen skal de takle problemet – og ikke minst familieforhold med tilhørende plikter og forventninger, forklarer forfatter Heidi Linde.

Hun er kjent for å ha et velutviklet blikk for hverdagens dramatikk i voksenromanene sine. Så også i sin siste roman. Heidi Linde er en dreven forteller, og bakgrunnen hennes som manusforfatter skinner gjennom i dialogene, noe som gjør skikkelsene levende og troverdige. 

I «Strak arm» skriver hun om temaer som de fleste kvinner og menn kan kjenne seg igjen i – og hun skildrer ikke bare hverdagens dramatikk – men også det man fortier – og hun gjør det med humoristisk og satirisk snert.

Søskenkrangel på dødsleiet. Hva var utløsende for at du valgte å skrive om dette temaet?

– Jeg ønsket i første rekke å skrive en historie tett på hverdagen, som vekker gjenkjennelse. I romanen er det belyst gjennom de tre søsknenes ulike karakterer og reaksjonsmåter – og graden av ansvarsfraskrivelse. Jeg ville også skrive om forholdet mellom ansvar og tilstedeværelse for gamle foreldre, det vil si skvisen mange i generasjonen 40+ befinner seg i. 

Den såkalte sandwichgenerasjonen, som strever med å takle sine egne liv, med barn, jobb og samliv – og gamle foreldre som krever tid, ressurser og omsorg. 

Ideen til romanen utkrystalliserte seg under pandemien da min mamma ble syk og døde. Det fikk meg til å reflektere hvordan samfunnet forholder seg til eldre, og hvordan familier takler sykdom og dødsfall på svært ulike måter. 

I min egen familie ble mammas død veldig samlende for storesøster Ellen, pappa og meg. Konfliktene gikk mer på omsorgsspagaten fordi vi måtte forlate egne barn hjemme for å bo hos vår døende mor, det vil si en indre konflikt i oss selv i hvordan stå i en slik emosjonell spagat der man vil være flere steder samtidig, men ikke kan.

Tanken bak romanen var også å skildre de ulike formene for omsorg og ansvar man er pålagt, velger eller fratas i livet, og hvor fort man glir tilbake til de rollene man hadde som barn når man står i slike vanskelige situasjoner i livet. De tre søsknene i romanen belyser også hvordan skilsmisse og fravær av en forelder kan sette spor langt inn i voksenlivet.

Utdrag fra boken "Strak arm": 

Hva er forskjellen mellom å skrive i romanform og som dramatiker for radio og tv?
– I utgangspunktet er det veldig forskjellig. Men uansett formen jeg skriver i, er jeg opptatt av hverdagens dramaer på en gjenkjennelig måte. Som forfatter er jeg opptatt av å skape dramaturgi, noe som også preger romanene. Jeg observerer mennesker rundt meg, og hvordan vi lever våre liv, og finner stadig impulser og inspirasjon til nye temaer. Jeg bruker også mine egne erfaringer i forfatterskapet, selv om ingen av bøkene mine er selvbiografiske, sier hun. 

Som mor til tvillinger på 17 og en datter på 9, fulltidsforfatter og i tillegg lærerstilling, er Heidi Linde dyktig på å sjonglere i hverdagen, og til å være disiplinert. Om lag en gang i året tar hun en ukes timeout, hvor hun reiser vekk fra familien og hverdagens sysler. Hun drar da helst til en gresk øy hvor hun skriver uten å ha et tidsskjema – alene. 

Å kunne fokusere hundre prosent på skrivingen, uten forstyrrelser, er nærmest påkrevet, spesielt i en sluttfase. Skjønt hun kan skrive nærmest hvor som helst. Hun er flink til å skyve andre lyder ut av bevisstheten, bruker ørepropper om nødvendig – uten å la seg forstyrre av hverdagens krav, det «usynlige» arbeidet og organisering av familieliv.

– Egenskapen er god å ha som forfatter. Å skrive er dessuten en sterk drivkraft, som jeg har hatt helt siden jeg var 10–12 år, og gleden ved å observere. Som oftest sitter jeg mye og jobber hjemme, men jeg kan nærmest jobbe over alt. Den siste romanen ble skrevet under pandemien, da det var nedstenging og unntakstilstand, hvor barna fulgte undervisning digitalt hjemmefra og mannen min hadde hjemmekontor. I tillegg ble min mor alvorlig syk og døde.

Den siste tiden moren min levde, flyttet jeg og søsteren min hjem til Kongsvinger og erfarte hva det vil si å gå inn i omsorgsrollen med kjærlighet, fullt og helt. Vi var også vitne til den fantastiske jobben hjemmesykepleien og palliativ sykehusbehandling utfører. Det var utmattende og tappende, men personlig var jeg glad for at vi kunne være så nær helt til siste slutt, sier hun. Å kunne stenge verden ute i perioder er utvilsomt til stor hjelp, spesielt i den såkalte rugefasen når en romanidé tar form, mener Heidi Linde. 

Ved siden av at forfatterdrømmen og observasjonsgleden har vært en sterk drivkraft siden hun var helt ung, benytter hun også personlige erfaringer i det hun skriver, uten å være privat eller utleverende – og hun setter handlingen i en kontekst og skaper troverdige karakterer.

– Å dikte opp romanskikkelser, være inni hodene deres, er nærmest som magi. Det er som å åpne et univers med personer som blir levende for meg og for leserne.

Vi du si at romanskikkelsene dine er representative for vår tidsånd?
– Ja, i stor grad – både for den tiden vi lever i og problemstillinger mange baler med til daglig, sier hun. I «Strak arm» møtes de tre søsknene Dyveke, Steffen og Benedikte i farens hjemby Bergen, vekselvis i farens stinkende og skitne leilighet og på Haukeland sykehus. På sykehuset ligger faren i koma. Han aner ingenting om konfrontasjonene som utspiller seg mellom de tre søsknene, enten de befinner seg i pårørenderommet på sykehuset eller i den forsøplede leiligheten hans. 

De tre er vekselvis bakfulle eller drikker, de krangler og er ufine mot hverandre og personalet på sykehuset. I utgangspunktet er de selvopptatte og ikke direkte sympatiske. Ved at de møtes igjen ved farens dødsleie, rippes gamle sår opp – og på et tidspunkt foregår en omdreining hvor de blant annet tvinges til å ta et oppgjør med gamle rollemønstre og vonde minner. Mens de vasker og rydder opp i farens kaotiske leilighet og i papirene hans, fremkommer sågar et mysterium som bakteppe, uten å røpe for mye. Blant annet kommer det for en dag at den nesten 80 år gamle faren, som hadde levd store deler av sitt voksne liv som ufør etter en bilulykke, hadde noen overraskelser i form av en velfylt bankkonto, nærmest en formue.

«Strak arm» er også en familieforteling der mye er uuttalt og vanskelig. I hvilken grad har dramatikeren i deg utspilt seg når det gjelder handlingsforløpet?
– Blant annet ved at fortellingen mye drives gjennom dialoger mellom karakterene, men også at de viser ting i handling i stedet for å snakke om alt det vanskelige. De rollene de hadde som barn, har i en viss grad utspring i foreldrenes skilsmisse og avstanden til faren, opplevelser som har vært med på å forme livene deres, kanskje mer enn de har vært klar
over. Historien ender på en måte forsonende, både i forhold til faren, men også i egenforståelse og i styrkeforholdet mellom dem. Søskenkrangel på dødsleiet, savn, plikter og forventninger, tilgivelse og trøst – og at det du ikke fikk som barn, er det du vil søke etter resten av livet. Dette er røde tråder i romanen – og i mange menneskers liv, sier Heidi Linde.

Utdrag fra boken "Strak arm":